Når begynner statistikkens historie? I norsk sammenheng er det naturlig å gå tilbake til de brede statsbeskrivelsene på 1700-tallet. 125 år før Statistisk sentralbyrås opprettelse ble det utgitt et verk, som skulle beskrive det "egentlige og særpregede" ved landet i nord. Til høsten utgis boken Statistikkens historie, forfatter og historiker Einar Lie gir oss noen smakebiter.

Dr. philos Einar Lie fra Universitetet i Oslo og Hege Roll-Hansen fra Gruppe for historisk statistikk i SSB skriver boken "Statistikkens historie". Den utgis i forbindelse med at SSB er 125 år i år. Dette ble markert 8. juni i Oslo Konserthus og artikkelen bygger på et foredrag Einar Lie holdt under arrangementet. (Foto: Ragnfrid Longva).

I 1751 hadde den høyt plasserte embetsmannen Erich Johann Jessen-Schardebøll ved det dansk-norske kanselli i København i flere år arbeidet med en statistisk beskrivelse av Norge. Verket var ferdig tolv år senere, og det ble et fremstående, men likevel typisk, uttrykk for 1700-tallets statistiske tradisjon. Denne tradisjonen brukte i hovedsak verbale beskrivelser, og den var ikke preget av noe ønske om å systematisere og ordne informasjonen ut fra bestemte standarder. Den skulle gripe det egentlige og særpregede ved det den studerte.

Boken er inndelt etter det som kalles "landets naturlige og borgerlige beskaffenhed" med kapitler som "Om Geographiens Begyndelse og Fremgang især hvad Norge angaaer", "Om Norges Skribentere", Om Nordlyset, "Om Bjergenes udvortes Anseelse og Beskaffenhed" og "Om Bunden i Søen". Opplysninger om mennesker, moral og leveveier veves inn underveis. Boken tar sikte på å beskrive det unike og særpregede ved landet i nord. Derfor er det egne kapitler om nordlyset og om "Fieldskreder og Bjergfald". En bok om Danmark måtte opplagt vært lagt an på en annen måte. Jessen-Schardebølls bok var ikke skrevet med tanke på å produsere standardisert kunnskap etter gitte skjemaer. Den form for systematikk som kreves for å sammenlikne et land med et annet, eller registrere endringer over tid, var fullstendig fremmed for denne tradisjonen.

Det var likevel fra dette utgangspunket den moderne statistikken gradvis ble utviklet. Men veien fra Jessen-Schardebølls statistiske beskrivelser og til Statistisk sentralbyrås første direktør, Anders Nicolai Kiær, og hans statistikk i siste halvdel av 1800-tallet var lang. Kiær og hans samtid innførte den systematiske fremstillingen, enten denne hadde et lokalt, regionalt eller nasjonalt siktemål. Bestemte forhold ved naturgrunnlag, økonomi og befolkning ble studert på mer standardiserte måter. Denne måten å lage statistikk på ble i stor grad fremmet ut fra statlige krav om å kunne sammenligne et område med et annet, eller samme område over tid.

I hovedkilden til norsk økonomisk utvikling fra denne perioden, amtmennenes femårsberetninger, ser man denne utviklingen tydelig særlig på 1830 og 1840-tallet. Finansdepartementet, som hadde ansvaret for tabellverket og statistikkproduksjonen, ga stadig beskjed om at rapporteringer fra hvert amt ikke skulle preges av det hver amtmann fant mest interessant i sitt distrikt - selv om dette ofte var interessant nok, men av hva Finansdepartementet fant interessant når hele landet skulle sees under ett.

Annet trinn i utviklingen fra Jessen-Schardebøll til Kiær befolkning var at befolkning og samfunnsliv ble gjort til forskningsfelt på en ny måte. I tidligere forestillinger var fødsler, liv og død styrt dels av natur, dels av Gud. Demografiske hovedbølger ble sett som et resultat av epidemier, uår og rike år.

Bilde: A. Tidemand. Kvinnen på maleriet av Adolph Tidemand var for øvrig en av dem Sundt ble meget godt kjent med gjennom sine undersøkelser.

