Energi og miljø
For komplisert klimapolitikk
Til tross for klare målsettinger i klimapolitikken, bidrar innbakte nærings- og distriktspolitiske målsettinger til at de samfunnsøkonomiske kostnadene blir høyere enn nødvendig. Husholdninger og oljeutvinningsindustrien ender opp med å betale 2,1 milliard kroner for mye i CO2 -avgifter, mens forurensere innen andre sektorer betaler 2,8 milliarder for lite i forhold til en kostnadseffektiv prising av utslippene.
 |
Det viser en analyse av Annegrete Bruvoll og Hanne Marit Dalen publisert i Økonomiske analyser 5/2008. De har gått gjennom bredden av virkemidler i den norske klima- og energipolitikken, og diskuterer i hvilken grad begrunnelsene samsvarer med utformingen av politikken. Spesielt ser de på hvorvidt CO2 -avgiften er effektivt utformet og fordelingsvirkninger ved differensiering av avgiften.
Husholdningene og oljeutvinning betaler mest
I Norge varierer avgiftene på klimagasser fra null opp til 872 kroner/tonn CO2 -ekvivalent. Ved å sammenligne denne praksisen med en ordning med en lik pris på alle utslipp tilsvarende prisen på utslipprettigheter på 200 kroner/tonn CO2 , finner Bruvoll og Dalen at husholdningene betaler rundt 0,5 milliarder kroner for mye gjennom CO2 -avgiften på bensin. Oljeutvinningsvirksomheten betaler om lag 1,5 milliarder kroner for mye. Sammen med en rekke andre sektorer som også har forholdsvis høyt bensinforbruk, betales det til sammen 2,1 milliarder for mye CO2 -avgift i forhold til et kostnadseffektivt system.
Forurensere betaler 2,8 milliarder for lite
De øvrige forurenserne innen prosessindustrien, transport, gassterminaler, raffinering av oljeprodukter, samt fiske og fangst betaler derimot 2,8 milliarder kroner for lite i forhold en pris på 200 kroner/tonn CO2 . Prinsippet om at forurenser betaler gjelder i liten grad for disse næringene. De mottar indirekte støtte via avgiftsfritak, reduserte CO2 -avgiftssatser og gratis tildeling av utslipprettigheter.
 |
Skjulte subsidier
Bruvoll og Dalen betegner dette som indirekte subsidiepolitikk, og problematiserer dette. De mener årsaken er at politikerne uthuler virkemidlene, som følge av distrikts- og næringspolitiske fordelingsvirkninger og konkurransevridninger i forhold til utlandet. Dette svekker effektene av virkemidlene i forhold til de opprinnelige målsettingene for klima- og energipolitikken, og atter nye virkemidler lanseres for kompensere for et imperfekt system. Effektiv støtte av distrikter og næringer innebærer mest mulig direkte støtte, i stedet for at den blir blandet inn i klima- og energipolitikken.
Opprydding av virkemiddelbruken
En rekke tiltak kommer i tillegg til klimaavgiftene. Men disse virkemidlene er ikke først og fremst rettet mot utslippene som er unntatt avgiftene. Tvert i mot. De sektorvise klimaplanene er i stor grad rettet mot de utslippskildene som allerede har for høye avgifter. Bruvoll og Dalen anbefaler derfor en opprydding av virkemiddelbruken. De politiske målsetningene som i dag er innbakt i politikken, for eksempel i forhold til distrikter og næringer, kan klargjøres bedre slik at kostnadene ved dette fremkommer. Virkemidlene bør i større grad rettes direkte mot målene, slik at avgiftene på utslipp blir like for alle forurensere.
Les hele artikkelen i Økonomiske analyser.
Annegrete Bruvoll, forskningsleder i gruppe for klima- og energiøkonomi, tlf. 21094948/ 99711787.
Hanne Marit Dalen, førstekonsulent i gruppe for klima- og energiøkonomi, tlf. 21094842.