Prinsipper og definisjoner i kredittmarkedstatistikken

1 Innledning

Bakgrunn og formål

Kredittmarkedsstatistikken benytter i stor grad de samme prinsipper og begreper som nasjonalregnskapet. Nasjonalregnskapet gjennomførte i perioden 1993-95 en hovedrevisjon med tildels store endringer i definisjoner og klassifikasjoner. Dette ble gjort bl.a. for å tilfredsstille nye internasjonale retningslinjer, gitt i FNs standard for nasjonalregnskapsoppstilling «System of National Accounts» (SNA 1993), og EUs forordning om nasjonalregnskapsstandard (ESA 1995).

Klassifikasjonsprinsippene i kredittmarkedsstatistikken er endret i tråd med endringene i nasjonalregnskapet og i de nye internasjonale standardene. Nasjonalregnskapets og kredittmarkedsstatistikkens næringsgruppering ble samtidig endret iht. EUs næringsstandard NACE.

Statistikkens omfang

Kredittmarkedsstatistikken omfatter regnskapsstatistikk for finansielle foretak, statistikk over utlån, innskudd og verdipapirer, Norges fordringer og gjeld overfor utlandet, utenlandske eierinteresser i Norge og finansielle sektorbalanser. I tillegg publiseres regnskapsopplysninger for Folketrygdfondet, Fellesordningen for Tariffestet pensjon og Avtalefestet pensjon, samt statistikk over åpnede konkurser. Det gis også månedlige tabeller over renter, valutakurser, aksjekursindeks mv. på SSBs internettsider. Disse er imidlertid ikke omtalt i denne publikasjonen.

Heftets innhold

I kapittel 2 gjøres det rede for de prinsipper og definisjoner som benyttes i kredittmarkedsstatistikken. Retningslinjene for avgrensning av finansobjekter og institusjonelle sektorer er nærmere omtalt i hhv. avsnitt 2.1 og 2.2. Kredittmarkedsstatistikkens næringsgruppering blir behandlet i kapittel 2.3, mens gruppering etter geografisk tilhørighet er nærmere omtalt i kapittel 2.4. Klassifisering av balanseposter etter innenlandsk/utenlandsk valuta er kommentert i kapittel 2.5.

Kapittel 3 inneholder en nærmere omtale av de ulike typer av finansielle foretak som leverer oppgaver til bruk i Statistisk sentralbyrås kredittmarkedsstatistikk. Dette inkluderer nå også finansielle holdingselskaper og verdipapirforetak. Videre gis en omtale av foretak som faller inn under definisjonen av finansielle foretak, men som det foreløpig ikke samles inn data fra.

Kapittel 4 beskriver de deler av låne- og verdipapirmarkedet som dekkes gjennom kredittmarkedsstatistikken. Kapittel 5 tar for seg kredittmarkedsstatistikk som ikke direkte faller inn under regnskapsstatistikk for finansielle foretak eller låne- og verdipapirmarkedet, som f.eks. fordringer og gjeld overfor utlandet og finansielle sektorbalanser. I begge kapitler vil det bli gitt en omtale av hva SSB publiserer av statistikk på de ulike områder.

Endelig tar kapittel 6 for seg mulige årsaker til feil og uoverensstemmelser i det statistiske materialet.

Publikasjonen inneholder også vedlegg med nærmere omtale av institusjonelle sektorer og næringer, samt lister over kommune, fylke - og landgruppering. Til slutt finnes sektorfordelte lister for foretak i sektorene 150-490 samt sektorene 610, 630, 660 og 680.

2 Prinsipper og definisjoner i kredittmarkedsstatistikken

2.1 Gruppering av finansobjekter i balansen

Formål

Fordrings- og gjeldsposter som finnes i balansene for de enkelte regnskapsførende enheter kan være svært uensartet. Regnskapsloven ¹ inneholder en detaljert oppstillingsplan som aksjeselskaper og andre regnskapspliktige er forpliktet til å følge. Den nye regnskapsloven ble vedtatt i 1998 med ikrafttredelse 1. januar 1999. Ved ikrafttredelsen ble alle foretak underlagt regnskapslovens bestemmelser. Finansdepartementet/Kredittilsynet kan imidlertid gi utfyllende og avvikende bestemmelser til deler av regnskapsloven for regnskapspliktige underlagt tilsynsloven ² . Forskrift om årsregnskap mm. for banker, finansieringsforetak og morselskap for slike, den såkalte tilleggsforskriften, ble fastsatt av Finansdepartementet 16. desember 1998. Kredittilsynet har også i 1998 utarbeidet forslag til forskrifter til regnskapsloven for henholdsvis forsikringsselskaper, verdipapirfond, pensjonskasser og verdipapirforetak.

Finansinstitusjonene er også underlagt loven om finansieringsvirksomhet ³ . I tillegg er forretnings og sparebanker og andre finansinstitusjoner samt forsikringsselskapene underlagt egne lover (jf. kap. 3). Spesifikasjonsgraden i balansen kan derfor variere, noe som gjør statistisk bearbeiding vanskelig. For å kunne stille opp sammenliknbare finansielle balanser for de ulike institusjoner, er ensartede fordrings- og gjeldsposter slått sammen til et begrenset antall objektsgrupper - finansobjekter - i kredittmarkedsstatistikken. Kriteriet for at en fordrings-/gjeldspost kan klassifiseres som et finansobjekt har tradisjonelt vært at posten representerer en fordring på eller gjeld til en annen økonomisk enhet.

Kredittmarkedsstatistikkens gruppering av finansobjekter tar sikte på å definere objektsgrupper som er mest mulig ensartet med hensyn til den samfunnsøkonomiske funksjon de skal tjene. For eksempel er betalingsfunksjonen karakteristisk for sedler, skillemynt og sjekkdisponible bankinnskudd, mens kredittformidlingsfunksjonen er karakteristisk for de ulike typer lån. I tillegg har likviditetsgrad og omsettelighet vært bestemmende for gruppeinndelingen og rekkefølgen mellom objektene.

Kredittmarkedsstatistikkens gruppering er stort sett i samsvar med FNs standard for balanseoppstillinger gitt i «System of National Accounts» fra 1993 (SNA 1993). Norge er som EØS-medlem imidlertid forpliktet til å følge forordningene i EUs nasjonalregnskapsstandard «The European System of National and Regional Accounts» (ESA 1995). Denne er fullt ut konsistent med FN-standarden, men mer fokusert på forholdene i den Europeiske Union. Klassifikasjonene er bygget opp med symmetri på aktiva- og passivasiden, og kan følgelig stilles opp på nettobasis.

De enkelte finansobjektene

Nedenfor følger en oversikt over den avgrensning og gruppering av finansobjekter som er benyttet i kredittmarkedsstatistikken. Avvik i forhold til SNA 1993 blir det gjort rede for under hvert finansobjekt.

Gull, trekkrettigheter (SDR) og reserveposisjoner i International Monetary Fund (IMF)

Dette finansobjektet representerer Norges Banks gullbeholdning, samt sentralbankens spesielle trekkrettigheter (SDR) og reserveposisjoner i IMF. Bokført verdi av gullbeholdningen er utregnet på basis av den offisielle gullprisen i 1973 og tilsvarer kr 7 732 pr. kg, totalt 285 millioner kroner pr. 31. desember 1998. Tildeling av spesielle trekkrettigheter i IMF kan sidestilles med gull, da ingen av objektene har noen debitor. I Norge blir gull, trekkrettigheter og reserveposisjoner behandlet som fordringspost i Norges Banks balanse, og som gjeldspost for sektoren utlandet. SNA anbefaler å føre gull og trekkrettigheter under dette objektet, mens reserveposisjonene grupperes under andre innskudd.

Sedler og skillemynt

Posten inkluderer norske og utenlandske sedler og skillemynt. Objektet blir i SNA 1993 gruppert sammen med bankinnskudd på anfordring.

Bankinnskudd

Finansobjektet inkluderer innskudd i forretningsbanker og Postbanken, sparebanker, Norges Bank og i utenlandske banker. Objektet omfatter alle former for bankinnskudd, herunder sjekkdisponible innskudd og bundne innskudd. For private og offentlige banker og for finansieringsforetak skilles det på fordringssiden mellom innskudd på anfordring og innskudd på tid. På gjeldssiden skilles det for bankene mellom innskudd på spesielle og ordinære vilkår. I annen regnskapsstatistikk skilles det ikke mellom ulike typer bankinnskudd. SNA anbefaler at reserveposisjoner i IMF grupperes under dette objektet.

Statskasseveksler, omsettelige sertifikater mv.

Objektet omfatter omsettelige verdipapirer med opprinnelig løpetid på maksimum ett år. Dette inkluderer statssertifikater, banksertifikater, kredittsertifikater, finanssertifikater, lånesertifikater og andre omsettelige kortsiktige verdipapirer lagt ut i Norge eller utlandet. Statskasseveksler utstedt av den norske stat eller fremmede stater er inkludert. Andre veksler enn statskasseveksler skal føres under utlån/lån.

Obligasjoner

Objektet er definert som omsettelige standardiserte partialobligasjoner med opprinnelig løpetid på over ett år. Med partialobligasjoner menes verdipapirer som utstedes mange i sammenheng og med lik tekst (mengdegjeldsbrev). Dette omfatter statsobligasjoner, kommuneobligasjoner og andre obligasjoner utstedt til ihendehaver, med meldeplikt til Norges Bank, jf. forskrift av 20. desember 1996 ⁴ . Objektet omfatter også obligasjoner utstedt i Norge i utenlandsk valuta, obligasjoner utstedt i Norge av utlendinger, samt obligasjoner utstedt i utlandet av nordmenn eller utlendinger. Videre omfatter objektet ansvarlig lånekapital som er utstedt i form av obligasjoner, samt konvertible obligasjoner. Omsetningsgjeldsbrev og statens spareobligasjoner regnes som lån og tas ikke med her.

Aksjer, andeler og grunnfondsbevis

Omfatter ordinære aksjer i aksjeselskaper, andeler i andelslag med begrenset ansvar (ikke-ansvarlige selskaper), inkludert andeler i verdipapirfond (jf. avsnitt 4.3). Aksjer og andeler i utenlandske selskaper er også medregnet. Videre inkluderer objektet omsettelige norske grunnfondsbevis. I kredittmarkedsstatistikken betraktes aksjekapital som gjeld for utstederen slik det er anbefalt i SNA, mens den i regnskapslovgivningen betraktes som egenkapital.

Utlån/Lån

Dette finansobjektet omfatter andre låneformer enn omsettelige verdipapirer, f.eks. veksler, kassekreditt, byggelån, pantobligasjonslån, vanlige gjeldsbrevlån, omsetningsgjeldsbrev, grunnkjøpsobligasjoner, ansvarlig lånekapital og offentlige institusjoners kontolån fra/til statskassen. Posten omfatter også factoring, leiefinansiering (finansiell leasing) og utlån mot diskontering av avbetalingskontrakter. Varekreditter grupperes under Andre fordringer/Annen gjeld , men er i SNA 1993 skilt ut som eget finansobjekt. I Norge skilles det vanligvis ikke mellom kortsiktige og langsiktige lån, dvs. lån med opprinnelig løpetid under og over ett år, slik det er anbefalt i SNA.

Forsikringskrav/Forsikringsforpliktelser

Forsikringsforpliktelser har tradisjonelt vært definert som livsforsikringsselskapenes reserver for dekning av forsikringsansvar etter poliser og andre oppsamlede reserver som kan tilskrives forsikringstakerne. I tillegg kommer den samlede kapitalen i kommunale og private pensjonsinnretninger samt Fellesordningen for Tariffestet pensjon (FTP) og Avtalefestet pensjon (AFP). Etter overgang til SNA 1993 skal imidlertid også premiereserver og erstatningsreserver i skadeforsikringsselskapene føres som forsikringsforpliktelser. I finansielle sektorbalanser føres forsikringskrav på livsforsikringsselskap på fordringssiden i husholdningenes balanser, mens forsikringskrav på skadeforsikringsselskap fordeles mellom forsikringstakernes sektortilhørighet.