Eilert Sundt, også kjent som sosiologiens far, gjorde her sitt inntog med banebrytende studier som fullstendig endret folks og vitenskapens syn på samfunnet og befolkningen. Institusjoner og lover, tradisjoner og normer, måtte trekkes inn for å forklare hovedtrekk nettopp ved fødsler, livsløp og dødelighet. Sundts innsats lå på to plan. Det ene var at han forenet dyptgående kvalitative studier med analyser av store tallmengder på en måte ingen før han hadde vært i nærheten av å forsøke seg på. Sundts statistiske studier var supplert med reiser, samtaler og iakttakelser av samfunn og folkeliv.

Det andre særtrekk ved Sundts undersøkelser, tett integrert med det første, var at han innførte naturvitenskapelig inspirerte forestillinger om lovmessigheter og regelmessigheter til studiet av samfunnet. Men Sundts forståelse av disse regelmessighetene skilte seg fra dem man finner i europeisk sosialvitenskap på samme tid. Regelmessighetene til Sundt var ikke skapt av at naturforholdene virket likt på alle individer, eller at mennesket på en eller annen måte var determinert fra fødselen. Men individene var preget av samfunnets felles regler og oppfatninger. Dette skapte visse regelmessigheter. Og siden disse regelmessighetene var samfunnsskapte, kunne de forandres, gjennom reformer eller folkeopplysning.

Sundt døde som prest på Eidsvoll i 1874. Som noen kanskje kjenner til, fikk spareivrige stortingsrepresentanter etter hvert gjennomslag for at Sundts statsstipend ikke burde fornyes. Anton Martin Schweigaard og Torkel Aschehoug, begge stortingsmenn og professorer i statsøkonomi og statistikk, talte til fordel for Sundt. Aschehoug pekte også på at det ikke fantes maken til Sundts forskning i hele Europa. Svaret fra en av bonderepresentantene var da at "hvis man kan greie seg uten i hele Europa, kan man greie seg uten her også".

Hvor har vi så den offisielle statistikken oppi dette? Frem til 1860-årene hadde man et Tabellkontor i Indredepartementet. Her produserte man, som navnet sa, tabeller. Kontorets ledere var anonyme menn som aldri skrev selvstendige arbeider, eller deltok i noen vitenskapelige eller andre offentlige debatter. Publikasjoner ble sjelden kommentert, og slett ikke analysert. Oppgaven var å purre på opplysninger, summere og kontrollsummere, og endelig sørge for trykking av de viktigste tabellene. Det ble klaget over at dette arbeidet var så trettende og ensformig at det lett gikk ut over åndsfriskheten til de ansatte, særlig eldre funksjonærer.

I 1866 ble den 28 år gamle Anders Nicolai Kiær utnevnt til ny byråsjef. Et par år etter fikk han ansatt en studiekamerat og reisefelle fra vitenskapelige besøk i Berlin og Paris, Jakob Neumann Mohn, i kontoret. Sammen kom disse to i løpet av få år til fullstendig å forandre norsk offisiell statistikk. Disse to unge mennene kom fra meget velstående familier, med høy sosial anseelse. Når de valgte en karrierevei innenfor det som i 1860-årene må ha fremstått som et av sentraladministrasjonens kjedeligste kontorer, må det forklares med en spesiell inspirasjon og motivasjon. Og det er liten tvil om at denne kom fra Eilert Sundt, som begge så opp til, og som begge, men særlig Mohn, hadde nær kontakt med.

Jakob Neumann Mohn (1838-1882), født i Bergen, examen artium 1855 og juridisk embetseksamen 1859. Fra 1860-1863 "edsvoren Fuldmægtig" hos stiftsamtmann Smit i Bergen, 1863-64 studieopphold i Paris, 1864-1867 kopist i justisdepartementet, 1868-1869 sjøreise til New Zealand, 1. februar 1870 ansatt ved "det statistiske Kontor" i Indredepartementet og var "til sin Død knyttet til dette halvt Videnskabelige, halvt administrative Bureau".

