Regjeringens indikatorsett for bærekraftig utvikling er oppdatert for noen indikatorer. Indikatorene viser at for noen områder vil det, dersom dagens utviklingstrekk fortsetter, særlig være utfordringer knyttet til klimagassutslipp, offentlige finanser og utstøting av mennesker fra arbeidslivet. Norge bidrar lite til global inntektsutjamning gjennom økt samhandel med de fattigste landene.

Av Frode Brunvoll og Julie Hass

Indikatorene viser også viktigheten av å forvalte våre menneskelige ressurser for å opprettholde nasjonal velferd. Arbeidskraft og kompetanse er de viktigste kildene til framtidig inntekt.

Regjeringen oppnevnte i desember 2003 et ekspertutvalg som i 2005 presenterte et forslag til et nasjonalt sett med indikatorer for bærekraftig utvikling. Settet bestod opprinnelig av 16 indikatorer. Målet med indikatorene er at de skal spille en viktig rolle i arbeidet med å følge opp regjeringens handlingsplan for bærekraftig utvikling. Indikatorsettet er konsentrert om hovedutfordringer innenfor økonomi, miljø og sosiale forhold og sammenhenger mellom disse. Etter at Finansdepartementet, som har ansvaret for å koordinere arbeidet med bærekraftig utvikling i Norge, gjennomførte en høring av indikatorene i 2005, ble et nytt, revidert indikatorsett presentert i Nasjonalbudsjettet 2006. Det var relativt få endringer i forhold til det opprinnelige settet. To nye indikatorer ble foreslått og én ble erstattet av en ny indikator, slik at settet nå består av 18 indikatorer. Samtidig påpeker Departementet behovet for videreutvikling og forbedring spesielt med tanke på datagrunnlaget for en del av indikatorene.

Etter SSBs oppfatning er det viktig å legge vekt på langsiktigheten i dette arbeidet, og det må legges stor vekt på etablering av tidsserier og vedlikehold av disse, og å kunne bygge opp under indikatorsettet med statistikk som kan forklare underliggende utviklingstrekk.

Mengden drivhusgasser i atmosfæren øker som følge av menneskelig aktivitet. Den viktigste årsaken er utslipp av karbondioksid (CO₂ ) fra fossilt brensel, som allerede har gitt de høyeste CO₂ -konsentrasjoner i atmosfæren på minst 700 000 år, kanskje flere millioner år (Brook 2005). Dette fører til at atmosfæren fanger opp mer av varmestrålingen fra jorda, noe som vil gi økning i den globale middeltemperaturen og endringer i klimaforholdene. Dette kalles den menneskeskapte drivhuseffekten.

Rapporten "Impacts of a Warming Arctic" (ACIA 2004) peker på at temperaturøkningen i de senere tiårene har vært nærmere dobbelt så rask i arktiske områder som i resten av verden. Klimaendringene vil ha betydelige effekter på miljø, ressurser, samfunn og økonomi. Ikke alle effektene vil være negative, men vil uansett kunne representere store utfordringer for samfunnet.

Året 2005 var det nest varmeste siden 1850 på jorden, med en global middeltemperatur 0,46 °C over gjennomsnittet. 1998 er det varmeste året som er målt i denne perioden. Årstemperaturen for Norge i 2005 var 1,5 °C over normalen, og året ble dermed det sjette varmeste året siden Meteorologisk institutt startet sine målinger i 1867 (DNMI 2006). Rekordåret for Norge er 1990, da middeltemperaturen var 1,8 °C over normalen.

Utslippene av klimagasser i Norge gikk ned med 1 prosent i 2005 i forhold til 2004. Økningen siden 1990, basisåret for Kyotoprotokollen, har allikevel vært 9 prosent (4,5 millioner tonn CO₂ -ekvivalenter).

Det er flere forhold som har ført til nedgangen i 2005, men to årsaker er tydeligere enn andre. For det første gikk forbruket av fyringsoljer og fyringsparafin betydelig ned i 2005 sammenlignet med året før. Salget av fyringsoljer ble redusert med hele 25 prosent i 2005. Grunnen til dette var trolig at høyere oljepriser førte til at mange brukere både i industrien, husholdningene og andre næringer gikk fra å bruke olje til strøm for å dekke sitt energibehov. Foreløpig energibalanse for Norge viser at forbruket av strøm steg med 2 prosent i 2005 og aldri har vært høyere.

Den andre hovedårsaken er at det har vært en nedgang i utslipp fra industriprosesser. Dette skyldes først og fremst at produksjonen i flere industrinæringer med store utslipp har gått ned. I tillegg er det gjennomført flere tiltak i deler av prosessindustrien som har redusert utslippene de siste ti årene, også fra 2004 til 2005. Selv om det har vært en nedgang i utslipp fra industriprosesser totalt sett, så er det også næringer som har økt sin produksjon og dermed utslipp. De foreløpige tallene tyder på at blant annet samlede klimagassutslipp fra produksjon av aluminium økte i 2005, mens utslippet per produsert enhet ble redusert.

Selv om klimagassutslippene fra enkelte kilder altså har gått noe ned i 2005, har vi ingen holdepunkter som tyder på at dette er starten på en nedadgående trend. Utslippene fra veitrafikk har økt nesten hvert eneste år siden 1990, og det er ventet at disse vil fortsette å øke. Utslippene fra olje- og gassvirksomheten ventes også å stige betydelig i årene framover, ettersom gassproduksjonen ikke har nådd toppen. Oljedirektoratet og Olje- og energidepartementet antyder i sitt faktahefte som ble presentert i april 2006, at CO₂ -utslippene fra petroleumssektoren vil øke betydelig allerede i år.

