Indikatorsettet for bærekraftig utvikling, 2008

Et bærekraftig samfunn?

Bærekraftig utvikling er intuitivt lett å forstå, vanskelig å realisere og krevende å evaluere. Norsk økonomi ser ut til å være bærekraftig, da vår økonomiske formue - inkludert menneskelige ressurser - er økende. Men samtidig trekker faktorer som vidtrekkende konsekvenser av mulige klimaendringer, effekter av miljøgifter og en høy andel uføretrygdede i befolkningen i motsatt retning.

Av Frode Brunvoll, Svein Homstvedt og Tone Smith

Bærekraftig utvikling er først og fremst et globalt mål basert på solidaritet, både mellom generasjoner og mellom oss som lever i dag. Dette innebærer at oppmerksomheten må rettes både mot verdens samlede ressurser i vid forstand og mot hvordan disse ressursene er fordelt. I en situasjon med truende globale klimaendringer som kan få vidtrekkende samfunnsmessige og miljømessige konsekvenser er det derfor vanskelig å tenke seg at utviklingen i et enkelt land kan kalles bærekraftig. Samtidig er det heller ikke rimelig å karakterisere utviklingen i et enkelt land som bærekraftig dersom landet bygger ned naturressursene sine raskere enn det bygger opp øvrig kapital.

Sett fra de enkelte nasjonalstatenes ståsted må to grunnleggende spørsmål om bærekraft stilles:

• Bidrar landet til at den globale utviklingen trekkes i en mer bærekraftig retning?
• Er det noen grunnleggende trusler mot befolkningens langsiktige velferd i landet?

Indikatorer for bærekraftig utvikling skal gi signaler i forhold til om nåværende kurs kan opprettholdes på lang sikt eller om den må justeres på ett eller flere områder. De er ment å være et hjelpemiddel for de som skal utforme og følge opp en nasjonal politikk for bærekraftig utvikling.

Den oppdaterte, nasjonale strategien for bærekraftig utvikling ble presentert høsten 2007 i Nasjonalbudsjettet 2008. Der ble også det nye, reviderte indikatorsettet (se tabell) lansert.

Nedenfor er hovedpunkter fra beskrivelsen av indikatorene gjengitt. En mer fyldig omtale med tilleggsinformasjon finnes i rapporten Et bærekraftig samfunn? Indikatorer for bærekraftig utvikling 2008 som ble lagt fram av Statistisk sentralbyrå i dag.

Norges nasjonale indikatorsett for bærekraftig utvikling

Kilde: St.meld. nr. 1 (2007-2008) Nasjonalbudsjettet 2008.

Internasjonalt samarbeid for en bærekraftig utvikling og bekjempelse av fattigdom

En vanlig indikator på rike lands bidrag til fattige lands utvikling er offisiell bistand i prosent av bruttonasjonalinntekt. Indikatoren bør også ses i sammenheng med andre faktorer, blant annet handel med utviklingsland, teknologioverføring og tilgang til medisiner.

En av de viktigste utfordringene knyttet til å fremme bærekraftig utvikling internasjonalt er fattigdomsreduksjon. Dette er også det mest sentrale av FNs tusenårsmål vedtatt høsten 2000. Å bidra til en bærekraftig utvikling globalt er derfor også helt sentralt i Norges strategi for en bærekraftig utvikling.

Netto offisiell bistand fra Norge økte fra 18,95 milliarder kroner i 2006 til 21,8 milliarder kroner i 2007, en økning på hele 15 prosent. I samme periode økte brutto nasjonalinntekt (BNI) med 6,6 prosent, fra 2 156 mrd. kroner til 2 299 mrd. Økningen i bistand var dermed sterkere enn økningen i BNI. Dette var nødvendig for å nærme seg målet om 1 prosent av BNI til bistand. I 2007 ga Norge bistand tilsvarende 0,95 prosent av BNI. Første delen av bistandsmålet fra Soria Moria-erklæringen er nesten nådd. For 2008 er det, ifølge Nasjonalbudsjettet 2008, ventet at bistanden vil utgjøre 0,98 prosent av BNI. Sammenliknet med andre OECD-land er det norske bistandsnivået høyt.

