Økende lønnsforskjeller det siste tiåret

Lønnsfordelingen i Norge beskrives ofte som relativt sammenpresset sammenlignet med mange andre land (Barth, Moene og Wallerstein 2003). Dette viser dels til avstanden fra de laveste lønningene til de høyeste (spredningen), men også hva slags mønster vi finner for de lønnstagerne som ikke er helt i toppen eller helt i bunnen av lønnsfordelingen (sentraltendensen).

Vi skal her se nærmere på noen hovedtrekk ved lønnsutviklingen og spredningen av lønn de siste ti årene for landet som helhet ved bruk av Statistisk sentralbyrås lønnsstatistikk (se tekstboks). Det er også slik at lønnsutviklingen varierer mellom de forskjellige deler av arbeidslivet, der særlig privat sektor bidrar til økende forskjeller. For å nyansere de generelle funnene skal vi også se nærmere på hvordan lønnsutvikling har vært for utvalgte stillings- og utdanningsgrupper.

Figur 1 viser hvordan norske lønnstagere er fordelt etter månedslønninger. Lønnstagerne med de høyeste lønningene er holdt utenfor fordi de utgjør svært få personer, mindre enn 1 prosent av samlet antall, og ville forstyrret presentasjonen av hovedtendensen vi ønsker å kommentere.

Fordelingen på lønnstagere er blitt mer strukket ut med en lavere og buttere topp i 2010 sammenlignet med 2000. Fordelingen for 2005 viser en mellomting. Lønnsveksten i perioden fører til at toppen på kurven forflyttes til høyre, oppover på lønnskalaen. I 2000 var en stor andel av lønnstagerne samlet på et mer begrenset intervall av lønn enn det vi finner for 2010. Når flesteparten av de ansatte fordeles på et større område, får vi en mindre market topp på kurven for 2010 (figur 1), som viser større lønnsforskjeller i løpet av dette tiåret.

Avstanden mellom de høyest og lavest lønte, etter sektor

Ved å fordele lønnstagere etter sektor og desiler kan vi få frem noen interessante dimensjoner vedrørende både lønnsutvikling og spredning (se tekstboks om desilfordeling). Generelt er det slik at lønnsnivået er høyere og spredningen større i privat sektor enn i offentlig sektor (se figur 2).

Ser vi på desilfordelingen blant offentlig ansatte sammenlignet med tilsvarende fordeling blant privat ansatte de siste ti årene, er det en betydelig forskjell i utviklingen etter sektor. De høyest lønte i privat sektor har fått en lønnsvekst på nesten 30 500 kroner, som tilsvarer 67 prosent på ti år. Til sammenligning har de 10 prosent høyest lønte i offentlig sektor en vekst på knapt 20 000 kroner, eller drøyt 56 prosent. Det samme bildet finner vi naturlig nok også når vi ser på selve lønnsnivået. For de høyest lønte ser vi at lønnsnivået var vesentlig lavere i offentlig sektor, med 53 500 kroner i snitt per måned, mot 76 300 kroner for de høyest lønte i privat sektor.

For de 10 prosent lavest lønte i henholdsvis offentlig og privat sektor byttes rollene, de ansatte i offentlig sektor kommer noe bedre ut. De 10 prosent lavest lønte i offentlig sektor hadde en lønnsvekst på drøyt 52 prosent mot tilsvarende 36,5 prosent i privat sektor. For de lavest lønte i offentlige sektor tilsvarer dette om lag 8 300 kroner i tiårsperioden, men tilsvarende vekst for ansatte i privat sektor var på 5 300 kroner. I korte trekk kan vi si at lønnsveksten i offentlig sektor i mindre grad enn privat sektor har bidratt til økte lønnsforskjeller.

Hvis vi går over til å se på arbeidstidsordning som en isolert faktor for lønn, ser vi at effekten av deltidsarbeid på lønnsutviklingen gjennom disse ti årene gjør det mindre lukrativt å jobbe deltid. For hele landet under ett finner vi at i år 2000 tjente deltidsarbeidende, omregnet til heltidsekvivalenter, 19 900 kroner pr måned. Heltidsarbeidende tjente 24 400 kroner. Med andre ord var de deltidsarbeidendes lønn 82 prosent av de heltidsarbeidendes lønn, kontrollert for forskjeller i antall timer som ligger som bakgrunn for antall utbetalte kroner. I 2010 var det samme forholdet 80 prosent. Utviklingen er ikke helt lineær, og endringen er liten, men det er en observerbar effekt for tidsperioden vi ser på.

