Han jobber, hun jobber, de jobber

Denne rapporten gir en oversikt over arbeidstid, arbeidstidsordninger og arbeidstidsønsker blant par av småbarnsforeldre. Ved å bruke par som enhet, og ikke mødre eller fedre hver for seg, får vi en bedre forståelse av hvor mye tid barnefamilier bruker i yrkeslivet, og av mødres og fedres ulike forhold til familie- og yrkesarbeid. Slike analyser av par har hittil vært forholdsvis sjeldne i Norge. Både her og i andre land oppfordres det nå til å supplere analyser av mødre og fedre med analyser av foreldrepar. Framstillingen i rapporten er i all hovedsak deskriptiv. Analysene gjelder for par av gifte og samboende foreldre med barn null til seks år og er basert på en utvalgsundersøkelse fra våren 2002.

Par av småbarnsforeldre i Norge bruker forholdsvis mye tid til yrkesarbeid, men sjenerøse permisjonsordninger samt tilbud om kontantstøtte til ett- og toåringer gir mulighet for pusethull i den tidlige småbarnsfasen. Det er først og fremst mødre som reduserer yrkesinnsatsen når barna er små, men også blant fedre er det en tendens til at de med helt små barn bruker noe mindre tid i yrkeslivet enn dem med noe eldre barn. Uansett barnas alder bruker imidlertid mødre i gjennomsnitt mindre tid til yrkesarbeid enn fedre.

Par med lang utdanning bruker mer tid til yrkesarbeid enn par mindre utdanning. Blant høyt utdannede par har langt flere lang samlet ukentlig arbeidstid, og begge parter har oftere full jobb. Det er særlig par der mor har lang universitetsutdanning som skiller seg ut med mye yrkesarbeid. Disse utgjør imidlertid en liten andel av samtlige par.

Dagens småbarnsforeldre bruker mer tid i yrkeslivet enn småbarnsforeldre i 1980. Dette henger primært sammen med at flere par nå har to fulle jobber. Det er blitt vanligere at mor står for mellom en tredel og halvparten av parets yrkesarbeid, men det har ikke vært noen økning i andelen par der mor står for mer enn halvparten av yrkesarbeidet. En slik tilpasning er fremdeles ganske uvanlig.

Mors yrkestilknytning og arbeidstid varierer forholdsvis lite med fars yrkestilknytning og arbeidstid, og omvendt. Fedre med lang arbeidstid (minst 45 timer per uke) har nesten alltid en partner som jobber mindre enn dem selv. Mødre med lang arbeidstid har derimot sjelden en partner som bruker mindre tid i yrkeslivet enn dem selv.

Blant foreldre med barn ett til seks år er både mor og far i arbeid på vanlig dagtid i 38 prosent av parene. I en av tre par arbeider en av foreldrene dagtid, mens den andre har en annen arbeidstidordning, og i resten av parene er en eller begge på permisjon eller ikke yrkesaktive. En tilpasning med far i arbeid på dagtid og mor i en annen arbeidstidsordning er mest utbredt når mor har kort deltidsarbeid. Trolig er dette en strategi for å unngå bruk av eksternt barnetilsyn. Par der mor har lang universitetsutdanning skiller seg ut med en høy andel der begge parter har vanlig dagarbeid, og også med en høy andel der begge parter har full jobb på dagtid.

De fleste foreldre er fornøyde med arbeidstiden sin, få ønsker lengre arbeidstid, men en del kunne tenke seg å arbeide mindre. Det er imidlertid sjelden at begge parter i samme par gjerne vil jobbe mindre. Spørsmål om arbeidstidspreferanser kan være vanskelige å tolke. Ønsker om kortere arbeidstid er vanligst blant dem som bruker mye tid i yrkeslivet. Dette tyder på at mange ønsker mer luft og rom i hverdagen, men for en del er nok svarene mer uttrykk for hva de ideelt sett kunne tenke seg, enn for at de faktisk vil redusere arbeidstiden hvis de får mulighet til det. På den annen side er det trolig en viss underrapportering av ønsker om kortere arbeidstid blant foreldre med lav inntekt ettersom mange av disse ikke vil ha råd til å jobbe mindre.

Par som bruker mye tid til yrkesarbeid, bruker noe mindre tid til husarbeid enn dem som bruker lite tid til yrkesarbeid, men forskjellen er forholdsvis liten. Husarbeidstiden varierer ikke med barnas alder, men flere barn innebærer mer husarbeid. Uansett barnas alder og antall barn står mor for størsteparten av husarbeidet.

Prosjektstøtte: Barne- og familiedepartementet, Norges forskningsråd