Kontantstøttens langsiktige effekter på mødres og fedres arbeidstilbud

En noe overraskende konklusjon fra den første evalueringen av kontantstøtten var at den var en stor reform med små virkninger for arbeidsmarkedet (Baklien mfl. 2001). Et forbehold den gang var imidlertid at det bare var de helt kortsiktige virkningene som ble fanget opp, fordi de fleste analysene baserte seg på data fra to intervjuundersøkelser som ble gjennomført våren 1998 og våren 1999, det vil si noen måneder før og noen måneder etter at reformen ble innført.

Våren 2002 ble det gjennomført en ny undersøkelse blant barnefamilier. Sammen med de to tidligere undersøkelsene fra 1998 og 1999 gir dette oss et bedre bilde av hva som har skjedd med småbarnsforeldres arbeidstilbud på litt lengre sikt. I denne rapporten kartlegger vi dette i mer detalj. Hovedformålet er å analysere i hvilken grad kontantstøtten har endret foreldrenes arbeidsmarkedsatferd. For å kunne si noe om dette, har vi gjennomført ulike multivariate analyser der vi kontrollerer for andre faktorer som også kan ha påvirket utviklingen.

De fleste analysene i denne rapporten er tverrsnittsanalyser basert på situasjonen på intervjutidspunktet, dvs. våren 1998, 1999 eller 2002. Hovedkonklusjonene når det gjelder mødres arbeidstilbud er publisert tidligere (Rønsen 2004). Denne rapporten gir er mer utfyllende omtale av analysene av mødre, og samtidig formidler vi resultatene fra tverrsnittsanalyser av fedres arbeidstilbud. I tillegg presenterer vi en forløpsanalyse av mødres yrkesopphold etter første fødsel basert på noen retrospektive spørsmål som ble stilt i undersøkelsen i 2002. Dette kaster mer lys over de langsiktige konsekvensene av kontantstøtten for yrkesløpet til den enkelte kvinne.

Tverrsnittsanalysene viser at kontantstøtten har hatt en ganske betydelig effekt på mødres arbeidstilbud på lengre sikt. Både sannsynligheten for å være yrkesaktiv og sannsynligheten for å være i jobb, gitt at moren var yrkesaktiv, gikk klart ned fra 1998 til 2002 når vi kontrollerer for andre faktorer. For hele mødregruppen under ett finner vi en nedgang i gjennomsnittlig arbeidstid pr. uke på 3 ¾ time fra 1998 til 2002. Det tilsvarer en reduksjon på nesten 20 prosent eller omtrent 11 000 årsverk. Resultatene fra forløpsanalysen tyder også på at sannsynligheten for at mødre begynner å jobbe i løpet av de tre første årene etter fødselen gikk ned etter at kontantstøtten kom. Her har vi dessverre bare data til å analysere førstegangsmødre, men i den grad de er representative for hele mødregruppen, betyr det at kontantstøtten har ført til lengre yrkesavbrudd blant mødre.

For fedre har vi kun data for dem som er gift eller samboende. Interessant nok er det tegn til at også fedres arbeidstilbud er blitt påvirket på lengre sikt. Dette skyldes i første rekke en nedgang i arbeidstid blant dem som er i arbeid, men mye tyder på at også fedres tilbøyelighet til å ta permisjon har økt. Målt som gjennomsnittlig arbeidstid blant alle gifte og samboende fedre, finner vi en nedgang på 1,2 timer pr. uke eller knappe tre prosent. Dette tilsvarer om lag 3 300 årsverk.

Vurdert ut fra målsettingen om at foreldre og barn skulle få mer tid sammen, er nedgangen i arbeidstid blant småbarnsforeldre et positivt resultat. Nedgangen blant mødre er imidlertid langt større enn blant fedre. Kontantstøtten kan dermed bidra til å opprettholde et tradisjonelt kjønnsrollemønster og slik sett virke negativt i forhold til en målsetting om større likestilling mellom kvinner og menn.

Prosjektstøtte: Barne- og familiedepartementet.