Befolkningsframskriving:

Usikre befolkningsframskrivinger

---

Det er ingen skam å bomme med en spådom, bare man lærer av sine feil.

---

Da ledigheten var høy og det var lite etterspørsel etter arbeid, var flyttetilbøyeligheten forholdsvis lav, og omvendt. Samtidig var det sterke konjunkturrelaterte svingninger i sentraliseringsmønsteret i første halvdel av 1990-årene. Landets minst sentrale kommuner (som ligger på minst 45 minutters reiseavstand fra et tettsted med minst 5 000 innbyggere) sett under ett, tapte 2 431 innbyggere i 1991 netto på grunn av utflytting, mens tapet var 482 personer i 1993. Deretter gikk nettoutflytting fra disse utkantkommuner opp til 2 852 personer i 1994 og 3 113 i 1995. Samtidig hadde landets mest sentrale kommuner et flytteoverskudd på mellom 8 100 og 8 600 i denne perioden (bortsett fra 1993, da tallet var 10 326). Det førte til at sentraliseringstendensen ble mindre fram til 1992, mens den forsterket seg i 1994 og 1995.

Demografene valgte et framtidig flyttemønster slik som registrert i gjennomsnitt i årene 1991-1995 for framskrivingens hovedalternativ, og et ekstra alternativ med mindre sterk sentralisering i flyttemønsteret (flytting slik som registrert i årene 1973-1982). Dermed trodde man at man kunne unngå de mest ekstreme forhold og legge et godt grunnlag for framtidig flytting. Så kom flyttetallene for 1996 (endelige tall) og 1997 (foreløpige tall) samt foreløpig folketall per kommune per 1. januar 1998.

Flytteantakelsen for framskrivingen fra 1996 viste seg å være altfor optimistisk for enkelte utkantkommuner i Nord-Norge. Konjunkturen hadde gått ytterligere opp i 1996 og 1997, som førte til en mye sterkere sentralisering enn antatt for disse to årene. De minst sentrale kommunene tapte i 1996 4 223 innbyggere på grunn av nettoutflytting, og rundt 4 700 i 1997. Forutsetningen i framskrivingen derimot var 2 144 per år.

Når demografene har undervurdert utflytting fra utkantkommuner betyr dette at framskrevet folketall ligger for høyt. Det er særlig enkelte småkommuner i Nord-Norge som har altfor optimistiske framskrivingstall: Gamvik og Berlevåg (begge 6 prosent for høyt framskrevet folketall per 1. januar 1998), Båtsfjord (7prosent for høyt) og Kvalsund (8prosent for høyt) i Finnmark, Røst i Nordland (8 prosent for høyt) og Røyrvik i Nord-Trøndelag (9 prosent for høyt). For de andre kommunene i Nord-Norge er feilene mindre, men de går nesten utelukkende i samme retning. Per 1. januar 1998 var framskrevet folketall i Finnmark om lag 3 prosent for høyt, mens feilen var 2 prosent for Troms, 1 prosent for Nordland og 0,5 prosent for Nord-Trøndelag. Samtidig ser vi at folketallet i fylkene på Østlandet er blitt undervurdert med opp til 1 prosent.

Konklusjonen er at 1996-framskrivingen for enkelte små utkantkommuner i Nord-Norge viser til dels store avvik i forhold til de siste befolkningstallene. Feilene skyldes sannsynligvis utviklingen av arbeidsmarkedet i disse kommunene og i resten av landet. Kommunene har et sårbart ressursbasert næringsliv, som har hatt problemer de siste årene. Samtidig er det en kontinuerlig forbedring av arbeidsmarkedet og en reduksjon av arbeidsledighet overalt i landet. Dette fører til utflytting fra utkantkommunene til mer sentrale strøk, som i for liten grad er blitt innarbeidet i framskrivingen. Men det totale impliserte folketallet er forholdsvis lavt.

For de aller fleste kommuner er framskrivingsfeilene i totalt folketall svært beskjedne. Derfor venter vi med en oppdatering av framskrivingen til høsten 1999, som planlagt. I den nye framskrivingen kan det være fornuftig å lage et alternativ med sterkere sentralisering enn det som er observert i en grunnlagsperiode, i tillegg til et alternativ med gjennomsnittlig og et med svak sentralisering.

Figur 3: Nettoinnflytting i kommunene. Kommuner inndelt etter sentralitet. 1967-1997

Ukens statistikk nr. 19, 1998 [an error occurred while processing this directive]