How are educational groups affected by economic shocks and trends?

Bjørnstad m.fl. (2010) framskriver det framtidige behovet for arbeidskraft etter utdanning i Norge til 2030. Framskrivningen er basert på en konjunkturnøytral utvikling i sentrale makroøkonomiske variabler. I tillegg bygger den på flere viktige forutsetninger av mer strukturell karakter i et lengre perspektiv. I denne rapporten ser vi nærmere på noen av forutsetningene i Bjørnstad m.fl. (2010) og undersøker konsekvensene for behovet for arbeidskraft etter utdanning av å endre disse.

En konjunkturnøytral utviklingsbane er praktisk når målet er å se på økonomiske utviklingstrekk i et lengre perspektiv. Den faktiske utviklingen er imidlertid preget av at ulike økonomiske sjokk treffer økonomien med forskjellig styrke hele tiden. Den delen som omhandler konsekvensen av ulike konjunkturelle sjokk, betrakter et tilbakeslag i internasjonal økonomi, fall i norske oljeinvesteringer, nedgang i boligprisene fra et negativt etterspørselskift i boligmarkedet og en styrking av den norske kronen.

I delen som analyserer endringer i forutsetningene bak den langsiktige utviklingen, ser vi på effekten av å øke tilgangen på arbeidskraft gjennom både en høyere arbeidsinnvandring og en høyere yrkesdeltakelse blant den eksisterende befolkningen. Videre har vi gjennomført beregninger hvor inntektsskatten og merverdiavgiften er økt. Til slutt ser vi på konsekvensen av en forverring av bytteforholdet overfor utlandet, det vil si økt pris på det vi importerer i forhold til det vi eksporterer.

Resultatene fra både de sykliske og strukturelle beregningene viser i det store og hele det samme mønsteret, nemlig at personer med lav utdanning er mest utsatt for å miste jobben når de økonomiske rammebetingelsene forverres. Lavt utdannede personer er i større grad sysselsatt i konkurranseutsatt sektor av økonomien og dermed mer sårbare i en situasjon med fallende sysselsetting. Følgelig er personer med utdanning under universitets- og høyskolenivå mer utsatt for å bli arbeidsledig i en nedgangskonjunktur, eller når konkurransevilkårene for privat næringsliv forverres.

Resultatene viser også at personer med lav utdanning har en løsere tilknytning til arbeidsmarkedet og i større grad vil gå ut av arbeidsstyrken som en respons på økende arbeidsledighet. Resultatene viser store forskjeller i arbeidstilbudsresponsen til skiftende arbeidsledighetsnivåer mellom utdanningsgruppene. Dette fenomenet er i økonomisk litteratur referert til som motløs arbeider-effekten, og bidrar til mindre forskjeller i ledighetsnivåene enn sysselsettingsnivåene tilsier.

I alle de langsiktige alternativberegningene bedres den offentlige budsjettbalansen i forhold til referansebanen. Dermed gis det rom for å øke den offentlige utgiftsveksten i henhold til det å følge den vedtatte handlingsregelen for finanspolitikken. Beregningene er imidlertid partielle i den forstand at finanspolitikken ikke reagerer på endringer i realøkonomien ved at skatte- og avgiftssatser og offentlig etterspørsel ikke endres. Dette kan oppfattes som urealistisk, men er praktisk når målet er å betrakte konsekvensene av ulike sjokk og strukturendringer isolert sett. I en separat beregning har vi derfor økt nivået på offentlig sysselsetting. Ved å sammenholde denne beregningen med de andre langsiktsberegningene, kan man danne seg et inntrykk av den totale konsekvensene av de strukturelle endringene når offentlige myndigheter benytter seg av de ekstra midlene til å øke tjeneste-produksjonen. Resultatet fra den siste beregningen viser at å øke offentlig sysselsetting primært gagner personer med høy utdanning, som offentlig sektor sysselsetter en relativt stor andel av.

Beregningen med økt offentlig sysselsetting er også relevant for å spile ut mulighetsområdet ved konjunktursjokk. Finanspolitikken er uendret i disse beregningene også, og beregninger med økt offentlig sysselsetting kan kaste lys over hva utfallet blir hvis man får en finanspolitisk respons på svingningene i økonomien. Et tilbakeslag i privat sektor vil generelt ramme lavt utdannede hardt, og økt offentlig sysselsetting vil typisk bedre arbeidsmarkedet for høyt utdannede. Derfor vil det være en utfordring å innrette finanspolitikken slik at det gagner de utdanningsgruppene som trenger det mest.