Bankkrisen

Etter en periode med sterk utlånsvekst på 1980-tallet, fikk både husholdninger og foretak problemer med å innfri sine lån, og flere banker tapte hele sin egenkapital.

Viktige deler av bakgrunnen for bankkrisen lå i forhold vedrørende konjunkturutviklingen og bankenes og myndighetenes atferd på 1980-tallet. Regler og praksis om tapsføring og kapitaldekning hadde også innvirkning på kriseforløpet. Problemene begynte for alvor å gjøre seg gjeldende i 1987, da flere banker opplevde dårlige resultater og økende tap på utlån og garantier. På begynnelsen av 1990-tallet forsterket problemene seg, og statlige organer måtte gripe inn for å håndtere krisen som oppsto.

Deregulering og konjunktursvingninger

Selv om problemene i finansnæringen ikke var på sitt mest markante før på 1990-tallet, hadde den sine røtter flere år tilbake i tid. Dereguleringen av finansmarkedene i 1984-1985 førte til at både husholdninger og foretak lettere fikk lån. Spesielt var opphevelsen av kravet om tilleggsreserver i 1984 av betydning. Kravet påla bankene å plassere et beløp tilsvarende en viss andel av veksten i forvaltningskapitalen på en ikke-rentebærende konto i Norges Bank. Dette gjorde det svært kostbart for bankene å øke sine utlånsvolum, og kravet ble i praksis sett på som ensbetydende med direkte regulering av bankenes utlån. Kredittveksten ble til gjengjeld forsøkt kontrollert gjennom kravet om primærreserver. Kravet påla bankene å holde visse reserver i form av sedler og skillemynt som innskudd i Norges Bank og i norske statskasseveksler.

Dereguleringen på kredittmarkedet falt sammen med høykonjunkturen på midten av 1980-tallet, og bankenes utlån steg i denne perioden med omtrent 20 prosent i året. De disponerte utlånene fra bankene økte fra totalt 157 milliarder kroner i 1983 til 415 milliarder i 1987. Bankenes utlånspolitikk i denne perioden var en viktig drivkraft bak den kraftige investerings- og forbruksveksten som fant sted, og husholdningenes forbruk ble i denne perioden delvis finansiert gjennom låneopptak. Det var også vekst i innskudd i bankene, men denne veksten var ikke sterk nok til å finansiere utlånene. Utlånene ble derfor i stor grad finansiert gjennom kortsiktige låneopptak i utlandet, samt lån i Norges Bank. Spesielt var innlånene fra utlandet problematisk, ettersom de ble svært utsatt for svingninger i valutakursen.

Blant annet for å dempe kredittekspansjonen, ble penge- og kredittpolitikken strammet til ved inngangen av 1986. Primærreservekravene økte og tilleggsreservekravet ble midlertidig gjeninnført i en modifisert form, og den stramme penge- og kredittpolitikken ble opprettholdt ut 1980-årene. Med fall i oljeprisen, inflasjonspress og renteøkning, ble høykonjunkturen i første del av 1980-tallet etterfulgt av lavkonjunktur i årene 1987-1990. Lavkonjunkturen i Norge falt sammen med en generell internasjonal konjunkturnedgang, noe som var med på å forsterke problemene i finansnæringen.

Generell bankkrise og krisehåndtering

I 1987 opplevde bankene og finansieringsselskapene de første store tapene på utlån og garantier, og for første gang oversteg de årlige gjennomsnittlige tapene 1 prosent av utlånene. Imidlertid overholdt næringen sett under ett de daværende kapitaldekningskravene. Samtidig førte en generell nedgang på børsene til at bankene tapte betydelige beløp på verdipapirmarkedet. Et kraftig fall i eiendomsprisene hadde også stor betydning for bankenes store tap på slutten av 1980-tallet. Det påfølgende året hadde de første bankene tapt sine egenkapitalbeholdninger. Flere tiltak ble satt i gang. Flere banker fusjonerte, og forretnings- og sparebankenes sikringsfond stilte garantier for at bankene ville oppfylle sine forpliktelser. I noen tilfeller ble det også gitt spesielt gunstige lån fra Norges Bank, og enkelte banker ble satt under offentlig administrasjon.

Etter to år med negative resultater, hadde bankene positive resultater i 1989. Til tross for dette ble det etter hvert klart at det var en risiko for en generell krise i banknæringen, det vil si en situasjon der store deler av bankvesenet ikke kunne utføre sine oppgaver. Bankenes egne sikringsfond var sterkt svekket og kunne ikke lenger dekke bankenes kapitalbehov. Som en følge av dette ble Statens Banksikringsfond vedtatt opprettet våren 1991. Opprettelsen av Statens Banksikringsfond hadde til formål å understøtte soliditeten i det norske banksystemet i krisesituasjoner, og å medvirke til at bankenes egne sikringsfond i en slik situasjon kunne sikre innskyternes interesser. Høsten 1991 ble Statens Bankinvesteringsfond opprettet, med formål å delta som investor ved emisjoner av ansvarlig kapital i norske banker.

Bankkrisen nådde et dramatisk høydepunkt denne høsten, da aksjekapitalen til to store forretningsbanker ved kongelig resolusjon ble skrevet ned til null. Dette skjedde med ytterligere en forretningsbank i 1993. Kravet om tilfredsstillende kapitaldekning i disse bankene ble nådd ved at Statens Banksikringsfond skjøt inn ny aksjekapital.

I 1991 kom nye regler for kapitaldekning som skulle sikre at bankene til enhver tid skulle ha en forsvarlig kapitaldekning og derigjennom sikre god soliditet. I 1991 etablerte Kredittilsynet nye forskrifter om føring av tap på utlån og garantier som fikk anvendelse fra regnskapsåret 1992. Forskriften skiller mellom spesifiserte avsetninger, som er avsetninger til dekning av påregnelige tap, og uspesifiserte tapsavsetninger, som skal dekke tap på engasjementer som ikke er identifiserte.