Johnny fra Stovner?

Etter å ha blitt oppdaget av noen jenter i Kragerø sommeren 1991, forsøkte kronprins Haakon å unngå ytterligere oppmerksomhet ved å utgi seg for å være «Johnny fra Stovner» (alt ifølge VG 10. juli 1991). Denne litt spøkefulle sosiolingvistiske dekkoperasjonen viser en intuitiv forståelse av fornavnenes sosiologi. Men historiekunnskapene sviktet noe: Johnny hadde en viss utbredelse i Oslos østlige bydeler på 1950- og 1960-tallet, men det var ikke lenger noe vanlig navn blant gutter på hans alder, heller ikke på Stovner. Slik sett hadde Tommy eller Ronny vært et bedre valg.

Jan Erik Kristiansen og Jørgen Ouren

Navnemoter er et kulturelt fenomen, som vi alle – bevisst eller ubevisst – er påvirket av; ikke minst fordi navn både er obligatorisk og gratis. Navn omsettes ikke på markedet, og vil altså i langt større grad enn andre motefenomener være uttrykk for rendyrket smak og behag. Navnevalg skjer uten økonomiske og markedsmessige føringer; her kan vi alle velge på øverste hylle, upåvirket av reklame og uten å skjele til lommeboka. (Og det er heller ikke lenger noen klare forventninger om oppkalling). Men også smak og behag er i stor grad sosialt forankret og ikke bare et uttrykk for personlige preferanser og individuelle valg. Smak og behag har en sosio-kulturell dimensjon som preger oss alle, også når vi velger navn. Dette er selvfølgelig grunnen til at summen av de enkelte foreldres individuelle valg samler seg om et fåtall navn og resulterer i kollektive motebølger.

Til tross for en økende internasjonalisering av navnebruken (jamfør navn som Camilla, Hanna og Julie, Christopher, Kevin og Thomas) finnes det forsatt geografiske og sosiale forskjeller eller variasjoner i navnebruken i Norge. Disse variasjonene har litt ulik karakter:

Rundt omkring i landet finner vi lokale eller regionale navneskikker: Dette er ofte «små», tradisjonelle navn som ennå holder stand. Eksempler er Jone i Rogaland, Jo i Oppland og Hedmark.
Men også for enkelte «store», mer utbredte navn finnes det klare regionale forskjeller: Ola var således svært vanlig i Oppland, Halvor i Telemark, Brit i Trøndelag og Frank i Nord-Norge.
Til enhver tid vil vi selvfølgelig også finne andre forskjeller: For eksempel var Ingrid det mest brukte navnet på landsbasis i 1997. I Østfold – derimot – var ikke navnet blant de 10 største. Slike forskjeller er imidlertid vanskelige å tolke: Har vi her å gjøre med genuine, regionale forskjeller, eller står vi overfor en form for tidsmessig etterslep; det vil si at Østfold er senere til å følge moten enn andre fylker? Dette får vi først svar på om noen år.

I hvilken grad er slike geografiske eller regionale forskjeller «egentlig» sosiale eller kulturelle forskjeller, som i stor grad kan forklares for eksempel ut fra befolkningens utdanningsnivå. Navnemotene eller navnebølgene synes å bevege seg fra sentrum til periferi – både geografisk og sosialt. Navn kommer først på moten i ressurssterke og prestisjefylte miljøer og grupper, som opptrer som innovatører eller pionerer. Bærum kommune har lenge vært brukt som eksempel på en toneangivende trendsetter når det gjelder fornavn. Noen år senere følger så resten av landet etter; i ulik grad og i forskjellig tempo. Når Bærum ofte omtales som trendsetter, så er det ikke fordi Bærum antas å være helt unik, men fordi det tidligere ikke har vært mulig å se på navnebruken for eksempel i Oslos vestlige bydeler separat. Bærum har derfor vært brukt som et eksempel på det litt diffuse «Oslo vest».