Lønnsutvikling for utvalgte yrker og yrkesgrupper

Blant de 10 prosent høyest lønte, uavhengig av sektor, i 2010 var det ansatte i lederyrker, akademiske yrker og høgskoleyrker som dominerte. Tilsvarende var det salgs-, service- og omsorgsyrker som var dominerende yrker blant de 10 prosent lavest lønte. Det er også et betydelig innslag av ansatte i yrker uten krav til utdanning samt operatører og sjåfører blant de 10 prosent lavest lønte, samt noen fra kontor- og kundeserviceyrker.

I det videre ønsker vi å se nærmere på noen utvalgte yrker og yrkesgrupper og sammenligne deres lønnutvikling mot gjennomsnittet for alle. For å gjøre sammenligningen mellom de forskjellige gruppene enklere blir måleenheten videre i artikkelen gruppens lønn som andel av gjennomsnittslønn for alle heltidsansatte lønnstagere i det gjeldende året . Det betyr altså at gjennomsnittslønn hele tiden vil være 1,00, og vil fungere som referanselinjen. Vi vil konsentrere oss om heltidsansatte, noe som betyr at vi på en enkel måte luker ut virkningen som deltidsansatte har i enkelte yrkesgrupper.

Første del av figur 3 sammenligner den relative lønnsutviklingen til sju store yrkesgrupper innenfor salgs, service, omsorgs- og kontoryrker. Disse yrkene har det til felles at de krever videregående utdanning, og at de fleste har hatt en relativ lønnsnedgang sammenlignet med lønnen til alle ansatte i det første tiåret av 2000-tallet. Ingen av de valgte yrkesgruppene har på noe tidspunkt hatt en månedslønn på mer enn 81 prosent av gjennomsnittslønnen for alle ansatte.

Videre ser vi at kun to av disse yrkesgruppene, hjelpepleierne og vekterne, har fått en større andel av «lønnskaka» i 2010 enn i 2000, og at denne økningen var marginal. For de fem andre gruppene er det en markert nedgang. Denne utviklingen illustrerer at den økende spredningen i lønn henger sammen med en stadig synkende lønnsandel i nedre sjikt av lønnsstigen. Det blir altså en stadig større forskjell på dem med lavest og dem med høyest lønn fordi de med lavest lønn kommer stadig dårligere ut av det sett i forhold til gjennomsnittslønnen.

Relativ lønnsnedgang for håndverkere og maskinoperatører

For den andre store hovedgruppen av yrker som baserer seg på fagutdanning på videregående nivå, nemlig håndverkere og operatører, finner vi igjen det samme hovedtrekket (se andre del av figur 3). Uavhengig av næringsaktivitet, det være seg bygg og anlegg eller metallindustri, faller den relative lønnen for de fleste av yrkesgruppene vi ser på her, fra 2000 til i dag.

Spredningen i lønn blant håndverkere og operatører, altså avstanden fra de laveste lønningene til de høyeste, er større enn innenfor salgs-, service, omsorgs- og kontoryrkene, som i stor grad skyldes de store uregelmessige tilleggene og bonusene i olje- og gass-sektoren. I gjennomsnitt utgjorde tilleggene og bonusene i denne næringen 11 700 kroner per måned i 2010 for operatørene og 7 200 kroner for håndverkerne. Det er dessuten kun i denne gruppen vi finner en økning i relativ lønn.

For maskinoperatører i industrien på fastlandet, her representert ved næringsmiddelindustrien og metallindustrien, går lønnsutviklingen sammenlignet med alle heltidsansatte nedover, og det samme gjelder håndverkerne i bygg og anlegg og sjåførene i samferdselssektoren.

Stabil lønn for universitets- og høgskoleutdannede

Yrker som krever utdanning på universitets- og høgskolenivå viser en litt annen utvikling. Nevnte grupper holder stand eller øker sin andel eller prosent av gjennomsnittslønnen, men også innenfor denne gruppen er det store forskjeller i lønnsnivå. Vi ser likevel at fem av de seks valgte yrkesgruppene her til enhver tid tjener mer enn gjennomsnittslønnen i landet (se figur 3).

