Liten grunn til økt frykt

Fra 1993 til 1997 har antallet anmeldte lovbrudd steget med 25 prosent. Det betyr ikke at privatpersoner utsettes for mer kriminalitet, men at foretak og politi står for en stadig større del av anmeldelsene. Påstanden om at de som er mest redd for kriminalitet har minst å frykte får bare delvis støtte. Ved å bruke kriminalstatistikken på en ny måte får vi fram et nytt og mindre dramatisk bilde av utviklingen for kriminalitetsofre på 1990-tallet.

Av Frants Gundersen

Hvis frykten for å bli utsatt for kriminalitet er stor, og risikoen for å komme i kontakt med kriminalitet er liten, kan frykten være et større velferdsproblem enn den virkelige kriminaliteten. Det ble i 1997 anmeldt over 430 000 lovbrudd i Norge, mot under 350 000 i 1993. Frykten for å komme i kontakt med ett av disse lovbruddene kan synes stadig mer velbegrunnet. Imidlertid er det egenskaper ved både anmelderne og de anmeldte lovbruddene som nyanserer dette risikobildet.

I 1997 ble det registrert knapt 432 000 lovbrudd hos politiet. Antall som ble registrert som anmeldere var drøyt 481 000, dvs. at i en del lovbrudd var det flere om anmeldelsen. Halvparten av anmelderne var imidlertid ikke privatpersoner. I nesten 105 000 tilfeller var det et foretak som hadde levert inn anmeldelsen, og i over 137 000 lovbrudd hadde politiet skrevet anmeldelsen selv. I perioden 1993 til 1997 har antall anmeldelser i Norge økt med over 92 000, dvs. med 24 prosent. Økningen har imidlertid ikke vært jevnt fordelt blant de forskjellige kategoriene anmeldere. Den relative økningen har vært størst hos politiet, som stod for 45 prosent flere anmeldelser i 1997 enn i 1993. Foretak hadde en økning i samme tidsrom på 33 prosent. Dette betyr at privatpersoner utgjør en stadig mindre andel av de som anmelder, og i 1997 kom for første gang mindre enn halvparten av anmeldelsene fra privatpersoner. Foretak og politiet selv er i økende grad med på å definere det kriminalitetsbildet som framkommer av kriminalstatistikken, og risikoen for å bli utsatt for kriminalitet som privatperson kan i stadig mindre grad leses ut av totaltallene for anmeldt kriminalitet.

Selv om andelen privatpersoner blant anmelderne synker i femårsperioden, har det absolutte tallet på anmeldelser fra privatpersoner økt med 11 prosent. Hvis vi tar hensyn til befolkningsøkningen i det samme tidsrommet, er det under 1 prosent økning fra 1993 til 1994 og ingen økning etter 1995. Nesten hele økningen kom dermed fra 1994 til 1995. Dette er samtidig som effekten av nye registreringsrutiner hos politiet skulle gjøre seg gjeldende.

Privatpersoner blir berørt av andre typer lovbrudd enn foretak og politi. Blant privatpersonene var 74 prosent av anmeldelsene lovbrudd som kommer i kategorien «annen vinningskriminalitet»: oftest tyverier og naskerier. Dernest kommer voldskriminalitet med 8 prosent og skadeverk og annen kriminalitet med 6 prosent hver. Foretakene hadde litt lavere andel av annen vinningskriminalitet, 70 prosent, men anmeldte relativt mer skadeverk, 16 prosent. Økonomisk kriminalitet er det foretakene som anmelder mest av, samtidig som de anmelder svært lite vold.

Politiet anmelder saker etter et helt annet mønster enn privatpersoner og foretak: 36 prosent av anmeldelsene fra politiet gjaldt trafikkriminalitet, 25 prosent gjaldt narkotika og bare 17 prosent gjaldt annen vinningskriminalitet. Alle anmeldelsene sett under ett gjenspeiler dermed ikke den kriminaliteten som privatpersoner berøres av, fordi politiet og foretakene har et anmeldelsesmønster som er helt forskjellig fra privatpersonenes. For privatpersoner er det lovbrudd som går direkte ut over person eller eiendom som dominerer, mens totaltallene inneholder relativt mye mer av det vi kan kalle «offerløs» kriminalitet. Trafikkriminalitet, miljøkriminalitet og økonomisk kriminalitet er også i noen grad «offerløs» i forhold til privatpersoner, og blir derfor ikke anmeldt av denne gruppen. Avviket mellom type anmeldelser fra privatpersoner og politiet ser også ut til å øke.

Hittil i artikkelen er alle anmelderne tatt med i statistikken. Gjennom politiets registrering er det også mulig å identifisere de av anmelderne som er direkte ofre for de enkelte lovbruddene. Noen befolkningsgrupper er mer utsatt for kriminalitet enn andre. I 1997 var snaue 15 000 personer oppført som offer to eller flere ganger i kriminalstatistikken. Blant de 207 000 personlige ofrene finner vi 182 000 enkeltpersoner. Ser vi på hele femårsperioden 1993 til 1997, var det under 1 prosent av ofrene som hadde opplevd å være offer mer enn fem ganger i perioden. Dette er en mindre konsentrasjon av lovbrudd til enkeltpersoner enn det som er funnet i spørreundersøkelser i andre land. For foretakene er naturlig nok skjevhetene mye større, siden foretak varierer i størrelse og type virksomhet. For identifikasjon av foretak er det derfor først og fremst det registrerte navnet som kan brukes. To forskjellige butikker i samme dagligvarekjede, som har en felles rutine for anmeldelser, vil derfor opptre som samme enhet i statistikken. I 1997 var det 8 slike enheter som hadde levert inn mer enn 1 000 anmeldelser hver, og 54 som stod oppført mer enn 200 ganger.

