Forholdet mellom skilte foreldre og voksne barn

God relasjon? Det spørs hvem som spørres

Hvem vi spør, er avgjørende for beskrivelsen av forholdet mellom skilte foreldre og voksne barn. Spør vi mødre og fedre, oppgir svært få å ha et dårlig forhold til sine barn. Spør vi skilsmissebarn, derimot, er historien en ganske annen. Det mest negative bildet tegnes om far–datter relasjonen sett med døtres øyne. Det forholdet som foreldre og barn vurderer mest likt, er mellom mor og sønn. Mor–datter-relasjonen viser seg å være mer sårbar enn tidligere antatt.

Katharina Herlofson og Gunhild O. Hagestad

Den senere tids forskning både fra Norge og andre land viser at langtidsvirkningene av foreldres skilsmisse er større og mer alvorlige enn tidligere antatt. Sammenlignet med barn av foreldre som har holdt sammen, har skilsmissebarn større risiko for selv å bli skilt. Videre oppgir de å ha lavere livskvalitet, de er mer utsatt for depresjon, og de ender opp med kortere utdanning. I tillegg opplever voksne skilsmissebarn relasjonen til foreldre som mindre nær, sammenlignet med barn av gifte foreldre (Amato og Sobolewski 2001, Fischer 2007, Lye mfl. 1995, Størksen mfl. 2007, Wallerstein mfl. 2000).

I A-magasinet 23. mai i fjor kunne vi lese historier fra skilsmissebarn som fremdeles er preget av foreldrenes brudd, mange år etter at familieoppløsningen fant sted, og etter at de selv har blitt voksne. En 42-åring forteller at han fortsatt skulle ønske at foreldrene aldri hadde blitt skilt. «Jeg er 43 år og sliter fortsatt med å være skilsmissebarn», sier en annen. En tredje konstaterer: «Det tar liksom aldri helt slutt». Hva om vi hadde fått høre skilte foreldres historier? Da ville sannsynligvis bildet ha blitt et annet.

Hvem er det vi spør?

Et viktig spørsmål å stille i studier av generasjonsbånd er: Hvilket perspektiv baserer vi oss på? Får vi relasjonsbeskrivelser «nedenfra», med andre ord den yngre generasjonens syn – eller «ovenfra» – den eldre generasjons perspektiv? Og er det hans eller hennes relasjoner vi fokuserer på? I studier av forholdet mellom foreldre og voksne barn kan vi ta for oss åtte mulige beskrivelser: de fire foreldre–barn-parene (mor–datter, mor–sønn, far–datter, far–sønn) sett fra både barns og foreldres synsvinkel. Vi vil her bruke betydningen av skilsmisse for vurdering av relasjonskvaliteten i forholdet mellom foreldre og voksne barn som illustrasjon på hvor ulike bildene kan framstå.

De fleste internasjonale studier av bånd mellom skilte foreldre og voksne barn er forankret i foreldregenerasjonen, det vil si at det er foreldre som er blitt spurt. Det er hovedsakelig kontakt og utveksling av hjelp som er blitt studert. I noen studier utføres det separate analyser for mødre og fedre, men det er sjelden det skilles mellom relasjonen til henholdsvis døtre og sønner. I LOGG (se tekstboks) har vi muligheten til å gjøre dette. Vi kan analysere kvaliteten på forholdet mellom voksne døtre og sønner og hver av deres skilte foreldre – både ovenfra (foreldres syn) og nedenfra (barns syn). Det dreier seg ikke om foreldre og barn i samme familie. Vi er ikke ute etter å studere samsvar mellom ulike familiemedlemmers beskrivelser. Det vi vil vise, er hvor ulike bilder vi får av relasjonene etter hvem vi spør.

Figur 1. Gifte og skilte foreldres syn på forholdet til voksne sønner og døtre. Andel som vurderer forholdet som dårlig/svært dårlig. Prosent

Figur 2. Voksne sønner og døtres syn på forholdet til gifte og skilte foreldre. Andel som vurderer forholdet som dårlig/svært dårlig. Prosent

Figur 3. Sammenligning av skilte foreldres og skilsmissebarnsperspektiv. Andeler som vurderer relasjonen som dårlig/svært dårlig. Prosent

Hva svarer skilte foreldre?

La oss først se på gifte og skilte foreldres vurderinger av kvaliteten på relasjoner til døtre og sønner (figur 1). Selv om det er få som oppgir at kvaliteten på forholdet til voksne barn er dårlig, er det allikevel flere som gjør det blant skilte foreldre enn blant gifte. De største forskjellene finner vi blant gifte og skilte fedre, og da spesielt når det gjelder forholdet til døtre. Mindre enn 1 prosent av gifte fedre vurderer kvaliteten på forholdet til døtre som dårlig, mens 10 prosent av skilte fedre mener det samme. For mødres vurderinger av forholdet til sønner og døtre har det ikke like stor betydning om hun er gift med barnefaren eller skilt fra ham.

Hva sier skilsmissebarn?

Når vi skifter perspektiv og sammenligner skilsmissebarn og de som har foreldre som har holdt sammen, ser vi at det er store forskjeller i hvordan de vurderer relasjonskvaliteten (figur 2). Langt flere skilsmissebarn oppgir at forholdet til foreldre er dårlig, enn tilfellet er blant de med gifte foreldre. Den største forskjellen finner vi også her i forholdet mellom døtre og fedre. Mens bare rundt 5 prosent av døtre med fedre som fortsatt er gift, vurderer forholdet som dårlig, gjelder dette nærmere en tredjedel av skilsmissedøtrene.

