Holdninger til og kunnskap om norsk u-hjelp, 1996:

Sterk oppslutning om norsk u-hjelp

---

84 prosent av befolkningen støtter norsk u-hjelp, mot 80 prosent i 1995. Samtidig viser det seg at flere ønsker å redusere u-hjelpsbeløpet.

---

Størst oppslutning om norsk u-hjelp viste tilsvarende undersøkelser i 1993 og 1986. Da var hele 85 prosent positive.

I 1996 mener halvparten av befolkningen at størrelsen på bevilgningene til u-hjelp er passe stor. 12 prosent mener bevilgningene burde vært større, 30 prosent synes de burde vært mindre og 5prosent mener de burde vært sløyfet helt. I løpet av de siste ti årene har det vært en økende andel som mener at størrelsen på beløpet som går til u-hjelp burde vært mindre enn den er i dag. I 1986 var det 12 prosent som hadde denne holdningen, mens andelen nå altså har økt til 30 prosent. I 1993 var andelen 26 prosent. Mens det tidligere hovedsakelig var motstandere av u-hjelp som mente at bevilgningene burde reduseres, finner vi nå denne holdningen i større grad også blant tilhengerne av
u-hjelp.

Oppslutningen om u-hjelpen er fortsatt sterkest blant yngre, blant dem med høyere utdanning og blant folk bosatt i tettbygde strøk. Tallene viser nå større kjønnsforskjeller enn tidligere. Kvinner er i større grad enn menn positive til u-hjelp. Andelen som er motstandere av u-hjelpen er størst blant de eldre, blant arbeidere, selvstendige og pensjonister og blant folk med lavere utdanning. Over halvparten av befolkningen over 67 år mener at bevilgningene til u-hjelp burde vært mindre enn de er nå.

Flere Frp-ere positive til u-hjelp
Fremskrittspartiets (Frp) velgere er minst positive til u-hjelp. Forskjellen mellom partiene er likevel mindre nå enn den var i 1995, og det registreres en økende støtte til u-hjelp i de partiene som var mest negative i 1995. Mens annenhver Frp-velger var motstander av u-hjelp i 1995, gjelder dette bare hver tredje i 1996. Andelen i Frp som mener at bevilgningene burde vært mindre, har også gått ned fra 70 til 61 prosent.

I Venstres, Sosialistisk Venstrepartis og Kristelig Folkepartis velgergrupper er det nærmest full oppslutning om u-hjelpen. I disse velgergruppene er det under 20 prosent som mener
u-hjelpsbevilgningene bør reduseres eller sløyfes.

Næringslivssamarbeid som
bistand
62 prosent mener at samarbeid mellom norsk næringsliv og mottakerne av u-hjelpen er et godt virkemiddel for å fremme utvikling i fattige land. 33 prosent er derimot av den oppfatning at slik næringslivssamarbeid først og fremst tjener norske interesser, og ikke er god bistand. Oppslutningen om næringslivssamarbeid er sterkest blant Kristelig Folkepartis og Høyres velgere, mens motstanden er sterkest i Sosialistisk Venstreparti og Venstre. Ellers finner vi den positive holdningen til næringslivssamarbeid i alle grupper av befolkningen.

73 prosent mener at det er nyttig for norske bedrifter å ha erfaring fra
u-land. Dette innebærer en svak økning fra 1995. 92 prosent mener det er nyttig for næringslivet i u-landene å delta i samarbeidsprosjekt med norske bedrifter.

Former for u-hjelp
Undersøkelsen inneholder en del spørsmål om hvilke former for bistand Norge bør legge størst vekt på. Et tema omhandler fordelingen mellom tosidig stat-til-stat-samarbeid og bistand gjennom FN og andre internasjonale organisasjoner. Et annet tema er fordelingen mellom nødhjelp og langsiktig bistand. Undersøkelsen inneholder også et spørsmål hvor disse to temaene settes i sammenheng.

Svarfordelingene på disse spørsmålene gjør det vanskelig å trekke ut noen klare mønstre i forhold til hvilke former for u-hjelp nordmenn ønsker å prioritere. Hovedtendensene på hvert enkelt spørsmål gir tilsynelatende resultat som peker i ulike retninger.

