Tilbud og etterspørsel etter arbeidskraft etter utdanning, 1986-2025

Som i de fleste andre OECD-land, har Norge opplevd en betydelig økning i behovene for utdannet arbeidskraft gjennom de siste tiårene. Dette gjelder både arbeidskraft med utdanning fra universitet og høyskoler og arbeidskraft med utdanning fra videregående nivå. På grunn av en betydelig økning i utdanningskapasiteten på både videregående og høyere nivå i løpet av 1990-tallet, har tilgangen på utdannet arbeidskraft økt mer i Norge enn i de fleste andre land. Dette har bidratt til at den økte lønnsulikheten i Norge har vært mer moderat enn i de fleste OECD-land.

Siden begynnelsen av 1990-tallet har vi i Statistisk sentralbyrå hatt et modellsystem hvor framskrivinger av tilbud og etterspørsel for ulike typer arbeidskraft blir sett i sammenheng. Opplegget har vært basert på den makroøkonomiske modellen MODAG for å framskrive bruken av arbeidskraft i de ulike næringene. Sysselsettingsbehovene er deretter spredd ut på ulike utdanningskategorier basert på opplysninger fra administrative registre. Innenfor visse grenser er det lagt til grunn at sysselsettingens sammensetning etter utdanning utvikler seg i tråd med trender observert de foreliggende årene.

På tilbudssiden har framskrivingen av arbeidsstyrken etter ulike utdanningskategorier blitt gjennomført med mikrosimuleringsmodellen MOSART. For å sikre konsistens mellom samlet tilbud og samlet etterspørsel er det samlede tilbudet av arbeidskraft også framskrevet med MODAG, mens resultatene fra MOSART er benyttet til å fordele tilgangen av arbeidskraft på de ulike utdanningskategoriene.

Samordningen mellom tilbud og etterspørsel i MODAG gir et konsistent bilde for den samlede arbeidsledigheten. For å sikre en rimelig balanse på aggregert nivå er det lagt til grunn at finanspolitikken og pengepolitikken tilpasses slik at etterspørselen etter arbeidskraft ikke skal bli for sterk i forhold til tilgangen på arbeidskraft. Ytterligere økt fleksibilitet i arbeidsmarkedet i form av mulighetene for økt nettoinnvandring, og da spesielt fra de nye EU-landene i Øst-Europa, ser ut til å ha redusert kravene til både finans- og pengepolitikken når det gjelder å sikre en stabil økonomisk utvikling. I tillegg til omfanget av nettoinnvandringen og tilpasninger av yrkesdeltakingen vil også lønnsdannelsen, slik den er modellert i MODAG, bidra til å motvirke mulige ubalanser som kan oppstå mellom tilbud og etterspørsel for arbeidskraft samlet sett.

For de ulike utdanningskategoriene inneholder derimot ikke modellopplegget noen elementer som drar i retning av å redusere ubalanser som måtte oppstå med de forutsetningene som blir lagt til grunn. Derfor kan det fortone seg overraskende at tilbud og etterspørsel beveger seg noenlunde i takt når arbeidskraften deles inn i fire grupper etter utdanningsnivå. Hovedårsaken ligger i den økningen som fant sted i utdanningskapasiteten på 1990-tallet. Ettersom en langt større andel av de nye kullene som kommer inn i arbeidsmarkedet har høyere utdanning sammenlignet med de som går ut, vil tilgangen på høyt utdannet arbeidskraft øke betydelig og motsvare den økte etterspørselen i flere tiår framover selv om ikke utdanningskapasiteten øker ytterligere.

For mer detaljerte grupper kan det imidlertid oppstå større ubalanser. Beregningsopplegget er egentlig utviklet for å studere dette ettersom arbeidskraften er delt i nærmere 30 utdanningsgrupper. På grunn av en større jobb med å oppdatere utdanningsmodellen på tilbudssiden i takt med de store endringene som har skjedd i utdanningssystemet på 1990-tallet, samtidig som både utdanningsstandarden og utdanningsdefinisjonen har blitt endret, var det ikke mulig å komme i mål med dette i denne runden. Mer detaljerte beregningsopplegg for utdanninger rettet inn mot undervisningssektoren og helse- og sosialsektoren indiker at det etter hvert kan oppstå en klar mangel på både allmennlærere og helsefagarbeidere på videregående nivå dersom ikke flere tar fatt på disse utdanningene.

_{Rapporten er skrevet på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet, Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Arbeids- og velferdsdirektoratet. Vi takker for finansiering, gode råd i forbindelse med utformingen av prosjektet og nyttige kommentarer til framstillingen i rapporten. Også takk til Ådne Cappelen for gode kommentarer.}