Kiærs sto i spissen for den offisielle statistikk i 46 år, han var direktør i Statistisk sentralbyrå fra 1877-1913. Mohn, som døde allerede i 1882, er mindre kjent enn Kiær, men i samtiden var han imidlertid en vel så innflytelsesrik person som Kiær. Fremveksten av den moderne fiskeristatistikken, jordbruksstatistikken og industristatistikken på 1870-tallet var Mohns prosjekter, dette var og er fortsatt viktige statistikkområder for samfunnet. Mohn var mannen også bak såvel barnearbeids-statistikken som det lovforslaget som kom til å regulere barns arbeid i fabrikkene. På andre områder kan det nevnes at han må regnes som forbrukerkooperasjonens far gjennom sitt arbeid i Sundts ånd med å etablere spare- og forbruksforeninger. Det var dessuten Mohn og ikke Kiær som utviklet den representative undersøkelsesmetoden, gjennom flere store undersøkelser rettet mot økonomiske og sosiale forhold sent på 1870- og tidlig på 1880-tallet.

Det statistiske Centralbureau ble opprettet i 1876, som et organ som skulle samle inn statistikk og bearbeide og kommentere denne på vitenskapelige vis. Det var ingen diskusjoner omkring opprettelsen eller institusjonens formål. Den reelle diskusjonen omkring statistikkens rolle og betydning var tatt noen år i forveien da en helt ny stillingstype som sekretær ble opprettet for Jakob N. Mohn. Dette innebærer ikke en sekretær i form av en person som sitter på et forværelse og holder styr på sjefens avtaler, sekretærtittelen i departementene på denne tiden betydde en toppstillingen: den sentrale ekspedisjonssekretæren i det faste embetsverket. Da byrået ble opprettet hadde imidlertid stillingen gått ut til fordel for flere ekspedisjons-sjefer, men byrået tok altså opp igjen den opphøyde sekretærtittelen.

Begrunnelsen var at Kiærs kontor hadde en vitenskapelig karakter, og at stillingen skulle gå til en med vitenskapelige kvalifikasjoner. Det ble også påpekt at Det statistiske kontor ikke var noe vanlig kontor i politisk-administrativ forstand. En av stortingsrepresentantene uttalte seg slik i debatten: "Kan man virkelig sige, at det statistiske kontor hører under Indredepartementet? Var det ikke saa, at dette kun var i navnet, og at det virkelig var en branche for sig selv, som havde udviklet sig til fuld selvstændighed?"

Jo, slik var det. Og det var denne posisjonen som ble formelt markert ved vedtaket om å opprette Det Statistiske Centralbureau i 1876, som kom uten debatt i Stortinget.

Hva slags institusjon ble så dette byrået? I forhold til i dagens SSB, var det to viktige forskjeller. I flere beretninger av tilbakeskuende karakter finnes det uttrykt en oppfatning om at man fikk et faglig uavhengig byrå, og at den statlige statistikkproduksjonen skulle sentraliseres til dette Centralbureauet. Det første er ikke helt riktig, det andre er helt uriktig. Hva angår den faglige uavhengigheten, var det slik at statsråden også tidligere blandet seg lite i statistikernes arbeid. Noen formell stadfesting av en faglig frihet fikk man imidlertid ikke i 1876, og det finnes flere eksempler på at departementet ga helst spesifikke instrukser til byrået i rent faglige anliggender. Spørsmålet om sentralisering er både viktig og interessant. Den allerede omtalte direktør Anders Nicolai Kiær, var definitiv en motstander av et konsekvent sentraliseringsprinsipp. Dette må sees i lys av hans syn på forholdet mellom produksjon og fortolkning av statistikk. Statistikerne måtte ha inngående, ikke-statistisk kjennskap, til det han skulle beskrive og fortolke, mente Kiær. Kjente man ikke til forholdene som lå bak tallene, fikk man rene tabeller, som alene var lite verdt. "Thi hvad der staar bag tallene, det pulserende liv og de bevægende kræfter, er som regel ulæselige for enhver, der ikke paa nært hold kjender, forstaar og kan forklare udviklingen," forklarte den nye direktøren.