Kapitalinnskudd

Objektet omfatter langsiktig eierkapital i offentlige og private foretak og internasjonale organisasjoner, med unntak av aksje- og andelskapital. Som eksempel på kapitalinnskudd kan nevnes statens innskuddskapital i statsforetak, statens grunnfondsinnskudd i statlige låneinstitutter, statens kapital i internasjonale organisasjoner og finansinstitusjoner, norske andeler i SAS, samt kapitalinnskudd i pensjonskasser. Videre er også statsforetakenes kapitalinnskudd i andre statsforetak og i noen statlig eide foretak inkludert. Norge har valgt å skille mellom aksjer og kapitalinnskudd på bakgrunn av at de to objektene har ulik grad av omsettelighet, men i SNA er disse to objektene ført samlet.

Andre fordringer/Annen gjeld

Her inngår varekreditter og andre finansielle balanseposter (dvs. poster som har motposter i balansen for andre økonomiske enheter) som ikke naturlig hører inn under objektene foran. Posten omfatter bl.a. leieboerinnskudd, andeler i ansvarlige selskaper, ilignet skattegjeld, remburser, bankremisser, mellomregning mellom mor og datterselskap mv. og IMFs beholdning av norske kroner. Merk at posten i prinsippet også omfatter realkapital som norske institusjoner eier i utlandet og utenlandskeid realkapital i Norge. Realkapital regnes som et finansielt aktiva siden realkapital pr. definisjon ⁵ tilhører det økonomiske territorium hvor den er lokalisert. Videre omfatter objektet påløpte, ikke utbetalte renter, lønninger, forsikringspremier, latente skattefordringer/skattegjeld, skattetrekk mv. og tilsvarende betalte, ikke forfalte poster. Norge har valgt å samle flere objekter som i SNA 1993 er skilt ut som egne finansobjekter. SNA 1993 skiller mellom varekreditter, andre påløpte, ikke forfalte poster eller forskuddsbetalinger og andre fordringer/annen gjeld.

2.2 Institusjonell sektorgruppering

Institusjonell sektorgruppering er en statistisk standard basert på anbefalinger for nasjonalregnskapsoppstilling gitt av FN. Med utgangspunkt i FNs «A System of National Accounts» (SNA) utformer hvert land sin nasjonale sektorgruppering, tilpasset landets spesielle institusjonelle forhold. Norges institusjonelle sektorgruppering bygger på SNA fra 1993, som ble innført i kredittmarkedsstatistikken fra og med 1. januar 1996.

Den institusjonelle enheten og prinsipper for inndeling i institusjonelle sektorer

Den institusjonelle sektorgrupperingen tar utgangspunkt i den institusjonelle enheten som er fastlagt i SNA. For at en enhet skal kunne betraktes som institusjonell enhet, må den ha beslutningsautonomi og et fullstendig regnskap (både utgifts- og inntektsregnskap, og balanse med oversikt over fordringer og gjeld). For norske forhold betyr dette at den institusjonelle enheten i de fleste tilfeller er sammenfallende med juridisk enhet (aksjeselskap, stiftelse, stat, kommune osv.) eller fysisk person.

Ved statistikkbearbeiding grupperes aktørene i institusjonelle sektorer, i første rekke etter samfunnsøkonomisk funksjon , men også etter organisasjonsform og eierskap.

Samfunnsøkonomisk funksjon

Den institusjonelle sektorgrupperingens hovedformål er å skille mellom aktører som har spesielle oppgaver eller spiller en sentral rolle i samfunnet, slik som offentlig forvaltning, finansielle foretak, ikke-finansielle foretak og husholdninger.

Offentlig forvaltning utlikner og innkrever skatter og disponerer skatte- og lånemidler til bl.a. inntektsoverføringer, utlån samt offentlig konsum og investeringer. Hovedsektoren offentlig forvaltning består av de forvaltningsmessige deler av stats- og kommunesektorene, samt sosiale trygdeordninger.

Finansielle foretak formidler kreditt fra aktører med oppsparte midler til aktører med lånebehov. Hovedsektoren består av banker, kredittforetak, finansieringsselskaper, forsikringsselskaper, verdipapirfond, finansielle holdingselskaper, finansielle hjelpeforetak og investerings- og utviklingsselskaper.

Ikke-finansielle foretak produserer varer og tjenester. Hovedsektoren omfatter både offentlig og privat eide ikke-finansielle foretak.

Husholdninger konsumerer varer og tjenester, og består av lønnstakere, trygdede o.l. Fordi det er umulig å dele personlig næringsdrivende i konsumenter og produsenter, er disse gruppert under husholdningssektoren - i samsvar med anbefalingene i SNA 1993. På grunn av dataproblemer grupperes også personlige foretak, kommandittselskaper og borettslag under denne hovedsektoren i Norge - siden disse foretakene ikke er egne skattesubjekt, men skattlegges på eiernes hender.

Utlandet . Består av resten av verden.

SNA opererer i tillegg med en hovedsektor for ideelle organisasjoner. I Norge grupperes disse sammen med ikke-finansielle foretak og husholdninger, ettersom de har liten betydning i økonomien.

Organisasjonsform og eierskap

I enkelte tilfeller kan organisasjonsform og eierskap ha betydning for hvordan foretaket fungerer i samfunnet. Statlige og kommunale foretaks hovedformål er ofte å ivareta spesielle samfunnsbehov, som f.eks. kommunikasjon, distribusjon og renovasjon, framfor fortjeneste. I andre situasjoner, f.eks. ved konkurser, kan det ha betydning om foretaket har begrenset eller ubegrenset ansvar. Videre kan foretakets tilknytningsform til offentlig forvaltning være vesentlig (f.eks. for risikoen).

 

Enkelte sektorer kan inneholde foretak med forskjellige organisasjonsformer eller eierskap. I tillegg kan en bestemt organisasjonsform (f.eks. AS) eller en type eierskap være delt mellom flere institusjonelle sektorer. I de fleste tilfeller er det foretakets samfunnsøkonomiske funksjon som er begrunnelsen for å trekke sektorgrensene på tvers av organisasjonsform eller eierskap.

Endringer i sektorgrupperingen

I løpet av de siste 20-30 årene har det skjedd store endringer på kredittmarkedet. Markedene har i en sterk grad blitt deregulert og internasjonalisert. Videre er det introdusert en rekke nye institusjonstyper som driver finansiell virksomhet, og flere finanskonserner har utviklet seg til totalleverandører av finansielle tjenester, f.eks. bank, kredittforetak og forsikring innen samme konsern. Disse endringene, sammen med andre politiske og strukturelle endringer i ulike land, har vært foranledningen for utvikling av nye internasjonale statistikkstandarder, slik som SNA 1993. Den gamle FN-standarden, SNA 1968 fanget ikke opp de strukturelle endringene og måtte fornyes. I de nye standardene SNA 1993 og ESA 1995 er det bl.a. inkorporert nye typer foretak i finansiell sektor som tidligere enten ikke eksisterte, eller som sorterte under ikke-finansiell sektor. Det er derfor opprettet egne sektorer for hhv. verdipapirfond og holdingselskaper innen finansnæringen. Videre er det opprettet en egen sektor for foretak som driver finansiell hjelpevirksomhet, f.eks. børser, Verdipapirsentralen, banksikringsfond, meklere osv. Nærmere omtale av "nye" finansielle foretak er gitt i kapittel 3.

Sektorkoder i Enhetsregisteret i Brønnøysund

Enhetsregisteret ble etablert 1. mars 1995. Formålet var å samle offentlige foretaksregistre i et register, der den enkelte juridiske enhets organisasjonsnummer skulle være det samme i alle tilknyttede registre. Følgende registre inngikk i Enhetsregisteret: Foretaksregisteret i Brønnøysund, SSBs bedrifts- og foretaksregister, Merverdiavgiftsmantallet, Arbeidsgiver- og arbeidstakerregisteret og Fylkesmennenes register over stiftelser. Dessuten ligger Løsøreregisterets foretaksregister i Enhetsregisteret.

I Enhetsregisteret har SSB blant annet ansvaret for påføring og ajourhold av institusjonelle sektorkoder for enheter som tilhører alle sektorer f.o.m. sektor 110 Stats- og trygdeforvaltningen t.o.m. sektor 680 Selvstendige kommuneforetak, (se oversikt over sektorkoder i vedlegg 1).

Ved rapportering til SSB, Kredittilsynet og Norges Bank skal institusjonene klassifisere enkelte balanseposter etter debitor eller kreditors sektortilhørighet. Denne påføringen av sektorkoder vil i mange tilfeller, når kunderegistrene er påført organisasjonsnummer, kunne foretas automatisk via opplysninger fra Enhetsregisteret.

I alt opererer kredittmarkedsstatistikken med 5 hovedsektorer og 26 undersektorer. En oversikt over hovedsektorene og tilhørende undersektorer, samt ulike eksempler på grupperinger basert på institusjonell sektor gis i vedlegg 1.

2.3 Gruppering etter næring

I enkelte sammenhenger vil det være interessant å sammenligne og analysere statistiske opplysninger for avgrensede næringer. For å muliggjøre en slik sammenligning, benyttes en standard for næringsgruppering som gir regler og retningslinjer for næringsklassifisering og entydig definisjon av statistiske enheter. Den statistiske enhet vil i kredittmarkedsstatistikken være foretaket, som vil bli klassifisert innenfor den næring hvor enhetens hovedvirksomhet hører hjemme.

I kredittmarkedsstatistikken grupperes enkelte finansobjekter etter debitors eller kreditors næringstilhøringhet. Det gis også tall for de ulike næringers fordringer og gjeld overfor utlandet, og åpnede konkurser etter næring.

Næringsstandard (SN94)

I 1995 innførte Statistisk sentralbyrå en ny standard for næringsgruppering, SN94. Den nye standarden er utarbeidet på grunnlag av EUs næringsstandard NACE rev.1 - (Nomenclature générale des Activités économique dans les Communautés Européenes) - fra 1993, og FNs næringsstandard ISIC rev. 3 (International Standard Industrial Classification of all Economic Activities).

SN94 avløser SN83 som var basert på FNs næringsstandard ISIC rev. 2. De to næringsstandardene er ikke direkte sammenlignbare. Sifferkoden for SN94 er på 5 siffer. De 4 første sifrene er identiske med NACE Rev. 1. Det femte sifferet er en norsk oppdeling av 4.siffernivået i NACE.

En av de viktigste grunnene til at ny næringsstandard ble innført var den kraftige ekspansjonen som har funnet sted innen privat og offentlig tjenesteyting de senere år. Det som hovedsakelig skiller den nye standarden fra den gamle, er derfor at det er innført relativt flere tjenesteproduserende grupper. Se nærmere omtale av SN94 i NOS, Standard for næringsgruppering 1994.

Klassifiseringsenhet

Klassifiseringsenheten i kredittmarkedsstatistikkens næringsgruppering er foretaket. I en del annen næringsstatistikk som utarbeides av Statistisk sentralbyrå, benyttes bedrift som klassifiseringsenhet. Disse begrepene er fastlagt i Statistisk sentralbyrås bedrifts- og foretaksregister, og er nærmere definert under.

Begrepet bedrift er definert som en lokalt avgrenset funksjonell enhet hvor det hovedsakelig drives aktiviteter som faller innenfor en bestemt næringsgruppe.

Et foretak er i de fleste tilfeller den laveste juridiske enheten som har et fullstendig regnskap. Denne institusjonelle enheten omfatter all virksomhet som drives av enheten, og kan bestå av en eller flere bedrifter.

