Alene, i samliv eller fortsatt i barndomshjemmet?

Andelen unge voksne som bor hjemme hos mor og far, varierer sterkt i Europa. Størst er den i Sør-Europa og minst i Norden. Norge og Italia er to av ytterpunktene i Europa med hensyn til andel unge voksne som fortsatt bor i foreldrehjemmet.

Hva skyldes denne forskjellen? Er landene forskjellige også når det gjelder andel som bor i eget hushold, enten i par, alene eller sammen med andre likesinnete? Er det kjønnsforskjeller i bomønsteret blant unge voksne, og er husholdstilknytningen for unge kvinner og menn forskjellig landene imellom? Og endelig, er forskjellene i dette mønsteret mellom land og mellom kvinner og menn primært knyttet til økonomiske eller kulturelle forhold?

Forskjeller mellom land og persongrupper

Forskningslitteraturen knytter forskjellene i unge voksnes husholdsmønster dels til normer og kulturelle kjennetegn, dels til arbeidsmarked og boligmarked, samt til utdanningssystem, velferdsordninger og velferdsrettigheter i hvert enkelt land (se for eksempel Aassve mfl. 2002). Dels vektlegges kjennetegn ved de unge voksne selv (og foreldrene). Dette omfatter hans eller hennes gjøremål, spesielt om vedkommende er under utdanning eller ikke, og hans eller hennes såkalte humankapital, det vil si utdanningsnivå, yrkesdeltaking/
yrkesstatus og inntekt (Texmon 1995, Nilsson og Strandh 1999, Aassve mfl. 2001, Hellevik 2005, Karamessini 2008).

I senere år har man også vært opptatt av at innvandrergruppers spesielle økonomiske situasjon og kulturelle bakgrunn preger deres husholdsmønster mer enn makroforhold i landet de bor i eller personlige kjennetegn ellers (Stone mfl. 2011).

Kvinner flytter ut tidligere enn menn

Unge menn blir boende lenger hos foreldrene enn unge kvinner. Dette er et generelt trekk i alle europeiske land (Eurostat 2009). Det har selvfølgelig sammenheng med at kvinner er gjennomgående yngre når de inngår samliv, men det har også sammenheng med en rekke andre forhold. Situasjonen på arbeidsmarkedet er funnet å veie tyngre for unge menn enn for unge kvinner, for eksempel ved at arbeidsløshet bidrar sterkere til utsatt utflytting fra foreldrehjemmet for menn (Texmon 1995, Aassve mfl. 2001 og 2002).

Også tradisjonelle kjønnsroller i familien antas å holde unge menn lenger hjemme hos mor enn hva tilfellet er for unge kvinner. I Italia avspeiler uttrykket «mammoni» et antatt særlig tett mor-sønn-forhold hvor unge menn oppgir noe av sin økonomiske og personlige uavhengighet i bytte mot mors middager og skjortevask. Unge kvinner som bor i foreldrehjemmet, forventes å delta mer i pliktene hjemme og antas således å ha mer å vinne på å flytte ut (Texmon 1995).

Familie som buffer mot økonomisk usikkerhet?

Internasjonal komparativ forskning om unge voksnes husholdsmønster finner gjennomgående en sammenheng mellom økonomisk usikkerhet på nasjonalt nivå og unge voksnes utsatte etablering av eget selvstendig hushold (Aassve mfl. 2013). I Norge har arbeidsløsheten, også blant ungdom, vært lavere enn i de fleste andre europeiske land i en årrekke, mens Italia har hatt, og har, relativ høy ledighet.

Foreldrene har større økonomiske forpliktelser overfor voksne barn i Italia enn i Norge. I Italia opphører deres forsørgelsesplikt først når «barnet» er blitt økonomisk uavhengig eller gifter seg (Patti 2014). Selv om det heller ikke i Norge er en formell aldersgrense for når foreldreansvaret tar slutt, betraktes sønner og døtre som har fylt 18 år generelt som selvstendige individer, også i økonomisk forstand (Sverdrup 2014).

Samtidig er velferdsstaten mer omfattende i Norge enn i Italia, med relativt sjenerøse offentlige inntektssikringsordninger;: trygd og sosialhjelp ved mangel på arbeid og inntekt, og stipendier, studielån og offentlig subsidierte studentboliger under skolegang. I Italia er bufferen mot økonomisk usikkerhet blant de unge først og fremst familien. I Norge er bufferen i langt større grad velferdsstaten.

I tillegg til formelle forskjeller i rettigheter og plikter er det også viktige kulturelle forskjeller mellom landene. Familiebåndene beskrives som spesielt sterke i Italia sammenlignet med de fleste vestlige land i dag (Rosina og Fraboni 2004, Manacorda og Moretti 2006). Unge voksne både i Norge og Italia forventer nok til en viss grad å bli subsidiert av foreldrene til de er blitt økonomisk selvstendige. Men mens norske foreldres bostøtte som regel er økonomiske bidrag til de unges etablering i egen bolig, bidrar italienske foreldre primært ved at oppholdstillatelsen i barndomshjemmet forlenges.