Anders Nicolai Kiær var direktør i Statistisk sentralbyrå fra 1877-1913.

Denne maksimen, i god harmoni med Eilert Sundts program, fikk praktiske konsekvenser. Omkring århundreskiftet ble fiskeristatistikken og industristatistikken flyttet ut av byrået. Initiativet var nettopp Kiærs, begrunnelsen var at andre statsinstitusjoner hadde bedre kjennskap til industri og fiske. Heller ikke da hele sosialstatistikken ble overført Sosialdepartementet noen år senere, hadde Kiær innsigelser. Fra Sosial-departementet var det lettere å følge de sosiale spørsmål nærmere, enn det var fra byrået, mente han.

1870-, 80- og 90-årene var en utvilsom gullalder for norsk statistikk og statistikkbasert forskning. Antallet publikasjoner vokste sterkt, nye områder - særlig knyttet til sosiale forhold og -forskjeller, ble tatt opp til statistisk behandling, og byrået ble det udiskutable sentrum for produksjon av kunnskap om sosiale og økonomiske forhold. Der store spørsmål ble drøftet, og lover og forordninger utredet, fantes det ofte en statistiker fra byrået, som uttalte seg med autoritet både om tallene og hvordan de skulle fortolkes.

Men like etter århundreskiftet kom det et kraftig omslag i synet på statistikken og på statistikkens status, og dette er et omslag man finner også i andre land. I Norge kom kritikken mot statistikken til uttrykk på flere områder. Den representative undersøkelsesmetoder ble brakt i vanry. Som enkelte vil kjenne til, var den såkalte invalidundersøkelsen, som ble gjort i regi av A. N. Kiær, den største enkeltundersøkelsen som ble gjort ved hjelp av denne metoden. Undersøkelsen var viktig fordi den skulle legge grunnlaget for et trygdesystem som ville bli meget dyrt for den norske stat. Denne undersøkelsen ble snart skarpt kritisert fra flere hold, blant annet fra aktuarer som pekte på en rekke svakheter ved Kiærs opplegg. Debatten gikk over flere år, og endte med et stort prestisjenederlag for Kiær. Han måtte innrømme at han hadde underestimert antall arbeidsudyktige med minst en tredjedel, og kritikken bidro til at metoden ikke ble benyttet i store undersøkelser av byrået på flere tiår.

Tidlig på 1900-tallet fikk man dessuten store næringstellinger, som skapte en utbredt frykt for at staten skulle bruke opplysningene for å dekke sitt raskt økende behov for nye inntekter. Og man fikk statistikkloven av 1907 som ga byrået mulighet til å pålegge bedrifter og personer å svare i slike store undersøkelser. Omtrent samtidig planla Kiær en stor undersøkelse av alkoholbruken og dens skadevirkninger. Kiær, som var dypt religiøs og sterkt engasjert i avholdssaken, ville gå meget detaljert til verks - ikke bare for å kartlegge produksjon og konsum, men også for å registrere kriminalitet, dødsfall, selvmord og uførhet som kunne knyttes til alkoholbruk. Fra flere hold ble byrået og Kiær angrepet med tungt verbalt skyts, ikke minst i en stor alkoholdebatt i Stortinget i 1909 mellom høyre og venstresiden i politikken. Høyre gikk blant annet til angrep på Venstre med argument om at en slik statistisk undersøkelse som Kiær skisserte ble for dyr, og satt spørsmålstegn ved hvorfor statistikken var så dyr i Norge.

I ettertid kan man faktisk heller se at for eksempel folketellingen i Norge var billigere per hode hos oss enn i de fleste andre land, også Danmark. Hos oss holdt man egentlig ganske hardt på skillingene. Byråets arkiver kan fortelle om en episode fra folketellingen i 1900, om en av tellerne - en lærer ved navn Sigurd Enebo - som hadde et telleområde som besto av kun svært få husstander. Blant disse var et ektepar som bodde isolert i en fjellstue på Dovrefjell, og lærer Enebo måtte gå flere mil hver vei på ski for å komme frem til å telle de to. Enebo måtte bruke ski fordi det var for mye snø og for bratt og ulendt terreng til å bruke hest. Han greide dette på en dag, ved å stå opp grytidlig og holde seg 10-12 timer på skiene i så høyt tempo han kunne greie.