Næringsgruppering i kredittmarkedsstatistikken

Næringsgrupperingen i kredittmarkedsstatistikken bygger på SN94, men det er foretatt enkelte tilpasninger. En av årsakene til dette er at enkelte næringer i SN94 utgjør egne institusjonelle sektorer. Det vil derfor være av mindre interesse å presentere en næringsgruppering som på noen områder er identisk med sektorgrupperingen. I tillegg ivaretar kredittmarkedsstatistikkens næringsgruppering myndighetenes behov for å skille enkelte næringer på fastlands-Norge, utenriks sjøfart, o.l.

Innenfor kredittmarkedsstatistikken næringsgrupperes sektorene offentlige og private ikke-finansielle foretak. Dette betyr at de næringene som utgjør egne sektorer; offentlig forvaltning, finansielle foretak og utlandet, ikke blir gruppert etter næring.

Det er laget en detaljert 3-sifret næringsgruppering som benyttes på årsbasis, og en aggregert 1-sifret næringsgruppering som benyttes på månedsbasis. I alt er det 59 detaljerte næringer innen kredittmarkedsstatistikken. Den aggregerte næringsgrupperingen bygger på den detaljerte og er på 9 næringer.

I vedlegg 2 vises den detaljerte næringsgrupperingen som brukes i kredittmarkedsstatistikken gjengitt med definisjoner og henvisninger til SSBs standard for næringsgruppering (SN94). Med noen få unntak går ikke næringsfordelingen i kredittmarkedsstatistikken lengre ned enn på 2-siffernivå i forhold til SN94.

Svakheter ved næringsgrupperingen

Som nevnt over gir standarden et system for klassifisering av foretak etter hva slags virksomhet eller aktivitet disse enhetene hovedsakelig driver. I enkelte tilfeller driver enheten flere aktiviteter som hører inn under ulike næringer. Slike enheter skal i prinsippet grupperes etter den aktiviteten som gir størst bearbeidingsverdi eller bruttofortjeneste.

Et foretak som f.eks. har fiskeforedling som sitt primære satsingsområde, kan ha egen bedrift (avdeling) for distribusjon av fisk. Tar foretaket opp et lån for utskifting av bilparken, skal dette lånet føres under «Produksjon av næringsmidler og drikkevarer» og ikke under distribusjonsvirksomhetens tilhørende næringskode, f.eks. «Innenlandsk sjøtransport» eller «Landtransport». I slike tilfeller kan næringsgrupperingen gi et skjevt bilde av hvilke næringer utlånene faktisk går til.

2.4 Geografisk fordeling

Enkelte finansobjekter blir gruppert etter debitors eller kreditors geografiske tilhørighet. Den geografiske fordelingen i kredittmarkedsstatistikken knytter seg til fylke og land, eller gruppe av land. Det innhentes ikke opplysninger på kommunenivå.

Det publiseres kvartalsvise tall for åpnede konkurser etter fylke, mens gruppering av finansobjekter på debitor-/kreditorland publiseres årlig i "Norges fordringer og gjeld overfor utlandet" (Finanstellingen). I all øvrig kredittmarkedsstatistikk behandles utlandet under ett (for en nærmere definisjon av utlandet henvises til vedlegg 1 - Nærmere om institusjonelle sektorer).

For banker innhentes det, som en del av den årlige rapporteringen, fylkesgrupperte tall for utlån, lån og bankinnskudd. Det utarbeides årlige utlåns- og innskuddstall fordelt på fylke, men disse gis kun ved direkte henvendelse til SSB eller Norges Bank.

En debitors eller kreditors geografiske tilhørighet bestemmes av foretakets (personens) adresse. Dersom et foretak har bedrifter i flere fylker, vil alle bedriftene bli gruppert til det fylket som foretakets adresse refererer seg til. Dette kan gi et skjevt bilde av finansobjektenes fordeling på fylke.

2.5 Valuta

De fleste balansepostene i kredittmarkedsstatistikken fordeles på norske kroner og utenlandsk valuta. Beløpene oppgis alltid i norske kroner, og det skilles ikke på type valuta. Heller ikke i Norges fordringer og gjeld overfor utlandet (Finanstellingen) opereres det med ulike valutaslag.

Ved omregning av valuta til norske kroner brukes midtkursen på siste virkedag i rapporteringsperioden.

3 Finansielle foretak

I dette kapitlet presenteres finansielle foretak som er oppgavepliktige overfor myndighetene og som det utarbeides regnskapsstatistikk for. Videre gis en kort presentasjon av de nye foretakstypene som nå er inkludert i finansiell sektor.

3.1 Gruppering av finansielle foretak

Utviklingen på kredittmarkedet, med blant annet introduksjon av nye foretakstyper som driver finansiell virksomhet, har medført endringer i omfanget av hovedsektoren "finansielle foretak" både i nasjonalregnskapet og kredittmarkedsstatistikken. Verdipapirmarkedet har en stadig økende betydning for nedbyggingen av bransjeskiller innen finansnæringen, men fortsatt har kravet til bransjeskiller betydning for den interne oppdeling av virksomhetsområder innenfor finansgrupper. "Finansielle foretak" dekker således tradisjonelle og nye typer finansinstitusjoner som rapporterer til myndighetene. I tillegg kommer nye finansielle foretak som det foreløpig ikke utarbeides statistikk for.

Inndelingen av finansielle foretak i Statistisk sentralbyrås statistikk har sin bakgrunn i nasjonalregnskapets næringsstandard ⁶ . Hovednæring 65 er " Finansiell tjenesteyting utenom forsikring og pensjonsfond". Hovednæringens undergrupper er blant annet (65.11) "Sentralbankvirksomhet" som omfatter Norges Bank, (65.12) "Bankvirksomhet ellers" som omfatter forretningsbanker inkl. Postbanken og sparebanker, og (65.22) "Annen kredittgiving" som omfatter kredittforetak, statlige låneinstitutter og finansieringsselskaper.

Verdipapirfond, som fra og med 1996 ble skilt ut som en egen sektor, sorteres under næring 65.23 «Finansiell tjenesteyting ellers». Næring 65.23 inkluderer også investerings- og utviklingsselskaper og finansielle holdingselskaper. Finansielle holdingselskaper er også skilt ut som egen sektor i kredittmarkedsstatistikken.

Næring 67 "Hjelpevirksomhet for finansiell tjenesteyting" inkluderer blant annet verdipapirforetak, verdipapirfondenes forvaltningsselskaper og forsikringsmeklere.

Tabell 3.1.1 viser de finansielle foretakenes forvaltningskapital og utlån til publikum pr 31. desember 1998.

Tabell 3.1.1 Finansielle foretak. Antall, forvaltningskapital og utlån pr 31.12.98 ¹ (Foreløpige tall)

¹ Foreløpige tall.

² Omfatter ikke-finansielle foretak, kommuner og husholdninger.

³ Private og kommunale pensjonsfond og -kasser inkl. Fellesordningen for Tariffestet Pensjon (FTP) og Avtalefestet Pensjon.

⁴ Kilde: Kredittilsynet.

⁵ 31.12.1997.

3.2 Norges Bank

Norges Bank ble opprettet i 1816, og de prinsipielle retningslinjene for banken er fastlagt i en egen lov ⁷ . Norges Bank er et eget rettssubjekt eid av staten, og i henhold til loven skal banken utøve sin virksomhet i samsvar med de økonomisk-politiske retningslinjer som er fastlagt av statsmyndighetene.

Norges Bank har som sentralbank ansvar for å opprettholde tilliten til landets finansielle system, og er derfor tillagt en rekke rådgivende, utøvende og kontrollerende funksjoner for valuta-, penge- og kredittpolitikken. Norges Bank har også enerett til å utstede sedler og mynt. Videre skal banken fremme et effektivt betalingssystem og fungere som bankforbindelse for staten og de private bankene. Norges Bank utøver blant annet følgende funksjoner som gjør banken til en sentral institusjon i kredittmarkedet:

• Foretar intervensjoner i penge- og valutamarkedet.
• Forvalter landets offisielle valutabeholdning.
• Forvalter statens petroleumsfond.
• Lager løpende prognoser over likviditetsbehovet i pengemarkedet og tilbyr primære likvider på grunnlag av disse prognosene.

I forhold til lånemarkedet har Norges Bank først og fremst en oppgave som bankenes bank. Denne oppgaven består i å låne ut midler og motta innskudd fra forretnings- og sparebankene, og gjennom utlån til bankene styre tilbudet av primære likvider. I tillegg styrer Norges Bank likviditeten gjennom å kjøpe og selge sertifikater og obligasjoner i markedet, samt ved å foreta valutatransaksjoner. Norges Bank tar ordinært ikke imot innskudd fra publikum og låner heller ikke ut noe av betydning til andre enn banker. Sentralbankens utlån til forretnings- og sparebanker er betraktelig redusert siden begynnelsen av 90-årene. Dette har blant annet sammenheng med at bankene i større grad finansierer seg gjennom verdipapirmarkedet.

3.3 Forretnings- og sparebanker

"Banker" omfatter forretnings- og sparebanker inkludert Postbanken, samt utenlandske bankers filialer i Norge. Bankenes virksomhet er regulert ved egne lover ⁸ . De har ifølge banklovene anledning til å skaffe seg midler til sin virksomhet ved å ta imot innskudd fra en ubestemt krets av innskytere. Dette betyr at bankene har innskuddsmonopol, noe som skiller dem fra de andre kredittinstitusjonene.

Bankene er videre karakterisert ved at de har et mer allsidig tjenestespekter enn de andre kredittinstitusjonene. Virksomheten omfatter blant annet kapitalformidling (bankene mottar innskudd fra de som har ledig kapital og plasserer midlene som utlån til de som har behov for midler), betalingsformidling (bankene overfører penger via bankgiro/postgiro, sjekker, remisser, remburser etc. fra en avsender til betalingsmottaker) og valutaomsetning.

I banklovene er det bestemt at forretningsbankene skal være organisert som aksjeselskap, mens sparebankene skal være organisert som selveide institusjoner. Postbanken ble dannet 1. januar 1995, etter en fusjon mellom Norges Postbank AS og Postgiro. 22. juni 1999 ble Postbanken omdannet fra BA til AS med regnskapsmessig virkning fra 1. januar 2000. Aksjeselskapet eies nå som tidligere av staten. Postbanken vil som aksjeselskap / forretningsbank være underlagt samme rammelovgivning som forretningsbankene, og staten vil gjennom dette regelverket kunne regulere Postbankens virksomhet på samme måte som de andre bankene.

Bankene har tradisjonelt betjent ulike kundegrupper. Forretningsbankene har i første rekke betjent næringslivet, mens sparebankene og Postbanken hovedsakelig har betjent personkunder. Sparebankene er normalt mindre, har et mindre produktspekter og er mer geografisk sentrert om ett lokalt område enn forretningsbankene og Postbanken. Skillet mellom forretningsbankene og sparebankene er imidlertid i ferd med å bli utvisket. Antall sparebanker er noe redusert de siste årene, blant annet på grunn av fusjoner, mens antall forretningsbanker har holdt seg mer eller mindre konstant de siste 10 årene. 31.12.1998 var det 133 sparebanker og 21 forretningsbanker i Norge.

Det stilles detaljerte krav til bankenes stiftelse, vedtekter og aksjekapital/grunnfond i banklovene og Kredittilsynets forskrifter. Det stilles også krav til deres likviditet, egenkapital, omfanget av samlet kreditt til enkeltkunder og beholdning av aksjer og obligasjoner. Videre må bankene (unntatt Postbanken) være tilknyttet enten Forretningsbankenes eller Sparebankenes sikringsfond. Postbanken stiller på tilsvarende måte garantiavgift til staten.

De viktigste balansepostene for bankene er de tradisjonelle banktjenestene innskudd og utlån. Bankinnskudd er bankenes største passivapost, og pr. 31. desember 1998 utgjorde innskuddene 71 prosent av bankenes samlede gjeld. Den største aktivaposten er disponerte utlån, som pr. 31. desember 1998 utgjorde 81 prosent av bankenes forvaltningskapital.