Rettferdige handelsregler som kan fremme eksportmuligheter og økonomisk vekst i utviklingslandene er viktig i forbindelse med fattigdomsreduksjon.

Importen til Norge fra utviklingsland økte fra 2006 til 2007. Importøkningen var omtrent dobbelt så stor for MUL-landene (30,7 prosent) som for de andre utviklingslandene (15,9 prosent). Av total import fra utviklingsland, utgjorde import fra Kina 46 prosent i 2007, mot 45 prosent i 2006.

I 2007 utgjorde importen fra utviklingsland 13,0 prosent av den totale importen til Norge. Dette var en liten økning siden 2006. Da var andelen 12,7 prosent. Siden 1992 er imidlertid importandelen fra utviklingsland nesten doblet. Det aller meste av økningen skyldes import fra Kina. Til tross for en importøkning på 16,2 prosent fra 2006 til 2007, har altså utviklingslandenes importandel økt kun marginalt. Dette skyldes at totalimporten til Norge har økt med 13,7 prosent.

Importen fra MUL-land domineres av import fra Ekvatorial-Guinea, Bangladesh og Liberia. Total import fra MUL-land var 1 690 millioner kroner i 2007, og tilsvarte 0,4 prosent av total import til Norge.

Klima, ozon og langtransporterte luftforurensninger

Global oppvarming vil trolig stille verdenssamfunnet overfor store, nye utfordringer. Klimaendringene kan forårsake betydelige effekter på miljø, ressurser, samfunn og økonomi. Det er vanskelig å kvantifisere hvor mye av klimaendringene som skyldes menneskelige påvirkninger. Hypotesen om at det meste av oppvarmingen som er observert de siste 50 årene skyldes menneskelig aktivitet er imidlertid styrket.

De norske utslippene av klimagasser har aldri vært høyere. I 2007, året før vi gikk inn i Kyoto-protokollens avtaleperiode - var utslippene fem millioner tonn over forpliktelsen. Utslippene av klimagasser i Norge gikk opp nesten 3 prosent i 2007 i forhold til 2006, den største økningen fra ett år til et annet. Økningen siden 1990, som er basisåret for Kyoto-protokollen, har vært på nærmere 11 prosent og tilsvarer over 5 millioner tonn CO2-ekvivalenter. Etter to år med nedgang i utslippene, blant annet på grunn av redusert produksjon av råolje, var utslippet i 2007 noe over nivået i det tidligere toppåret 2004. Den viktigste årsaken til den nye veksten i norske klimagassutslipp var tekniske problemer i forbindelse med oppstarten av LNG-anlegget på Melkøya utenfor Hammerfest. Olje- og gassvirksomhet, industri og veitrafikk er de viktigste utslippskildene.

Sur nedbør som følge av utslipp av NO_X, NH₃ og SO₂, er fortsatt et alvorlig miljøproblem i Norge, til tross for at utslippsreduksjoner har ført til redusert forsuring. Flyktige organiske forbindelser (NMVOC) kan inneholde kreftfremkallende stoffer og bidrar til dannelse av bakkenær ozon.

De siste utslippstallene viser at vi er på rett vei i forhold til internasjonale forpliktelser. Det er imidlertid langt igjen til målet når det gjelder nitrogenoksider (NO_X). Disse utslippene gikk svakt ned i 2007, men for å oppfylle utslippsforpliktelsen i Gøteborg-protokollen for NO_X, må utslippene reduseres med 18 prosent i forhold til 2007-nivået. Utslippene av NMVOC, NH₃ og SO₂ i 2007 var derimot alle under kravet.

Biologisk mangfold og kulturminner

Utviklingen i fuglebestander er vurdert å gi en god indikasjon på økosystemets tilstand. Fugler representerer forskjellige nivåer i næringskjeden, de er kjent for å respondere på aktuelle trusselfaktorer og er utbredt i alle naturtyper. De forliggende tallene er ikke landsdekkende og uten klare trender, men et landsrepresentativt nettverk er under etablering.

Norge har både store ferskvannsforekomster og nærhet til store havområder. Det er også mange brukerinteresser knyttet til vann. Vannmiljøet blir påvirket av blant annet vassdragsregulering, utslipp fra avløpsanlegg og akvakulturanlegg, avrenning fra jordbruket, erosjon og sedimenttransport. Som for foregående indikator er tallene usikre med hensyn til statistisk utsagnskraft. Også her er et representativt overvåkningssystem under etablering.