Det var slik at tellerne på denne tiden fikk betalt per husstand. Enebo protesterte litt på dette, han var rett og slett misfornøyd med honoraret. Han ønsket å få utbetalt skyssgodtgjørelse for bruk av leid hest selv om han ikke hadde brukt hest, - fordi terrenget altså var for tungt for hester. Det lokale tellingsstyret påpekte imidlertid at reglene sa at kun faktiske utlegg kunne refunderes, og begrunnelsen ble oppretthold etter anke til Det statistiske Centralbyrå. Den utholdende Enebo anket imidlertid inn for departementet, og direktør Kiær skrev i en redegjørelse for departementet at det ganske visst var slik at man kunne gi en godtgjørelse for ikke-påløpte utlegg hvis reisen hadde vært særlig anstrengende. I dette tilfellet var det imidlertid ingen grunn til å tro at reisen hadde vært særlig anstrengende!

Julie Backer ble Statistisk sentralbyrås første byråsjef i 1936.

Perioden fra århundreskiftet og frem egentlig til annen verdenskrig var tidvis problematiske år for den offisielle statistikken. Kritikken i det første tiåret er nevnt. Fra første verdenskrig til annen verdenskrig skjedde en kraftig utbygging av blant annet økonomisk statistikk og konjunkturstatistikk. Men byrået hadde i denne perioden sterkt pressede økonomiske rammer. Dette gjorde at tidligere aktiviteter ble redusert, og statistikk som ikke var direkte nyttig for å belyse økonomiske konjunkturforhold, hadde vanskelige kår.

Noe grå tid var dette likevel ikke. Deler av statistikken og den statistikkbaserte forskningen var fremragende. Jordbruksstatistikken under Simen Skappel bør nevnes spesielt, også oppbyggingen av en løpende industristatistikk fra 1927. Byråsjef Eilif Gjermoe - i samtiden omtalt som "den stille forsker i Det statistiske Centralbyrå", i ettertid fullstendig glemt - produserte statistikk av høy kvalitet og konjunkturforskning det burde stå respekt av fortsatt i dag. Sent på tredvetallet estimerte for eksempel Gjermoe Cobb-Douglas produktfunksjoner for over tyve industribransjer - gruppert av ham selv ut fra primærmaterialet. Han brukte minste kvadraters metode, og regnet stort sett for hånd.

Og kvinnene gjorde sitt inntog i betrodde stillinger. Her var byrået en virkelig pioner. Signy Arctander ble en drivende kraft i sosialstatistikken, hun fungerte senere, som noen vil huske, som direktør da Bjerve var finansminister fra 1960 til 1963. Julie Backer ble Statistisk sentralbyrås første byråsjef i 1936, hun disputerte på en avhandling om dødelighet i 1938 og var i lang tid en av våre virkelig ledende demografer. I mellomkrigstiden var det svært uvanlig med kvinner i slike posisjoner, og utnevnelsen av Backer skjedde ikke helt uten interne stridigheter.

Og endelig bør det nevnes at Gunnar Jahn, direktør fra 1920-1945, vendte seg mot Kiærs prinsipper i sentraliserings-spørsmålet og fikk gjennomført en betydelig overføring av statistikk til byrået. Dette var en gradvis prosess som gikk gjennom 1920- og 1930-tallet. Da krigen kom, var sentraliseringen kommet meget langt, og et prinsipp om sentralisering var egentlig ikke bestridd. Dette var antagelig den viktigste arv Jahn overlot til etterkrigstiden og til mannen skulle bli "byrået impersonated" i moderne tid, Petter Jakob Bjerve: direktør fra 1949 og helt frem til 1980.

Gunnar Jahn, direktør i SSB fra 1920-1945.