Selv om den geografiske avstanden fra Bærum til Romsås er langt mindre enn fra Bærum til Nord-Norge, synes den kulturelle avstanden å være omtrent like stor. Vi skal i det følgende se nærmere på variasjoner i navnebruken i Oslo, med hovedvekt på perioden 1950-1997. Det er selvfølgelig ikke her mulig å presentere og analysere (eventuelle) geografiske eller sosiale forskjeller for alle fornavn. Og ikke alle navn har en slik geografisk eller sosial dimensjon. Vi skal derfor her se nærmere på et utvalg av navn; det vil si typiske navn hvor variasjonen er størst.

La oss begynne analysen av forholdet mellom utdanning og navnevalg med eksemplet Henrik, som er et navn «på vei opp» (nr. 12 på landsbasis i 1997 med ca. 1,4 prosent). Det er en relativt klar sammenheng mellom bydelens utdanningsnivå og bruken av Henrik: I bydelene i Oslo øst med lavt utdanningsnivå, var det bare om lag 1 prosent som fikk navnet i perioden 1995-97. I de vestlige bydelene med høyt utdanningsnivå er andelene Henrik ca. 2,5 prosent. Bærum (med 42 prosent med høyere utdanning) er på nivå med de vestlige bydeler med 2,8 prosent.

En liste over de mest populære navnene i vestlige og østlige bydeler de siste årene viser at de fleste navnene på listen brukes i både øst og vest. Men samtidig ser vi at det også er klare forskjeller: Henholdsvis 7 og 6 av toppnavnene i vest finnes ikke på lista i øst. Og mens Henrik og Ingrid er på topp i vest, er de helt nede på 12. og 15. plass i øst. Daniel, det mest brukte guttenavnet i øst, er ikke med på lista for vest. Ja vel, så er altså enkelte navn på bestemte tidspunkter mer utbredt i noen bydeler enn i andre. Men et slikt funn reiser egentlig langt flere spørsmål enn det besvarer. Bare en mer systematisk gjennomgang av navnebruk i Oslo øst og vest over tid kan vise hvordan navnemotene oppstår og spres:

For det første: Har de fleste navn en slik sosial profil eller spredningsmønster, eller gjelder dette bare noen få? Utvikler navnebruken i østlige og vestlige bydeler seg mer eller mindre parallelt; det vil si uten at spesielle bydeler eller strøk kan sies å være ledende.
Er det slik at (de fleste?) navn først kommer på moten i vest, for så senere også å bli populære i øst?
Eller finnes det også navn som ikke forlater sitt sosiale miljø, det vil si navn som bare (hovedsakelig) brukes i vest og som ikke «slår an» i øst? Og omvendt? Hvilke navn er dette?
Og: Finnes det også navn som starter sin karriere i østlige bydeler, for senere å bli tatt i bruk i vest?
Til slutt er det også naturlig å reise spørsmålet om disse mønstrene har endret seg over tid: Er eventuelle forskjeller i navnebruk i dag større eller mindre enn tidligere (polarisering eller uniformering)? Og er spredning fra vest til øst vanligere eller sjeldnere i dag enn tidligere?

Ser vi så nærmere på forholdet mellom Oslos østlige og vestlige bydeler, finner vi tre hovedmønster:

1. «Nøytrale» navn

Denne gruppen navn – som sannsynligvis er langt den største – omfatter det vi kan kalle «nøytrale» navn som i all hovedsak utvikler seg parallelt i de to bydelene; både når det gjelder nivå og tempo. Likevel ofte med et lite forsprang i Oslo vest. Eksempler på slike navn er: Bente, Elin, Grete, Gunn, Linn, Malin, Merete, Siv, Bjørn, Espen, Geir, Kristian, Markus, Michael, Simon, Sindre, Stein, Thomas og Øystein. Men også Gro, Helene, Kari, Kjersti, Line, Sara, Sissel, André, Kjetil og Marius, er navn som i stor grad har (hatt) samme og samtidig utbredelse i øst og vest.

