Flere lærer å svømme

Under en tredjedel av norske barn mellom 10 og 15 år kunne svømme, ifølge en undersøkelse foretatt av Det Statistiske Centralbureau i 1929. Andelen svømmedyktige varierte sterkt fra landsdel til landsdel og mellom by- og landkommunene. I byfolkeskolene kunne gjennomsnittlig 35,4 prosent av barna svømme, på landsbygda ikke mer enn 23,7 prosent.

Utviklingen de siste 20 årene hadde vært svært positiv. Ved en tilsvarende undersøkelse i 1911 lå prosent-andelen svømmedyktige barn i byene og på landet på henholdsvis 11 og 15. Årsaken til denne fremgangen var først og fremst å finne i skolenes gymnastikkundervisning. Så godt som alle byfolkeskolene oppga i undersøkelsen at tørrsvømming var en del av undervisningen, og fra hele 20 byer ble det meldt at svømmeopplæringen også foregikk i vann. Men det var vanskelig å få til dette mange steder i Norge store deler av året. Både innen- og utendørs svømmebasseng hørte fortsatt til sjeldenhetene, og temperaturen i vannet ble oppgitt som den viktigste grunnen til at prosenten lå så lavt.

Svømmedyktighet er en mye brukt målestokk på befolkningens helsetilstand. Skolebarns svømmeferdighet har vært kartlagt med ujevne mellomrom gjennom hele århundret. For 1920-årenes forkjempere for helse og hygiene var badesaken viktig. Norges badeforbund ble stiftet i 1922, og i 1926 ble folkebadene for første gang nevnt i den offisielle statistikken. Svømmeopplæringen i folkeskolene forente idealene om kraft, helse og hygiene, samtidig som økt svømmeferdighet skulle bidra til å få ned antallet drukningsulykker langs kysten. Antallet drukningsulykker, både i forbindelse med fiske og ellers, er gått kraftig tilbake i løpet av det 20. århundret.

Verdt å merke seg er at svømmedyktigheten i landkommunene var markant forskjellig, mellom landsdelene og ikke minst mellom kjønnene. I landdistriktene kunne gjennomsnittlig under halvparten så mange jenter som gutter svømme. Størst var forskjellen der svømmedyktigheten lå lavest. I Hammerfest fogderi kunne for eksempel 12 prosent av guttene svømme, men ikke mer enn 1,2 prosent av jentene. I nordre Gudbrandsdalen kunne under 0,5 prosent av jentene svømme, i Hallingdal og nordre Østerdalen så vidt 1 prosent. Også i mange kystområder, spesielt i de nordlige landsdelene, lå svømmedyktigheten for jentene svært lavt. I Senjen og Tromsø fogderi kunne omtrent en fjerdedel av guttene svømme, men ikke mer enn 2,5 prosent av jentene. Der skolen ikke tok seg av svømmeopplæringen, var det langt sjeldnere at jentene lærte seg dette på egen hånd enn guttene. Best ut av undersøkelsen kommer skolebarna fra Oslofjord-områdene, Telemarks- og sørlandskysten. Blant guttene i Nedenes fogderi kunne over halvparten svømme i 1929, blant jentene over 37 prosent.

Siden 1929 har svømmeferdigheten fortsatt å øke. I 1997 kunne over 90 prosent av de vernepliktige svømme 200 meter. Andelen var svært lik over hele landet. I de aller fleste kommuner finnes det i dag innendørs svømmebasseng, den viktigste forutsetningen for systematisk svømmeopplæring i vinterlandet Norge. Med den storstilte svømmehallutbyggingen, spesielt i 1960- og 1970-årene, ble folkebadtanken fra 1920-årene realisert, en viktig seier for mellomkrigstidens badesaks-, hygiene- og folkehelseforkjempere.

Les mer om Statistikk mot år 2000

Kilde
Statistiske meddelelser nr. 6, 1930. Matti Goksøyr, Espen Andersen og Kristin Asdal: Kropp, kultur og tippekamp, Oslo 1996. Mer informasjon: Hege-Roll.Hansen@ssb.no, tlf. 21 09 48 16.

Ukens statistikk nr. 15, 1999 [an error occurred while processing this directive]