Statistikkens utvikling har alltid vært nært knyttet til statens behov. Kiærs sosialstatistikk var i stor grad rettet inn mot å kartlegge virkningene av modernisering og industrialisering, i en tid hvor ulike former for sosiallovgivning ble diskutert. Mellomkrigstidens økonomiske statistikk må sees i lys av konjunkturkrisen og diskusjonene denne avfødte, - og 1950- og 60-årenes sterkeste statistiske satsinger er kanskje enda tydeligere knyttet til staten og utvidelsen av statens virkefelt på det økonomiske området. Mye av det som har vært sagt og skrevet i ettertid om denne perioden, dreier som om nasjonalregnskapet - og med god grunn.

Den norske innsatsen her var viktig ikke bare i en nasjonal, men også i en internasjonal sammenheng. I de internasjonale diskusjonene omkring nasjonalregnskap utgjorde norske økonomer, ikke minst direktør Petter Jakob Bjerve og mangeårig forskningssjefen i SSB Odd Aukrust, en spydspiss i å fremme et syn, som konseptuelt og praktisk var svært forskjellige fra det som ble forfektet av britiske og amerikanske økonomer like etter krigen. Aukrust har selv beskrevet hvordan norske og nordiske prinsipper fikk større gjennomslag ved systemendringen i 1968 enn i 1952. Og hadde han i sin arbeider utvidet fokus til også å gjelde endringene som ble gjennomført i 1993, hadde det vært enda sterkere grunn til å poengtere dette.

Gjennom 1950- og 60-årene ble det lagt stor vekt på å integrere den økonomiske statistikken i med nasjonalregnskapets begreper og definisjoner. Forskningsmessig var det ulike former for makroøkonomisk forskning som sto i sentrum. Og forskningsaktiviteten ble nå samlet i en egen avdeling med dette som formål, - forskningsavdelingen, som ble opprettet i 1950. Dette la forholdene vel til rette for en konsentrert og livskraftig forskningsvirksomhet. Men samtidig institusjonaliserte den et skille mellom produksjon av og forskning på statistikk. Integreringen av disse to hovedaktivitetene hadde vært et hovedhensyn bak byråets virksomhet fra institusjonens opprettelse. Her har vi å gjøre med en prinsipiell avveining mellom nær kopling mellom forskning og kjerneaktivitetene, og de gevinstene dét vil ha, og hensynet til å konsentrere forskningsinnsatsen og gi denne ro fra daglige oppgaver. Det kan være grunn til å peke på den parallellen man har i større norske industribedrifter. Selskaper som Kværner og Norsk Hydro har gjennom hele det 20. århundret vekslet mellom å holde sentrale forskningssentre og å fordele disse oppgavene til de enkelte divisjonene. På femtitallet gikk trenden utvilsomt i retning av å sentralisere forskningen, siden har den gått i retning av å integrere denne tettere med produksjonen. Men altså ikke i byrået.

Fra omkring 1970 ble nye temaer sterkere representert i både statistikk og forskning, nemlig miljø- og ressursforhold og sosiale forhold. Ingen av de to var naturligvis helt nye, sosialstatistikken var jo byråets gamle kjerneområde.

Men en opptatthet av miljøets betydning kunne komme til uttrykk også i byråets tidligste dager. Den stadig nevnte direktør Kiær formulerte seg for eksempel slik i en komparativ, nasjonal inntektsundersøkelse fra 1908: "Det, som kan opnås ved hjelp av penge, har sin ganske betydelige begrens-ning. Klarest kommer dette maaske frem, naar man sammenligner de økonomiske forhold i de forskjellige lande. Jeg kan ikke glemme et indtryk, jeg engang for mange aar siden fik af den store og rige stad Liverpool. Jeg sto i dens forstad Birkenhead og saa imod den store by, der laa paa den andre siden af Merseyfloden, ganske indhyllet i røg, saa at røgen sto som en skummel, mørk væg. Jeg kunde ikke lade være at tænke: Aa, hvor trist det maatte være at bo i denne røgopfyldte by! Hvor herlig det er at bo i et land med vakker natur, selv om det er fattigt!".