163 land har hittil ratifisert Kyoto-protokollen. Av disse har 36 industriland, herunder Norge, en nasjonal utslippstildeling for perioden 2008–2012. I den grad landenes utslipp overstiger tildelingen, må de erverve ytterligere utslippsrettigheter ved å benytte de såkalte Kyoto-mekanismene, herunder kjøp av utslippsrettigheter fra andre industriland med en nasjonal kvote og ved å finansiere godkjente prosjekter for utslippsreduksjoner i utviklingsland (CDM - Clean Development Mechanism, den grønne utviklingsmekanismen).

Norge skal i 2006 levere sin såkalte initielle rapport til FNs klimakonvensjon. I denne rapporten skal utslippsgrunnlaget for Norges tillatte nasjonale utslippstildeling for Kyoto-perioden 2008-2012 endelig tallfestes basert på SSB/SFTs utslippsregnskap. Det er utslippstallene for 1990 som utgjør beregningsgrunnlaget for tildelingen. Norges utslipp av klimagasser i 1990 var 49,8 millioner tonn CO₂ -ekvivalenter. Norges utslipp i hele Kyoto-perioden skal da begrenses til 251,5 millioner tonn CO₂ -ekvivalenter (49,8 millioner tonn * 1,01 * 5), men dette kan altså innfris enten ved å redusere egne utslipp eller ved å benytte seg av Kyoto-mekanismene.

I Norge er det etablert et nasjonalt kvotehandelssystem. Lov om kvoteplikt og handel med kvoter for utslipp av klimagasser (klimakvoteloven) trådte i kraft 1. januar 2005. Ifølge SFT overholdt alle de 32 norske virksomhetene som hadde kvotepliktige CO₂ -utslipp i 2005, kvoteplikten. Fjorårets CO₂ -utslipp fra disse virksomhetene var 5,66 millioner tonn CO₂ . Det var fire prosent lavere enn det bedriftene ble tildelt av CO₂ -kvoter (SFT 2006b).

Sur nedbør er fortsatt et alvorlig miljøproblem i Norge, til tross for at utslippsreduksjoner har ført til redusert forsuring. Sur nedbør skyldes utslipp av svovel- og nitrogenforbindelser til luft. Disse forbindelsene transporteres over lange avstander, og utslipp fra andre land i Europa står for rundt 90 prosent av den sure nedbøren som faller ned over Norge. Det er spesielt Sør-Norge som er utsatt for sur nedbør, siden tilførslene av forsurende forbindelser her er størst og jordsmonnet samtidig er tynt og berggrunnen består av sure bergarter som gneis og granitt og derfor har lav tålegrense for forsuring. Også deler av Øst-Finnmark er betydelig påvirket.

Gøteborg-protokollen, som trådte i kraft i 2005, setter tak for utslipp av fire gasser i 2010. Tre av disse, NO_X , SO₂ og NH₃ , har forsurende virkninger. Norge har ikke klart å redusere utslippene av nitrogenoksider vesentlig siden 1990 og utslippene må reduseres med 60 000 tonn, i snitt 12 000 tonn per år fra 2006 til 2010 for å nå målet i Gøteborgprotokollen. De norske SO₂ -utslippene er mer enn halvert siden 1990, men må allikevel reduseres noe for å nå målet i 2010. Når det gjelder ammoniakk, ligger Norge per i dag hårfint under utslippskravet.

Rundt 1980 var tålegrensene overskredet i rundt 30 prosent av Norges areal. Belastningen på norsk natur har avtatt og i år 2000 var areal med overskridelse av tålegrensene redusert til 13 prosent av Norges areal. Dersom alle land oppfyller vilkårene i Gøteborgprotokollen innen 2010, vil overskridelsene etter hvert avta til rundt 7 prosent. Fortsatt fiskedød og fiskeskader kan dermed fremdeles forventes. Fiskebestander i vassdrag med overskridelser kan imidlertid reetableres ved hjelp av kalking.

Nyere data for denne indikatoren finnes foreløpig ikke.

Tilførslene av svovel og nitrogen til Norge har avtatt i takt med utslippsreduksjonene i Europa. Samlet avsetning av svovel i Norge i 1980 var 191 000 tonn, mens den var 62 000 tonn i 2003. Dette er en nedgang på vel 65 prosent. Reduksjonen i totalt nedfall av nitrogen (sum av oksidert og redusert nitrogen) har gått ned fra 173 400 tonn i 1980 til 104 000 tonn i 2003, en nedgang på 40 prosent (SFT 2006a).

Norsk institutt for luftforskning påpekte i sin rapport "Overvåking av langtransportert forurenset luft og nedbør. Atmosfærisk tilførsel, 2004" (NILU 2005) at konsentrasjonsnivået av svovel i luft aldri har vært lavere siden målingene startet i 1973. Av rapporten for 2005 (NILU 2006) går det fram at konsentrasjonene av sterk syre, sulfat, nitrat og ammonium i nedbør i 2005 var noe høyere sammenlignet med 2004, men på samme nivå eller lavere enn i 2003.

Sammendragsrapporten for de ulike overvåkningsprogrammene for langtransporterte forurensninger (SFT 2006c) bekrefter inntrykket fra de senere årene av at forbedringene med hensyn på forsuring er i ferd med å flate ut. Selv om de kjemiske forholdene i ferskvann viser de laveste konsentrasjonene av forsurende forbindelser som er målt siden overvåkingen startet i 1980, er ikke bedringene like store som tidligere.

Det er altså oppnådd betydelige forbedringer med hensyn på dette miljøproblemet, men det må påpekes at dette er et enklere problem å hanskes med enn f.eks. klimaproblematikken. Forsurende utslipp er enklere å redusere med bl.a. renseteknologi, mens en betydelig reduksjon i utslipp av klimagasser vil kreve langt mer omfattende tiltak.

