Etablerer seg senere, men ikke dårligere

Statistikken har overdrevet nedgangen i eierandel blant unge i løpet av de siste ti årene. Nedgangen skyldes at unge etablerer seg senere, og at eierandelen blant de mindre etablerte unge synes å ha gått ned. Økende boligpriser synes ikke å ha skremt unge fra å etablere seg i egen bolig, eller til å kjøpe mindre boliger. Men flere unge leiere har ført til økt press på utleiemarkedet, og dermed økte husleier.

Av Arne Støttrup Andersen

En rekke utviklingstrekk i den senere tiden peker i retning av en vanskeligere boligetablering for yngre. Den nåværende boligstrukturen er heller ikke spesielt godt tilpasset en del av utviklingstrekkene vi ser i unges boligvalg. Det er få små boliger og leieboliger. Et godt boligmarked med stigende priser, stor omsetning og god personlig økonomi, fører imidlertid muligens til mer «preferansemotivert» flytting blant etablerte som ganske enkelt ønsker å «realisere sin boligdrøm». Dette er muligens en fordel for unge som ønsker å etablere seg på boligmarkedet, ved at flere mindre boliger nå «frigjøres».

Levekårsundersøkelsene viser at yngre er mindre etablerte på boligmarkedet nå enn de var for ti år siden. Det gjelder for enslige og særlig for de yngste enslige, men ikke for yngre par. Bildet er imidlertid påvirket av det såkalte studentproblemet, dvs. at ikke-gifte studenter i de fleste tilfeller registreres som bosatt i foreldrehusholdningen. Før 1995 fulgte levekårsundersøkelsene og de øvrige utvalgsundersøkelsene dette prinsippet når de registrerte husholdningenes sammensetning. For ungdommer som var registrerte som bosatte hos foreldrene, men som faktisk bodde for seg selv, gjaldt boligopplysningene foreldrenes bolig.

Når vi skal beskrive ungdommens økonomi og boligsituasjon, må vi ha gode registreringer av bl.a. husholdningssituasjonen. Det knytter seg imidlertid en del problemer til registrering av husholdningstilhørighet nettopp blant unge, og antakelig særlig blant unge som er mindre etablerte. «Studentproblemet», som er omtalt ovenfor, er antakelig det som til nå har skapt de største problemene. Men det er også andre problemer som vi har forholdsvis dårlig oversikt over. Enkelte ungdommer kan leve i mer eller mindre ustabile husholdningsforhold. Viktige mål på boligforholdene, som eierforhold og boligstørrelse, er nært knyttet til avgrensningen av husholdningene. Det kan også være vanskeligere å beskrive økonomien til unge fordi unge deltar mer i økonomisk utveksling og bytte med andre (les foreldrenes) husholdninger. Unges etablering som økonomisk selvstendige husholdninger vil i mange tilfeller være en kontinuerlig prosess fra full avhengighet til full uavhengighet, en prosess som vil gå over noe tid.

Om lag 80 prosent av voksne nordmenn bor i eid bolig. Dette er et uttrykk for en sterk preferanse i befolkningen. Eierandelen blant unge er langt lavere, og eierandelen har gått ned. Dette kan være et resultat både av at unge av forskjellige grunner har fått vanskeligere for å etablere seg i boligmarkedet, eller for at de i økende grad har andre preferanser enn befolkningen ellers. Det er imidlertid lite som tyder på at unge foretrekker andre eierformer enn befolkningen for øvrig. Mens 82 prosent av alle voksne foretrekker selveie, er det blant alle unge som ikke bor hos foreldre, 90 prosent som foretrekker å eie boligen selv. Blant de mer etablerte unge er andelen 97 prosent, men selv blant enslige studenter sier 68 prosent at de foretrekker å eie boligen selv.

Vi kunne tenke oss at det har blitt dyrere å eie bolig i den perioden vi ser på, og at dette har holdt de unge borte fra eiermarkedet. En slik argumentasjon er det vanskelig å finne belegg for. Boligene ble vesentlig billigere fra 1987 til 1991, prisstigningen var beskjeden fra 1991 til 1995, først de seneste to årene steg prisene vesentlig. Rentene falt sterkt etter 1992, det var langt billigere å låne i 1995 og 1997 enn i de to første årene. Selv om inntektsutviklingen særlig for de yngste under 25 år har vært dårlig, skulle en ut fra en samlet vurdering ikke vente noen reduksjon i eierandelen blant unge. Likevel har altså andelen eiere gått ned fra 52 prosent i 1987 til 40 prosent i 1997.

Vi har mange indikasjoner på at ungdom etablerer seg senere. Inngåelse av parforhold og særlig barnefødsler kommer senere nå enn for ti år siden. Også forholdet til utdannings- og arbeidsmarkedet har endret seg. På slutten av 1980-tallet økte antallet studenter sterkt, og det ble vanskeligere å komme inn på arbeidsmarkedet. Sysselsettingen har imidlertid bedret seg de seneste årene. Andelen som lever i parforhold, har gått ned fra vel 70 prosent i 1987 til 55 prosent ti år senere. Det er særlig andelen med barn som har gått ned; fra ca. 40 prosent i 1987 til ca. 25 prosent i 1997. Dette har skjedd til tross for at en økende andel av 16-29-åringene er i alderen 25-29 år, denne andelen økte fra 27 prosent i 1987 til 37 prosent i 1997.

