Ludvig Kristensen Daa (1809-1877), valgt til stortingsmann fra Akershus i 1841 og 1844 og fra Christiania i 1854, tok initiativ til loven om utryddelse av rovdyrene. Daa tilhøre i ungdommen kretsen rundt Wergeland som i 1834 kalte han "en storhjertet republikaner, universitetets flinkeste og braveste student." Daa mente seg forbigått i ansettelsessaker to ganger av politiske grunner ved universitetet, etter at det hadde innstilt han på første plass. Han ble også innstilt til riksarkivarstillingen i 1841, men den ga regjeringen til Wergeland (som Daa hadde brutt med da han fra 1836 mottok 200 daler årlig fra Carl Johans egen kasse).

Deretter startet Daas politiske bane. J. E. Sars karakteriserer (i Norges historie VI bind, Kristiania 1913) Daa ved å hevde at ved å betrakte hans løpebane "gis et indtryk af store evner, som ikke riktig passer til hinanden, saa manden forkrøbles og bliver skakkjørt. (...) Daas offentlige virksomhet [gir inntrykk] af noget splittet og brudstykkeagtig, tilløp i forskjellige retninger, begyndelser, som ikke bliver fortsatt, modsigelser, som ikke lader sig forsone. (...) Hans idealer gik i stykker for ham eller skrumpede ind til at blive kjephester. Det gik med hans aandelige fysiognomi som med hans legemlige: det lagde sig i saa mange rynker, at man kunde faa indtryk af noget stygt og frastøtende, skjønt trekkende i virkeligheten var renskaarne, endog finformede."

Etter hvert, det vil si, like før den første verdenskrig, viste det seg at enkelte rovfugler som opplagt var skadelige kunne være nyttige i en overført betydning: Helland refererer litt fra Sverige i sin artikkelserie: "Om pilgrimsfalken og jaktfalken ytrer det svenske videnskapsselskap nedsatte komité, at disse fugler er visselig skadelige, da de fanger og fortærer en del madnyttig vildt, den første falk især ænder, den sidste ryper. De er imidlertid nu saa sjeldne og faatallige, at den skade, de gjør, ikke spiller nogen rolle. Paa den anden side er de interessante ved sit levesæt, og ders optræden er saa elegant og tiltalende, at det vilde være stor skade fra naturhistorisk og æstetisk synspunkt, om de skulde utryddes. Forøvrik er de nu søgt af naturaliehandlere; et skind av en jaktfalk betales med 50 mark og av en pilgrimsfalk med 8 mark; ogsaa deres egg er i høi pris. Komiteen mener, at falk byrde utgaa i fortegnelsen over skadelige rovdyr."