Verdenskrigene jevnet ut lønnsforskjellene

Kampen om lønningene har vært blant de stridsspørsmålene som mest dramatisk har vært med på å forme den politiske virkeligheten i Norge i det 20. århundret. Det er vanlig å tenke på to spesielt viktige perioder når det gjelder forskjeller i arbeidslønninger - årene 1910 til 1920 og årene 1940 til 1950. Begge verdenskrigene medførte en slags økonomisk unntakstilstand, og i begge periodene minsket lønnsforskjellene dramatisk. Klart sterkest var utjevningen i den første perioden.

Sekretær i Det Statistiske Centralbureau var medlem i Den Departementale Lønnskomité som ble nedsatt av Finansdepartementet i 1926 for å utrede forholdet mellom lønnsnivået i de forskjellige samfunnssektorer etter de turbulente verdenskrigs- og dyrtidsårene. Departementet var spesielt opptatt av hva som hadde skjedd med de statlige lønningene. Undersøkelsen viste at disse hadde økt relativt mindre enn lønningene både i privat og kommunal sektor, og i 1926 hadde lønningene i staten fortsatt ikke nådd 1914-nivået. Denne nedjusteringen av lønningene til statsansatte og embetsmenn sammenlignet med lønnsnivået i andre sektorer, skulle vise seg å bli en av de viktigste langsiktige konsekvensene av dyrtiden.

Desidert høyest lønnet i 1921 var direktører i industribedrifter. Gjennomsnittslønnen for disse direktørene lå 50 prosent høyere enn direktørlønningene i bank og forsikring, dobbelt så høyt som lønningene for tilsvarende stillinger i handelsbedrifter og skipsrederier og nesten dobbelt så høyt som den aller høyeste statslønningen - som tilfalt generaldirektøren ved statsbanene.

Det var slående forskjeller mellom de laveste og de høyeste lønningene. Dårligst ut kom de kommunalt ansatte sykepleierskene, med under 2 000 kroner i årslønn. De laveste lønningene tilhørte de typiske kvinneyrkene, telefon- og kontordamer hadde rundt 3 500 kroner i året. Mannlige kontorister, butikk- og lagerekspeditører kunne tjene litt mer. I gruppen med lønninger mellom 5 000 og 6 000 kroner finnes lærere, vaktmestere og førsteassistenter i departementene. En byråsjef i departementet tjente, i likhet med en kontorsjef eller avdelingssjef i det private næringsliv, det dobbelte av dette. En professor tjente i overkant av det dobbelte som en lærer, og en ekspedisjonssjef i et departement tjente nesten tre ganger så mye.

Det er vanskelig å sammenligne disse tallene med dagens tall. Men det er likevel nokså tydelig at avstanden mellom de laveste og de høyeste lønningene, hvis vi her ser bort fra de aller største lederlønningene, er betydelig redusert. I 1996 tjente en departementsfullmektig 60 prosent av en byråsjef, og i 1921 hadde en tilsvarende departementsfunksjonær ikke mer enn 30 prosent av byråsjeflønnen. En lærer i den videregående skolen tjente, i likhet med en vaktmester, om lag 85 prosent av en byråsjeflønn i 1996, mens en professor hadde 120 prosent av den samme lønnen. I 1921 tjente professoren 120 prosent av byråsjeflønnen, læreren derimot ikke mer enn halvparten og vaktmesteren 40 prosent av hva en byråsjef i departementet tjente. Ingeniører har alltid vært godt betalt. I 1921 tjente den gjennomsnittlige overingeniøren i en privat bedrift halvannen gang så mye som byråsjefen, i 1996 lå den tilsvarende inge-niørlønningen hele 70 prosent høyere enn byråsjefens. Ved en sammenligning av lønningene internt i bedriftene ser man at det gikk fem kontordamelønninger på en overingeniør i 1921, mens det i 1996 gikk drøyt to.

Les mer om Statistikk mot år 2000

Kilde
Innstilling fra Den Departementale Lønnskomité om forskjellige spm. vedr. almindelig revisjon av offentlige lønninger, Oslo 1926 (bilag I til St.prp. 75, 1927).
Mer informasjon: Hege-Roll.Hansen@ssb.no, tlf. 21 09 48 16.

Ukens statistikk nr. 16, 1999 [an error occurred while processing this directive]