Store kontraster i perspektiv

Relasjonsbeskrivelsene «nedenfra», det vil si fra de voksne barnas ståsted, er altså markant forskjellige fra beskrivelsene vi får dersom vi ser på forholdet «ovenfra» og ser det fra foreldres perspektiv. Foreldre, uansett om de er gift eller skilt, er mer positive i sine vurderinger av relasjonskvaliteten enn det voksne barn er. Flere studier har vist at det på ingen måte er uvanlig at forholdet mellom foreldre og barn verdsettes høyere av den eldre generasjonen i familien enn av den yngre. Dette har blant annet blitt forklart med at foreldre har investert mer i barna enn omvendt, og at relasjonen dermed betyr mer for den eldre generasjonen enn for den yngre (Bengtson og Kuypers 1971, Rossi og Rossi 1990). En kan også tenke seg at det kan ha med kohortforskjeller å gjøre – foreldre tilhører en historisk generasjon som kan ha større vanskeligheter med å beskrive forholdet i negative vendinger enn det barn har.

Figur 1 og figur 2 viser at kontrastene i relasjonsvurderinger er særlig slående når vi fokuserer på forholdet mellom voksne barn og skilte foreldre. Slik den første figuren viser, vurderer gifte og skilte foreldre forholdet til voksne barn noe ulikt, men også blant skilte er det få som beskriver relasjonskvaliteten som dårlig (4 prosent av mødrene og snaut 10 prosent av fedrene). Historien er en annen om vi spør voksne barn (figur 2). Figur 3 oppsummerer våre funn ved å sammenligne skilte foreldres og skilsmissebarns syn på relasjonskvaliteten.

Det viser seg at mødre og skilsmissesønner er det foreldre–barn paret som har minst forskjellig vurdering av forholdet. Når det gjelder relasjonen mellom skilsmissedøtre og fedre, er ulikhetene langt større. Nesten en tredjedel av døtrene vurderer relasjonskvaliteten som dårlig, sammenlignet med 10 prosent av de skilte fedrene. Kontrastene viser seg imidlertid å være enda større når det gjelder mødre og døtre. Mens 4 prosent av de skilte mødrene anser kvaliteten på forholdet som dårlig, gjelder det samme nesten en femtedel av skilsmissedøtrene. Andelen skilsmissedøtre som synes forholdet til moren er dårlig, er altså nærmere fem ganger så stor som andelen skilte mødre som sier det samme om forholdet til datteren.

Sårbare generasjonsbånd

Ved å se på vurderingskontraster mellom skilte mødre og fedre i den eldre generasjonen, og sønner og døtre i den yngre, samt presentere både foreldres og barns perspektiv, får vi åtte forskjellige beskrivelser av kvaliteten på forholdet mellom voksne barn og skilte foreldre. Det mest negative bildet gjenspeiler far–datter relasjonen sett fra skilsmissedøtrenes perspektiv.

Spør vi skilte mødre, finner vi ingen forskjeller i vurderingen av relasjonen til henholdsvis døtre og sønner. Spør vi skilsmissebarna, derimot, er det store kontraster. Mor–datter-relasjonen er langt mer sårbar enn forholdet mellom mor og sønn når mor er skilt. Dette er et svært interessant funn, sett i lys av den litteratur som eksisterer omkring forholdet mellom mødre og døtre. Her legges det vekt på at båndet mellom mødre og døtre er det sterkeste som fins, og at de to holder sammen i tykt og tynt gjennom hele livet (Rossi og Rossi 1990, Chodorow 1978, Fischer 1986).

Skilsmissebarna i vår studie er i dag 40 år og eldre, og tilhører de første generasjoner av barn der det ble vanligere at foreldre skilte lag. Kanskje vil nyere generasjoner av voksne skilsmissebarn ha et bedre forhold til sine foreldre, siden skilsmisse har blitt stadig mer alminneliggjort og akseptert. Hvis så er tilfelle, er det også mulig at kontrastene mellom skilte foreldres og skilsmissebarns perspektiver på relasjonskvaliteten vil bli mindre.

Foreløpig viser det seg at det er svært viktig å være klar over hvem det er som blir spurt. Hvilket perspektiv vi baserer oss på, betyr mye for det bildet vi får av forholdet mellom skilte foreldre og voksne barn.

Referanser

Amato, P.R. og Sobolewski, J.M. (2001): The effects of divorce and marital discord on adult children’s psychological well-being. American Sociological Review, Vol. 66, 900-921.

Bengtson, V.L. and Kuypers, J.A. (1971): Generational Difference and the Developmental Stake. Aging and Human Development, 2(4), 249-260.

Chodorow, N. (1978): The reproduction of mothering. Berkeley: University of California Press.

Fischer, L.R. (1986): Linked lives: Adult daughters and their mothers, New York: Harper & Row.

Fischer, T. (2007): Parental Divorce and Children›s Socio-economic Success: Conditional Effects of Parental Resources Prior to Divorce, and Gender of the Child. Sociology, Vol. 41, No. 3, 475-495.

Lye, D.N., Klepinger, D.H., Hyle, P.D. & Nelson, A. (1995): Childhood living arrangements and adult childrens’ relations with their parents. Demography, Vol. 32, No. 2: 261-280.

Rossi, A.S. & Rossi, P.H. (1990): Of human bonding. Parent-child relations across the life course, New York: Aldine de Gruyter.

Størksen, I., Røysamb, E., Gjessing, H.K., Moum, T. og Tambs, K. (2007): Marriages and psychological distress among adult offspring of divorce: A Norwegian study. Scandinavian Journal of Psychology, Vol. 48, Issue 6, 467-476.

Wallerstein, J., Lewis, J. og Blakeslee, S. (2000): The unexpected legacy of divorce, New York: Hyperion.