Forretnings- og sparebankene har anledning til å utstede både sertifikater og obligasjoner. I 1990 ble løpetidsbegrensningen på bankenes obligasjonslån opphevet og dette har bidratt til at forretnings- og sparebankene nå i større grad finansierer sin virksomhet gjennom obligasjonsmarkedet, i motsetning til tidligere hvor lån i Norges Bank var viktig finansieringskilde. Obligasjonslån utgjorde ved utgangen av 1998 17 prosent av bankenes gjeld. Bankinnskudd er imidlertid fortsatt den viktigste finansieringskilden for bankene.

I forbindelse med liberaliseringen av kredittmarkedet og økt vekt på verdipapirmarkedet har skillelinjene mellom banker og andre finansinstitusjoner blitt mindre. Blant annet har det foregått fusjoner mellom banker, kredittforetak er omdannet til banker, og forskjellen mellom bank- og forsikringsvirksomhet er redusert.

SSB publiserer kvartalsvis aggregert balanse og nøkkeltall for banker.

3.4 Finansieringsforetak og statlige låneinstitutter

Finansieringsforetak er en fellesbetegnelse for (private) kredittforetak og finansieringsselskaper som har rett til å drive finansieringsvirksomhet i henhold til finansieringsvirksomhetsloven ⁹ . De kan være organisert som aksjeselskap, stiftelse eller som en forening (kredittforening eller hypotekforening). I nasjonalregnskapets næringsstandard sorterer kredittforetak, finansieringsselskaper og statlige låneinstitutter under næring 65.22 "Annen kredittgiving".

Kredittforetak

De private kredittforetakene yter mellomlang og langsiktig kreditt, hovedsakelig til næringsliv og privatpersoner, mot sikkerhet i fast eiendom og produksjonsmidler (pantelån). Det ytes også kreditt til finansinstitusjoner og offentlig forvaltning. Kredittforetakenes pantelån skiller seg fra f.eks. livsforsikringsselskapenes og bankenes pantelån ved at de ikke er oppsigelige fra långivers (kredittforetakets) side. Kredittforetakene skaffer til veie sine midler gjennom utstedelse av kredittsertifikater og obligasjoner. Antallet kredittforetak er redusert de siste årene, hovedsakelig på grunn av at noen av foretakene er gått over til å bli banker.

Finansieringsselskaper

Finansieringsselskapene yter hovedsakelig kortsiktig kreditt til næringslivet, finansinstitusjoner og husholdninger. Det som i utgangspunktet skiller finansieringsselskapene fra bankene er innlånssiden. De kan ikke henvende seg til en ubestemt krets av innskytere, men må skaffe midler ved innlån etter individuelle lånekontrakter, for en stor del via pengemarkedet. Finansieringsselskapene har anledning til å legge ut sertifikatlån og obligasjonslån på samme vilkår som forretnings- og sparebankene.

Finansieringsselskapenes utlånsvirksomhet kan deles inn i tre typer:

• Leasing/leiefinansiering er en leieavtale hvor en part (leasingselskapet/ utleieselskapet) mot vederlag overfører bruksretten til et driftsmiddel til en annen part (leieren) for en bestemt periode. Finansiell leasing er en leieavtale som overfører til bruker det vesentligste av risiko og fordeler som er forbundet med det å eie driftsmidlet. Operasjonell leasing er alle andre former for leie, og avtalen inngås som oftest utenom et finansieringsselskap. Et vesentlig skille mellom finansiell og operasjonell leasing er at ved finansiell leasing overføres eiendomsretten til leietaker i eller ved utløp av leieperioden. Statistikken dekker bare finansiell leasing.
• Factoring er der et foretaks kundefordringer overdras til finansieringsselskapet (factoringselskap). Selskapet betaler foretaket med en gang, og påtar seg inkassoarbeidet overfor kunden mot godtgjørelse.
• Andre utlån er omsetningsbrev, gjeldsbrevlån til næringslivet, avbetalingskontrakter, kortsiktige forbrukerlån og kreditt/kjøpekort.

De to førstnevnte utlånsformene er det som særlig skiller finansieringsselskapene fra andre typer finansinstitusjoner på utlånssiden. Antall finansieringsselskap er blitt betydelig redusert på 90-tallet, selv om antallet har økt noe igjen de siste årene.

SSB publiserer kvartalsvis aggregert balanse og nøkkeltall for finansieringsforetakene.

Statlige låneinstitutter

Myndighetenes formål med opprettelsen av statlige låneinstitutter var å yte kreditter til visse prioriterte samfunnsformål hvor det private kredittsystem ikke ga tilfredsstillende dekning.

Kredittytingen i de statlige låneinstituttene er basert på politiske kriterier og målsettinger. Dette kommer til uttrykk ved at de statlige låneinstituttene ofte kan tilby mer låntakervennlige kredittvilkår enn de private kredittinstitusjonene dersom låntakeren tilfredsstiller visse kriterier som er fastsatt i instituttenes målsettinger. Dette gjelder både rentebelastning, avdragstid og sikkerhet. Finansieringen er i det vesentlige ordnet ved direkte lån i statskassen, samt ved emisjoner av statsgaranterte obligasjoner.

Det er for tiden seks statlige låneinstitutter, som alle er organisert som stiftelser, der stiftelsen har stillet grunnfondskapital til disposisjon. De fleste statlige låneinstituttene er opprettet gjennom egne lover. De får fastsatt rammer for sine lånebevilgninger i de årlige nasjonalbudsjettene, og Stortinget får hvert år melding om de forskjellige instituttenes virksomhet. De viktigste statlige låneinstituttene er Den norske stats husbank, Statens lånekasse for utdanning og Statens Nærings- og Distriktsutviklingsfond (SND). SND ble opprettet 1. januar 1993, og er en sammenslåing av Den norske industribank, Industrifondet, Småbedriftsfondet og Distriktenes Utbyggingsfond. Statens lånekasse for aviser inngikk i SND fra 1. januar 1996, mens Statens Fiskarbank inngikk fra 1. januar 1997. 1. januar 2000 går også Statens Landbruksbank inn i SND, mens Norges Kommunalbank fra samme tidspunkt vil bli omgjort til kredittforetak.

Garantiinstituttet for eksportkreditt (GIEK) ble fra 1. januar 1994 gruppert som statlig låneinstitutt. SSB publiserer kvartalsvis aggregert balanse- og nøkkeltall for statlige låneinstitutter, ekskl. GIEK.

3.5 Forsikringsselskaper

Forsikringsselskapenes primære oppgave består i å fordele risiko mellom forsikringstakere og til en viss grad å overføre risiko fra kundene til seg selv. Deres virksomhet er regulert i egen lov; forsikringsvirksomhetsloven ¹⁰ . Forsikringsselskapenes rolle som finansinstitusjoner og kapitalforvaltere er avledet av forsikringsvirksomheten. Det er nær sammenheng mellom selskapenes kapitalforvaltning, deres risikobærende evne og deres evne til å tilby rimelige forsikringsprodukter.

Et fellestrekk for all markedsbasert forsikring er at det er et tidsintervall fra forsikringspremien innbetales til eventuell utbetaling av forsikringsytelsen finner sted. Forsikringsselskapene blir følgelig forvaltere av betydelige midler, og store aktører både i aksjemarkedet og i markedet for kredittformidling. Jo større avkastning de forvaltede midlene gir, desto lavere kan forsikringspremien være, eller desto større overskudd kan føres tilbake til kunden.

Forsikringsnæringens betydning i den innenlandske kredittformidlingen er stor. Rollen som kredittformidler dekkes både ved direkte utlånsvirksomhet og ved at selskapene driver omfattende kjøp av obligasjoner og sertifikater utstedt av andre finansinstitusjoner. Selskapene har dessuten plassert betydelige midler i obligasjoner utstedt av ikke-finansielle foretak.

Kapitalforvaltningsforskriften ¹¹ regulerer forsikringsselskapenes adgang til å investere i aksjer. Frem til og med våren 1998 var denne grensen på 20 prosent av de forsikringsmessige avsetningene. Grensen er nå endret til 35 prosent av de forsikringsmessige avsetningene.

Forsikring spenner vidt både når det gjelder arten av hva som forsikres og verdien av de enkelte risikoer. Det er vanlig å skille mellom livsforsikring, skadeforsikring og pensjonskasser og pensjonsfond.

Livsforsikringsselskaper

Livsforsikringsselskapene yter tjenester både innen individuell og kollektiv forsikring. Innen kollektiv forsikring konkurrerer livselskapene med pensjonskassene. De vanligste individuelle tjenestene er livsforsikring, pensjonsforsikring og kapital-/gjeldsforsikring. Vanlige kollektive forsikringer er gruppelivs- og kollektiv pensjonsforsikring.

Livsforsikringsselskapene har ikke anledning til å utstede sertifikater. Obligasjoner kan kun utstedes i form av ansvarlig lånekapital eller som konvertible obligasjoner etter nærmere godkjenning fra Finansdepartementet. Imidlertid kan holdingselskapene i forsikringsbransjen legge ut sertifikater og obligasjoner på ordinære vilkår.

Det foregår en sterk oppsamling av kapital i selskapene. Det går normalt mange år fra forsikringspremiene betales inn til forsikringssummen forfaller til betaling, og dette har i Norge ført til at finansielle tjenester utgjør en betydelig del av livselskapenes virksomhet. Selskapets kapital tilhører forsikringskundene, og oppsamlingen foregår i ulike fond som inngår på passivasiden i balansen. Selskapene yter kreditt til offentlig forvaltning, finansinstitusjoner, foretak og husholdninger, der sistnevnte er største låntakersektor. Livselskapenes utlån i det innenlandske kredittmarkedet er gradvis blitt redusert siden 1992. Dette må sees i sammenheng med finanskonsernetableringen som har funnet sted, hvor bank og forsikring inngår i samme konsern. Forsikringsselskapene har solgt utlånsporteføljer til bankene samtidig som disse har overtatt en del av utlånsvirksomheten som livselskapene tidligere hadde. Største balansepost på aktivasiden er obligasjoner, som utgjorde 46 prosent av forvaltningskapitalen pr. 31. desember 1998.

I 1997 fikk norske livsforsikringsselskaper adgang til å drive livsforsikring med investeringsvalg (unit link). Unit link selskapene må drives i separate selskaper, og innebærer at kunden selv kan velge sammensetning og risiko på porteføljen. De nye livsforsikringsselskapene med investeringsvalg og nye regler for individuelle pensjonsavtaler har utvidet konkurransen mellom verdipapirfond, bank og forsikring.

SSB publiserer detaljerte kvartalsvise resultat- og balansetall med spesifikasjoner etter institusjonell sektor, samt årsresultatregnskap. "Livsforsikring mv." omfatter i statistikken foruten livsforsikring også private og kommunale pensjonskasser og -fond, samt Fellesordningen for Tariffestet pensjon (FTP) og Avtalefestet pensjon (AFP).

Skadeforsikringsselskaper

Innenfor virksomheten til selskaper som tilbyr skadeforsikring finner vi i hovedsak motorvognforsikring, brann- og kombinert forsikring for husholdninger og industri. I tillegg kommer sjøforsikring, oljeforsikring og reassuransevirksomhet som ofte har et internasjonalt marked. Sistnevnte virksomhet innebærer overtakelse av andre selskapers risiko. I tillegg finnes spesialforsikringer som bl.a. omfatter ulykkes-, reise-, og ansvarsforsikring. Skadeforsikringsselskapene er regulert på samme måte som livsforsikringsselskapene på sertifikat- og obligasjonsmarkedet. Skadeforsikringsselskapenes tilgang på midler er derfor avhengig av forsikringssalg og eventuelt driftsoverskudd. Kapitaloppsamlingen foregår i ulike fond og avsetningsposter på passivasiden i balansen.