Petter Jakob Bjerve (t.v.) var administrerande direktør for Statistisk sentralbyrå i 30 år. Odd Aukrust (t.h.) preget Statistisk sentralbyrå i nesten 50 år fra han ble ansatt som byråsjef ved nasjonalregnskapskontoret rett etter krigen.

Selv om man kan si at forskningen på befolkning, sosiale forhold og levekår på en måte fikk en tilbakekomst på 1970-tallet, må det presiseres at den hadde helt andre forutsetninger enn tidligere sosialforskning. De nye forutsetningene var særlig koplet til de muligheter som kombinasjonen av personnumre og store, permanente dataregistre gir. I en større sammenheng er det ett trekk som er fremtredende ved nordisk og norsk statistikk på dette området. De nordiske landene var tidlig ute i bruken av registre, og ligger fortsatt i tet i bruk av registre i statistikkproduksjonen. Samtidig er det slik at persondebatten på dette området har vært mindre intens enn i mange andre land. Den nye teknologien bringer både positive muligheter og definitive farer. I Norge har fordelene hatt en klart større plass enn farene i den offentlige debatten. Sverige er det interessante unntaket blant de nordiske landene. Statistiska Centralbyrån har vært utsatt for sterk kritikk i vårt naboland. Institusjonen har vært gjennom flere perioder med intens debatt, som tidvis har tæret hardt på tilliten og legitimiteten til statistikken. Debatten var kanskje på sitt mest intense før de svenske folketellingene i 1985 og 1990. Med utgangspunkt i det nokså fredelige forholdet mellom Datatilsynet og Statistisk sentralbyrå her hjemme, er det litt spesielt å lese utfallene fra lederen for de tilsvarende svenske institusjonene, med slagord som "Stoppa storebror" fra den ene siden og "dette er en fordumningskampanj" fra den andre. Men det må nevnes at frafallet i Stockholm i forbindelse med folketellingen i 1990, etter siste runder med purringer, var på nesten 5 prosent.

Statistisk sentralbyrå i Norge har aldri opplevd noe av dette. Kanskje har man her forstått at det er viktigere å vinne krigen enn alle små slag. Byrået har holdt en lavere profil, og har ikke opplevd at statistiske spørsmål har skapt en partipolitisk polarising. Skandalepregede nyheter omkring salg av registeropplysninger eller brudd på taushetsbestemmelser, man heller ikke opplevd. Personopplysninger har blitt behandlet med meget stor varsomhet - enkelte samfunnsforskere vil mene overdreven varsomhet - i registeralderen, og fraværet av feilgrep har utvilsomt vært med å bygge tillit over lengre tid.

Men personvernet har ikke alltid vært behandlet slik. Byråets web-side slår optimistisk fast at det ikke har forekommet personvernbrudd på 125 år (dette er endret i ettertid). Et sitatet fra en folketellingspublikasjon fra 1920, viser imidlertid at man var mindre varsomme med å håndtere visse former for personopplysninger før i tiden. Går vi tilbake til tiden før og omkring århundreskiftet, finner vi mye mer graverende eksempler i arkivene. De som ble beskyttet av byråets konfidensialitet, var gode borgere, og særlig opplysninger om deres økonomiske forhold. Etniske minoriteter og fattige hadde ikke en slik beskyttelse. I den sterkeste fornorskningsperioden overfor samer og kvener - som innebar en meget hardhendt økonomisk, sosial og kulturell diskriminering - finnes det flere eksempler på at byrået utleverte konfidensielle personopplysninger til andre myndighetsorganer. Det klareste brudd på dagens prinsipper finner vi muligens i forhold til en masseavskrift av personskjemaene til samer et stort antall samer innen et bestemt geografisk område, som en statsadvokat betalte for. Her ble navn, etnisitet, familieforhold, eiendom til rein etc. skrevet av for et stort antall personer og oversendt uten spørsmål om hva dette skulle brukes til. For personer under fattigomsorg, kunne liknende eksempler vært nevnt.

