Jobb- og arbeidskraftsstrømmer i Norge og OECD

Netto økning i antall jobber i Norge var på 4,1 prosent fra 1996 til 1997. Det viser en studie som ser nærmere på effekten av ulike dataavgrensninger for måling av jobb- og arbeidskraftsstrømmer i de to årene.

Ved å definere virksomheten ved foretak i stedet for bedrift, ved å avgrense virksomhetspopulasjonen ved kun og studere virksomheter over en viss størrelse og ved å eliminere avgang og etablering forårsaket av administrative endringer, blir jobb- og arbeidskraftsstrømmene redusert.

Formålet

Formålet med studien, Jobb-og arbeidskraftsstrømmer i Norge og OECD, er å belyse betydningen av datakonstruksjonen for måling av endringer i virksomheters sysselsetting mellom to tidspunkter (jobbstrømmer), samt av antall personer som skifter jobb i en periode (arbeidskraftsstrømmer). Dette gjør vi ved å utføre en empirisk undersøkelse for Norge i perioden 4. kvartal 1996 til 4. kvartal 1997, hvor ulike dataavgrensninger er benyttet. Vi henter primært informasjon fra arbeidstaker-arbeidsgiverregisteret. Dette registeret gir oss mulighet til å kartlegge personers tilknytning til bedrifter og foretak ved hjelp av identifikasjonsnumre.

Bedrift som enhet

Ved å benytte bedrift som enhet, identifikasjonsnumrene som fra registeret, samt årsdata, finner vi en netto økning i antall jobber på 4,1 prosent fra 1996 til 1997. Alle strømningsrater er i prosent av gjennomsnittlig antall arbeidstakerforhold i perioden. Jobbskaping foregår i de bedrifter som øker sysselsettingen, mens jobbreduksjon skjer i de bedrifter som reduserer sysselsettingen.

Brutto jobbskaping og brutto jobbreduksjon er på henholdsvis 13,2 prosent og 9,1 prosent, noe som gir en brutto jobbreallokering på 22,3 prosent (Summen av brutto jobbskaping og brutto jobbreduksjon). Netto jobbreallokering, som måler jobbreallokeringen utover hva som er nødvendig for å forklare en bestemt endring i antall arbeidstakerforhold i økonomien, blir på 18,2 prosent (Brutto jobbreallokering minus nettovekst).

Når det gjelder arbeidskraftsstrømmene finner vi at ansettelser og opphør, det vil si bruttostrømsraten av arbeidstakere er 45,0 prosent. Gjennomtrekken, som måler hvor mye større bruttostrømmen av arbeidskraft i virksomheten er enn det som er nødvendig for å forklare den observerte endringen i antall arbeidstakerforhold, er på 22,7 prosent.

Ny ID-prosedyre

Med dette som utgangspunkt analyseres ulike innfallsvinkler for datakonstruksjon. For å etterprøve identifikasjonsnumrene i registeret innføres en ny ID-prosedyre. En slik prosedyre benytter fire kriterier; eier, adresse, næring og arbeidsstokk til å bestemme bedrifters identitet over tid. Vi ser videre på resultatene av å benytte foretak kontra bedrift som rapporteringsenhet. I tillegg undersøkes også effekten av å kun ha med virksomheter over en viss størrelse. Strømningsratene kan beregnes for tidsperioder av ulik lengde. I analysen benyttes både årsdata og kvartalsdata. Det gjøres beregninger både for hele økonomien og etter næringer. Avslutningsvis ser vi på virkningene av at en del arbeidstakerforhold forsvinner fra registerfilen fra ett år til det neste, uten at det finnes noen stoppdato. Det antas at dette er arbeidstakerforhold med forsinket utmelding. Vi gjør imidlertid en beregning av strømningsratene, der vi tar med disse arbeidstakerforholdene. Utover dette er det en oversikt over nasjonale og internasjonale studier av jobb- og arbeidskraftsstrømmer med vekt på sammenligninger mellom land.

Lavere rater

Innføring av en ID-prosedyre fører til at ratene blir lavere. Det samme gjelder dersom vi benytter foretak som enhet, og om vi ser på bedrifter og foretak med fem eller flere ansatte. Benytter vi kvartalsdata blir summen av jobbstrømsratene større enn ved bruk av årsdata, mens gjennomsnittet per kvartal blir betydelig lavere.

Virkningene for arbeidskraftsstrømsratene ved innføring av en ID-prosedyre, benytte foretak som enhet, benytte kun bedrifter og foretak med fem eller flere ansatte, samt benytte kvartalsdata, er kvalitativt de samme som for jobbstrømsratene.