2. «Vestkantnavn»

Dette er navn som helt tydelig er dominerende i vest og relativt lite brukt på østkanten. (Kriteriet er at navnet er mer enn dobbelt så ofte brukt i vest som i øst i perioden). De mest typiske vestkantnavnene er Carl og Haakon, som begge har vært omtrent fire ganger så vanlige i vestlige bydeler. Bendik, Henrik, Jens, Peder, Preben, William, Nora og Thea er alle omtrent tre ganger så vanlige i vest. Men også Aksel/Axel, Anders, Andreas, Christian, Erik, Erlend, Fredrik, Hans, Jacob/Jakob, Johan, Karl, Lars, Magnus, Nikolai/Nicolai, Ole, Oscar, Sondre, Tobias, Andrea, Anna, Cecilie, Hanna(h), Hedda, Ingrid, Ingvild, Julie, Karen, Marie, Oda, Vibeke, Victoria og Vilde er (eller var) alle sammen langt mer vanlige i vest enn i øst. Typisk for disse navnene er at svært mange av dem er såkalt «klassiske» navn som var svært utbredt på slutten av det forrige århundret. En stor andel (særlig av guttenavnene) er norske eller nordiske navn.

Mange av navnene tilhører dagens motenavn. Siden disse motebølgene ennå ikke er avsluttet, er det selvfølgelig en viss mulighet for at Oslo øst etter hvert «overtar» noen av navnene, men bare noen få av kurvene (for eksempel Sondre, Victoria) antyder en slik mulig utvikling.

3. «Østkantnavn»

Med typiske østkantnavn forstår vi her navn som i store deler av perioden har vært dominerende i østlige bydeler. Dette viser seg særlig å være guttenavn, og klarest østkantprofil har Glenn, Kenneth, Kent og Tommy, navn som er omtrent fire ganger så vanlige i øst. Også Christer, Daniel, Frank, Johnny, Kevin, Kim, Patrick, Robin, Roger, Ronny, Roy, Rune, Stian, samt Anita, Jeanette, Linda, Mona, Monica og Nadia er (eller var) i klar overvekt i øst.

Med noen unntak er alle disse navnene av anglo-amerikansk opprinnelse, og i motsetning til de mer typiske vestkantnavnene har de fleste sin glansperiode bak seg; fra 1950-tallet og fram til slutten av 1980-årene. Bare tre av dem – Daniel, Robin og Stian – finnes blant dagens 50 mest brukte navn. Av dagens mest brukte navn, er det bare ett – Silje – som kan sies å ha en østkant-profil.

I det foregående har vi hovedsakelig fokusert på forskjellen i «nivå» på ulike navn, det vil si om de er vanligst i øst eller vest. Et annet spørsmål er hvor motene starter og hvordan de sper seg. Og her synes hovedtendensen helt klar. Langt de fleste navnemoter eller navnebølger starter i vest. Et typisk eksempel er Julie, som ble populært i Oslo vest omkring 1970. På slutten av 1970-tallet fulgte så Oslo øst etter, men uten å nå opp på samme nivå som i vestlige bydeler. Dette er det vanlige mønsteret, særlig for mange av dagens motenavn (se for eksempel Andreas, Markus, Kristian, Ingrid og Ida).

En del navn har en nokså parallell utvikling i starten (for eksempel Jeanette, Silje, Daniel og Kevin), men ingen navn synes først å ha «slått an» i øst. Og noen av de navnene som ovenfor er karakterisert som typiske østkantnavn begynte faktisk sin karriere i vest, som for eksempel Linda, Kim, Patrick og Robin. Felles for disse to gruppene navn er at de underveis ble til østkantnavn: Det kan se ut som Oslo vest på et eller annet tidspunkt «hoppet av» bølgen og overlot navnet til de østlige bydeler.

Ovenfor har vi sett på en rekke enkeltnavn. Til tross for at norske navnebøker har få oppføringer under bokstaven C, har vi de siste 25 årene hatt en markert motebølge, hvor det eneste fellestrekket var bokstaven C. Om vi slår sammen alle disse C-navnene og ser på utbredelsen i Oslo øst og vest, finner vi følgende karakteristiske fordelinger: C-navnene var i bruk i Oslo vest allerede på 1940- og 1950-tallet, men det var først på 1960-tallet at utviklingen skjøt fart. Oslo øst fulgte etter noen år senere, uten noen gang å nå opp på samme nivå som i vest. Først når navnene går av moten, blir utbredelsen omtrent den samme.