Utviklingen i fuglebestander er vurdert å gi en god indikasjon på økosystemets tilstand. Fugler representerer forskjellige nivåer i næringskjeden, de er kjent for å respondere på aktuelle trusselfaktorer og er utbredt i alle naturtyper.

I fjellområdene har det vært en vekst i hekkebestand; en forventet utvikling ved mildere klima og fortetting av fjellskogen. Tallene for skog viser store variasjoner mellom år og ingen entydige trender. Den store variasjonen kan skyldes reelle bestandsvariasjoner, men kan også være påvirket av datainnsamlingsmetoden. Bestandsutviklingen i kulturlandskapsområder er også usikker.

For alle disse tre dataseriene er datagrunnlaget mangelfullt og ikke representativt for landet som helhet. Indikatoren trenger videreutvikling med tanke på bedre og mer representative data. Et overvåkingssystem som skal sikre representative data fra hele landet, er nå under oppbygging.

Valget av indikatorene på økologisk status i vannforekomster er begrunnet i anbefalinger fra Direktoratet for naturforvaltning. Indikatorene er klart politikkrelevante, da de er knyttet til EUs vannrammedirektiv som skal beskytte Europas vann (ferskvann, kystvann). Økologisk status skal ifølge dette direktivet klassifiseres i fem klasser; svært god, god, moderat, dårlig og svært dårlig, og hvert medlemsland må utvikle metoder for klassifisering og overvåking av vannforekomstene.

Mange undersøkte vannforekomster med usikker økologisk status vil sannsynligvis bli kategorisert som å ha god status etter nærmere vurdering. De fleste vannforekomstene i Norge har god økologisk status. Dette er mest tydelig i de tynnest befolkede områdene (Vest-Norge, Midt-Norge og Nord-Norge).

Tilstanden ser ut til å være dårligere i østlige regioner, særlig i kystvann. Her er ingen av vannforekomstene kategorisert som åpenbart gode. Dette er imidlertid foreløpige tall, og en del av disse kystvannforekomstene vil sannsynligvis få endret status til kategorien god.

Nye tall for tilstandsvurdering av vannforekomster vil foreligge høsten 2006.

Indikatoren skal måle utviklingen i hvordan man tar vare på fortiden. Datagrunnlaget for tilstandsutviklingen til fredete bygg , indikator 6, er under utvikling. Per juli 2006 finnes fullstendige data for kulturminner i privat eie i fylkene Akershus og Nordland. 10 fylker skal kartlegges ferdig i løpet av 2006. Fra neste år (2007) kan progresjon i tilstandsgrad (ordinært vedlikeholdsnivå) rapporteres. Etter Riksantikvarens planer vil landsdekkende data være etablert i 2008.

I moderne økonomier er energi en helt sentral innsatsfaktor, og energibruk og -produksjon innebærer eksterne virkninger nær sagt uansett energikilde. Effektiv energibruk er derfor særlig viktig i bærekraftsammenheng.

Med unntak av årene rundt tiårsskiftene 1980 og 1990, har økonomien i Norge hatt en sterkere vekst i sin verdiskaping (BNP) enn det innenlandske energiforbruket, selv om energiforbruket har økt vesentlig. Energiintensiteten har avtatt. Internasjonal statistikk viser en lignende utvikling også i andre OECD-land. Denne reduksjonen i energiintensiteten trenger ikke nødvendigvis skyldes energieffektivisering i form av energisparing, siden energiintensiteten også blant annet avhenger av næringsstrukturen i landet. Slike strukturendringer er en viktig forklaringsfaktor bak den observerte reduksjonen i energiintensiteten, sammen med markedsforhold, produktivitetsvekst og teknisk framgang (Bøeng og Spilde 2006).

Fra 1976 til 2004 økte energiforbruket i alt med 67 prosent. Det har vært litt sterkere vekst, perioden sett under ett, i bruk av fornybar energi enn av ikke-fornybar energi. Veksten i BNP var imidlertid på hele 139 prosent i den samme perioden, slik at det har vært en vesentlig bedre utnytting av energitilførslene i forhold til verdiskapingen i perioden.

Men, selv om vi synes å økonomisere bedre med energien, så er det et problem at energibruken, hvorav en betydelig del er basert på fossile brensler, fortsetter å øke. Ikke minst er dette meget relevant i forhold til det globale problemet klimaendringer.

Fiske og fangst har i hele Norges historie vært et viktig grunnlag for bosetting og økonomi. Bærekraftig forvaltning av fiskeressursene forutsetter at bestandene ikke høstes ned til under et nivå der det er fare for at rekrutteringen blir dårlig. Uten tilstrekkelig rekruttering ødelegger man grunnlaget for en langsiktig og bærekraftig utnyttelse av denne ressursen.

Den nordøstarktiske torskebestanden forvaltes av Norge og Russland i fellesskap. Kvotefastsettelsen skjer nå etter en ny beslutningsregel vedtatt av partene. Kort beskrevet har man nå en 3 års horisont på kvotenivået (TAC; Total allowable catch), og det er regler for hvor mye kvotene kan endres i perioden og regler for hvordan kvotene skal fastsettes i forhold til nivå på gytebestand og fiskedødelighet.

Det laveste nivå på gytebestandene (B_{l i m} ) er det nivået som anses å være så lavt at det er stor sjanse for dårlig rekruttering. Nivået er definert ut fra historiske bestandsdata og teori om dynamikken i fiskebestander. Føre-var-grensen (B_{p a} ) ligger noe høyere og kan karakteriseres som en tiltaksgrense; hvis gytebestander ligger under dette nivået bør myndighetene vurdere tiltak som kan få bestandene opp på et høyere og tryggere nivå som kan sikre et bærekraftig fiske.

Gytebestanden av nordøstarktisk torsk, beregnet til rundt 520 000 tonn i 2006, ligger noe over føre-var-nivået. Tidligere kjønnsmodning er en viktig årsak til økningen i gytebiomasse etter 2000.