Høgskoleyrkene innenfor kraftforsyning skiller seg noe ut fra resten av yrkene ved å ha en ganske stor lønnsøkning fra 2000 til 2010 (se figur 3). Eksempler på yrker som omfattes av denne gruppen, er driftsingeniører, energiingeniører og noen andre grupper innenfor teknisk saksbehandling og økonomistyring. Tilsvarende gruppe i den delen av industrien som bygger skip og oljeplattformer, er dominert av ulike typer ingeniører, og her ser vi en mye jevnere utvikling fra 2000 frem til 2010.

Forsknings- og utviklingsarbeid omfatter både grunnforskning og anvendt forskning innenfor et bredt utvalg av fagområder, så her finner vi forskere innenfor for eksempel bioteknologi, informatikk, petroleumsteknologi og samfunnsøkonomi. Lønnsutviklingen er temmelig jevn over hele tiårsperioden, og har praktisk talt samme relative lønnsnivå i 2010 som i 2000. Yrkene som krever høyere utdanning i olje- og gassutvinning, har en noe mer ujevn kurve, men ligger i store deler av perioden på eller i nærheten av 1,72 ganger gjennomsnittslønnen for alle ansatte.

Flere ansatte med høyere utdanning

Utdanning og yrkesvalg henger tett sammen, og som vi har vist, er lønnsutviklingen for forskjellige yrkesgrupper ganske forskjellig fra lønnsutviklingen for alle ansatte. Stadig flere yrkesaktive har høyere utdanning, noe som bidrar til at de har yrker som gir høyere lønn og bedre lønnsutvikling. I 2000 hadde 63 prosent av alle ansatte i landet, uavhengig av sektortilknytning eller næringsaktivitet, enten grunnskole eller videregående utdanning (se tekstboks) sammenlignet med 55 prosent i 2010 (se figur 4).

Endring på under 1 prosentpoeng i året kan knapt kalles en revolusjon, men siden høyere utdannede arbeidstagere ofte jobber i bedre betalte yrker med en bedre lønnsutvikling, kan selv dette få merkbare utslag på gjennomsnittslønnen blant norske arbeidstagere over tid, og særlig når utviklingen går jevnt og trutt i samme retning i alle disse ti årene.

Ser vi på selve kroneutviklingen for de ulike utdanningsnivåene (grunnskole, videregående, lavere og høyere akademisk utdanning), er bildet helt entydig; høyere utdanning gir konsistent både mye høyere lønnsnivå og mye høyere lønnsvekst målt i kroner (se figur 5). Effekten er så tydelig at vi har en nærmest rett linje som kan legges oppå alle de fire utdanningsnivåenes utvikling over hele tiårsperioden. Her må vi imidlertid ha i minne at vi kun ser på månedslønn på en gitt dato i året for en gruppe arbeidstagere sortert etter utdanningen de har. Utvalget av personer er uavhengig fra år til år, så vi sier ikke noe om utviklingen for enkeltpersoner, bare for grupper, Vi sier heller ikke noe om hva utgiftene til utdanningen har vært eller noe om samlet lønnsinntekt for en hel yrkeskarriere, så dette funnet kan ikke umiddelbart kobles opp mot for eksempel forskningsresultater angående livsløpsperspektiv og lønn.

Det vil i også, og i tråd med analysen i forhold til lønn og yrke, være av interesse å se på relativ lønnsutvikling for de ulike utdanningsgruppene, og ikke bare absolutt vekst i kroner. Dette finner vi i del en i figur 5, og her blir bildet straks noe annerledes. For perioden 2000-2004 ser vi at fordelingen har samme form som for de to andre delene i figur 5: lavest lønnsvekst på venstre side og økende jo lenger opp i utdanningslengde man kommer. Tendensen er ikke veldig sterk, men den er jevn og såpass stor at den er umiddelbart synlig.

Etter 2005, derimot, ser vi noe som skiller seg ut fra de andre funnene. Prosentvis lønnsvekst er høyest for ansatte med utdanning fra videregående skole. Merk her at dette sier ikke noe om lønnsnivået i seg selv, bare om utviklingen i prosent gjennom en femårsperiode. Det sier heller ikke noe om sammenhengen mellom utdanning og yrke, men peker på at bildet er noe mer nyansert enn man får inntrykk av ved å bare se på yrke og lønn for seg.

Referanser

Barth, E., Kalle Moene og Michael Wallerstein (2003): Likhet under press. Ufordringer for den skandinaviske fordelingsmodellen , Oslo: Gyldendal Akademisk.

Tabeller:

• Sosiale indikatorer - 6. Inntekt, lønn og forbruk