Blant de mest etablerte, dvs. sysselsatte par, har eierandelen holdt seg omtrent uendret de siste ti årene. Eierandelen har derimot gått klart ned blant de mindre etablerte, dvs. sysselsatte enslige og personer (både enslige og par) under utdanning. Eierandelen gikk her ned fra 38 prosent i 1987 til 22 prosent i 1997. Tallene tyder på at eierandelen gikk særlig sterkt tilbake de siste to årene i perioden. Eierandelen er gått tilbake både blant personer under utdanning og blant enslige sysselsatte. Det er i denne perioden boligprisene har økt mest.

Boligprisene har økt kraftig etter 1995. Spørsmålet er derfor om eierandelen blant de helt nyinnflyttede avspeiler prisøkningen. Ser en bare på resultatene i 1997, kan de tyde på at eierandelen har gått kraftig tilbake. Blant de som flyttet inn før 1995, da boligprisene var lave, eier nesten to av tre sin bolig, mens det samme gjelder bare en av fire blant de som flyttet inn i 1997. Nedgangen i eierandel var særlig stor når en sammenligner de som flyttet inn i 1996 med de som flyttet inn i 1997.

En kan imidlertid ikke trekke den slutning at reduksjonen i eierandel skyldes økningen i boligpriser. De som nylig er flyttet inn, er i gjennomsnitt i en tidligere fase av boligetableringen enn de som flyttet inn for noen år tilbake. Vi tolker det slik at den lavere eierandelen blant de nyinnflyttede er et uttrykk for at disse er tidligere i etableringsfasen. Det er dermed vanskelig å se at de økende boligprisene i 1996 og 1997 har ført til at unge er blitt skremt fra å skaffe seg egen bolig. Den reduserte eierandelen blant unge i løpet av de siste ti årene må derfor først og fremst ses som et uttrykk for senere etablering blant unge. I løpet av perioden har det blitt færre av de etablerte unge, sysselsatte parene, der eierandelen er forholdsvis høy, og flere av de mindre etablerte der eierandelen er forholdsvis lav.

En trangere inngang på boligmarkedet for unge kan også gi seg uttrykk ved at boligstandarden synker. Boligprisene er nært knyttet til størrelsen på boligen. En kunne derfor vente at stigende boligpriser førte til en reduksjon i boligstørrelsen. Men det har ikke vært noen nedgang i boligstørrelse pr. person i perioden blant unge. Tvert imot har det vært en liten økning, men denne økningen finner en blant de unge leierne. Blant eierne har boligstørrelsen vært uendret.

I en situasjon der ungdom etablerer seg senere i familien og i arbeidsmarkedet, vil vi vente økt etterspørsel etter leieboliger. Selv om antallet husholdninger som leier boligen sin, har økt med 60 000 fra 1987 til 1997, har antallet unge som leier økt enda mer, om lag 90 000. Vi finner samtidig at det har vært en sterk økning i den gjennomsnittlige husleien for leieboere fra 1987 til 1997. I samme periode har utgiftene til bolig, lys og brensel for alle landets husholdninger regnet i faste priser gått ned med vel 10 prosent. Det kan derfor se ut til at boligsituasjonen for unge først og fremst har endret seg ved at det større antallet leiere har ført til større press på boligmarkedet, og dermed har resultert i høyere boligutgifter for leierne. Vi har her analysert landet under ett. Det er grunn til å regne med at mye av den økte etterspørselen etter leieboliger har rettet seg mot de større byene, og at det derfor er her en finner de mest utpregede presstendensene på de lokale boligmarkedene, og dermed også den største prisøkningen.

Tabeller

* Tabell 4-1: Andel i yngre familiefasegrupper som eier sin bolig enten selv eller gjennom borettslag eller boligaksjeselskap. 1987, 1991, 1995 og 1997. Prosent

* Tabell 4-2: Unge 16-29 år som ikke bor hos foreldrene, etter om de er etablert i parforhold og hvorvidt de er etablert på arbeidsmarkedet. 1987, 1991, 1995 og 1997. Prosent

* Tabell 4-3: Andelen eiere blant unge 16-29 år i ulike etableringsfaser og med ulikt innflyttingsår1. 1995 og 1997. Prosent

* Tabell 4-4: Antallet husholdninger i Norge og antallet husholdninger blant unge 16-29 år som ikke bor hos foreldrene. 1987 og 1997. 1 000 husholdninger

Figur 10: Andel unge 16-29 år som ikke bor sammen med foreldrene1, som er selveiere eller eier boligen gjennom borettslag eller boligaksjeselskap. 1987, 1991, 1995 og 1997. Prosent

Figur 11: Andelen selveiere og andelseiere blant unge 16-29 år i ulike etableringsfaser. 1987, 1991, 1995 og 1997. Prosent

Figur 12: Gjennomsnittlig antall kvadratmeter pr. person for unge, 16-29 år, som ikke bor hos foreldrene. Eiere og leiere. 1991 og 1997. Kvadratmeter

Arne Støttrup Andersen
( arne.andersen@ssb.no) er rådgiver i Statistisk sentralbyrå, Seksjon for levekårsstatistikk.

Samfunnsspeilet nr. 4, 1998