Selv om størrelsen på gytebestanden er rimelig god, anses fiskedødeligheten (den del av total dødelighet som skyldes fiske) å være høyere enn den bør være. På denne bakgrunn har ACFM (Det internasjonale havforskningsrådets rådgivende komite) anbefalt en totalkvote på 309 000 tonn i 2007. Med et slikt fiske vil man ikke overskride føre-var-grensen for høstingsgrad. Dette er en nedgang på hele 162 000 tonn fra den vedtatte kvoten for 2006. ACFM angir kvoten i 2007 beregnet etter forvaltningsregelen til 366 000 tonn, men påpeker at denne regelen under slike forhold med betydelig ulovlig fiske, på sikt ikke kan beskytte bestanden og framtidig fiske og at tiltak er nødvendige for å stoppe urapportert fiske.

I 2005 er det estimert et overfiske på hele 166 000 tonn, etter at det i flere år har ligget rundt 100 000 tonn.

I NOU 2005:5 pekte ekspertutvalget på at produktivt areal er en kritisk ressurs, men at det ikke foreligger data til en brukbar indikator for irreversibel avgang av biologisk produktivt areal. I Nasjonalbudsjettet 2006 foreslås det å etablere en slik indikator med utgangspunkt i pågående utviklingsarbeid på området, i samarbeid mellom Statistisk sentralbyrå og Norsk institutt for skog og landskap (tidligere NIJOS). Per august 2006 foreligger imidlertid ikke data for denne indikatoren.

Det har i de siste tiårene vært en økende bevisstgjøring om sammenhengen mellom eksponering for helse- og miljøfarlige kjemikalier og helseskader hos mennesker. Fra man på midten av 1960-tallet ble oppmerksom på skader påført fuglebestander på grunn av forurensning med DDT, har forskningen påvist stadig klarere at utslipp av en lang rekke kjemikalier påvirker miljøet på en ødeleggende måte. Dette bør ha klare konsekvenser for hvordan man forholder seg til utslipp og bruk av slike kjemikalier i et bærekraftperspektiv.

Forbruket av kreftframkallende, arvestoff- eller reproduksjonsskadelige produkter gikk ned med over 60 prosent fra 1999 til 2001. Hovedårsaken er at tekstilbransjen bruker mindre av slike stoffer etter at det ble innført avgift på perkloretylen i renseriprodukter. Forbruket av produkter med allergiframkallende virkning økte med 14 prosent i samme periode.

Når det gjelder produkter som kan gi kroniske effekter, produkter klassifisert som "akutt giftige" og miljøklassifiserte produkter, er forbruket lavt med både små mengder og få produkter. Datagrunnlaget for disse gruppene er imidlertid spinkelt, og mange miljøskadelige produkter fanges opp i de andre gruppene.

Gruppen "Helseskadelige produkter" utgjør de største kvanta av helsefarlige kjemikalier husholdningene utsettes for. Denne gruppen inneholder ulike løsemiddelskadelige (YL-merkede) produkter (maling, lim, lakk, osv.), etsende og irriterende produkter, etc. Forbruket i 2001 var nærmere 38 000 tonn, og det har vært en økning i forbruk på 9 prosent i treårsperioden fra 1999.

Både av utvalget som utarbeidet det opprinnelig indikatorsettet, og i høringsuttalelsene understrekes det at det bør skje en videre utvikling på området, spesielt når det gjelder indikatorer for innholdet av miljøgifter i organismer og virkninger på naturmiljøet og menneskers helse. Statistisk sentralbyrå har i samarbeid med arbeids- og miljømyndigheter arbeidet videre på dette området, og har laget en indikator basert på omsatte mengder av helse- og miljøskadelige stoffer for perioden 2002-2004. Denne indikatoren skal senere i år oppdateres med mengdetall for 2005. I tillegg gjøres det forsøk med å gjøre indikatoren mer relevant ved å kombinere mengdetallene med såkalte håndteringsvekter, slik at man får et mål på omgivelsenes (mennesker og miljø) antatte eksponering for skadelige stoffer.

Nasjonalformuen er et uttrykk for den samlede nasjonale ressursbasen som består av menneskelig kapital, natur- og miljøkapital, realkapital og netto fordringer på utlandet. Opprettholdelse av vår nasjonalformue er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse for en bærekraftig utvikling. En stabil og økende nasjonalformue vil imidlertid indikere gode muligheter for at en slik utvikling er til stede, mens det omvendte vil indikere at en bærekraftig utvikling er truet.

Nasjonalinntekten kan betraktes som den markedsmessige avkastningen av vår nasjonalformue. Avkastning av produsert kapital, nettoinntekt fra utlandet og ressursrente fra fornybare og ikke-fornybare naturressurser som har markedspriser er beregnet med utgangspunkt i nasjonalregnskapstall.

Endringer i nasjonalinntekten over noe tid kan derfor være en indikasjon på at formuen er endret, selv om mer kortsiktige svingninger i inntekten ofte kan skyldes endret kapasitetsutnyttelse.

Indikatoren viser at menneskelige ressurser (humankapital) og miljøkapital har dominerende betydning for vår økonomiske velferd, og betydningen er økende i perioden fra 1986. Humankapitalen må forstås som hele bidraget fra arbeidskraften. Det betyr både selve arbeidskraften, dvs. de timene vi faktisk arbeider, og utdanningsnivået til arbeidsstokken, dvs. selve kvaliteten på arbeidskraften. (Løkkevik og Greaker 2005). Miljøkapitalen skal i prinsippet inkludere alle ikke-markedsbaserte funksjoner av naturen, som for eksempel rent vann og luft, resipientfunksjoner, biologisk mangfold m.m.