Direkte støtte eller internasjonal fordeling?
47 prosent av befolkningen støtter dagens politikk med å gi omtrent halvparten av u-hjelpen direkte til mottakerlandene og halvparten gjennom internasjonale organisasjoner. 31 prosent mener vi bør øke andelen som fordeles gjennom internasjonale organisasjoner og 15 prosent mener vi bør øke andelen stat-til-stat-samarbeid. 7 prosent har ikke gjort seg opp noen mening om spørsmålet. I løpet av de siste ti årene har det vært en klar vekst i gruppen som mener at andelen som fordeles gjennom internasjonale organisasjoner bør økes. I 1986 var denne gruppen på 10 prosent, mens den nå altså er oppe i 31. Andelen er særlig høy blant Fremskrittspartiets velgere med 41 prosent.

Nødhjelp eller langsiktig bistand?
19 prosent mener at Norge bør øke bidraget til nødhjelp, mens 15 prosent ønsker å øke bidraget til langsiktig bistand. 55 prosent mener at beløpet til nødhjelp er passe stort, mens 42prosent mener at bidraget til langsiktig bistand er passe stort. 9 prosent vil redusere nødhjelpen mens 18 prosent vil redusere den langsiktige bistanden, og omtrent hver femte person har ikke gjort seg opp noen mening om disse spørsmålene.

Totalt i befolkningen er det dermed noe sterkere støtte for å øke nødhjelpen enn den langsiktige bistanden, og dette samsvarer godt med målingene fra 1993. De gruppene som er mest positive til u-hjelp generelt, har høyest andeler som vil øke bidraget både til nødhjelp og langsiktig bistand. Dette gjelder yngre, personer med høyere utdanning og velgerne til SV, KrF og V. Frp’s velgere er mer positive til nødhjelp enn til langsiktig bistand.

Hvilken form for u-hjelp er viktigst?
På spørsmålet om hvilken form for
u-hjelp som er viktigst, svarer 32 prosent den langsiktige bistanden som går direkte til mottakerlandene. 28prosent mener at nødhjelpen direkte til mottakerlandene er viktigst. Hver femte person mener at den langsiktige bistanden som fordeles gjennom internasjonale organisasjoner er viktigst og 18 prosent støtter nødhjelpen som fordeles internasjonalt.

Oppslutningen om nødhjelp direkte til mottakerlandene er sterkest blant eldre og blant Frp-velgere. Frp slutter også opp om nødhjelpen som fordeles internasjonalt. Den langsiktige bistanden direkte til mottakerlandene står sterkest blant personer med høyere utdanning og i høyeste inntektsgruppe. Studenter og personer i laveste inntektsgruppe slutter i større grad enn andre grupper i befolkningen opp om den langsiktige bistanden som fordeles internasjonalt.

Vanskelige tema
Spørsmålene om holdninger til ulike former for u-hjelp viser altså uklare prioriteringer i befolkningen totalt. Når de to temaene holdes hver for seg, viser resultatene sterkest støtte i befolkningen for nødhjelp og fordeling gjennom internasjonale organisasjoner. Når de to temaene settes i sammenheng, viser svarfordelingene sterkest støtte til stat-til-stat-samarbeid og langsiktig bistand. Dette mønsteret gjør seg gjeldende både generelt og innenfor ulike grupper av befolkningen.

En av årsakene til denne situasjonen kan være at folk svarer på disse spørsmålene med ulike utgangspunkt. De assosiasjonene man får når man blir presentert for ett tema om gangen kan være annerledes enn de refleksjoner man gjør når de to temaene settes i sammenheng. Det er heller ikke nødvendigvis noen motsetning for den enkelte å mene for eksempel at nødhjelpen bør økes mens den langsiktige bistanden er viktigst. Uansett kan spørsmålene være vanskelig å svare på, og resultatene viser at mange ikke har gjort seg opp noen klare meninger på disse feltene.

Om statistikken
Undersøkelsen Holdninger til og kunnskap om u-hjelp 1996 er gjennomført som en del av SSBs omnibusundersøkelse i november 1996. Undersøkelsen er gjennomført blant et landsrepresentativt utvalg på 1 346 personer i alderen 16-79 år.

Undersøkelsen er den foreløpig siste i rekken av målinger av holdninger til u-hjelp. SSB har gjennomført tilsvarende undersøkelser omtrent hvert tredje år siden 1972. Forrige store undersøkelse om temaet ble gjennomført i 1993, mens en del av de mest sentrale spørsmålene om holdninger til u-hjelp også ble stilt i 1995.

Figur 1: Andel for og mot u-hjelp. Prosent

Figur 2: Andel som mener u-hjelpen burde vært større, mindre, sløyfet helt eller er passe. Prosent

Figur 3: Holdning til hvordan u-hjelpen bør fordeles. Prosent

Figur 4: Syn på nødhjelpens og den langsiktige bistandens størrelse. Prosent

Ny statistikk

Tabeller

Ukens statistikk nr. 17, 1997