Fokus på enkeltindivider

Unge voksne i Italia og Norge lever således i to forskjellige kontekster både økonomisk og kulturelt. Det betyr ulike sosiale og økonomiske rammer for den enkeltes valg av familietilknytning og boform. Samtidig vil kjennetegn ved enkeltindivider påvirke dette bildet, og vi spør om også sammenhengen mellom unge voksnes boform og individuelle kjennetegn varierer mellom Italia og Norge.

En multivariat analyse (regresjonsanalyse, se tekstboks for definisjon) der flere kjennetegn stilles opp mot hverandre, viser i hvilken grad forskjellene i husholdsmønster i de to landene kan knyttes til to sett individkjennetegn: sosiokulturell bakgrunn (utdanningsnivå, fødeland og bosted) og økonomisk situasjon (arbeid, inntekt, eventuell helsesvikt og sosiale stønader). Vi ønsker primært å avdekke sammenhenger av en viss allmenn karakter, ikke akutte eller tidsbegrensete virkninger knyttet til for eksempel økonomiske konjunktursvingninger (se tekstboks om datagrunnlaget).

Nordmenn oftere høyt utdannet, i jobb eller skole

Halvparten av unge voksne italienske menn og en drøy tredel av italienske kvinner i alderen 20-39 år bodde i foreldrehjemmet i 2007, mot tilsvarende en av ti norske menn og en av 20 norske kvinner (se tabell 1). Samtidig er andelen aleneboende betydelig høyere i Norge enn i Italia, drøyt en av tre unge voksne nordmenn mot drøyt en av ti italienere i 2007. Andelen er høyest blant menn i begge land. Videre lever flere unge voksne i samliv i Norge enn i Italia, og i begge land er det kvinnene som oftest lever i samliv.

Tabell 1

Det er store forskjeller i bakgrunn og økonomisk situasjon mellom unge voksne i Norge og Italia, men også mellom kvinner og menn i de to landene. Generelt tilsier disse forskjellene at norske unge voksne er bedre rustet enn unge italienere, først og fremst økonomisk, til å etablere eget hushold. Norske unge voksne har høyere utdanning, er oftere ansatt i fast jobb og sjeldnere selvstendig næringsdrivende eller arbeidsløse.

Videre er norske unge kvinner oftere studenter, mens italienske kvinner oftere er inaktive, det vil si verken i jobb eller skole. Endelig tjener norske kvinner og menn mer, og de mottar mer velferdsytelser. Imidlertid rapporterer de også oftere å ha en kronisk sykdom, men det avspeiler sannsynligvis primært ulike økonomiske insentivsystemer i Norge og Italia, og at sykdom i større grad utløser økonomiske velferdsytelser i Norge.

Norge: Heller alene eller i bofellesskap

Italienere er tydelig mer tilbøyelige til å bo i foreldrehjemmet, hele 18 ganger mer enn nordmenn med tilnærmet lik bakgrunn og økonomi, slik tabell 2 viser. Tabellen presenterer forskjeller mellom norske og italienske unge kvinners og menns tilbøyelighet til å bo i foreldrehjemmet og alene, i motsetning til å bo i ekteskapelig samliv. (Her har vi kontrollert for de individuelle forskjellene i sosiokulturell bakgrunn og økonomi som vist i tabell 1). Nordmenn er mer tilbøyelige enn italienere til å bo alene, men her er forskjellen mellom landene betydelig mindre, omtrent halvparten (0,6) for italienere i forhold til for nordmenn.

Tabell 2 viser dessuten klare kjønnsforskjeller, idet sannsynligheten for at kvinner bor hos mor og far er halvparten av tilsvarende sannsynlighet for menn (relativ risiko er 0,45) og sannsynligheten for at kvinner bor alene er tre firedeler av tilsvarende for menn (relativ risiko er 0,74). I lys av de ofte omtalte italienske unge mennene som bor hjemme hos mor (de såkalte mammoni, omtalt tidligere i artikkelen), er det noe overraskende at vi finner større overhyppighet av samliv med foreldrene blant menn i Norge enn i Italia (relativ risiko for kvinner versus menn er 0,39 i Norge mot 0,45 i Italia). Samtidig er kjønnsforskjellene i tilbøyeligheten til å bo alene noe større i menns «favør» i Italia (relativ risiko er henholdsvis 0,74 i Italia og 0,84 i Norge).