SSB publiserer detaljerte kvartalsvise resultat- og balansetall med spesifikasjoner, samt årsresultatregnskap. Sektoren skadeforsikring omfatter alle skadeforsikringsselskaper på nasjonalt territorium (inkl. kredittforsikrings- og gjenforsikringsselskaper), brannkasser, sjøtrygdelag og husdyrtrygdelag. Det samles inn statistikk for skadeforsikringsselskapene, brannkassene og sjøtrygdelagene. Det samles ikke inn statistikk for husdyrtrygdelagene. Årsaken er at disse er små, og har marginal betydning for statistikken.

Ny regnskapsrapportering - FORT98

Som et ledd i tilpassingen til EUs regnskapsdirektiv for forsikring ble regnskapsforskriften for forsikringsselskapene endret fra og med regnskapsåret 1996. Den nye oppstillingsplanen tilfredsstilte ikke Statistisk sentralbyrås behov, bl.a. til bruk i nasjonalregnskapet, og det var derfor nødvendig med en omlegging av regnskapsrapporteringen. For å samordne rapporteringen og unngå dobbeltrapportering, ble det satt igang et samarbeidsprosjekt mellom Kredittilsynet, Norges Bank og Statistisk sentralbyrå. Forsikringsbransjen deltok også i prosjektet.

Formålet med prosjektet var å redusere rapportørenes oppgavebyrde ved å samordne tilsyns- og statistikkrapporteringen, opprettholde kvaliteten på statistikken og ivareta behovene til utarbeiding av nasjonalregnskapet, finansielle sektorbalanser og Norges Banks kredittindikator. Videre var det et mål å oppfylle Eurostats krav til rapportering, samt å få rapporteringen over på elektronisk form.

De nye regnskapsrapportene har fått navnet "Forsikringsselskapenes offentlige regnskaps- og tilsynsrapportering (FORT98)". Forsikringsselskapene har rapportert kvartalsvis etter det nye oppsettet siden 1. kvartal 1998, og første ordinære rapportering av endelige årstall er for regnskapsåret 1998.

Den nye rapporteringen bygger på samme struktur som bankrapporteringen. Dette innebærer at tallene er sammenlignbare, og dermed gir mulighet til å se alle finansinstitusjoner under ett. Videre inneholder rapportene flere opplysninger som gir større spesifikasjonsgrad av enkelte poster enn tidligere. Rapporteringsformen gir også SSB tilgang på kvartalsresultat fra forsikringsselskapene, samt at den gir muligheten til oppstilling av resultatet og balansen i henhold til forskrift om årsregnskap mm. for forsikringsselskaper. Den nye rapporteringen har gjort det mulig å publisere kvartalsvise resultattall og en mer spesifisert balanse, samt sektorspesifisering av aksjer, andeler og grunnfondsbevis.

Statistikken spesifiserer forsikringsselskapenes egen produktinnsats, samt spredning av forsikringstjenestene på andre næringer og sektorer gjennom en bransjefordeling. Ved at brutto premier og erstatninger og gjenforsikringsandelene er fordelt på innland og utland, gir rapporteringen også viktige opplysninger om import og eksport av forsikringstjenestene.

Private og kommunale pensjonskasser og pensjonsfond

Denne gruppen omfatter private pensjonskasser og pensjonsfond som er underlagt Kredittilsynets kontroll, kommunale pensjonsinnretninger, samt fellesordningene FTP og AFP. Pensjonskasser tilknyttet kommunale foretak er definert som private pensjonskasser i statistikken. Statens Pensjonskasse er i alt vesentlige basert på dekning av løpende utgifter over statsbudsjettet, og det foregår ingen form for fondsoppbygging. Av nevnte årsak inngår ordningen i sektoren stats- og trygdeforvaltningen.

De private og kommunale pensjonskassene og -fondene gir ytelser utover Folketrygden. Selskapenes gjeld består hovedsakelig av forsikringsforpliktelser overfor medlemmene. Pensjonskassene kan imidlertid legge ut obligasjonslån i form av ansvarlig lånekapital etter nærmere godkjenning fra Finansdepartementet. Deres utlån går i det vesentligste til boliger og forretningsbygg.

Private pensjonskasser

Formålet med pensjonskassene er å yte alders- og uførepensjoner til arbeidstakere som er medlemmer i kassen, og evt. pensjoner til de ansattes etterlatte. Pensjonskassen kan ta imot premie fra både arbeidsgiver og arbeidstaker og er pliktig til å separere foretakets og tjenestepensjonsordningens midler. Det stilles strenge juridiske krav til betalingsplaner. Pensjonskassenes virksomhet er regulert gjennom pensjonskasseforskriften ¹² . Forskriften gjør at det i stor grad blir samme anvendelse av bestemmelsene i forsikringsvirksomhetsloven for pensjonskasser som for forsikringsselskaper.

Årlig bearbeides det oppgaver for kun et utvalg av pensjonskasser. Utvalgskriteriet som benyttes er forvaltningskapital, og pr. 31.12.1998 består utvalget av enheter med forvaltningskapital større enn 100 millioner kroner. Ved publisering av årlige balansetall med spesifikasjoner og resultatregnskap, foretar SSB en beregning/oppblåsning av tallene for enhetene utenom dette utvalget.

Private pensjonsfond

Pensjonsfondenes formål var opprinnelig å samle midler til opprettelse av en fast pensjonsordning. De kan imidlertid ikke lenger ta imot premieinnbetalinger fra arbeidsgiver eller arbeidstaker, og det stilles ingen krav med hensyn til formell betalingsplan. Pensjonsfondene er under avvikling, og antallet er sterkt redusert de siste 10 årene.

Kommunale pensjonskasser og pensjonsfond

Alle kommuner og fylkeskommuner har gjennom tariffavtaler opprettet pensjonsordninger for sine ansatte. Kommunal Landspensjonskasse (KLP) er den sentrale pensjonsordningen i kommunesektoren, og denne er regulert som et forsikringsselskap gjennom forsikringsvirksomhetsloven. En kommune eller fylkeskommune kan også tegne en kollektiv pensjonsforsikring i et privat livsforsikringsselskap. En del store kommuner og fylkeskommuner har imidlertid opprettet egne pensjonskasser, regulert gjennom kommuneloven ¹³ og pensjonskasseforskriften. Formålet og reglene er omtrent de samme som for de private pensjonsinnretningene.

SSB publiserer årlig balanse med spesifikasjoner og resultatregnskap for de kommunale pensjonskassene.

Fellesordningen for tariffestet pensjon (FTP) og Avtalefestet pensjon (AFP)

FTP er en pensjonsordning som er opprettet ved avtaler mellom næringslivets organisasjoner (LO og NHO), og trådte i kraft fra 1.1.1962. Ordningen omfatter arbeidstakere som omfattes av tariffavtale med forbund innen LO og som ikke går inn under en lovfestet tjenestepensjonsordning. Medlemmer er også arbeidstakere i bedrifter tilsluttet NHO.

AFP bygger på tariffavtaler mellom partene i arbeidslivet. Den første AFP-ordningen ble innført ved inntektsoppgjøret i 1988 gjennom en avtale mellom LO og NHO. YS har inngått en tilsvarende avtale med NHO, og er knyttet til den samme ordningen. Også partene i offentlig sektor inngikk avtaler om AFP ved inntektsoppgjøret i 1988. Senere er det inngått AFP-avtaler mellom Bankenes Arbeidsgiverforening og Finansforbundet, og mellom Norsk Arbeidsgiverforening for virksomheter med offentlig tilknytning (NAVO) og LO, YS og SAN (Sammenslutningen av akademikerorganisasjoner i Norge).

Statistisk sentralbyrå innhenter og publiserer årlige balansetall og resultatregnskap for FTP og AFP-ordningen for LO, YS og NHO.

I tillegg til den separate publiseringen inngår private og kommunale pensjonskasser og -fond, FTP og AFP i visse sammenhenger sammen med livsforsikring under publiseringen "Livsforsikring mv."

3.6 Verdipapirfond og verdipapirfondenes forvaltningsselskaper

Verdipapirfondene og deres forvaltningsselskaper betraktes nå som finansielle foretak, mot tidligere ikke-finansielle foretak. Verdipapirfondene ble fra og med 1.1.1996 skilt ut som en egen institusjonell sektor under "Finansielle foretak" mens forvaltningsselskapene for verdipapirfond grupperes under "Andre finansielle foretak".

Verdipapirfond

Verdipapirfondene foretar investeringer i verdipapirmarkedet på vegne av små og store investorer. Profesjonelle forvaltere sprer investeringene på mange forskjellige verdipapirer. På denne måten blir risikoen redusert samtidig som man kan oppnå en høyere avkastning enn ved bankinnskudd. Antall verdipapirfond har økt betraktelig de siste årene, og er mer enn tredoblet siden 1990. Forvaltningskapitalen er i samme periode blitt mer enn femdoblet, og utgjorde 87 milliarder kroner pr. 31. desember 1998. Fondene grupperes ofte etter hvilke typer verdipapirer som inngår i porteføljen. De ulike fondstypene vil dermed ha ulike avkastningsmuligheter, tidshorisont og skattemessige vilkår. I kredittmarkedsstatistikken er det foretatt en inndeling i fire fondstyper: Aksjefond, obligasjonsfond, pengemarkedsfond og kombinasjonsfond.

SSB publiserer årlig balanse- og resultatregnskap for verdipapirfondene.

Verdipapirfondenes forvaltningsselskaper

Forvaltningsselskapet er forretningsfører for verdipapirfond. Driften av verdipapirfondet utøves av forvaltningsselskapet, og selskapet står for alle disposisjoner over fondet. Forvaltningsselskapet har ofte flere verdipapirfond under sin forvaltning. Selskapet må være organisert som et aksjeselskap. Verdipapirfondenes virksomhet er regulert i verdipapirfondloven av 1981 ¹⁴ .

Kredittilsynet foretar kvartalsvis innsamling av regnskapsoppgaver for verdipapirfondenes forvaltningsselskaper. SSB publiserer foreløpig ikke statistikk for forvaltningsselskapene.

3.7 Finansielle holdingselskaper

De finansielle holdingselskapene kjennetegnes ved å være morselskap i, eller deler av, et finanskonsern. Holdingselskaper er generelt ikke operative selskaper, og de er således ikke finansinstitusjoner i tradisjonell forstand. Deres rolle i kredittmarkedet er først og fremst som forvaltere av eierinteresser i andre finansielle foretak (sine datterselskap).

Finansieringsvirksomhetslovens ¹⁵ krav til et klart skille mellom f.eks. bank- og forsikringsvirksomhet når dette drives innenfor samme konsern, har ført til en økning i antall finansielle holdingselskaper de siste årene. Ved utgangen av 1998 var det ti finansielle holdingselskap mot seks i 1995.

SSB har siden 1997 samlet inn oppgaver fra de finansielle holdingselskapene, og publiserer nå årlig balanse- og resultatregnskap i "Bank og Kreditt. Aktuelle tall", eller i NOS "Regnskapsstatistikk for finansielle foretak".

3.8 Verdipapirforetak

Verdipapirforetak (tidligere fonds- og aksjemeklere) formidler kjøp og salg av finansielle instrumenter mot godtgjørelse (kurtasje). Med finansielle instrumenter menes omsettelige verdipapirer, verdipapirfondsandeler, pengemarkedsinstrumenter og derivater. Verdipapirforetakene har også en rådgiverfunksjon. Deres muligheter for å innhente informasjon med hensyn til investeringsprosjektets risiko og avkastningsmuligheter er ofte større enn den enkelte investors. Verdipapirforetakene har enerett til å drive fondsmekling i Norge.

Antall foretak har steget kraftig de siste årene. Bare i 1998 ble 20 nye foretak gitt konsesjon som verdipapirforetak, og ved utgangen av 1998 fantes det 58 verdipapirforetak. Det finnes i tillegg banker som driver med fondsmekling som del av annen virksomhet. Disse er ikke med i verdipapirforetakstatistikken, da de allerede dekkes av bankstatistikken.

