Er det plass til mødre i det nye arbeidslivet?

Det har vært store endringer på arbeidsmarkedet de siste tiårene. På 1970- og 1980-tallet gikk stadig flere grupper av kvinner ut i jobb, først de barnløse og kvinner med eldre barn, deretter småbarnsmødrene. Flertallet av kvinnene fant jobb innenfor offentlig sektor, i de ekspanderende offentlige helse- og omsorgstjenestene. Menn forble stort sett i tradisjonelle mannsdominerte jobber i privat sektor.

Mange kvinner jobbet deltid. Andelen med deltidsjobb av alle sysselsatte kvinner økte frem til midten av 1980-tallet, til drøyt halvparten. Deretter sank den sakte og er på vel 40 prosent i dag. Dette medførte og forsterket et sterkt kjønnsskille etter yrkes- og stillingsnivå som har vist stor motstand mot forandring. Spørsmålet er om de nye, kunnskapsbaserte yrkene som har ekspandert i de senere årene, bidrar til å sementere det kjønnsdelte arbeidsmarkedet, eller om kvinner og menn, mødre og fedre har fått innpass på like vilkår.

Kunnskapsbasert og grenseløst arbeidsliv

Betegnelsen «det nye arbeidslivet» brukes om mange ulike forhold ved deler av dagens arbeidsliv. Det er en bred samlebetegnelse for en rekke nye trekk ved arbeidslivet. De skiller seg fra de økonomiske og næringsmessige drivkreftene som bidro til «den norske kvinnerevolusjonen» på arbeidsmarkedet på 1970- og 1980-tallet. Mens 1970- og 1980-årene kjennetegnes ved ekspansjon innenfor offentlig sektor og skjermete næringer, preges det nye arbeidslivet først og fremst av ekspansjon i konkurranseutsatte og konkurranseorienterte næringer, det vil si bedrifter og virksomheter som kan og må hevde seg i internasjonal konkurranse. Mens den tidligere ekspansjonen i offentlig sektor kan betegnes som hovedsakelig omsorgsbasert, omtales det nye arbeidslivet gjerne som kunnskapsbasert. Det betyr blant annet at arbeidstakerne må beherske ny teknologi og være innstilt på stadig å øke sin kompetanse og fornye seg faglig.

Arbeidstiden i «det nye arbeidslivet» beskrives som ustandardisert, fleksibel og grenseløs. Det ustandardiserte og grenseløse betegner gjerne en arbeidstidskultur preget av forventninger fra arbeidsgivere og kolleger om lange arbeidsdager og mye (ubetalt) overtidsarbeid (Rasmussen 2002, Torp 2005). Grensene mellom arbeid og privatliv blir uklare, og mange har vanskelig for å avgrense sin yrkesinnsats i tid og rom. Det er ikke vanskelig å finne beretninger om en utbredt overtidskultur i de nye kunnskapsyrkene. På en enkelt dag finner vi for eksempel to reportasjer i Aftenposten, én hvor headhuntere lover 600 000 kroner i begynnerlønn til nyuteksaminerte BI-kandidater i jobber med gjennomsnittlig arbeidsuke på 55 timer (Gimmestad 2006a). En annen reportasje forteller om norske advokaters arbeidsmiljø hvor «normal arbeidstid er et ukjent begrep» (Gimmestad 2006b).

Fra enkeltstudier til landsrepresentative tall

Studier av det nye arbeidslivet har gjerne vært konsentrert om enkeltbedrifter innenfor forretningsmessig tjenesteytende virksomhet og med høye krav til kompetanse, først og fremst IT og moderne teknologi (omtalt og referert i Kvande og Rasmussen (red.) 2007). Til forskjell fra de fleste enkeltstudier tar vi utgangspunkt i personens yrke, uansett hvilken virksomhet eller bedrift vedkommende jobber i. Analysen er dermed på individnivå, ikke på bedriftsnivå.

 

 

Vi antar at de «nye» kunnskapsbaserte yrkene, slik vi har definert dem, avspeiler «kjernetroppene» i det nye arbeidslivet. Dette er yrker med hovedvekt på moderne forretnings- og kunnskapsbasert tjenesteyting, informasjonsmedarbeidere og kjernepersonell innenfor moderne teknologisk produksjon og tjenesteyting (se tekstboks om «nye» kunnskapsbaserte yrker). Vi kartlegger sysselsetting og arbeidstid blant kvinner og menn, og blant mødre og fedre i et utvalg nye kunnskapsyrker, og sammenligner med mer tradisjonelle grupper av yrker ved hjelp av landsrepresentativ statistikk (se tekstboks om «nye» kunnskapsbaserte yrker og andre yrkesgrupper og tekstboks om datakilde og utvalg).

Få kvinner i nye kunnskapsbaserte yrker

Blant dem som var sysselsatt i 2005, menn og kvinner regnet sammen, hadde syv prosent lederyrker, ni prosent var sysselsatt i nye yrker, og 30 prosent i tradisjonelle yrker med krav til høyere utdanning. Resten, det vil si litt over halvparten, tilhørte (tradisjonelle) yrker uten krav om høyere utdanning. De nye yrkene, slik de er definert i denne analysen, sysselsetter altså en relativt liten andel av samtlige sysselsatte.