Tabell 2

Tabell 3

Resultatene gir likevel ikke noe entydig bilde av at kjønn har ulik betydning for unge voksnes husholdstilknytning i Norge og Italia. Hovedbildet viser isteden to klart landspesifikke mønstre: Når «alt» annet er likt, det vil si kontrollert for en rekke vesentlige individkjennetegn, er det mest vanlige alternativet til ekteskap og ekteskapelig samliv blant italienere i alderen 20-40 år å bo hos mor og far. Det mest vanlige alternativet i Norge er å etablere sitt eget hushold, enten alene eller med andre likesinnete. Disse landspesifikke mønstrene gjelder tilnærmet likt for kvinner og menn.

Bakgrunn og økonomisk situasjon betyr mer i Italia …

Sammenhengen mellom hvordan man bor og individuelle kjennetegn er imidlertid svært forskjellig i de to landene. Denne sammenhengen er mye sterkere blant unge italienere enn blant unge nordmenn (se tabell 3).

At menn oftere enn kvinner, og menn med lav inntekt oftere enn menn med høy inntekt, bor i foreldrehjemmet, gjelder i begge land. Men i tillegg har fødeland og boregion signifikant betydning i Italia, idet italienskfødte og søritalienere (særlig kvinner) oftere bor i foreldrehjemmet, mens utenlandsfødte oftere bor alene. Det siste gjelder naturlig nok i begge land i og med at de sjeldnere enn innfødte har barndomshjemmet i landet. Betydningen av å være innfødt er imidlertid langt sterkere i Italia.

Videre har helse og tilknytning til yrkesliv og utdanning langt sterkere sammenheng med hvem unge voksne bor sammen med i Italia enn i Norge. Arbeidsløshet, midlertidig sysselsetting, studier og sykdom øker for begge kjønn sannsynligheten for å bo sammen med foreldre, mens inaktivitet, det vil si verken å jobbe eller gå på skole, har ulik betydning for italienske kvinner og menn. Inaktivitet betyr økt sannsynlighet for å bo sammen med foreldrene for menn og i ekteskapelig samliv for kvinner.

… mens utdanningsnivå betyr mer i Norge

Utdanningsnivået påvirker de unges husholdsmønster sterkere i Norge enn i Italia, ved at høy utdanning betyr økt sannsynlighet for ekteskapelig samliv, og lav utdanning gir overhyppighet av samliv med foreldrene. Det siste gjelder utelukkende for menn.

Når «alt» annet er likt, varierer sannsynligheten for å bo alene (og ikke med partner) lite mellom norske kvinner og menn. I Italia finner vi blant de relativt få aleneboende betydelig flere menn. Her er det dessuten en overhyppighet av utenlandsfødte. Studenter og arbeidsløse menn bor oftere alene enn i par i begge land, mens kvinner og menn med helseproblemer i Norge oftere bor alene.

Yrkesaktive italienske kvinner bor alene

Høy arbeidsinntekt øker sannsynligheten for at italienske kvinner bor alene og ikke i parrelasjon. Vi finner ikke tilsvarende sammenheng i Norge. Det skyldes sannsynligvis at norske gifte og samboende kvinner stort sett er yrkesaktive på linje med enslige kvinner, mens de italienske gifte (og de relativt få samboende) kvinnene langt sjeldnere er yrkesaktive. Det fremgår også av den signifikante sammenhengen mellom inaktivitet og samliv i par utelukkende blant italienske kvinner.

Kvinner i begge land er langt oftere gift eller lever sammen med en partner enn menn, også når man tar hensyn til kjønnsforskjeller i individuelle sosiokulturelle og økonomiske kjennetegn. Det er også felles for de to landene at fast jobb (i motsetning til arbeidsløshet) øker sannsynligheten for samliv. Imidlertid innebærer det å være student eller å ha dårlig helse redusert samlivshyppighet bare i Italia, mens utdanningsnivå skiller bare i Norge. Det vil si at sannsynligheten for å være gift eller samboer øker med utdanningsnivået.

Lettere å flytte hjemmefra i Norge

Italia og Norge har svært forskjellige samfunnsforhold – ulike velferdsordninger, forskjellig arbeids- og boligmarked, og til dels forskjellige kulturelle og normative rammer for unge kvinners og menns liv og samliv. Alt dette gjør det mer naturlig og lettere for unge voksne å flytte hjemmefra i Norge.

Kontrollert for økonomiske og sosiokulturelle kjennetegn ved personene viser resultatene 18 ganger høyere sannsynlighet for å bo hjemme med foreldrene og ikke i (ekteskapelig) samliv i ung voksen alder i Italia. Sannsynligheten for å bo for seg selv, enten alene eller i bofelleskap med andre «likesinnete» er nesten to ganger høyere i Norge.

Ved å sammenligne data for begge land fra undersøkelsen EU SILC 2007, kartla vi situasjonen før den økonomiske krisen i satte inn i Europa og rammet Italia langt sterkere enn Norge.