SSB gjennomførte i 1998 for første gang en prøveundersøkelse for regnskapsåret 1997 for verdipapirforetak, med sikte på etablering av årlig statistikk for foretakene.

3.9 Forsikringsmeklere

Forsikringsmeklere er foretak som formidler forsikring og informasjon mellom oppdragsgiver (forsikringstaker) og forsikringsgiver. Bare norskregistrerte aksjeselskap som har fullt ut innbetalt aksjekapital og er solvent kan drive forsikringsmekling.

Forskrift om forsikringsmekling ¹⁶ trådte i kraft 1. januar 1996. Forskriften gir føringer for registrering hos Kredittilsynet.

Forsikringsmeklerne er konsesjonspliktige, og fra og med 1997 har Kredittilsynet samlet inn årlige oppgaver fra disse foretakene. SSB publiserer foreløpig ikke statistikk for forsikringsmeklere.

3.10 Andre finansielle foretak

Enkelte finansielle foretak er foreløpig ikke er dekket av SSBs kredittmarkedsstatistikk. Disse foretakene kan deles i to grupper, etter den institusjonelle sektorinndelingen.

Andre finansielle foretak

Under denne sektoren sorterer investerings- og utviklingsselskaper som plasserer kapital i andre foretak og har som formål å oppnå høyest mulig avkastning. Dette er en gruppe foretak som det er vanskelig å avgrense i og med at de ikke er underlagt offentlig tilsyn/konsesjonsplikt.

Finansielle hjelpeforetak

Etter overgang til ny næringsstandard skal hjelpevirksomhet for finansiell tjenesteyting nå inngå i finansnæringen, og dessuten inkorporeres i finansiell sektor som finansielle hjelpeforetak. Her finner vi verdipapirforetakenes forvaltningsselskaper (se avsn. 3.6), verdipapirforetak, forsikringsmeklere og låneformidlere, samt store institusjoner som Oslo Børs, Verdipapirsentralen og Sparebankenes og Forretningsbankenes sikringsfond.

4 LÅNE- OG VERDIPAPIRMARKEDET

Balanse- og resultatregnskapstall utarbeides på basis av oppgaver fra de finansielle foretakene og står helt sentralt i kredittmarkedsstatistikken. Det gis imidlertid også annen statistikk over ulike deler av kredittmarkedet; i den løpende publiseringen finner man således tall for utlån og innskudd, emisjoner av verdipapirer, utestående sertifikat- og obligasjonsgjeld, andeler i verdipapirfond etter kreditorsektor, renter, aksjekursindekser og valutakurser.

Med kredittmarkedet forstås vanligvis markedet for organisert formidling av fordringer og gjeld, og betegnelsen dekker dermed både markedet for kortsiktige fordringer som f.eks. sertifikatlån og andre kortsiktige lån (pengemarkedet), og markedet for langsiktige lån og obligasjonslån (deler av kapitalmarkedet). Kapitalmarkedet omfatter i tillegg til markedet for langsiktige lån og obligasjonslån, også markedet for egenkapitalinstrumenter.

Kredittmarkedets hovedfunksjon er å formidle finanskapital fra aktører som har overskuddsmidler til aktører som har behov for midler til finansiering av realkapital eller konsum. Egenkapitalmarkedets hovedfunksjon er å kanalisere risikovillig kapital til næringslivet, og består i hovedsak av aksjer, andeler og grunnfondsbevis.

Innenfor kredittmarkedsstatistikken benyttes vanligvis en inndeling av statistikken i lånemarkedet, innskuddsmarkedet og verdipapirmarkedet. Denne delen av kredittmarkedsstatistikken er ved siden av den løpende publiseringen dekket gjennom en egen publikasjon i NOS-serien. De enkelte statistikkområdene blir nærmere omtalt under. Det gis til slutt en kort omtale av ulike derivater.

4.1 Utlån

Med lånemarkedet i snever forstand menes markedet for utlån fra finansinstitusjoner til publikumssektoren, definert som husholdninger, ikke-finansielle foretak og kommuner. I SSBs statistikk over utlån behandles imidlertid lånemarkedet under ett, og utlånsstatistikken inkluderer således og utlån finansinstitusjonene imellom. Videre skilles det ikke mellom kortsiktige og langsiktige utlån. Kortsiktige likviditetslån bankene imellom føres imidlertid som innskudd i bankenes balanser (se avsn. 4.2)

Utlån fra andre sektorer enn finansinstitusjonene er ikke dekket i SSBs utlånsstatistikk. Herunder hører markedslån, som inngår i pengemarkedet. Dette er lån som formidles gjennom meklere eller formidlingsavdelingene i finansinstitusjonene, og hvor verken långiver eller låntaker er en finansinstitusjon. Markedslånene kan være garantert av finansinstitusjoner, men inngår ikke i finansinstitusjonenes balanser. Etter at den direkte reguleringen av finansinstitusjonenes utlån ble opphevet fra midten av 80-tallet, har markedslånene fått en betraktelig redusert betydning i kredittmarkedet.

Det er naturlig nok bankene som står for den høyeste andelen av utlån til publikumssektoren, og særlig har forretnings- og sparebankene en dominerende rolle. Statlige låneinstitutter har imidlertid også betydelige markedsandeler på utlån.

4.2 Innskudd

Innskuddsstatistikken omfatter innskudd på ordinære og spesielle vilkår i Norges Bank, forretningsbanker inkl. Postbanken, sparebanker samt utenlandske bankers filialer/datterbanker i Norge. Som bankinnskudd regnes også likviditetslån (interbankinnskudd) og kortsiktige lån som er tatt opp for å finansiere bankvirksomheten.

4.3 Verdipapirmarkedet

Sertifikater og obligasjoner

Sertifikat- og obligasjonsmarkedet utgjør fremmedkapitaldelen av verdipapirmarkedet og kan defineres som et organisert marked for standardiserte lån. Lånene må kunne stykkes opp på flere långivere (mengdegjeldsbrev), og låneandelene er fritt omsettelige for långiveren. Samtlige emisjoner av sertifikater og obligasjoner i Norge foregår nå elektronisk via Verdipapirsentralen (VPS). Dette har medført at VPS er blitt den viktigste statistikkilden for verdipapirmarkedet. Verdipapirmarkedet blir blant annet regulert i lov om verdipapirhandel ¹⁷ .

Et sertifikat er et omsettelig, kortsiktig verdipapir med maksimal løpetid på ett år, og dermed et instrument i pengemarkedet. Sertifikatmarkedet har eksistert siden 1985 og er stadig blitt utvidet til å omfatte flere låntakere. For ikke-finansielle foretak og institusjoner er minste lånebeløp 25 mill. kroner. Minstegrensen for et omsettelig sertifikat til den enkelte långiver er 1 mill. kroner.

 

Den største låntakeren i det norske sertifikatmarkedet er statsforvaltningen, men banker og finansieringsforetak legger også ut store lån. På långiversiden er Norges Bank, Folketrygdfondet og forretningsbankene de største aktørene. Annenhåndsomsetningen er størst i markedet for statssertifikater, særlig fordi Norges Bank stiller løpende kjøps- og salgskurser på mange slike sertifikater, og dermed bidrar til å øke likviditeten i markedet.

Sertifikatene har forskjellig betegnelse avhengig av utsteder:

• Statssertifikat - Statsforvaltningen
• Banksertifikat - Forretnings- og sparebanker
• Finanssertifikat - Finansieringsselskaper
• Kredittsertifikat - Kredittforetak
• Lånesertifikat - Statlige låneinstitutter, offentlige og private foretak, institusjoner, kommuner, o.l.

SSB publiserer kvartalsvis statistikk over emisjoner og utestående sertifikatgjeld, samt effektiv rente på utvalgte sertifikatlån.

Obligasjoner ble tidligere betegnet ihendehaverobligasjoner , med bakgrunn i at lånepapirene utstedes på ihendehaver, og ikke på navn. Dette begrepet har også vært benyttet ut fra et ønske om å skille verdipapiret fra andre typer obligasjoner, som f.eks. grunnkjøps- og pantobligasjoner. I andre sammenhenger benyttes obligasjoner som en samlebetegnelse på sertifikater og obligasjoner. I SSBs publikasjoner omfatter obligasjoner omsettelige partialobligasjoner, som ved utstedelse må ha en løpetid på minst ett år og maksimum 30 år.

Obligasjonslånene har ulike betingelser med hensyn til avdragsplaner, renteterminer, nominell rente og innløsningsrett. Tidligere har det vært vanlig å legge ut lån med fast rente gjennom hele løpetiden, men lån med renteregulering og indekstilknyttede renter har nå blitt mer vanlig. Samtidig er det blitt mer vanlig å knytte kjøps- og salgsopsjoner til lånene, dvs. innløsningsrett for hhv. låntaker og långiver. Obligasjonsmarkedet har gjennom 1980-tallet blitt liberalisert og internasjonalisert i likhet med det øvrige kredittmarkedet.

De største låntakerne på det innenlandske obligasjonsmarkedet har tradisjonelt vært statsforvaltningen og de private kredittforetakene. I 1990 ble imidlertid løpetidsbegrensningen på bankenes obligasjonslån opphevet, og dette har bidratt til betydelig større opplåning gjennom obligasjonsmarkedet fra banksektorens side. Staten tar bl.a. opp lån til Husbanken og andre statlige låneinstitutt ved sin utleggelse av obligasjoner. Kredittforetakenes lån er ofte såkalte åpne serielån, dvs. det emitteres beløp av ulik størrelse over en lengre periode innen det samme lånet. Flere sektorer har imidlertid nå kommet med åpne serielån. På det utenlandske obligasjonsmarkedet har det tradisjonelt vært forretningsbanker og statsforetak som har foretatt den største opplåningen.

De dominerende investorene på det norske obligasjonsmarkedet er store institusjonelle og profesjonelle aktører som livsforsikringsselskapene og de private pensjonskassene, Folketrygdfondet og forretnings- og sparebankene. Husholdninger er i liten grad deltakere i dette markedet. I det utenlandske markedet er Norges Bank den dominerende norske investoren. En stor del av Norges Banks investeringer i utenlandske obligasjoner utgjøres av Statens Petroleumsfond. Pr. 31. desember 1998 var fondets andel av sentralbankens utenlandsinvesteringer på hele 47 prosent. Sentralbanken har dessuten en viktig rolle også i det norske obligasjonsmarkedet ved at den stiller daglige kjøps- og salgskurser for bestemte statslån (jf. sertifikatmarkedet).

SSB publiserer kvartalsvis statistikk over emisjoner og effektiv rente på utvalgte obligasjonslån. Det gis også årlige tall for utestående obligasjonsgjeld.

Aksjer, andeler og grunnfondsbevis

Aksjemarkedet er det viktigste marked for egenkapitalinstrumenter i Norge, og utgjør egenkapitaldelen av verdipapirmarkedet.

En aksje er et omsettelig verdipapir som representerer et eierforhold i et foretak. Aksjemarkedets hovedfunksjon er kanalisering av risikovillig kapital til næringslivet. Det er større risiko forbundet med plasseringer i aksjer enn i fremmedkapitalinstrumenter som f.eks. obligasjoner og sertifikater. Dette har bakgrunn i at egenkapitalen har lavere prioritet enn fremmedkapitalen ved en eventuell konkurs, og det er større kursrisiko knyttet til aksjer.

De største investorene i aksjemarkedet er Folketrygdfondet, forsikringsselskaper, aksjefond og store industriforetak.

Grunnfondsbevis ble innført som egenkapitalinstrument i 1988 for å gi finansinstitusjoner som ikke er organisert som aksjeselskap bedre muligheter til å innhente ny egenkapital. Dette gjelder hovedsakelig sparebanker og gjensidige forsikringsselskaper.