Fordi det norske arbeidsmarkedet er sterkt kjønnssegregert, og de nye jobbene har en rekke kjennetegn som tradisjonelt forbindes med menns kompetanse og interessefelt, antar vi i utgangspunktet at de nye yrkene sysselsetter langt flere menn enn kvinner. Det er da også tilfelle. Figur 1 viser at det er over dobbelt så høy andel menn sammenlignet med kvinner som er sysselsatt i nye yrker i 2005 (13 mot 5 prosent). Av samtlige sysselsatte i de nye yrkene utgjør kvinnene omtrent en firedel i 2005 (tabell 1).

 Til sammenligning utgjør kvinnene knapt en tredel av lederne og omtrent halvparten av de sysselsatte i tradisjonelle yrker med henholdsvis lang høyere og lav utdanning. Bare i en av yrkeskategoriene utgjør kvinnene et klart flertall, nemlig i tradisjonelle yrker med krav om kort høyere utdanning (63 prosent i 2005). I denne kategorien finner vi tradisjonelt kvinnedominerte yrker som sykepleiere, lærere, sosialarbeidere og lavere saksbehandlere.

Kvinneandelen har økt i de fleste yrkeskategoriene siden 1996, også i de nye yrkene (tabell 1). Det gjelder særlig de nye yrkene med høyest utdanningskrav. Men til tross for en viss oppmykning av kjønnstradisjonelle utdanningsvalg de senere år (Støren og Arnesen 2003), er kjønnsfordelingen fortsatt skjev, og betydelig skjevere i de nye enn i de tradisjonelle yrkeskategoriene. Samtidig ser vi at den er svært skjev blant lederne, til tross for en klar økning i kvinneandelen i perioden.

Figur 1. Sysselsatte fordelt på seks yrkeskategorier. Kvinner og menn 25-55 år. 2005. Prosent

 

Barn ingen hindring

Ser vi på kvinneandelen blant sysselsatte med og uten barn (tabell 1), finner vi uventet små forskjeller etter familiefase i de ulike yrkeskategoriene.

I 2005 er forskjellen etter familiefase i de nye yrkene likevel noe større enn i de øvrige yrkeskategoriene, men det er overraskende nok i barnefasen at kvinneandelen i de nye yrkene er størst. Selv om det er langt færre kvinner enn menn i disse yrkene, og selv om mødre er omtrent like (lite) representert i de nye yrkene som kvinner uten barn, ser det ikke ut til at mødre i større grad enn ikke-mødre «flykter» fra, eller lar være å søke seg til, de nye yrkene. Det kan selvfølgelig være slik at en del kvinner, ut fra antagelsene om lange og ustandardiserte arbeidsdager som ikke lar seg forene med barneomsorg, velger seg bort fra de nye yrkene lenge før de eventuelt får barn. I så fall er det ikke overraskende at også andelen kvinner uten barn, er relativt lav.

Mødre jobber deltid, også i de nye yrkene

Mødre jobber i gjennomsnitt 28 timer per uke. Dette er tre timer mindre per uke enn kvinner uten barn, og ni timer mindre enn fedre (figur 2). Blant menn er det nesten uten unntak fedrene som har lengst arbeidstid. Forskjellen mellom fedre og ikke-fedre er gjennomgående liten, den utgjør én time.

Figur 2. Gjennomsnittlig arbeidstid for kvinner og menn med og uten barn i seks yrkeskategorier. Sysselsatte 25-55 år i 2005. Timer per uke

I de ulike yrkeskategoriene varierer kvinners arbeidstid langt mer etter yrke og barn enn tilfellet er for menn. Kvinner i de nye yrkene med lang høyere utdanning skiller seg ut med kortere arbeidsdager enn kvinner i andre nye yrker og tradisjonelle yrker med høyest utdanningskrav. Men forskjellen i arbeidstid mellom mødre og ikke-mødre er overraskende liten i de nye yrkene, kun 1-2 timer. Dette skyldes blant annet at kvinner i nye yrker har relativt korte arbeidsdager uansett om de har barn eller ikke.

Det ser altså ikke ut til at de kvinnene og mødrene som er sysselsatt i de nye kunnskapsbaserte yrkene, er mer innstilt på, eller forpliktet til, å jobbe lange arbeidsdager enn kvinner i det tradisjonelle yrkeslivet, hvor mulighetene for deltid og familietilpassede arbeidstidsordninger er ansett for å være større.

I løpet av perioden 1996-2005 har det skjedd en kjønnsutjevning i arbeidstiden (figur 3). Kvinners arbeidstid er blitt mer lik menns, også blant dem som har barn. Den største utjevningen i arbeidstiden mellom kvinner og menn er kommet blant ledere uten barn, men det har også skjedd en kraftig utjevning blant ledere med barn. I de (øvrige) tradisjonelle yrkesgruppene har det vært en moderat kjønnsutjevning i arbeidstiden i perioden. Den største utjevningen er kommet mellom mødre og fedre. Svakest har utjevningen vært i de nye yrkene.