I begge land bor unge voksne kvinner oftere i par, mens menn oftere bor med foreldre eller alene. Disse kjønnsforskjellene skyldes for en stor del det universelle mønsteret av at kvinner er yngre enn menn når de inngår ekteskap/samboerforhold. Det mye omtalte forholdet at italienske menn bor oftere og lenger hos mor og far enn italienske kvinner, er imidlertid intet særitaliensk fenomen. Det samme gjelder også i Norge, men å bo alene ser ut til å være et mer typisk mannsfenomen i Italia enn i Norge.

Menn med svak økonomi

Samlet sett gir resultatene et bilde der husholdsmønsteret varierer mer med unge voksnes økonomiske og sosiokulturelle bakgrunn i Italia enn i Norge. Samtidig finner vi at disse sammenhengene varierer etter kjønn. For eksempel betyr både det å være inaktiv mann at han oftere bor hos mor og far, og det å være inaktiv kvinne at hun oftere lever i samliv med ektefelle eller partner, i Italia enn i Norge. Disse mennene forsørges sannsynligvis primært av foreldrene, og kvinnene primært av ektefelle.

Arbeidsledighet betyr i begge land redusert sannsynlighet for å leve i samliv. Norske unge menn uten arbeid bor primært alene. I Italia bor de enten med mor og far eller alene. Det betyr at i begge land er det vanskeligere å etablere samliv og egen familie før fylte førti hvis man har lav arbeidsmarkedsstatus. Det gjelder spesielt for menn.

Gjennomgående mindre sjenerøse velferdsordninger og høyere arbeidsløshet i Italia, også i 2007, har skapt mer usikre økonomiske fremtidsutsikter for unge italienere enn for unge nordmenn. Det å flytte ut fra foreldrehjemmet medfører betydelig større økonomisk risiko for unge voksne i Italia enn i Norge. Med de senere kriseårene som særlig har rammet Sør-Europa sterkt, er det ingen grunn til å tro at de observerte forskjellene og variasjonene er blitt mindre.

Referanser

Aassve, A., F.C. Billari og F. Ongaro (2001): «The Impact of Income and Employment Status on Leaving Home: Evidence from the Italian ECHP Sample», MPIDR Working Paper WP 2000-012, Revised 21 June, 2001.

Aassve, A., F.C. Billari, S. Mazzuco og F. Ongaro (2002): «Leaving home: a comparative analysis of ECHP data», Journal of European Social Policy 12: 259-275.

Aassve, A., E. Cottini og A. Vitali (2013): «Youth prospects in a time of economic recession», Demographic Research 29 : 949-962.

Addabbo, T. og R. Kjeldstad (2013): «Household affiliation of young adults in Italy and Norway. The significance of gender, sociocultural background , work and money», Discussion Papers No.752, Research Department, Statistics Norway.

Benassi, D. og D. Novello (2007): «L’evoluzione dei modelli di uscita dalla famiglia d’origine. Uno studio in cinque aree urbane italiane», La Rivista delle Politiche Sociali, Italian Journal of Social Policy, 4 (3): 73-93.

Eurostat (2009): Youth in Europe. A statistical portrait. European Commission.

Hellevik, T. (2005): På egne ben. Unges etableringsfase i Norge, Rapport 22/05, Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA).

Karamessini, M. (2008): «The Southern European social model: Changes and continuities in recent decades», International Labour Review, 147: 43-70.

Manacorda, M. og Moretti, E. (2006): «Why do most Italian youths live with their parents? Intergenerational transfers and household structure», Journal of the European Economic Association, 4 (4), 800-829.

Nilsson, K. og M. Strandh (1999): «Nest Leaving in Sweden: The Importance of Early Educational and Labor Market Careers», Journal of Marriage and Family, 61(4): 1068-1079.

Patti, S. (2014): Parental Responsibilities: Italian Report and Italian Legislation, Commission on European Family Law.

Rosina, A. og R. Fraboni (2004): «Is marriage loosing its centrality in Italy?», Demographic Research 11(6), DOI: 10.4054/DemRes.2004.11.6.

Rosina, A. og Rivellini, G. (2004): «Living arrangements, transgressive behaviour and sexuality», i C. Crisafulli & G. Dalla Zuanna (eds.), Sex and the Italian Students , University of Messina, Department of Statistics.

Stone, J., A. Berrington og J. Falkingham (2011): «The changing determinants of UK young adults’ living arrangements», Demographic Research 25(20), DOI: 10.4054/DemRes.2011.25.20.

Sverdrup, T. (2014): Parental Responsibilities: Norwegian Report and Norwegian Legislation, Commission on European Family Law.

Texmon, I. (1995): Ut av redet. En demografisk analyse av flytting fra foreldrehjemmet , Reports 95/4, Statistics Norway.