Registreringer av vannmiljøet (Norge er for dette formålet inndelt i ni vannregioner) i Norge viser at vi ligger godt an sammenlignet med andre land i Europa. Over halvparten av de undersøkte ferskvannslokalitetene er vurdert å ha god eller svært god vannmiljøkvalitet. Dårligst synes vannmiljøet å være i de sørligste delene av landet. Ingen av de karakteriserte kyst- og fjordområdene i vannregion Glomma er vurdert å ha godt vannmiljø. Andel lokaliteter med godt vannmiljø er også lav i vannregionene Vest-Viken og Sør-Vest.

Kulturminner og kulturmiljøer anses som en del av samfunnets felles verdier. De er unike og uerstattelige kilder til kunnskap og opplevelser. De er også miljø- og samfunnsressurser som kan gi grunnlag for lokal utvikling og kulturell, sosial og økonomisk verdiskaping. Kulturminner kan tilføre viktig kunnskap og perspektiver i arbeidet for et bedre og mer bærekraftig samfunn.

En betydelig andel av de fredete bygningene i Norge har behov for moderate eller store utbedringer for å oppnå tilfredsstillende vedlikeholdsnivå.

Naturressurser

Konsekvensene av energiproduksjon og -forbruk har vært et viktig diskusjonstema i Norge i årevis, uansett hvilken energikilde som har vært under utbygging. Særlig betydningsfull er sammenhengen i forhold til klimagassutslipp som hovedsakelig skyldes bruk av fossil energi. Effektiv energibruk er derfor særlig viktig i bærekraftsammenheng.

Norge har minsket energiforbruket per krone i BNP med drøyt 34 prosent siden 1976 eller 1,1 prosent i gjennomsnitt per år. Samtidig har energiforbruket totalt økt med 68 prosent eller 2,3 prosent per år. Den største andelen av energiforbruket i Norge dekkes av ikke-fornybare kilder.

Fiske og fangst har i hele Norges historie vært et viktig grunnlag for bosetting og økonomi. Bærekraftig forvaltning av fiskeressursene forutsetter at bestandene ikke høstes ned til under et nivå som setter rekrutteringen i fare. Uten tilstrekkelig rekruttering blir grunnlaget for en langsiktig og bærekraftig utnyttelse av disse ressursene ødelagt.

Bestanden av norsk vårgytende sild har økt betydelig i de senere årene. Den ligger nå på rundt 12 millioner tonn og er om lag på samme nivå som i 1950-årene. Også torskebestanden ligger over føre-var-nivået.

Fornuftig og langsiktig bruk av arealene er viktig for en bærekraftig utvikling. Norge har, i forhold til befolkningen, store arealer. Likevel er presset på arealressursene stort, særlig i de tettest bebygde områdene. Disse områdene er oftest også de mest biologisk produktive.

I alt er det registrert en samlet irreversibel omdisponering av 273 000 dekar dyrket jord etter plan- og bygningsloven og jordloven i Norge fra 1976 til 2004. Dette tilsvarer om lag over dobbelt så stort areal som den bebygde delen av Oslo kommune.

Helse- og miljøfarlige kjemikalier

Siden 1930-årene har den globale produksjonen av kjemikalier økt fra 1 million tonn i året til over 400 millioner tonn (EC 2006). Det er en stor utfordring å sikre at bruken av helse- og miljøfarlige stoffer er forsvarlig med hensyn til både mennesker og naturmiljø. En stor del av Norges miljøgiftproblematikk er knyttet til langtransportert forurensning, men også hjemlige utslipp gir betydelige bidrag.

Mengden av de farligste, helseskadelige stoffene (CMR; stoffer som kan gi kreft, forårsake mutasjoner eller skade forplantningen samt kronisk giftige stoffer) som slippes ut, har gått ned siden 2002. Utslipp av allergifremkallende stoffer har vært relativt stabilt i perioden 2002-2006, mens utslippene av stoffer med spesifikt miljøfarlige egenskaper økte mellom 2002 og 2004, for så å avta fram til 2006.