Av det foregående kan man få inntrykk av at mens Oslo vest setter trenden eller i alle fall følger moten, så har Oslo øst i stor grad en egen navnekultur. Men selv om Oslo vest (inkludert Bærum) vanligvis er trendsetter og svært mange av de mest typiske vestkantnavnene (Carl, Christian, Haakon, Peder) nesten er helt fraværende på østkanten, så har mange av disse navnene heller ikke i særlig grad slått an i resten av landet; dette er navn som i liten grad forlater sitt sosiale territorium. De fleste typiske østkantnavnene – derimot – er (eller var) populære også i landet for øvrig (unntatt i Oslo vest); ja svært mange av dem (for eksempel Raymond, Roger og Ronny) har vært mer brukt ellers i landet (særlig i Sogn og Fjordane og Nord-Norge) og i 1970-årene var Linda to ganger på navnetoppen. I et slik perspektiv er det ikke Oslo øst som er spesiell, men snarere Oslo vest.

To navn har hatt en litt spesiell utvikling; Silje og Malin. Disse ble populære utover hele landet henholdsvis på 1970- og 1980-tallet, men de slo aldri helt an i Oslo (verken i øst eller vest). Noe av den samme tendensen gjør seg i dag gjeldende for Sindre.

Er så de sosiokulturelle forskjellene i navnebruk økende eller avtakende? En naturlig hypotese ville kanskje være at de var avtakende: Med stor geografisk og sosial mobilitet, enhetsskole, økende utdanningsnivå og landsdekkende massemedier skulle man kanskje også forvente en økende homogenisering av samfunnet og at mange kulturelle forskjeller blir utvisket (jamfør den sosiologiske klisjeen: Fra klassesamfunn til massesamfunn). Nå er det grunn til å tro at dette i noen grad har skjedd når det gjelder tradisjonelle regionale eller geografiske forskjeller i navnebruk. Men når det derimot gjelder sosiale forskjeller, kan hypotesen like gjerne være den motsatte; nemlig at disse har økt. Blant annet fordi det i dag er en langt større spredning av navnebruken enn for eksempel i perioden etter krigen, da «alle» het Anne og Jan. Dermed ble det lite rom for store forskjeller. Med økende differensiering på de fleste kulturelle områder, både når det gjelder mediebruk, konsum, fritidsbruk og -interesser, kan det også være grunn til å forvente en polarisering av den sosiale smaken.

Om vi ser på utviklingen i navn som Hanna/Hannah, Hedda, Oda, Nora, Aksel/Axel, August, Carl, Haakon, Jakob/Jacob, Jens, Johan, Oscar og Peder, så synes ikke utdanningseksplosjonen å ha ført til noen utvisking av kulturelle forskjeller, snarere tvert imot: Disse (og andre navn) er i dag nesten bare å finne i vestlige bydeler. Dette er alle navn som har vært «på vei opp» noen år og med de vanlige motebølgene skulle de østlige bydeler nå «komme etter». Hva som skjer framover vet vi jo ikke, men kurvene peker ikke i retning av homogenisering.

Figur 9: Andelen som fikk navnet Henrik 1995-1997. Bydeler i Oslo

Figur 10: Andelen med C-navn 1) i Oslo øst og vest. 1940-1997

Tabeller

Postsoner i Oslo sortert etter utdanningsnivå

De 15 mest populære navnene i Oslo vest og øst. 1995-1997

Jan Erik Kristiansen
(jan.erik.kristiansen@ssb.no) er rådgiver i Statistisk sentralbyrå, Seksjon for informasjon og
publisering.

Jørgen Ouren
(joergen.ouren@ssb.no) er rådgiver i Statistisk sentralbyrå, Seksjon for makroøkonomi.

Samfunnsspeilet nr. 6, 1998