Betydningen av utvinning av ikke-fornybare naturressurser, hovedsakelig olje og gass, har økt sterkt siden 1985, og nærmer seg nå avkastningen av den produserte kapitalen.

Ressursrenten fra primærnæringene jordbruk, skogbruk og fiskerier, som utnytter fornybare naturressurser, har, perioden sett under ett, vært negativ, hovedsakelig som følge av subsidiene til jordbruket. Underskuddet har imidlertid vært avtakende i perioden.

Metodikk og resultater fra nasjonalformuesberegningene er dokumentert i Greaker et al. 2005.

Konsumerer vi for mye? Dette er et spørsmål som kan presiseres og utdypes på mange ulike måter. Én mulig presisering, som er relevant for økonomiens bærekraft til tross for at den utelater mange viktige problemstillinger knyttet til bærekraftig konsum, er følgende: "Har Norges befolkning konsumert mer i løpet av et år enn det konsumnivået vi har grunn til å tro vil kunne opprettholdes over tid?" Hvis svaret på dette spørsmålet er "ja", kan konsumet ikke ha vært bærekraftig. Indikatoren "petroleumskorrigert sparing" skal bidra til å svare på dette spørsmålet.

Petroleumskorrigert sparing har vært positiv i hele perioden. Konsumnivået i Norge ser dermed ut til å ha ligget på et opprettholdbart nivå i økonomisk forstand.

Tall for avkastningen av gjenværende formue er basert på forventninger og er derfor usikre. Det er likevel grunn til å merke seg at sparingen ville ha vært positiv i hele perioden selv om vi hadde sett helt bort fra denne avkastningen, dvs. dersom vi hadde definert petroleumskorrigert sparing kun som sparing minus ressursrenten fra petroleum.

Finansdepartementet vil legge fram oppdaterte tall for denne indikatoren i Nasjonalbudsjettet 2007.

Den menneskelige kapitalen er en formueskomponent med betydelig bidrag til den økonomiske veksten. Befolkningens utdanningsnivå kan ses på som en indikator for tilbudet av kvalifisert arbeidskraft til offentlig og privat sektor. OECD uttrykker i publikasjonen "The Well-being of Nations" (OECD 2001) at "Utdanning, opplæring og læring kan spille en viktig rolle som grunnlag for økonomisk vekst, sosial utjevning og personlig utvikling".

Utdanningsnivået i befolkningen har hatt en markant stigning i de siste 34 årene, både absolutt og som andel av befolkningen. I 1970 hadde om lag 7 prosent av den norske befolkningen en utdanning på universitets- eller høgskolenivå. I 2004 hadde dette steget til rundt 24 prosent - en økning på 17 prosentpoeng i løpet av disse årene. De siste 21 årene av denne perioden (1983-2004) har antall personer med forskerutdanning (doktorgrad) blitt om lag firedoblet (fra 3 569 til 14 401 personer).

I den andre enden av skalaen har andel personer med grunnskole som sin høyeste utdanning, avtatt med mer enn 30 prosentpoeng siden 1970.

Det høyeste utdanningsnivå finner vi i dag blant unge kvinner. I aldersgruppen 25-39 år har mer enn 40 prosent av kvinnene i den norske befolkningen en utdanning på universitets- eller høgskolenivå. Det tilsvarende tallet for menn er i overkant av 30 prosent.

Offentlig sektor spiller i Norge en viktig rolle for den samlede velferden ved å legge til rette for den økonomiske aktiviteten i privat sektor, frambringe grunnleggende tjenester bl.a. innen utdanning, helse og sosial omsorg og ved å opprettholde et omfattende trygde- og stønadssystem. Over tid må utgiftene til disse ordningene finansieres innenfor de rammene de samlede inntektene setter.

Generasjonsregnskapet er en indikator for om dagens finanspolitikk er opprettholdbar på lang sikt. For at dette skal være tilfellet, må nåverdien av de ressursene som står til rådighet for offentlig sektor (offentlig formue og løpende skatteinntekter), være om lag like stor som nåverdien av utbetalingene (i form av overføringer og forbruk som offentlig sektor foretar) over tid.

Det beregnede innstrammingsbehovet økte betydelig fra Nasjonalbudsjettet 2001 til Perspektivmeldingen i 2004. Blant annet bidro nye befolkningsframskrivinger fra Statistisk sentralbyrå med sterk vekst i forventet levealder til å svekke generasjonsregnskapet. I tillegg har bruken av petroleumsinntekter økt betydelig, og veksten i folketrygdens utgifter og i utgiftene til pleie- og omsorg har vært sterkere enn veksten i andre utgifter. Siden det vil bli betydelig flere eldre i årene framover, bidrar dette til å svekke generasjonsbalansen. De siste års oppjusteringer av statens netto kontantstrøm fra oljevirksomheten har på den annen side bidratt til å styrke balansen.

Ved siste beregning (Nasjonalbudsjettet 2006) ble innstrammingsbehovet anslått til i størrelsesorden 45-80 milliarder kroner. Dette utgjør grovt regnet mellom 3 og 5 prosent av bruttonasjonalproduktet.

Det må påpekes at generasjonsregnskap kun er en av flere indikatorer eller metoder for analyse av bærekraften i offentlige finanser. Langsiktige makroøkonomiske framskrivninger (med MSG-modellen) av sentrale størrelser i norsk økonomi vil også illustrere framtidige budsjettutfordringer.

Finansdepartementet vil legge fram oppdaterte tall for denne indikatoren i Nasjonalbudsjettet 2007.

Norge er et av verdens rikeste land og har, sammen med øvrige nordiske land, et av de høyeste velferdsnivåene i verden. FNs velferdsindekser gjenspeiler dette. Men i dagens globaliserte virkelighet er det gode argumenter for at samfunnskvaliteten ikke kan bedømmes uavhengig av bidraget til å løse de verdensomspennende miljø- og fattigdomsproblemene (Barstad 2006).