Ved kjøp av andeler i verdipapirfond , dvs. kjøp av en eierrettighet på en andel i en verdipapir- portefølje, kan en ved hjelp av profesjonelle forvaltere spre investeringen på mange forskjellige verdipapirer uten å ha kunnskap om de enkelte papirene. Investeringer i verdipapirfond har en høyere risikoprofil enn bankinnskudd, men er allikevel karakterisert ved lav risiko. Dette har medført at sparing i fond har økt betraktelig på 1990-tallet. Ved utgangen av 1997 hadde verdipapirfondene en andelskapital på 96 milliarder kroner (markedsverdi), en økning på ca. 170 prosent fra 1994. Denne økningen kan også sees i sammenheng med et lavt rentenivå, og dermed relativt lav avkastning på vanlig banksparing.

SSB publiserer månedlige aksjeemisjoner og emisjoner av grunnfondsbevis i børsnoterte selskaper på basis av tall fra Oslo Børs. Aksjekapital etter utstedersektor/eiersektor publiseres som en del av finansielle sektorbalanser. Tallene her er basert på aksjekapital og aksjebeholdning fra balansen til rapporterende institusjoner. Det publiseres årlige tabeller over emisjoner av aksjer, grunnfondsbevis, aksjekursindekser og verdipapiromsetning ved Oslo Børs. På bakgrunn av den økende betydningen andeler i verdipapirfond har fått som spareform, gis det også årlig egne tabeller over andeler etter kreditorsektor.

4.4 Derivater

Derivater er avtaler om kjøp og salg av finansielle instrumenter som er avledet av andre (underliggende) aktiva. Et derivat gir innehaveren rettigheter og/eller plikter, og verdien av disse er betinget av utviklingen i verdien av det underliggende objekt (aksje, obligasjon, valuta o.l.). Derivater bidrar til å komplettere markedets beskrivelse av usikkerhet og effektiviserer håndteringen av risiko i markedene.

I aksjederivatmarkedet handles det hovedsakelig to typer derivater; terminer (f.eks. futures og forwards) og opsjoner. En terminavtale er en avtale mellom to parter om kjøp eller salg av en eiendel på et avtalt fremtidig tidspunkt og til en avtalt pris. Terminkontrakten innebærer at kjøperen har både en rett og en plikt til å gjennomføre transaksjonen. En opsjon gir derimot kjøperen en rett, men ikke en plikt, til å gjennomføre den avtalte handelen.

Rente- og valutaderivater finner vi i forbindelse med underliggende aktiva fra sertifikat- og obligasjonsmarkedet, hvor den mest benyttede typen er fremtidige renteavtaler (FRA). Andre derivatkontrakter er rentefutures og renteopsjoner.

I tillegg finnes det et marked for varederivater.

Statistisk sentralbyrå publiserer ingen særskilt statistikk på de forskjellige typene derivater.

5 ANNEN KREDITTMARKEDSSTATISTIKK

5.1 Norges fordringer og gjeld overfor utlandet

Formålet med statistikken er å gi en samlet oversikt over Norges fordringer og gjeld overfor utlandet ved utgangen av hvert år fordelt på finansobjekt, innenlandsk sektor og næring, samt debitor-/kreditorland. Av praktiske grunner er bare Norges største handelspartnere skilt ut i landlisten, resten innhentes gruppevis (f.eks. Afrika, Asia ellers). Norges Banks og valutabankenes valutabeholdninger regnes som fordring på utlandet. Videre regnes Norges Banks beholdning av gull, SDR og trekkrettigheter i IMF som fordring på utlandet.

Statistikken bygger i hovedsak på oppgaver som hentes inn ved den årlige finanstellingen. I den årlige tellingen hentes det inn oppgaver fra alle ikke-finansielle foretak som antas å ha fordringer og/eller gjeld overfor utlandet. Disse opplysningene suppleres med annen statistikk i SSB, bl.a. oppgaver fra statskassen, bankene og andre finansielle foretak, samt valutastatistikk fra Norges Bank. I prinsippet skal det foretas en totaltelling, men av praktiske hensyn må mellomværendet være av en viss størrelse for innkreving av oppgave. Deler av husholdningssektoren er dårlig dekket i finanstellingen.

Statistikken over Norges fordringer og gjeld overfor utlandet avgrenser utenlandssektoren til "enhver person som har fast bopel utenfor Norge (uansett statsborgerskap) og enhver virksomhet (også datterselskaper og filialer av norsk virksomhet) som ligger utenfor Norge". Utenlandskeide foretak og filialer av utenlandske selskaper på norsk økonomisk territorium regnes som norske. Den norske andelen av SAS (2/7) regnes også som norsk.

SSB publiserer årlig statistikk over Norges fordringer og gjeld overfor utlandet.

5.2 SIFON-registeret

SIFON-registeret ( S tatistikk over i nternasjonale f oretaksetableringer o g n æringsvirksomhet), er et register over norske aksjeselskaper der hele eller deler av aksjekapitalen er på utenlandske hender, filialer i Norge av utenlandske foretak og norske datterselskaper (begrenset til aksjeselskaper) i disse to gruppene. Registeret ble etablert i 1970 med utgangspunkt i oppgaver fra Norges Bank over valutalisenser og finanstellingens oppgaver over norske aksjer på utenlandske hender og omfattet opprinnelig bare direkte utenlandskeide foretak. Fra 1991 ble det utvidet til også å omfatte filialer av utenlandske foretak og dessuten datterselskaper i Norge. Registeret oppdateres årlig på basis av opplysninger fra finanstellingen.

SSB publiserer årlig nærings- og landfordelte opplysninger om aksjekapital.

5.3 Finansielle sektorbalanser

Finansielle sektorbalanser (FSB) er en årlig balanseoppstilling for Norge som viser de norske sektorenes fordringer og gjeld til hverandre og til utlandet etter finansobjekt. Ved at hvert finansobjekt samtidig presenteres som fordring hos kreditorsektor og gjeld hos debitorsektor er FSB en "tredimensjonal" balanseoppstilling. Sektorgrupperingen er noe mer aggregert enn i kredittmarkedsstatistikken hvor det ved publisering kan opereres med inntil 35 undersektorer. I FSB gis det tall for 5 hovedsektorer og 20 undersektorer inkl. en egen avstemmingssektor.

Statistikken bygger i hovedsak på regnskapsstatistikk for de norske sektorene, dvs. statistikk for offentlig forvaltning og finansielle foretak. I tillegg benyttes SSBs verdipapirstatistikk, statistikk over Norges fordringer og gjeld overfor utlandet, samt regnskapsstatistikk for ikke-finansielle foretak. Dessuten innhentes det opplysninger fra Norges Bank, Verdipapirsentralen og Oslo Børs. Balansene for husholdninger og private, ikke-finansielle foretak er delvis konstruert ved hjelp av opplysninger fra de andre sektorene (motsektorprinsippet), og delvis er de beregnet.

Ulike regnskaps- og verdsettingsprinsipper, forskjeller i bokføringstidspunkt og mangelfull sektor- og finansobjektsspesifikasjon i balanseoppgavene skaper problemer for avstemmingen av finansielle sektorbalanser (jf. kap. 6). Avvik som skyldes ulike regnskapsprinsipper og forskjellig bokføringstidspunkt fanges opp av avstemmingssektoren som er konstruert for slike formål. Avvik pga. mangelfull eller feilaktig sektor- og objektsspesifikasjon blir så langt som mulig rettet opp underveis i avstemmingsprosessen.

I finansielle sektorbalanser oppgis obligasjoner og aksjer både i pålydende verdi og markedsverdi. Markedsverdien er delvis beregnet på basis av tall fra Verdipapirsentralen og Oslo Børs. Siden det mangler omsetningstall for en rekke aksjer og obligasjoner, vil markedsverdiene være beheftet med usikkerhet.

Ved å se på de finansielle sektorbalansene for flere år, kan vi finne endringene i sektorenes nettofordringer. I prinsippet skal netto fordringsendring i en periode, korrigert for omvurderingene (endringer i fordringer og gjeld som følge av endringer i valuta- og verdipapirkurser, tapsavsetninger etc.), være lik nettofinansinvesteringen fra nasjonalregnskapet. Det utarbeides og publiseres i dag fullstendig avstemte balanser/inntekts-utgiftsregnskap med beregnede, sektorvise omvurderinger for offentlig forvaltning, offentlige ikke-finansielle foretak og finansinstitusjoner. Tall for offentlige ikke-finansielle foretak og finansinstitusjoner for perioden 1988-1993 ble publisert i Bank og kreditt, hefte nr. 9/95.

Sektor- og finansobjektsgrupperingen i finansielle sektorbalanser bygger på SNA 1993 (tilpasset norske forhold) og ESA 1995. Aksjekapital blir i tråd med SNA behandlet som et gjelds/fordringsforhold mellom aksjeutstederen og aksjeeierne, i motsetning til i vanlige forretningsregnskap, der den betraktes som en del av selskapets egenkapital. Finansiell leasing behandles som et langsiktig utlån. Videre regnes Norges Banks beholdning av gull, SDR og trekkrettigheter i IMF som fordring på utlandet. I SNA behandles dette som omvurderingsposter i sentralbankens regnskap.

Finansielle sektorbalanser omfatter kun finansielle beholdninger og således ikke andre formuesobjekter som realkapital, lagerkapital og immaterielle eiendeler. Disse skal i prinsippet fanges opp av nasjonalregnskapets formuesregnskap, hvor finansielle sektorbalanser inngår som en integrert del. Det norske nasjonalregnskapet publiserer foreløpig ikke beholdninger av realkapital og immaterielle eiendeler etter institusjonell sektor.

Tall for perioden fram til 1980 ble publisert i NOS-publikasjonen «Finansielle sektorbalanser». For årene 1979-1988 er det gitt tall i Bank og kreditt, hefte nr. 20/92. I hefte nr. 8/95 ble det publisert tall for perioden 1988-1993 med endringer i tråd med SNA 1993. I OECD-publikasjonen «Financial Accounts of OECD Countries» er det gitt tall for perioden 1980-1993.

5.4 Folketrygdfondet

Folketrygdfondet er en del av trygdeforvaltningen og administreres av Rikstrygdeverket. Et styre forvalter fondet etter regler vedtatt av Stortinget.

Ved opprettelsen av Folketrygden i 1967 ble det bestemt at den del av Rikstrygdeverkets inntekter som ikke gikk til dekning av utgifter skulle overføres til Folketrygdfondet. Tanken var at fondet gjennom oppsparing skulle tjene som likviditetsreserve for sikring av Folketrygdens ytelser. Siden veksten i Folketrygdfondets forvaltningskapital har vært for lav, dekkes i dag underskuddene i Folketrygden gjennom ordinære bevilgninger over statsbudsjettet.

Som finansiell investor skal Folketrygdfondet bidra til å bedre den generelle tilgangen av kapital til aksjemarkedet. Fondet er således ikke ment å være en strategisk investor eller utøve et aktivt eierskap i de selskapene fondet har investert i.

Folketrygdfondet skal ut fra sitt formål være en langsiktig investor. Folketrygdfondets plasseringsvirksomhet er basert på at fondet skal oppnå en så høy avkastning som mulig på kapitalen under hensyntaken til risiko og likviditet. Fondets midler kan plasseres i norske obligasjoner og sertifikater, som kontolån til statskassen og som innskudd i Postbanken og forretnings- og sparebanker. Innenfor en ramme på 20 prosent av forvaltningskapitalen kan fondets midler plasseres i aksjer i selskaper notert på Oslo Børs og børsnoterte grunnfondsbevis i norske sparebanker, kredittforetak og gjensidige forsikringsselskaper, samt i børsnoterte obligasjoner. Dersom et av selskapene som Folketrygdfondet har aksjer i blir kjøpt opp, fusjonerer mv. og endrer status til utenlandsk selskap kan Folketrygdfondet beholde aksjene i dette selskapet. Videre kan Folketrygdfondet, etter nærmere retningslinjer fastsatt av Finansdepartementet, inngå salgs- og gjenkjøpsavtaler knyttet til egenkapitalinstrumenter og rentebærende instrumenter der erververen av instrumentene etter avtalen har plikt til å tilbakeføre disse til selger.

