Mot et samfunn med større plass for lek og moro?

Danseaktiviteten har økt mest blant unge jenter. Også blant eldre av begge kjønn er det blitt flere som nå og da tar seg en svingom. De ivrigste danserne finner en likevel blant ungdom, framfor alt unge menn. Uansett alder er enslige langt oftere å finne på dansegulvet enn kvinner og menn som lever i parforhold. Dette viser at dansen ikke bare er lek og moro, men også målrettet virksomhet for å finne en partner. Den økende danseaktiviteten kan likevel tyde på at moderne samfunnsutvikling kan gi større rom for ekspressiv og lekende virksomhet i noen grupper av befolkningen.

Av Anders Barstad

Dans kan forstås som en ekspressiv (spontan, umiddelbart tilfredsstillende) virksomhet, i motsetning til den formålsrettede, instrumentelle virksomheten. Flere samfunnsforskere har tidligere hevdet at det moderne samfunnet i økende grad er preget av formålsrettede virksomheter på bekostning av lek og spontane, følelsesbaserte handlinger. Nå vil kanskje enkelte, med mer eller mindre solid bakgrunn i egne erfaringer, innvende at dansen langt fra alltid er preget av spontanitet og lekfullhet. Dansen er også et uttrykk for målrettet, strategisk handling, framfor alt i forhold til det annet kjønn. Dessuten foregår dansen på utestedene innenfor bestemte organisatoriske rammer; i de fleste former for dans er det også visse regler som skal følges. I praksis er det ikke så enkelt å kategorisere dansen som enten det ene eller det andre. Vi står overfor et komplisert samspill mellom strategisk handling og spontan hengivelse, mellom selvbevissthet og selvforglemmelse, mellom Economic Man og Homo Ludens (det lekende menneske), slik det også er vist i studier av barns lek.

I levekårsundersøkelsene er det blitt spurt om hvor ofte man har vært engasjert i forskjellige former for fritidsaktiviteter i løpet av en 12-månedersperiode, herunder hvor ofte man har gått på "dans, diskotek". Dette spørsmålet har vært stilt i hver av levekårsundersøkelsene som Statistisk sentralbyrå har gjennomført siden 1980. Resultatene tyder på at kretsen av danseglade har blitt utvidet de siste 15-20 årene. Mens 20 prosent av voksne menn hadde vært på en dansetilstelning minst 10 ganger i 1980, var andelen økt til 27 prosent i 1995. Blant kvinner var økningen noe mindre. Menn går noe oftere på dans enn kvinner. De virkelig iherdige danserne er et mer sjeldent skue; 5 prosent av den voksne befolkningen hadde vært på dans så ofte som 40 ganger eller mer i 1995. Denne andelen var omtrent den samme som i 1980. På den andre siden er det vel 4 av 10 som ikke har vært på dans eller diskotek overhodet i løpet av 12-månedersperioden, i 1980 var det vel 5 av 10 som ikke hadde trådt foten på dansegulvet.

Det er blant de unge jentene vi kan registrere den sterkeste økningen i danseaktiviteten. Andelen jenter i 20-29-årsalderen som hadde vært minst 10 ganger på dans i løpet av året, økte fra 27 prosent i 1980 til 44 prosent i 1995. Også blant gutter i samme alder har det vært en betydelig vekst. Ellers kan en se tegn til en økende danseaktivitet i de fleste aldersgrupper, med to unntak: De helt unge (16-19-åringene) av begge kjønn, og de 30-39-årige kvinnene. Besøk på dansetilstelninger er blitt mer vanlig blant eldre enn tilfellet var for 15-20 år siden. Denne endringen er spesielt tydelig blant de eldre mennene. Men det er få eldre som går på dans eller diskotek så ofte som 10 ganger i året eller mer. En får et bedre inntrykk av endringene blant de eldre når en også tar med dem som besøker dansetilstelninger noe sjeldnere. Mens bare 4 prosent av kvinner mellom 60 og 70 år hadde vært på dans så ofte som tre ganger eller mer i 1980, var andelen økt til hele 20 prosent i 1995. Den samme klare tendensen til økning finner en også blant andre grupper av eldre.

Ved siden av at de mest danseglade er unge og at det er en viss overvekt av menn, er det framfor alt ett trekk som kjennetegner dem: De er enslige, dvs. verken gifte eller samboende. En ser blant annet svært tydelige forskjeller i 30-39-årsalderen. I denne alderen er det fremdeles svært vanlig for enslige menn å besøke dansetilstelninger, nærmere halvparten (45 prosent) gjør dette minst 10 ganger i året. Blant gifte eller samboende menn og kvinner er det bare vel 1 av 10 som er like ivrige, blant enslige kvinner 1 av 4. At unge enslige er de ivrigste på dansegulvet, er delvis et uttrykk for at mange i denne gruppa er på intens leting etter en partner. Det tyder også på at danseaktiviteten har en sterk instrumentell, formålsrettet side. Dansestedene og diskotekene er en viktig arena for møter med det annet kjønn. En av flere årsaker til dansestedenes popularitet i vår tid er at ungdom kan velge sine ektefeller fritt, uten at familien griper inn i nevneverdig grad. Går en tilbake i historien, eller til andre samfunn enn det norske, er dette langt fra noen selvfølge.

God kontakt med venner er også noe som kjennetegner de mest danseaktive. De som har liten kontakt med gode venner, eller som ikke har noen fortrolig venn, går forholdsvis sjelden på dans. Sammenhengen mellom dans og vennskapskontakt er tydeligst blant menn. Her vil naturligvis årsakssammenhengene gå begge veier.