Ikke alle som utsettes for kriminalitet anmelder lovbruddet. Ifølge Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelse for 1997 var det f.eks. blant personer som hadde blitt utsatt for vold uten synlig skade, bare 12 prosent av de utsatte som anmeldte lovbruddet. Den umiddelbare nytteverdien ved å anmelde et tyveri er imidlertid mer åpenbar ved at forsikringsselskapene forlanger kopi av anmeldelsen for å betale ut erstatning. Av de som var utsatt for tyverier anmeldte også nesten to tredeler lovbruddet. Nesten hele økningen av anmeldelser fra privatpersoner i perioden 1993 til 1997 kom fra 1994 til 1995. Dette stabile bildet endres ikke vesentlig, selv ikke etter at over 270 000 anmeldelser som ikke har en privatperson som offer, er fjernet. Kvinneandelen blant ofrene økte imidlertid med snaue 2 prosent i perioden, og var på litt over 35 prosent i 1997. Økningen av kvinnelige ofre kom først og fremst innen volds- og sedelighetslovbrudd, der økningen var på henholdsvis 22 og 30 prosent. Økningen av antall ofre for sedelighetslovbrudd, både kvinnelige og mannlige ofre, skyldtes imidlertid ikke økning av de grovere sedelighetslovbruddene. Det var anmeldelsene av utbredelse av utuktige skrifter som først og fremst utgjorde økningen fra 1993 til 1997.

Menn er mye oftere oppført som offer enn kvinner. I 1997 utgjorde menn 65 prosent av privatpersonene blant ofrene. Med dobbelt så stor ytre fare som kvinner, skulle derfor menn ha grunn til å bekymre seg dobbelt så mye som kvinner for å bli offer for kriminalitet. Dette er motsatt av det levekårsundersøkelser avdekker. Mens voldslovbrudd følger kjønnsfordelingen som resten av lovbruddene, er sedelighetskriminalitet det store unntaket. Dette er den eneste lovbruddsgruppen der det er flere kvinner enn menn blant ofrene. Her er det til gjengjeld over dobbelt så mange kvinner som menn. Selv om sedelighetslovbruddene er få, kan de være av svært alvorlig karakter. Kvinners frykt kan dermed ikke ses på som helt irrasjonell i forhold til den reelle risikoen, slik som totaltallene skulle tilsi.

Gjennomsnittsofferet i 1997 var 38 år både blant kvinner og menn, og nesten alle lovbruddskategorier har den samme aldersfordelingen. Denne fordelingen er en jevn kurve med størst relativ frekvens for hvert årskull i slutten av 20-årene og små frekvenser for årskullene etter 55 år. Voldsofrene var gjennomsnittlig noe yngre enn resten, litt over 30 år. Blant ofrene for sedelighetslovbruddene var gjennomsnittsalderen på gjerningstidspunktet henholdsvis 23 og 37 år for kvinner og menn. Aldersfordelingen gjenspeiler at utuktig omgang med barn gir en del svært unge ofre. Resten av sedelighetsofrene spredte seg derimot jevnt ut i alder. De som anmelder utuktige skrifter er gjennomgående eldre og oftere menn enn andre som anmelder sedelighetslovbrudd. Uten denne lovbruddskategorien blir ofrene for sedelighetslovbrudd også enda yngre, gjennomsnittlig 21 år for både kvinner og menn. Ofre for økonomisk kriminalitet var gjennomgående litt eldre enn de andre.

Oslo, Akershus, Vestfold og Buskerud har flest ofre i forhold til befolkningen. Disse fylkene, sammen med Østfold og Rogaland, er samtidig de fylkene med høyest urbaniseringsgrad. Det er relativt flest ofre i tettbygde strøk, færrest i spredtbygde. Den geografiske spredningen av ofrene viser dermed ved første øyekast langt på vei det samme bildet som frykten for å bli offer. Risikoen for å bli utsatt for kriminalitet generelt vil i praksis bestemmes av kategorien «annen vinningskriminalitet», siden tre av fire ofre er i denne kategorien. For andre lovbruddsgrupper er det imidlertid ikke i samme grad slik at kriminaliteten øker etter hvor tett folk bor.

Tabeller

* Tabell 2-1: Anmeldelser, etter lovbruddstype og type anmelder. 1997. Prosent

* Tabell 2-2: Ofre, etter lovbruddstype. 1993 og 1997

Figur 1: Antall klagere pr. 1 000 innbyggere, etter type. 1993-1997

Figur 2: Personer utsatt for enkelte lovbruddstyper og andelen som ble anmeldt. Prosent

Figur 3: Ofrenes fordeling, etter aldersgrupper. 1997. Prosent

Figur 4: Ofre, etter bosted. Fylke. 1997. Pr. 1 000 innbyggere

Figur 5: Ofre for sedelighetslovbrudd, etter bosted. Fylke. 1997. Pr. 1 000 innbyggere

Figur 6: Ofre for skadeverk, etter bosted. Fylke. 1997. Pr. 1 000 innbyggere

Figur 7: Ofre for voldslovbrudd, etter bosted. Fylke. 1997. Pr. 1 000 innbyggere

Frants Gundersen
( frants.gundersen@ssb.no) er konsulent i Statistisk sentralbyrå, Seksjon for levekårsstatistikk.

Samfunnsspeilet nr. 4, 1998