Figur 3. Endring i kjønnsforskjeller i arbeidstid (kvinner/menn) i seks yrkeskategorier, 1996-2005. Sysselsatte 25-55 år med og uten barn. Prosentpoeng

Det største avviket fra det generelle bildet av gradvis kjønnsutjevning i arbeidstiden finner vi i de nye yrkene med høyest utdanningskrav. Her har kjønnsutjevningen blant foreldre vært negativ i perioden, det vil si at forskjellen i mødres og fedres arbeidstid har økt. Også her skiller altså de nye, og særlig de høyest utdannede nye, yrkesgruppene seg fra de øvrige.

Intern kjønnssegregering?

Vi spør innledningsvis i denne artikkelen om det er plass til mødre i de nye yrkene. Vår analyse tyder på at det å ha barn ikke utgjør et større hinder for kvinners deltakelse i nye yrker enn i andre yrkesgrupper, men at mødre går ned i arbeidstid etter familieforpliktelser og barneomsorg her som i andre yrker.

Kvinnene er på full fart inn i de sterkt mannsominerte nye yrkene. Dermed er det grunn til å tro at de gradvis vil bidra til en oppmyking av kjønnsdelingen i arbeidsmarkedet. Men samtidig har mange av disse kvinnene til nå fått innpass på andre vilkår enn menn, nemlig med kortere arbeidsdager enn sine mannlige kolleger. Mannsdominansen i de nye yrkene betyr ikke nødvendigvis at menns arbeidstid setter standard også for arbeidstiden til kvinner. Tvert imot finner vi overraskende lav arbeidstid for både mødre og kvinner uten barn i de nye yrkene, og relativt store kjønnsforskjeller i arbeidstid.

Mens kjønnsutjevning i både sysselsetting og arbeidstid er en generell tendens i de fleste yrkesgruppene, er utjevningen i arbeidstid overraskende svak i de nye yrkene. Dette kan bety en utvikling mot økt kjønnssegregering «internt» i disse yrkene, som forsterkes ytterligere i barnefasen. Men det kan også signalisere en økt forståelse for at det bør være mulig å mestre de «nye» jobbene og samtidig ha et familieliv og forpliktelser utenom jobben.

Et spørsmål som følger naturlig av analysen, er om vår definisjon av det nye arbeidslivet og kategoriseringen av nye og moderne versus tradisjonelle yrker fanger opp de utviklingstrekkene vi er ute etter. Vi vil særlig peke på én innvending mot vår kategorisering av yrkesgrupper: Den yrkeskategorien som stemmer best overens med kjennetegnene ved det nye arbeidslivet, er lederne. I vår analyse fremstår de som det nye arbeidslivets «kjernetropper» når det gjelder arbeidstidsutvikling og arbeidstidsutjevning og dermed arbeidstidskultur mellom kvinner og menn. Når vi likevel har valgt å skille ut lederne som egen gruppe, er det nettopp for å kunne identifisere særtrekk ved deres arbeidstid og tidskultur. Samtidig omfatter gruppen ledere sannsynligvis svært mange som driver sin virksomhet etter gamle, tradisjonelle prinsipper.

Vårt utgangspunkt har derfor vært at de definerte nye yrkesgruppene er mer rendyrket «nye» i arbeidsinnhold og arbeidsorganisering. Ikke desto mindre har dette, som analysen viser, i liten grad nedfelt seg i form av spesielt lange og grenseløse arbeidsdager.

 

Referanser

Gimmestad, J. (2006a, 22. oktober): «600 000 for ferskinger», Aftenposten, Jobb. s. 4.

Gimmestad, J. (2006b, 22. oktober): «Trives i rettssalen», Aftenposten, Jobb. s 5.

Kvande, E. og B. Rasmussen (red.) (2007): Arbeidslivets klemmer.

Paradokser i det nye arbeidslivet, Bergen: Fagbokforlaget.

Pettersen, S.V., R. Kjeldstad og E.H. Nymoen (2007): «Mødre, fedre og det nye arbeidslivet: Yrkesforskjeller i arbeidstid», i Kvande, E. og B. Rasmussen (red.): Arbeidslivets klemmer. Paradokser i det nye arbeidslivet, Bergen: Fagbokforlaget, 168-195.

Rasmussen, B. (2002): «Når jobben tar livet», i: Forseth, U. og B. Rasmussen (red.), Arbeid for livet, 131-144. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Statistisk sentralbyrå (2002): Yrkeskatalog pr. november 2002. Ajourført utgave, Statistisk sentralbyrås håndbøker 72.

Statistisk sentralbyrå (1998): Standard for yrkesklassifisering, NOS C521.

Støren, L.A. og C.Å. Arnesen (2003): «Et kjønnsdelt utdanningssystem», i Raabe, M. (red.): Utdanning 2003 – ressurser, rekruttering og resultater, Statistiske analyser 60, Statistisk sentralbyrå.

Torp, H. (2005): Det nye arbeidslivet: Forklaringer og konsekvenser, Søkelys på arbeidsmarkedet 22: 129-139.