Ellers er det på mange måter slående hvor sosialt bredtfavnende dansen er som fritidsaktivitet. De sosiale skillene er gjennomgående små. Økonomiske problemer har liten betydning. Det er ingen forskjeller i danseaktivitet mellom personer med ulik utdanningsbakgrunn, med ett vesentlig unntak: Menn og kvinner med meget høy utdanning (minst 15 års utdanning) er mindre danseaktive enn dem som har lavere utdanning. Helsetilstanden har betydning, men mindre enn man kunne forvente. Det er først når helsetilstanden blir svært dårlig, at sjansen for å være en iherdig danseløve reduseres i betydelig omfang.

På ett viktig punkt ødelegges bildet av dansen som en fritidsaktivitet for "alle". Dans er en av mange former for sosial deltakelse og fritidsaktivitet hvor ikke-vestlige innvandrere er mindre aktive enn nordmenn. Andelen fra ikke-vestlige land som har gått på dans eller diskotek i løpet av året, er bare om lag halvparten av andelen blant nordmenn. Forskjellen har sannsynligvis sammenheng med at en større andel av de ikke-vestlige innvandrerne lever i parforhold og har barn (se Svein Bloms artikkel i dette nummer av Samfunnsspeilet). Andre forklaringer kan være dårlig økonomi, at en betydelig andel av innvandrerne ikke har norske venner og at det skjer en regelrett diskriminering på utestedene, for eksempel gjennom at fargede innvandrere nektes adgang.

Når flere enn tidligere oppsøker dansestedene, synes en av forklaringene å ligge i den forlengede ungdomstiden. Det som tidligere var typiske tenåringsaktiviteter, slik som hyppige besøk på diskotekene, har forskjøvet seg oppover i aldersklassene. Dette har igjen sammenheng med utdanningsrevolusjonen, som for alvor startet på 1960-tallet, og som ble forsterket gjennom lavkonjunkturen og de vanskelige forholdene på arbeidsmarkedet på slutten av 1980-årene. At flere eldre går på dans, kan delvis ha sin bakgrunn i at helsetilstanden er blitt bedre, og dels i at de eldre har fått bedre økonomi og mer fritid. Som årsak til at flere går på dans, kan en heller ikke se bort fra kulturelle endringer. Det har skjedd store verdiendringer i det norske samfunnet; verdier som understreker betydningen av å "være seg selv", uttrykke seg selv, er blitt viktigere.

Som vist, er det framfor alt de unge enslige som befolker dansestedene. Siden det har vært en viss økning av andelen enslige i befolkningen (Barstad 1996), er også dette en mulig forklaring på den økte danseaktiviteten. Det er flere som til enhver tid er på leting fordi samlivsbrudd har blitt mer vanlig. I innledningen refererte vi til filosofer og sosiologer som var bekymret for lekens plass i det moderne samfunnet, for at den stadig mer formålsrasjonelle og byråkratiske organiseringen av samfunnet skulle fortrenge kreativitet og autonomi, den lekfulle og spontane virksomheten. Er økningen i danseaktiviteten et tegn på at disse bekymringene er overdrevne? At det er blitt flere som oppsøker dansestedene, er naturligvis ikke i seg selv noe tilstrekkelig grunnlag for å gi svar på slike komplekse og omfattende spørsmål. Vi har heller ikke gitt noen definitive svar på hvorfor denne økningen har funnet sted, men antydet mulige svar. Likevel kan en i det minste reise spørsmålet om pessimismen med hensyn på den spontane, ekspressive virksomhetens plass i det moderne samfunnet har vært vel stor. For eksempel har teknologiske framskritt og utviklingen av velferdsstaten både muliggjort og nødvendiggjort at yrkesaktiviteten i større grad har blitt konsentrert på midten av livsløpet. Utbyggingen av utdanningsinstitusjonene og av trygdesystemet er en del av velferdsstatens framvekst, og har gjort det mulig for ungdom og eldre å leve et liv som gir større muligheter for "lekende" virksomhet. Forbedringen av helsetilstanden, som også har sammenheng med utbyggingen av velferdsstaten, er en annen side ved levekårsendringene som forbedrer mulighetene for å engasjere seg i lek og moro. På den andre siden er det også slik at fritidsøkning og flere muligheter for lek ikke alltid er av det gode. Leken kan fort oppleves som meningsløs hvis den ikke balanseres av andre og mer formålsrettede virksomheter.

Figur 11: Andelen menn og kvinner som har gått på dans eller diskotek minst 10 ganger i løpet av de siste 12 måneder. Personer 16-79 år. 1980-1995. Prosent

Figur 12: Andelen kvinner som har gått på dans eller diskotek minst 10 ganger i løpet av de siste 12 måneder, i ulike aldersgrupper. 1980 og 1995. Prosent

Figur 13: Andelen menn som har gått på dans eller diskotek minst 10 ganger i løpet av de siste 12 måneder, i ulike aldersgrupper. 1980 og 1995. Prosent

Figur 14: Andelen menn og kvin-ner i aldersgruppene 60-69 år og 70-79 år som har vært på dans eller diskotek minst 3 ganger i løpet av de siste 12 måneder. 1980 og 1995. Prosent

Figur 15: Andelen menn og kvinner som har gått på dans eller diskotek minst 10 ganger i løpet av de siste 12 måneder, i grup-per for alder og for status som enslig eller gift/samboende. 1995. Prosent

Anders Barstad (aba@ssb.no) er forsker i Statistisk sentralbyrå, Seksjon for demografi og levekårsforskning.

Samfunnsspeilet nr. 4, 1997