Folketrygdfondet kan eie andeler for inntil 15 prosent av total aksjekapital eller grunnfondsbeviskapital i ett selskap. Folketrygdfondet har ikke adgang til å drive direkte utlånsvirksomhet, men kan ta opp kortsiktige lån dersom dette er hensiktsmessig.

SSB publiserer balansetallene med spesifikasjoner hvert halvår i heftet Bank- og kredittstatistikk.

5.5 Konkursstatistikk

Statistikken over åpnede konkurser bygger på opplysninger fra Konkursregisteret i Brønnøysund. Frem til 1994 ble opplysningene hentet fra Løsøreregisteret, og tallene fra de to registrene er ikke direkte sammenlignbare. Det er skifterettene som avsier kjennelse om konkursåpning og sender melding om dette til Konkursregisteret. SSB får tilsendt dataene på et maskinlesbart medium, og bearbeider dem før publisering.

Fra 1995 gir materialet fra Brønnøysund muligheter til å identifisere personlige konkurser. Disse var tidligere delvis inkludert i gruppen uoppgitt næring og delvis var de næringsfordelte. Personlige konkurser omfatter åpnede konkurser for personlige næringsdrivende og lønnstakere. I praksis betyr dette at dersom konkursdebitor ikke er registrert i Foretaksregisteret i Brønnøysund eller er et enkeltmannsforetak grupperes den inn under de personlige konkursene. På samme måte er foretakskonkursene definert som åpnede konkurser i foretak som er registreringspliktige i Foretaksregisteret i Brønnøysund, og som ikke er enkeltmannsforetak.

Fra og med 1. januar 1995 bygger næringsfordelingen på ny næringsstandard, SN94. Ved næringsgruppering av foretakskonkursene benyttes Statistisk sentralbyrås Bedrift- og foretaksregister. De personlige konkursene tildeles tosifret næring fra skifterettene, og det er knyttet en del usikkerhet til denne.

Opplysninger fra Bedrifts- og foretaksregisteret, Enhetsregisteret og Merverdiavgiftsmantallet blir knyttet til konkursdataene fra Brønnøysund. Under bearbeidingen blir opplysninger om kommunenummer, næring, selskapstype, antall sysselsatte, omsetning, alder og aksjekapital påført konkursene.

SSB publiserer måneds- og kvartalsvise tall for åpnede konkurser. Kvartalstallene er gruppert etter fylke, næring, sysselsettings- og omsetningsgrupper. Det publiseres også tall for statsgaranti for lønnskrav ved konkurser mv. For foretakskonkursene gis det i tillegg tall for åpnede konkurser gruppert etter type foretak og aksjekapital.

6 FEILKILDER OG USIKKERHET VED RESULTATENE

6.1 Innsamlings- og bearbeidingsfeil

I forbindelse med bruk av regnskapsdata fra finansielle foretak som basis for statistikken, vil det ved kontroller av institusjonenes regnskaper kunne avdekkes feil og uoverensstemmelser i regnskapsopplysningene. Disse uoverensstemmelsene kan ha flere årsaker, som er nærmere omtalt nedenfor:

• Feil ved konvertering og overføring av data fra institusjonenes primærregnskap
• Ulike regnskaps- og verdsettingsprinsipper
• Ulike bokføringstidspunkt
• Mangelfullt utfyllte oppgaver fra rapportørene

Feil ved overføring av data

Institusjonenes primærregnskap vil normalt avvike fra de standardiserte regnskapsoppstillingene som benyttes ved innsamling til statistikkformål. Det kan derfor oppstå feil eller mangler ved konverteringen av de ulike interne regnskapene til de media oppgavene mottas på. Dette gjelder både styringen av poster og feil/manglende detaljgrad i og mellom regnskap.

Data mottas elektronisk og på skjema både av Statistisk sentralbyrå og Norges Bank. I tillegg til at det kan forekomme tekniske og regnskapsmessige feil i forbindelse med selve innrapporteringen, kan det også oppstå feil i dataoverføringen til Norges Bank og SSB.

Ulike regnskapsprinsipper og verdsettingsprinsipper

Selv om nettoføring av eiendels- og gjeldsposter eller av poster for inntekter og kostnader normalt ikke er tillatt uten særlig godkjenning, kan de enkelte enhetene praktisere ulike regler når det gjelder brutto- eller nettoføring av balanse- og resultatposter. Ved føring etter nettometoden kan f.eks. innskudd på aktivasiden være fratrukket kassakreditter, mens kassakredittene vil være postert under kortsiktig gjeld på passivasiden når bruttometoden benyttes. Foruten avvikene som kan oppstå mellom de ulike balansepostene i institusjonenes regnskaper, vil forvaltningskapitalen til enheter som bruker nettometoden bli undervurdert i forhold til enheter som bruker bruttometoden.

Selv med samme regnskapsprinsipp lagt til grunn, vil det oppstå avvik mellom institusjonenes regnskaper som følge av ulik verdsetting av balansepostene. Etter ny regnskapslov skal omløpsmidler på aktivasiden vurderes til laveste verdi av anskaffelseskost og virkelig verdi, med unntak av markedsbaserte verdipapirer inkludert i en nærmere definert handelsportefølje. Sistnevnte papirer skal vurderes til virkelig verdi. Videre kan aksjer som er klassifisert som anleggsmidler vurderes etter ulike prinsipper avhengig av hvilken tilknytning investerende foretak har til selskapet som har utstedt aksjene. Obligasjoner klassifisert som anleggsmidler vurderes til historisk kost. På passivasiden bokføres verdipapirene gjennomgående til pålydende verdi. Dette betyr at to institusjoner som har det samme verdipapiret i sin beholdning kan verdsette verdipapiret forskjellig i balansen. Siden det nødvendigvis ikke er symmetri i verdsettingen av verdipapirer på aktiva- og passivasiden i balansen, samles det inn egne oppgaver over beholdningen av obligasjoner og aksjer til pålydende verdi og markedsverdi til bruk i kredittmarkedsstatistikken.

Ulike bokføringstidspunkt

Uoverensstemmelser mellom institusjonenes regnskapsopplysninger som skyldes forskjellige bokføringstidspunkt kan deles i to hovedkategorier. Dette er uoverensstemmelser som skyldes at transaksjonen er ukjent for den ene parten, og uoverensstemmelser som skyldes forskjellig bokføringspraksis.

Under den første kategorien hører transaksjoner som ikke er ferdigbehandlet i BBS (Bankenes betalingssentral) eller Postgirosystemet. Den andre kategorien omfatter bl.a. avlastningsforretninger som begge parter er kjent med, men som på grunn av ulik bokføringspraksis, og fordi de er foretatt rett før regnskapsdato, kun blir registrert i den ene partens regnskaper.

Mangelfullt utfylte oppgaver fra rapportørene

Kvaliteten på de innsendte oppgavene er varierende. Spesielt gjelder dette sektor- og næringsgrupperingen av enkelte balanseposter. Oppgavegiverne kan også ha vanskeligheter med å skille enkelte finansobjekter fra hverandre, f.eks. sertifikater, obligasjoner og andre lån. Til tross for den grundige gjennomgangen som foretas av oppgavene i Norges Bank, Statistisk sentralbyrå og Kredittilsynet kan det forekomme feil i, eller avvik mellom institusjonenes regnskapsopplysninger.

For å avhjelpe problemer med riktig gruppering av finansobjekter sendes det årlig ut oppdaterte lister over finansielle foretak, statsforetak og kommuneforetak. I tillegg sender SSB ut en liste over norske obligasjonslån påført institusjonell sektorkode for utsteder, til hjelp ved gruppering av obligasjonslån etter låntakersektor. Listen gis ut som et eget hefte i serien Bank- og kredittstatistikk.

6.2 Estimeringsfeil

Regnskapsstatistikk for finansielle foretak er basert på totaltellinger, hvor avgrensning av gruppen følger av konsesjonsplikt overfor Kredittilsynet. Innenfor de ulike grupper av konsesjonspliktige finansielle foretak samles det således inn data fra hele populasjonen. Imidlertid foretas det totaltelling hvert femte år for gruppen private pensjonskasser og pensjonsfond, mens det i mellomliggende år foretas innsamling fra et utvalg av enhetene. Utenom totaltellingene foretas en estimering av tall for hele gruppen. Disse tallene vil derfor være beheftet med en viss usikkerhet.

6.3 Kontroll og avstemming

• de feil og uoverensstemmelser som kan oppstå i tilknytning til bruk av innsamlede data fra finansielle foretak vil bli kontrollert, standardisert og eventuelt rettet. Den interne avstemmingen går ut på å kontrollere at de enkelte oppgaver er riktig og fullstendig utfylt og i tråd med kredittmarkedsstatistikkens prinsipper. Videre kan det bli foretatt en omgruppering av regnskapsposter og endring av spesifikasjoner på områder der primærregnskapene er ført etter kontoplaner og regnskapsprinsipper som avviker fra kredittmarkedsstatistikkens standard. Regnskapene til institusjoner som opererer med et avvikende regnskapsår konverteres over til kalenderår.

Behovet for en ekstern avstemming henger sammen med at ikke alle uoverensstemmelser mellom de enkelte data blir funnet og rettet ved kontrollen av den enkelte regnskapsoppgave. Ved transaksjoner mellom to ulike primærregnskap er det ofte avvik mellom de regnskapsførte beløpene i hvert av regnskapene. Dette henger særlig sammen med at det kan forekomme ulike verdsettingsprinsipper og ulike bokføringstidspunkt i de enkelte oppgaver. Formålet med ekstern avstemming er derfor å sikre at inntekts-/utgiftsposter og fordrings-/gjeldsposter som har motposter i andre sektorregnskap i statistikken, blir registrert med samme beløp i begge regnskap.

 

Fotnoter

1 Lov av 17. juli 1998 nr. 56 om årsregnskap m.v. (regnskapsloven). Erstatter lov av 13. mai 1977 nr. 35 om regnskapsplikt.

2 Lov av 7. desember 1956 nr. 1 om tilsyn for kredittinstitusjoner, forsikringsselskaper og verdipapirhandel mv. (Kredittilsynet).

3 Lov av 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner.

4 Forskrift om emisjonskurs og meldeplikt ved utstedelse av ihendehaverobligasjoner mv. (hjemlet i lov av 25. juni 1965 nr. 2 om adgang til regulering av penge og kredittforholdene (kredittloven)).

5 Definert i SNA 1993 og "Balance of Payments Manual (1993)" publisert av International Monetary Fund.

6 Se "Standard for Næringsgruppering", Norges Offisielle Statistikk 1994.

7 Lov av 24. mai 1985 om Norges Bank og pengevesenet (Sentralbankloven).

8 Lov av 24. mai 1961 nr.1 om sparebanker og nr. 2 om forretningsbanker.

9 Lov av 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner.

10 Lov av 10. juni 1988 nr. 39 om forsikringsvirksomhet.

11 Forskrift om forsikringsselskapers kapitalforvaltning 23. april 1997.

12 Forskrift av 19. februar 1993 nr 117 (pensjonskasseforskriften). Hjemlet i forsikringsvirksomhetsloven.

13 Lov av 25. september 1992 nr 107 om kommuner og fylkeskommuner (kommuneloven).

14 Lov av 12. juni 1981 nr. 52 om verdipapirfond mv.

15 Lov av 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner.

16 Forskrift om forsikringsmekling av 24. nov. 1995, nr. 923.

17 Lov av 19. juni 1997 nr. 79 om verdipapirhandel.