Det var en nedgang i tallet på personer med vedvarende lavinntekt fra midten av 1990-tallet og fram til 2001. Enslige forsørgere, pensjonister og i noen grad innvandrere har forbedret sin økonomiske situasjon. For grupper der mange står utenfor arbeidslivet eller trygdesystemet, for eksempel yngre enslige og tunge sosialhjelpsbrukere, går utviklingen den andre veien.
Hvordan en definerer lavinntektsgrensen har betydning for hvor mange som befinner seg i lavinntektsgruppen og for hvilke personer som er overrepresentert blant dem med lavinntekt. Det er derfor benyttet to ulike definisjoner på lavinntekt: En basert på tilrådinger fra OECD og en definisjon som er lik den som i dag benyttes av EU. Lavinntektsgrensen for en enslig person, ifølge OECDs metode, var en gjennomsnittlig inntekt etter skatt på om lag 80 000 kroner for årene 1999-2001. Tilsvarende lavinntektsgrense ved bruk av EUs metode er på 116 000 kroner.
Til omtale av de ulike definisjonene
Uansett valg av lavinntektsdefinisjon så finner vi at det ble noen færre personer med vedvarende lavinntekt mot slutten av 1990-tallet. Ifølge OECDs lavinntektsdefinisjon var nedgangen relativt liten. Mens 2,4 prosent av befolkningen i treårsperioden 1996-1998 hadde vedvarende lavinntekt, var tilsvarende andel 2,2 prosent for årene 1999-2001. Reduksjonen var imidlertid noe større om en benytter EUs lavinntektsdefinisjon, der andelen personer med vedvarende lavinntekt falt fra 9,7 prosent til 8,5 prosent i samme periode. Den store forskjellen i andelen med lavinntekt som de to metodene gir, skyldes at EUs definisjon gir en lavinntektsgrense som ligger betydelig høyere enn OECDs definisjon.
Unge enslige er en gruppe med meget høy risiko for å ha vedvarende lavinntekt. Ved bruk av OECDs definisjon hadde 16 prosent av alle under 35 år som hadde bodd alene i minst tre år, vedvarende lavinntekt. Ved bruk av EUs definisjon, som altså har en høyere lavinntektsgrense, hadde så mange som 1 av 3 yngre enslige vedvarende lavinntekt i perioden 1999-2001. Det ser også ut til at hvor lenge en er enslig har stor betydning for sannsynligheten for å ha lav inntekt over flere år. For de unge som i treårsperioden bodde alene i bare ett av tre år, var andelen med vedvarende lavinntekt bare en tredjedel så høy som for dem som var bodde alene i hele treårsperioden.
Det er kanskje ikke overraskende at svært mange sosialhjelpsmottakere har vedvarende lavinntekt. Men i motsetning til mange andre grupper, ser det ut til at det stadig blir flere sosialhjelpsmottakere blant dem med vedvarende lavinntekt. For de personene som tilhørte en husholdning som mottok sosialhjelp i hvert av årene i treårsperioden 1999-2001, hadde 32 prosent vedvarende lavinntekt (EU-definisjon). Dette var en økning fra 29 prosent for treårsperioden 1997-1999. Også den andre lavinntektsdefinisjonen (OECD) viser tilsvarende utvikling for denne gruppen (fra 10 til 15 prosent).
Antall pensjonister med vedvarende lavinntekt varierer i stor grad med hvilken lavinntektsdefinisjon en benytter. Det henger sammen med at den ene definisjonen (OECD) gir en lavinntektsgrense som ligger under folketrygdens minsteytelse (minstepensjonen), mens EUs definisjon ligger klart over. Hvis vi benytter OECDs definisjon, vil det knapt være noen pensjonister med vedvarende lavinntekt. Det vil være relativt mange alderspensjonister i lavinntektsgruppen ved bruk av EUs definisjon, fordi mange minstepensjonister med små tilleggsinntekter da havner under denne lavinntektsgrensen.
Utviklingen har likevel vært gunstig for pensjonistene i perioden. For dem som var alderspensjonister i hele treårsperioden 1999-2001, hadde 26 prosent vedvarende lavinntekt (EU-definisjon), mot 28 prosent for de som var alderspensjonister i perioden 1997-1999. En tilsvarende reduksjon i andelen med vedvarende lavinntekt finner vi for uførepensjonistene (fra 10 til 7 prosent). Uførepensjonistene hadde dermed i perioden 1999-2001 en sannsynlighet for å ha vedvarende lavinntekt som var lavere enn befolkningen generelt.
En annen gruppe, der det også ble noen færre med vedvarende lavinntekt, er enslige forsørgere. Selv om denne gruppen fremdeles har en noe større sannsynlighet for å ha vedvarende lavinntekt sammenlignet med de fleste andre barnefamilier (EU-definisjon), var forskjellen klart mindre i 2001 enn på slutten av 1990-tallet. En av årsakene til at det ble færre enslige forsørgere med vedvarende lavinntekt i perioden, var at yrkesinntektene økte i samme periode (se også Enslige forsørgere)
Blant de ulike barnefamiliene er det de barnerike familiene (par med 3 eller flere barn) som skiller seg ut ved å ha en noe høyere andel med vedvarende lavinntekt enn andre barnefamilier.
