De norske definisjonene av befolkningens utdanningsnivå har ikke vært helt i samsvar med de nåværende internasjonale retningslinjene. Det har derfor vært behov for endringer i nivådefinisjonene ved publisering av norske tall.

Av Tor Jørgensen

Befolkningens utdanningsnivå (bu) har en svært sentral plass i mange samfunnsvitenskapelige studier og analyser. Variabelen "utdanningsnivå" blir gjerne sett i sammenheng og i kombinasjon med andre variabler. Utdanningsnivåvariabelen brukes internasjonalt blant annet som mål på humankapital og som en indikator i levekårsundersøkelser. Statistikk om befolkningens utdanningsnivå er en av de utdanningsstatistikkene som er mest etterspurt både nasjonalt og internasjonalt. Bu- statistikk blir publisert i mange ulike sammenhenger. Den blir også brukt mye i ulike typer forskning.

Ofte er det kun tre verdier på utdanningsnivåvariabelen - grunnskolenivå, videregående nivå og universitets- og høgskolenivå. Av og til brukes en finere nivåinndeling. Dette gjelder både for studier av utdanningsnivået i Norge spesielt og for komparative studier av utdanningsnivået i flere land.

Norge er et av landene som alltid har hatt et høyt utdanningsnivå i alle publiseringer av statistikk. Det har vært en svært høy andel av den norske befolkningen som er blitt registrert med en utdanning på videregående nivå eller på universitets- og høgskolenivå. Det helt grunnleggende spørsmålet er hva en fullført utdanning skal være på de ulike utdanningsnivåer og hvordan en fullført utdanning skal defineres. Det er nå klare internasjonale retningslinjer for hvor mye utdanning som kreves på henholdsvis grunnskolenivå, videregående nivå og universitets- og høgskolenivå for at man skal kunne si at en utdanning er fullført på et gitt nivå.

I den tidligere definisjonen av grunnskolenivået var det slik at alle som hadde fullført en grunnskoleutdanning, og som hadde dette som sin høyeste utdanning, ble definert på grunnskolenivå. I dag får alle som fullfører en grunnskoleutdanning bestått uansett resultat. Fram til slutten av 1980- tallet fikk ikke alle bestått grunnskoleutdanning. De som ikke fikk bestått, og som seinere ikke er blitt registrert med noen fullført grunnskoleutdanning, er klassifisert med "ingen utdanning eller førskoleutdanning". Dette er imidlertid svært få, og det har ikke vært faglige grunner til å foreta noen endringer når det gjelder nivåplasseringer av disse personers høyeste fullførte utdanning.

I den nye definisjonen av grunnskolenivået gjelder det fortsatt at alle som har fullført en grunnskoleutdanning som sin høyeste fullførte utdanning defineres på grunnskolenivå. I tillegg kommer alle som har fullført så lite videregående utdanning at de ikke har oppnådd en utdanning på videregående nivå etter de nye definisjonene.

Alle som har fullført en eller annen videregående utdanning uavhengig av utdanningens lengde eller nivå, ble tidligere plassert på videregående nivå. Også de som har en utdanning på nivået mellom videregående nivå og universitets- og høgskolenivå, inngikk på dette nivået.

I den nye definisjonen av videregående nivå har det vært nødvendig å ha ulike definisjoner for forskjellige tidsperioder.

Alle som har en videregående utdanning som sin høyeste utdanning fra perioden før lov om videregående opplæring ble vedtatt og iverksatt på midten av 1970- tallet, blir definert som utdanninger på videregående nivå uansett utdanningens lengde.

De som har sin videregående utdanning fra perioden mellom innføringen av lov om videregående opplæring og reform 94, inndeles i to ulike grupper. De som kun har fullført grunnkurs (GK) eller en annen ettårig utdanning defineres på grunnskolenivå, mens de som har fullført videregående kurs I (VKI), videregående kurs II (VKII) eller tilsvarende, defineres på videregående nivå.

Etter innføringen av reform 94, defineres bare fullførte tre- og fireårige videregående utdanninger, det vil si hovedsakelig de som har fullført VK II/fagprøve, som utdanninger på videregående nivå. De som har fullført en kortere videregående utdanning, defineres på grunnskolenivå.

Den viktigste årsaken til at det er nødvendig med ulike definisjoner for forskjellige tidsperioder er at vurderingen av hva som er en fullført utdanning på videregående nivå varierer fra periode til periode. Mens man i dag må ha fullført en VKII- utdanning/fagprøve for å ha fullført en fullstendig videregående opplæring, var det fram til midten av 1970- tallet tilstrekkelig med en utdanning av en varighet på ½ eller ett år. For utdanninger i tidsperioden fra midten av 70- tallet til 1994 har utdanninger på VKI- nivå blitt vurdert spesielt. Noen personer har fullført en fullstendig videregående utdanning fordi det ikke fantes tilbud på VKII- nivå, mens andre ikke har fullført en fullstendig utdanning da de avsluttet etter fullført VKI, selv om det fantes et VKII- tilbud. Man har valgt å vurdere disse likt, og konklusjonen er at det er mest riktig å plassere alle de med en fullført VKI- utdanning på videregående nivå.