Effekten av bistand på fattigdomsreduksjon og økonomisk vekst er omdiskutert. Det dominerende synet er likevel at bistand har effekt, men bare under bestemte betingelser. Bistand gir fattigdomsreduserende effekt i land med politisk stabilitet, god økonomisk politikk, gode institusjoner, men samtidig et høyt fattigdomsnivå. Bistand er i tillegg en viktig inntektskilde for de fattigste landene.

FNs mål at giverlandene skal yte 0,7 prosent av bruttonasjonalinntekten (BNI) i bistand. Norges regjering har som mål å yte bistand på 1,0 prosent av BNI.

Norge gav i 2005 en bistand som tilsvarte i overkant av 0,9 prosent av BNI. Målet er altså ikke helt nådd, men andelen er høy sammenlignet med de fleste OECD-land. Netto bistand fra Norge økte fra 14,8 milliarder kroner i 2004 til 17,9 mrd. i 2005. I samme periode økte også BNI fra 1 724 mrd. kroner til 1 913 mrd.

De viktigste utfordringene i forhold til å fremme bærekraftig utvikling internasjonalt er knyttet til miljøtrusler og fattigdomsreduksjon. I FNs tusenårsmål vedtatt høsten 2000, er det mest sentrale målet å redusere fattigdommen. Beregninger gjort av Verdensbanken viser at økonomisk vekst er avgjørende for fattigdomsreduksjon. Viktige tiltak for å bidra til økonomisk utvikling i u-landene er først og fremst å gi disse landene anledning til å selge sine varer og tjenester til industrilandene på like vilkår med andre land, men også å yte økonomisk og teknisk bistand til økonomisk utvikling, økt utdanning og bedre helse.

Import fra Afrika som andel av samlet norsk import, er meget liten og utgjorde på midten av 1990-tallet kun 2 prosent av den totale importen. Siden har de afrikanske landenes andel av den norske importen falt til rundt 1 prosent. Import fra MUL-land i Afrika utenom Liberia har vært meget beskjeden og relativt stabil i hele perioden, og utgjorde i 2005 kun 0,1 prosent av totalimporten til Norge.

Liberia er definert som et MUL-land. Den norske handelen med MUL-land i Afrika har i perioder vært klart dominert av norsk import av brukte skip fra dette landet, noe som må ses i sammenheng med norske rederes bruk av det internasjonale skipsregisteret i Liberia. I 2005 var importen fra Liberia meget beskjeden, og importen fra afrikanske MUL-land ble dominert av import av råolje fra Ekvatorial-Guinea for nærmere 200 millioner kroner.

Total import fra MUL-land i 2005 var 890 millioner kroner, som tilsvarte 0,2 prosent av total import til Norge. Av dette var 390 millioner kroner, 44 prosent, fra MUL-land i Afrika (i alt 34 land). Importen fra MUL-land utenfor Afrika (i alt 16 land) domineres av import fra Bangladesh. Importen fra dette landet i 2005, 414 millioner kroner, var større enn importen fra alle afrikanske MUL-land og utgjorde 47 prosent av all import til Norge fra MUL-land.

For den enkelte vil sysselsetting være en viktig del av det å delta i samfunnslivet samt være viktig for trivsel og det å føle seg inkludert og verdsatt, selv om vi i Norge i dag har gode sikkerhetsnett og velferdsordninger for dem som faller utenfor arbeidslivet. Å være langvarig utenfor sysselsetting vil også medføre at muligheten for å komme inn på arbeidsmarkedet igjen vil være vanskeligere, f.eks. på grunn av utdatert utdanning og kvalifikasjoner og brudd i erfaring.

Det kan være mange årsaker til at personer blir langtidsledige eller uførepensjonister, som for eksempel økonomiske nedgangstider, sykdom og arbeidsulykker. Ordningene kan også ha insentiver i seg selv til at folk trer ut av arbeidslivet. Økningen i tallene kan være en indikasjon på et tøffere arbeidsliv, med harde lønnsomhetskrav og effektiviseringer i både privat og offentlig sektor. Indikatoren kan da indikere en form for "utstøting fra arbeidslivet".

At en stor del av befolkningen er utenfor arbeidslivet når de er i arbeidsdyktig alder, kan være en viktig trussel mot opprettholdelse av den menneskelige kapital. Dette kan ha betydning for landets økonomisk produktive evne på lang sikt, for sosial stabilitet og dermed for bærekraften i samfunnet.

I de økonomiske nedgangstidene i første halvdel av 1990-tallet var andelen som falt utenfor arbeidslivet stor. Dette gjelder både for uførepensjonister og langtidsledige. Etter en forbigående nedgang til 1998, har andelen igjen økt, og var i 2005 på noe i overkant av 11 prosent. Det er de uføretrygdede som utgjør både den største andelen og den største økningen. I 2005 var det registrert 27 000 langtidsledige og over 300 000 uførepensjonister. Ser vi på fordelingen mellom kvinner og menn, så var det i 2005 langt flere uførepensjonister blant kvinner (172 000) enn blant menn (129 000). Det er flere langtidsledige menn (16 000) enn kvinner (11 000).

Yrkesaktiviteten, det vil si andelen av befolkningen 16-74 år som er i arbeidsstyrken, økte med 0,2 prosentpoeng fra 1. kvartal 2005 til 1. kvartal 2006. Det var vekst både for kvinner og menn. Bortsett fra de under 20 år, var det dessuten økning i alle aldersgrupper.

Ifølge Arbeidskraftundersøkelsen (AKU) var det i gjennomsnitt 15 000 færre arbeidsledige i 1. kvartal 2006 enn i 1. kvartal 2005. Menn i aldersgruppene 16-24 og 25-54 år hadde den sterkeste nedgangen. De arbeidsledige utgjorde 3,8 prosent av arbeidsstyrken – 3,9 prosent for menn, og 3,7 prosent for kvinner.