Lav inntekt over flere år for husholdninger som er i etableringsfasen betyr at mulighetene for å eie sin egen bolig er liten. En av tre yngre med vedvarende lavinntekt eier boligen, sammenlignet med tre av fire yngre i befolkningen som helhet. Blant middelaldrende og eldre er det mindre forskjeller i andelen eiere mellom personer med vedvarende lavinntekt og befolkningen, henholdsvis 73 og 92 prosent eier boligen.
Det er særlig blant yngre under 45 år at det er store forskjeller i bosituasjonen mellom dem med vedvarende lavinntekt og resten av befolkningen. Bildet er imidlertid ikke helt entydig. Det er flere yngre med vedvarende lavinntekt som har dårlig standard enn blant alle yngre. Om lag dobbelt så mange bor trangt (henholdsvis 27 og 15 prosent). Også om lag dobbelt så mange bor i en kald og fuktig bolig (henholdsvis 25 og 14 prosent). Videre er andelen med flere bad noe mindre blant yngre med vedvarende lavinntekt. Personer i lavinntektsgruppen har imidlertid vel så god plass som gruppen av alle yngre. Selv om boligene til yngre med vedvarende lavinntekt er mindre enn boligene til alle yngre, er husholdningene til de første mindre, hele 56 prosent bor alene sammenlignet med 19 prosent blant alle yngre.
Blant middelaldrende og eldre er forskjellene i bosituasjonen vesentlig mindre mellom personer med vedvarende lavinntekt og alle middelaldrende og eldre. Forskjellen viser seg først og fremst i målene som viser svært god bostandard. Litt færre bor svært romslig og litt færre har flere bad. For middelaldrende og eldre er tilknytningen til bolig forholdsvis stabil, det er forholdsvis få som flytter. Det finnes støtteordninger som skal hjelpe folk med dårlig økonomi til å bli boende. Tallene kan tyde på at dette har ført til at personer med vedvarende lavinntekt klarer å opprettholde den bostandard de har opparbeidet tidligere i livet.
Blant både yngre og eldre med vedvarende lavinntekt har 14 prosent symptomer på dårlig psykisk helse, sammenlignet med 7 prosent blant hele befolkningen. Blant yngre er det ellers ikke noen vesentlige forskjeller i helsen mellom personer med vedvarende lavinntekt og alle.
Blant middelaldrende og eldre derimot, skiller personer med vedvarende lavinntekt seg ut med til dels vesentlig dårligere helse. En av fire i lavinntektsgruppen vurderer sin helse som dårlig eller svært dårlig sammenlignet med en av ti blant alle. Vesentlig flere har muskel-skjelettsykdommer (henholdsvis 40 og 27 prosent), og hjerte- og karsykdommer (henholdsvis 36 og 20 prosent). Det er verdt å legge merke til at personer med lavinntekt ikke vurderer konsekvensene av sykdom som mer alvorlige enn i aldersgruppen ellers. En tolkning er at eldre (som utgjør en større andel av lavinntektsgruppen ved bruk av EUs lavinntektsdefinisjon) vurderer konsekvensene av sykdom annerledes enn de middelaldrende og yngre eldre, muligens både fordi de har 'lært seg å leve med sykdom' og fordi aktivitetsnivået er lavere.
Det er benyttet to ulike datakilder. Panelutvalget til Inntekts- og formuesundersøkelsen er benyttet for å gi tall over utvikling i vedvarende lavinntekt i alt og for ulike grupper, mens panelutvalget til Levekårsundersøkelsen er datakilden til opplysningene om helse og boligforhold. Det vil i stor grad være sammenfall mellom de to kildene fordi personene i levekårsutvalget også inngår i datagrunnlaget til inntektsundersøkelsen. Inntektsundersøkelsens panelutvalg omfatter i tillegg ytterligere et panel, slik at dette panelutvalget er noe større. Opplysninger om helse og boforhold er innhentet ved hjelp av intervju, mens alle inntektsopplysninger er hentet inn fra ulike registre. Mer informasjon om datagrunnlaget finnes i NOS Inntekts- og formuesstatistikk 2001 og Levekårsundersøkinga 1996-1998.
Se også Dagens statistikk: "Vanskeligere økonomi for langtidsledige"
Se også Rapporten : "Økonomi og levekår for ulike grupper, 2003"
Mer informasjon: jon.epland@ssb.no, tlf. 56 57 20 84, arne.andersen@ssb.no, tlf. 21 09 46 71, eller mads.ivar.kirkeberg@ssb.no, tlf. 62 88 52 45.