Kommuner gruppert etter økonomiske rammebetingelser

Statistisk sentralbyrå har utarbeidet en ny gruppering av sammenlignbare kommuner. Et viktig siktemål har vært å lage en gruppering som er relevant for å sammenligne kommunenes virksomhet og resultater. For å etablere grupper av sammenlignbare kommuner, er det lagt vekt på å finne frem til kommuner som opererer under tilnærmet like økonomiske rammebetingelser.

Den nye kommunegrupperingen er dokumentert i Rapporter 8/98 fra Statistisk sentralbyrå. Grupperingen bygger på en inndeling av kommunene etter hvilke kostnader de står overfor for å innfri minstestandarder og lovpålagte oppgaver. Disse kostnadene kalles bundne kostnader, og varierer mellom kommunene på grunn av ulike demografiske, sosiale, geografiske og klimatiske forhold. Siden driften av små kommuner atskiller seg fra driften av store kommuner, har vi funnet det hensiktsmessig å la grupperingen av kommunene også være avhengig av folkemengden. Det tredje kriteriet som brukes for å gruppere kommunene er frie disponible inntekter, det vil si de inntektene som er til overs når minstestandarder og lovpålagte oppgaver er dekket. Disse inntektene kan derfor disponeres fritt, og i samsvar med de preferansene som kommer til uttrykk ved flertallsvedtak i kommunestyrene. Størrelsen på de frie disponible inntektene gir med andre ord en antydning av kommunenes økonomiske handlefrihet.

Den mest omfattende grupperingen, basert på de tre nevnte kriteriene, består av 27 grupper. I tillegg har vi skilt ut de fire største byene og de ti kommunene med høyest frie disponible inntekter per innbygger (i hovedsak kraftkommuner) som egne grupper.

Beregningen av bundne kostnader og frie disponible inntekter bygger på en omfattende analyse av kommunenes økonomiske atferd, der det er utviklet nye metoder for tallfesting av disse størrelsene. Rapporten oppgir indekser for bundne kostnader og frie disponible inntekter for hver enkelt kommune, slik at kommunene kan sammenligne seg med hverandre med hensyn til økonomiske rammebetingelser. Det er vist hvordan kommunenes rammebetingelser varierer etter landsdel. I rapporten er det også lagt til rette for å foreta sammenligninger av nivået på tjenesteytingen og resultater av kommunenes virksomhet.

Når det gjelder variasjoner i økonomiske rammebetingelser kan disse oppsummeres i følgende punkter:

* Det er en tendens til at de frie disponible inntektene per innbygger avtar med økende kommunestørrelse.

* Det er en tendens til at de frie disponible inntektene per innbygger øker med økende bundne kostnader per innbygger.

* Oslo og Akershus og Agder og Rogaland er landsdeler som skiller seg ut ved å ha relativt mange kommuner med lave bundne kostnader per innbygger.

* Hedmark og Oppland, Nord-Norge og Trøndelag skiller seg ut ved å ha relativt mange kommuner med høye bundne kostnader per innbygger.

* Akershus, Hedmark og Oppland skiller seg ut som landsdeler hvor relativt mange kommuner har lave frie disponible inntekter per innbygger.

* Nord-Norge skiller seg ut som en landsdel hvor relativt mange kommuner har høye frie disponible inntekter per innbygger.

Punktene over viser noen hovedtrekk, men vi gjør oppmerksom på at oppsummeringen ikke gir noe fullstendig bilde av variasjonene mellom enkeltkommuner. Disse variasjonene er dokumentert i Rapporter 8/98 fra Statistisk sentralbyrå.

Figur 5: Andel kommuner med lave, middels og høye bundne kostnader, etter landsdel. 1994. Prosent

Figur 6: Andel kommuner med lave, middels og høye frie disponible inntekter, etter landsdel. 1994. Prosent

Kilde

Rapporter 8/98 "Gruppering av kommuner etter folkemengde og økonomiske rammebetingelser".
Mer informasjon og e-post: audun.langorgen@ssb.no, tlf. 21 09 49 97.

Ukens statistikk nr. 17, 1998