Den sesongjusterte arbeidsledigheten i Norge var 3,9 prosent i februar 2006, mot 4,5 prosent i november 2005. I samme periode var tallet for EU15-landene uendret på 7,7 prosent, mens OECD-landene hadde en nedgang fra 6,5 til 6,3 prosent.

Andelen av de ledige som er langtidsledige var i 1. kvartal 2006 på 35 prosent, en økning på 10 prosentpoeng fra 1. kvartal året før (Statistisk sentralbyrå 2006b).

Forventet levealder er en indikator som fanger opp svært mange velferdsrelevante forhold. Endringer i indikatoren kan indirekte si noe om en rekke faktorer som kvaliteten innen helsevesenet, endringer i livsstil, trivsel, ernæring, rusmisbruk, ulykker, etc.

Levealderen har økt i Norge i snart to hundre år, og økningen ser ikke ut til å stoppe opp. De siste årene har veksten vært særlig rask for menn, etter en stagnasjon på 1950-60 tallet. Forventet levealder for menn er nå 77,7 år, mens den for kvinner er 82,5. En viktig grunn til denne økningen i levealder er at dødeligheten blant spedbarn og barn har sunket, men også nedgangen i dødeligheten for eldre har bidratt til dette.

Befolkningsframskrivinger viser at befolkningen i gjennomsnitt vil bli eldre. Norge får dermed en varig høyere eldreandel og forsørgerbyrde enn det vi har i dag. Dette kan ikke unngås ved for eksempel økning av fruktbarheten eller økt nettoinnvandring innenfor realistiske nivåer (Brunborg 2004). Ifølge nye befolkningsframskrivninger (mellomalternativet) vil forventet levealder ved fødselen vokse med om lag 8 år fra 2004 til 2060, til 86,0 år for menn og 90,1 år for kvinner (Keilman og Pham 2005).

Regjeringen oppnevnte i desember 2003 et ekspertutvalg som skulle utvikle et sett med indikatorer for bærekraftig utvikling. Målet med indikatorene er at de skal spille en viktig rolle i arbeidet med å følge opp regjeringens handlingsplan for bærekraftig utvikling: Nasjonal Agenda 21 (St.meld. nr. 1 (2003-2004)). Indikatorsettet ble presentert i NOU 2005:5 Enkle signaler i en kompleks verden. Forslag til indikatorsett for bærekraftig utvikling.

Etter at Finansdepartementet gjennomførte høringen av NOU’en i 2005, ble et nytt, revidert indikatorsett presentert i Nasjonalbudsjettet 2006. Det var relativt få endringer i forhold til det opprinnelige settet. To nye indikatorer ble foreslått og én ble erstattet av en ny indikator, slik at settet nå består av 18 indikatorer (tabell 1). Samtidig påpeker Departementet behovet for videreutvikling og forbedring spesielt med tanke på datagrunnlaget for en del av indikatorene. Etter SSBs oppfatning er det viktig å legge vekt på langsiktigheten i dette arbeidet, og det bør legges stor vekt på etablering av tidsserier og vedlikehold av disse.

Indikatorsettet illustrerer tilstanden og mulige trusler på seks politikkområder og illustrerer samtidig status og utvikling i forhold til ulike deler av vår nasjonalformue i vid forstand. Politikkområdene er:

• 1. Klima og langtransporterte luftforurensninger
• 2. Biologisk mangfold og kulturminner
• 3. Naturressurser
• 4. Helse- og miljøfarlige kjemikalier
• 5. Bærekraftig økonomi
• 6. Sosiale forhold av direkte betydning for en bærekraftig utvikling

Sammenhengen mellom indikatorsettet og politikkområdene er vist i tabellen nedenfor. Det skal føyes til at noen indikatorer kan illustrere utviklingen på flere politikkområder.

Les liste over Norges nasjonale sett av indikatorer for bærekraftig utvikling

Våren 2006 gjennomførte Finansdepartementet, som har ansvaret for å koordinere arbeidet med bærekraftig utvikling i Norge, en bredt anlagt høring i forbindelse med etableringen av en ny nasjonal strategi for bærekraftig utvikling. Resultatet av denne høringen kan på sikt få konsekvenser for indikatorsettet.

Det må understrekes at indikatorsettet slik det ble presentert i NOU 2005:5, i Nasjonalbudsjettet 2006 og slik det presenteres i denne artikkelen ikke er tilstrekkelig utfyllende til å gjelde som en offisiell indikatorrapport. I en slik rapport må det gis en grundigere beskrivelse og analytisk presentasjon av de forskjellige temaene, tilleggsinformasjon må sette utviklingen i indikatorene i klart relieff og sammenhenger mellom temaene og relevans for bærekraftig utvikling må drøftes.

Det er en utfordring å belyse hvorvidt en utvikling er bærekraftig eller ikke, fordi bærekraftperspektivet berører hva som vil eller kan skje på lang sikt og involverer miljømessige, økonomiske og sosiale problemstillinger. I Norge er det lagt til grunn et formuesperspektiv i indikatorsettet. Argumentet for dette er at vår velferd i dag og framover på mange vis er å betrakte som en avkastning av vår samlede nasjonalformue. Denne formuen består av realkapital som maskiner, verktøy og bygninger, naturressurser som olje, gass, fisk, skog og jord, miljøgoder som ren luft og rent vann, frisk natur med et opprettholdt biologisk mangfold, og sist men ikke minst; arbeidskraft, kunnskap og kompetanse som utgjør den menneskelige kapital. Skal vi klare å opprettholde og helst øke vår velferd på lang sikt, må nasjonalformuen bevares og helst bygges ut. En politikk som sikrer god forvaltning av den samlede nasjonalformuen, er en forutsetning for en bærekraftig utvikling.