Bærekraftig økonomisk og sosial utvikling

Det er først og fremst menneskelige ressurser - eller humankapitalen - som gjør Norge til et rikt land. Beregninger av vår økonomiske formue viser at olje- og gassreservene utgjør om lag 12 prosent av denne, mens humankapitalen utgjør rundt 75 prosent. Den er dermed av større verdi for oss enn alle naturressursene til sammen.

Uttak av ikke-fornybare naturressurser, det vil i all hovedsak si olje og gass, er en viktig kilde til inntekt for Norge. Denne kildens betydning har økt fra å utgjøre 5 prosent av vår inntekt i den første perioden til å utgjøre 20 prosent i den siste perioden. Bidraget fra humankapitalen er likevel viktigst. Selv om den utgjør en mindre andel i den siste perioden enn i den første, utgjør den likevel 69 prosent i snitt over de to årene 2006 og 2007.

Fordeling kan ha relevans for bærekraftig utvikling av flere ulike grunner. For eksempel kan stor ulikhet medføre press på ressursene eller press på sosialkapitalen. Ser man bort fra enkeltår med store aksjeutbytter, har inntektsulikheten i Norge økt jevnt siden 1986. Ved internasjonal sammenlikning er Norge imidlertid blant landene med lavest inntektsulikhet.

For å kunne opprettholde grunnleggende offentlige tjenester på et ønsket nivå, er man avhengig av at de offentlige inntektene og utgiftene - sett over lang tid - er i balanse. Finansdepartementets generasjonsregnskapsberegninger i Nasjonalbudsjettet viser at offentlige budsjetter må styrkes med 70-110 milliarder kroner, tilsvarende 4-6 prosent av brutto nasjonalproduktet, for å være i generasjonsmessig balanse.

Kunnskap og ekspertise er kanskje de viktigste elementene i samfunnets verdiskapning i framtiden. Utdanningsnivået i Norge har økt betydelig de siste 30-40 årene. I 2006 hadde hver fjerde nordmann over 16 år en utdannelse på universitets- eller høgskolenivå.

I 1970 hadde om lag 7 prosent av den norske befolkningen over 16 år en utdanning på universitets- eller høgskolenivå. I 2006 hadde dette steget til rundt 25 prosent, noe som tilsvarer en økning på 18 prosentpoeng. Av befolkningen i 2006 hadde 6 prosent en lang universitets- eller høgskoleutdanning.

For den enkelte er sysselsetting viktig som inntektsgrunnlag og for å kunne delta i samfunnslivet. Mens Norge i et internasjonalt perspektiv har lav arbeidsledighet, er andelen uføretrygdede i befolkningen høy og økende.

I de økonomiske nedgangstidene i første halvdel av 1990-tallet var andelen som falt utenfor arbeidslivet stor. Dette gjaldt både for mottakere av uføreytelser (fra og med 2004 inkluderer dette både uførepensjon og tidsbegrenset uførestønad) og langtidsledige. Etter en forbigående nedgang til 1998, har andelen uføre igjen økt. I 2007 var andelen i overkant av 11 prosent. Det er de uføretrygdede som utgjør både den største andelen og den største økningen. I 2007 var det registrert 14 000 langtidsledige og 334 000 uførepensjonister. Antall langtidsledige er om lag halvert fra 2006.

Levealderen i Norge har økt i snart to hundre år. Kvinner lever fortsatt lenger enn menn, men forspranget minker. Nyfødte jenter og gutter kan nå forvente å bli henholdsvis 82,7 og 78,2 år. Høyere levealder er en positiv utvikling, men høy levealder representerer også store framtidige utfordringer med tanke på pensjoner og helsetjenester. Endringer i forventet levealder kan indirekte si noe om befolkningens generelle helse og levekår, om kvaliteten i helsetjenesten og medisinsk utvikling samt indikere endringer i befolkningens levevaner og livskvalitet. Dette er alle viktige aspekter ved en bærekraftig samfunnsmessig utvikling.

Mer informasjon: frode.brunvoll@ssb.no, tlf. 21 09 49 35, tone.smith@ssb.no, tlf. 21 09 44 83 og svein.homstvedt@ssb.no, tlf. 21 09 49 66