På videregående nivå vil nå som før også alle som har fullført en utdanning på nivået mellom videregående nivå og universitets- og høgskolenivå inngå (for eksempel fagskoleutdanning). Det vil også de som fra og med studieåret 1998/99 har tatt færre enn 120 studiepoeng i universitets- og høgskolesystemet.

Universitets- og høgskolenivå omfattet tidligere alle personer som var registrert med en eller annen fullført universitets- eller høgskoleutdanning. Nivået omfattet alle fra de som har fullført noen vekttall/studiepoeng til de som hadde fullført doktorgrad, hvis man da ikke opererte med en egen nivåkategori for forskerutdanninger.

I den nye definisjonen av universitets- og høgskolenivå har det, på grunn av de internasjonale retningslinjer, vært nødvendig med en endret definisjon av hvor mye universitets- eller høgskoleutdanning man må ha for å oppnå en utdanning på universitets- og høgskolenivå. Definisjonen går ved en grense på 120 studiepoeng. Det vil si at man må ha fullført minimum to års høyere utdanning på heltid for å kunne defineres på dette nivået. Dette gjelder uansett hvilken type utdanning det dreier seg om; også deler av profesjonsutdanninger. Alle som har fullført en kortere utdanning som bare noen få studiepoeng, emneeksamener eller forberedende prøver blir nå ikke definert på universitets- og høgskolenivå, men på videregående nivå. Men dette gjelder kun for de som har fullført sin utdanning fra og med studieåret 1998/99 og seinere, da datasituasjonen ikke gjør det mulig å benytte denne definisjonen for de som har fullført sin høyeste utdanning tidligere. For alle som har fullført en høyere utdanning før dette studieåret gjelder derfor den samme definisjon som før, det vil si at man defineres på universitets- og høgskolenivå så sant man har fullført en eller annen universitets- og høgskoleutdanning uansett utdanningens lengde.

Hvor store konsekvenser får definisjonsendringene som er gjort for hvor stor andel av befolkningen som har en registrert utdanning på ett av de tre hovednivåer - grunnskolenivå, videregående nivå og universitets- og høgskolenivå?

Tabell 1 viser andelen av befolkningen i aldersgruppen 16 år og over med utdanning på henholdsvis grunnskolenivå, videregående nivå og universitets- og høgskolenivå etter gamle og nye nivådefinisjoner. Andelen av befolkningen som har en utdanning på universitets- og høgskolenivå, øker fra noe over 24 prosent med gamle definisjoner til noe under 25 prosent med nye definisjoner, mens andelen med en utdanning på videregående nivå reduseres fra 57 til 42 prosent. Andelen på grunnskolenivå øker fra 19 til 33 prosent. Endringen på universitets- og høgskolenivå er altså marginal med ny definisjon, mens forholdsvis mange flyttes fra videregående nivå til grunnskolenivå. Endringene fører til at det publiserte norske utdanningsnivået blir betraktelig lavere med de nye nivådefinisjonene enn med de gamle.

I tabell 2 vises det publiserte utdanningsnivået for OECD-landene i 2004 for befolkningen i aldersgruppen 25-64 år. For Norges del er bu både etter gamle og nye definisjoner tatt med. De nye definisjonene i Norges bu fører til at landets rangering blir noe lavere. Norge hadde, med gamle definisjoner en fordeling på grunnskolenivå, videregående nivå og universitets- og høgskolenivå på henholdsvis 11, 56 og 32 prosent, et publisert utdanningsnivå som var blant de høyeste i verden sammen med andre nordiske land, Japan, Canada og USA. Gjennomsnittet for OECD- landene var 30 prosent av befolkningen med utdanning på grunnkolenivå, 46 prosent på videregående nivå og 24 prosent på universitets- og høgskolenivå.

Med de nye nivådefinisjonene, hadde 24 prosent av befolkningen i Norge i aldersgruppen 25-64 år en utdanning på grunnskolenivå i 2004, 45 prosent en utdanning på videregående nivå og 31 prosent en utdanning på universitets- og høgskolenivå.

Den viktigste målsettingen med endringene har vært å bringe de norske definisjonene i overenstemmelse med de internasjonale retningslinjer.

Se også:
Utdanning - temaside
Utdanningsstatistikk. Befolkningens høyeste utdanningsnivå, 1. oktober 2005 (Dagens statistikk)

For mer informasjon: anne.marie.rustad.holseter@ssb.no, tlf. 62 88 54 77, bente.christine.gravaas@ssb.no, tlf. 62 88 53 84 eller tor.jorgensen@ssb.no, tlf. 62 88 52 91.

---