Nasjonalformuen består av ulike komponenter som ikke uten videre kan erstatte hverandre. Det er derfor behov for flere indikatorer som kan vise hvordan ulike deler av nasjonalformuen utvikler seg. Forventet levealder, utdanningsnivå og utstøting fra arbeidslivet er f.eks. tre indikatorer som belyser viktige aspekter ved den menneskelige kapital.

Flere alvorlige utfordringer for bærekraftig utvikling er først og fremst av internasjonal karakter. FNs tusenårsmål, vedtatt i 2000, setter blant annet klare mål for reduksjon av verdens fattigdom. Det finnes også flere globale og regionale konvensjoner og avtaler på miljøområdet. Det nasjonale settet av indikatorer omfatter derfor også indikatorer for norsk innsats, eller påvirkning i forhold til disse globale utfordringene.

Indikatorsettet er konsentrert om hovedutfordringer innenfor økonomi, miljø og sosiale forhold og sammenhenger mellom disse, slik at det på denne måten kan være av praktisk nytte i politikkutforming.

Mer informasjon: frode.brunvoll@ssb.no, tlf. 21 09 49 35, og julie.hass@ssb.no, tlf. 21 09 45 15.

Referanser

ACIA (2004): Impacts of a Warming Arctic: Arctic Climate Change Impact Assessment. Cambridge University Press, 2004. http://www.acia.uaf.edu/

Barstad, A. (2006): "Verdens beste" også til å redusere global fattigdom. I: Samfunnsspeilet nr. 3/2006, Statistisk sentralbyrå. http://www.ssb.no/samfunnsspeilet/

Brook, E. J. (2005): Tiny bubbles tell all, Science, vol. 310, p. 1285-1287, 25 Nov. 2005.

Brunborg, H. (2004): Befolkningen blir eldre. Økonomiske analyser 5/2004, Statistisk sentralbyrå. http://www.ssb.no/emner/08/05/10/oa/200405/brunborg.pdf

Bøeng, A. C. og D. Spilde (2006): Energiindikatorer 1990-2004. Gir økt verdiskapning mer effektiv energibruk? Økonomiske analyser 3/2006, Statistisk sentralbyrå. http://www.ssb.no/emner/08/05/10/oa/200603/boeng.pdf

DNMI (2006): Været i Norge. Klimatologisk månedsoversikt - året 2005. Meteorologisk institutt. http://met.no/observasjoner/maned/2005/2005-aar.html

Finstad, A. og K. Rypdal (2003): Bruk av helse- og miljøfarlige produkter i husholdningene - et forprosjekt. Notater 2003/29, Statistisk sentralbyrå. http://www.ssb.no/emner/01/04/10/notat_200329/notat_200329.pdf

Greaker, M., P. Løkkevik og M. Aasgaard Walle (2005): Utviklingen i den norske nasjonalformuen fra 1985 til 2004. Et eksempel på bærekraftig utvikling? Rapporter 05/13, Statistisk sentralbyrå. http://www.ssb.no/emner/09/01/rapp_200513/rapp_200513.pdf

Keilman, N. og Pham, D. Q. (2005): Hvor lenge kommer vi til å leve? Levealder og aldersmønster for dødeligheten i Norge, 1900–2060, Økonomiske analyser 6/2005 (43-49). http://www.ssb.no/emner/08/05/10/oa/200506/folkfram05.pdf

Løkkevik, P. og M. Greaker (2005): Utviklingen i den norske nasjonalformuen fra 1985 til 2004

Menneskelige ressurser gjør Norge rikt. SSBmagasinet, 26. mai 2005, Statistisk sentralbyrå. http://www.ssb.no/vis/magasinet/analyse/art-2005-05-26-01.html

OECD (2001): The Well-being of nations. The role of human and social capital. Centre for Educational Research and Innovation. Paris: Organisation for Economic Co-operation and Development.

NILU (2005): Overvåking av langtransportert forurenset luft og nedbør. Atmosfærisk tilførsel, 2004. Rapport 929/2005 (TA-2102/2005), Norsk institutt for luftforskning.

NILU (2006): Overvåking av langtransportert forurenset luft og nedbør. Atmosfærisk tilførsel, 2005. Rapport 955/2006 (TA-2180/2006), Norsk institutt for luftforskning.

NOU (2005:5): Enkle signaler i en kompleks verden. Forslag til et nasjonalt indikatorsett for bærekraftig utvikling. Norges offentlige utredninger. Staten forvaltningstjeneste, Oslo.

SFT (2006a): http://www.miljostatus.no/

SFT (2006b): http://www.sft.no/kvoteregister/

SFT (2006c): Overvåking av langtransporterte forurensninger 2005 - Sammendragsrapport. TA-2183/2006, Statens forurensningstilsyn.

Statistisk sentralbyrå (2006a): Befolkningsstatistikk. Døde, 2005. Levealderen øker fortsatt. Dagens statistikk 27. april 2006, http://www.ssb.no/emner/02/02/10/dode/

Statistisk sentralbyrå (2006b): Arbeidskraftundersøkelsen, 1. kvartal 2006. 22 000 flere midlertidig ansatte. Dagens statistikk 12. mai 2006, http://www.ssb.no/emner/06/01/aku/

St.meld. nr. 1 (2003-2004): Nasjonalbudsjettet 2004. Kapittel 6: Nasjonal handlingsplan for bærekraftig utvikling. Finansdepartementet.

St.meld. nr. 8 (2004-2005): Perspektivmeldingen 2004 – Utfordringer og valgmuligheter for norsk økonomi. Finansdepartementet.

St.meld. nr. 1 (2005-2006): Nasjonalbudsjettet 2006. Finansdepartementet.