I saker der en utlending vil bli utvist, bortvist eller få avslag på sin søknad om asyl/oppholdstillatelse kan påtalemyndigheten beslutte at en straffesak mot denne ikke skal etterforskes ytterligere. Dette kan gjøres hvis den forvaltningsmessige reaksjonen om å forlate landet anses som en tilstrekkelig reaksjon. Denne type saksbehandling er særlig aktuell i saker som gjelder brudd på utlendingsloven, men kan også gjelde andre lovbrudd. En avveiningen av lovbruddets alvor, ressursbrukens og reaksjonens forholdsmessighet vil da være avgjørende for en slik påtalemessig beslutning. Etterforskning mot uregistrerte utlendinger, sammenliknet med de fast bosatte, kan i tillegg være vanskeligere å gjennomføre. Dette blant annet fordi vedkommende ofte kan være vanskelig å finne igjen når avhør, stevninger o.l. skal foretas.
Når lovbrudd henlegges på disse grunnlag vil de i mange tilfeller ikke ende opp i denne statistikken over siktelser. En nærmere analyse av de etterforskede sakene i 2001 tilsier at uregistrerte utlendinger - i betydelig større grad enn andre - faller utenfor statistikken på grunn av disse og andre liknende typer "avbrutte" retterganger. Disse ulikhetene i straffesaksgangen har imidlertid en svært beskjeden innvirkning på de hovedtallene, analysene og konklusjonene som presenteres her. Andelen lovbrudd begått av uregistrerte utlendinger ville i 2001 ha økt med omtrent 0,5 prosentpoeng (til 4,1 prosent) hvis de aktuelle henleggelsene hadde blitt inkludert i statistikken over siktelser. Det ville da ha vært et noe sterkere innslag av ikke bosatte statsborgere fra østeuropeiske land.