For ektepar uten barn og ektepar med ett barn lå satsene enda lavere. Ektepar uten barn hadde en gjennomsnittlig veiledende sosialhjelpssats på 59 prosent sammenlignet med folketrygdens minsteytelse til ektepar. Ektepar med sosialhjelp som hovedinntektskilde mottok gjennomsnittlig 6612 kroner per måned. Dette er 71 prosent av månedlig minstepensjon for ektepar. Ektepar uten barn som er avhengig av sosialhjelp kommer altså betydelig dårligere ut enn enslige klienter når vi måler sosialhjelpsytelsene mot folketrygdens minstepensjon.
Enslige sosialhjelpsmottakere hadde en gjennomsnittlig sosialhjelpssats i 1996 på 67 prosent av folketrygdens minsteytelse. Gjennomsnittlig tildelt stønad til enslig sosialhjelpsmottaker med sosialhjelp som hovedinntektskilde var 5260 kroner per måned, eller 95 prosent av minstepensjonen for enslige.
For ektepar med ett barn var sosialhjelpssatsen 63 prosent av minsteytelsen i folketrygden (pensjon pluss forsørgingstillegg). Utbetalt stønad for familier med sosialhjelp som hovedinntektskilde var gjennomsnittlig 8086 kroner per måned eller 79 prosent av minsteytelsen.
Forskjeller mellom kommunene
Nesten to av tre kommuner definerer hele eller deler av barnetrygden som
inntekt og avkorter sosialhjelpsytelsen krone for krone mot barnetrygden. Uten
denne reduksjonen ville sosialhjelpsstønaden blitt høyere. Denne
avkortingspraksisen kan være en av grunnene til at ektepar med barn mottar
mindre sosialhjelp sammenlignet med minsteytelsene i folketrygden enn enslige
klienter.
Kommunenes veiledende sosialhjelpssatser for enslige når boutgifter ikke inngår, varierte mellom 1900 og 4692 kroner per måned. For ektepar var ytterpunktene 2400 og 7932 kroner og barnetillegget varierte mellom 150 og 2380 kroner. Disse forskjellene mellom kommuner betyr ikke at det som faktisk blir utbetalt i sosialhjelp varierer like mye.
Faktisk ytelsesnivå ser ikke ut til å være særlig påvirket av nivået på satsene. Sammenligner vi gjennomsnittlig sosialhjelpsytelse per måned for enslige klienter med sosialhjelp som hovedinntektskilde i kommuner med høye satser med kommuner med lave satser, er ytelsesnivået ikke særlig forskjellig.
Åtte av ti kommuner la i 1996 folketrygdens minsteytelse til grunn for beregningen av veiledende stønadssats. Av disse var det 56 prosent som hadde regulert satsene i tråd med endringene i folketrygden i 1996. For enslige økte gjennomsnittlig stønadssats med om lag 1 prosent i forhold til 1995 og for ektepar uten barn med om lag 2 prosent i samme tidsrom. Barnetillegget økte med om lag 6 prosent.
Utgifter til livsopphold
Utgifter til dagligvarer inngår i sosialhjelpssatsen til livsopphold i alle
kommuner. Utgifter til klær og sko, telefon- og avisabonnement, TV-lisens og
egenandeler til lege og medisiner inngår også i satsen i mer enn fire av fem
kommuner. Utgifter til husleie dekkes bare unntaksvis gjennom livoppholdssatsen
(2 prosent av kommunene).
Om statistikken
Opplysninger om kommunenes veiledende sosialhjelpssatser for hjelp til
livsopphold innhentes årlig i et eget skjema. Denne meldingen bygger på
registrerte sosialhjelpssatser ved utgangen av 1996.
Opplysningene om faktisk utbetalt sosialhjelp i kommunene er hentet fra den individbaserte sosialhjelpsstatistikken for 1996. Beregningene av gjennomsnittlig sosialhjelpsytelse per måned har tatt utgangspunkt i sosialhjelpsmottakere som hadde sosialhjelp som hovedinntektskilde. Gjennomsnittet er beregnet på grunnlag av de måneder hvor klientene mottok sosialhjelp og som i 1996 var i overkant av fem måneder, og er derfor ikke et gjennomsnitt for alle årets måneder. Sosialhjelp til utenlandske statsborgere, deriblant flyktninger som mottar sosialhjelp i forbindelse med bosetting og etablering i kommunene, er holdt utenfor.
Forskjellen mellom de vedtatte livsoppholdssatsene og faktisk utbetalt sosialhjelp skyldes blant annet at boutgifter i de aller fleste kommuner ikke inngår i satsen, men dekkes separat.