Hvor står dagens statistikk, ut fra de lange perspektivene som er trukket opp? Jeg skal konsentrere meg om ett lite poeng. Kombinasjonen av identifikasjonsnumre og dataregistre har som nevnt skapt en ny situasjon for å lage statistikk og statistiske sammenhenger. Det koster stadig mindre tid, penger og tankevirksomhet å finne sammenhenger som kan være viktige for politikk og forskning. Og man kan få svar på spørsmål som ikke er så viktige. Noe som særlig fascinerer ved statistikken er kombinasjonen av dens autoritative utsagnskraft - den er etter manges oppfatning det nærmeste man kommer et litt uklart begrep om "fakta", den er produsert på en komplisert og ofte vanskelig tilgjengelig måte - og samtidig legger den til rette for de mest tabloide oppslag og årsakssammenhenger.

Jeg har inntrykk av at mange statistikere i dag bekymrer seg for visse typer frafall i undersøkelser. Dette er bra, statistikere skal bekymre seg for slikt, det er ingen andre som gjør dét. Samtidig er det kanskje slik at man ikke overalt mangler tall, men kanskje gode nok spørsmål til tallene, eller gode betraktninger omkring sammenhenger som tallene skal illustrere eller underbygge. Erlend Loes bok Naiv. Super kan egentlig sies å være en bok om statistikkens største utfordringer i dag, - selv om mange, antagelig også bokens forfatter, ikke er klar over dét. Hovedpersonen skriver hele tiden lister over ting og fenomener som betyr noe for han. "Jeg vet utrolig mye," forteller han. "Og når jeg sier at jeg vet mye, så mener jeg mye. [...] Mitt problem er hva jeg skal bruke det til ... jeg føler meg ikke sikker på hva som er viktig og hva som ikke er det." Og så har han sine to venner, en god venn og en dårlig venn. Den gode vennen, Kim, har en beroligende effekt på jeg-personen. Det er ingenting som tyder på at han vet mer enn denne, men han har "et bedre grep om livet", som det heter i boken. Så har han en dårlig venn, som heter Kent. Kent er svært intelligent, han kan enda mer enn hovedpersonen - og så arbeider han i Statistisk sentralbyrå. Kent kan en masse gjennomsnittstall for alt mye rart, som han ustanselig plager omgivelsene med, men han er lite sympatisk og bidrar kun til å gjøre hovedpersonen enda mer urolig.

Kent er en karikatur på en statistiker, han som vet alt, men som forstår svært lite - og ganske særlig forstår han ikke at det kan finnes noe viktig i livet som ikke kan uttrykkes i tabeller. Dette er en karikatur man finner flere steder i skjønn-litteraturen, og i sosiologisk og etnologisk litteratur som er skeptisk til bruk av tall og kvantitative opplysninger. Nå er det tvilsomt om man har spesielt god grunn til å være redd for Kent i det virkelige Statistisk sentralbyrå. Her har man tradisjoner på forsknings- og analyseområdet som gjør at denne karikaturen passer dårligere enn i mange andre statistikkbyråer. Men jeg tror det kan være nyttig å huske på han likevel.

I spørsmålet om statistikkens muligheter og begrensninger har imidlertid institusjonens grunnlegger, Anders Nicolai Kiær, uttalt seg med stor fullstendighet, i en av sine forklaringer på hvorfor statistikk alltid må behandles med kyndighet og forsiktighet. "Statistikens sprog har sine eiendommelige fortrin og mangler, " skrev han i 1871. "Visse forhold kunne i en statistisk tabel fremstilles klarere og anskueligere end ved de nøyaktigste beskrivelser; ligeoverfor andre forhold står statistiken magtesløs og formår kun at gjengive enkelte mest ytre sider av sagen, hvis egentlige væsen den ikke kan gribe [...] Den, der bruger tallene uden å ha gjort seg kjent med livet, der ligger bagom, utsetter seg læt for at drage falske slutninger."

Og med denne formaningen fra fortiden avsluttes denne raske gjennomgangen av norsk statistikk fra Erich-Johann Jessen-Schardebøll til Kim og Kent.