Bokanmeldelse: enhet og mangfold av Kristen Ringdal

Enhet i mangfoldet?

Boka er bygd opp rundt forskjellige forskningsdesign som presenteres i kapittel 5 og som utdypes i de følgende kapitlene. I forhåndsomtalen av boka framheves også fire andre tema som er svakt dekket i Helleviks bok. Det er vitenskapsteori, forskningsetikk, litteratursøking og vitenskapelig forfatterskap. Denne listen skaper forventninger om at boken på den ene side knytter metodene til bestemte vitenskapssyn, og på den annen side at den setter dem inn i en praktisk sammenheng for studentene.

Jeg åpnet med andre ord boka med en forventning om at vitenskapsteorien ville lede opp til kapitlene om forskningsdesign og at forskningsdesignene vil bli konkretisert i praktiske kapittel om forskningsvirksomhet og analyseteknikker. Mye tyder på at Ringdal også har tenkt slik. Boka består av 20 kapittel i alt. Den kan deles opp i tre hoveddeler. De første fire kapitlene handler i stor grad om grunnlagsspørsmål (kapittel 1 om forskningsprosessen, kapittel 3 om vitenskapsteori og kapittel 4 om forskningsetikk). I tillegg inneholder denne delen en praktisk innføring i litteratursøking. I kapittel 5 presenteres fem forskningsdesign. Kapittel 6 til 8 omhandler tema som enten ligger under valget av design eller som er felles i alle design; egen datainnsamling og analyse av foreliggende data (kapittel 6) utvalgsproblematikk (kapittel 7), måleproblematikk (kapittel 8). I kapittel 9 til 13 går forfatteren deretter gjennom de fem forskningsdesignene mer i detalj. En kan derfor si at alle kapitlene fra 5 til 14 er metodologiske kapittel. Kapittel 14 til 19 handler derimot om konkrete kvantitative analyseteknikker. Størst plass får kapittelet om regresjonsanalyser (kapittel 19). Det siste kapittelet gir praktiske tips om vitenskapelig forfatterskap.

Dersom jeg har forstått tankegangen bak disposisjonen av boka riktig, synes jeg noen av kapitlene er malplasserte. Det gjelder først og fremst kapitlene om litteratursøking og etikk. Litteratursøking er første aktivitet i konkrete forskningsprosjekt, mens forskningsetikken kommer til uttrykk i det vitenskapelige forfatterskapet. Derfor mener jeg at disse to kapitlene hører hjemme i siste og ikke i første del av boka. Jeg tror også disposisjonen hadde vært tydeligere dersom kapittel 8 om målinger hadde vært flyttet sammen med kapittel 6 om datainnsamling og studier av foreliggende data. Men viktigere er det at jeg ville endevendt rekkefølgen av kapitlene om forskjellige forskningsdesign i kapittel 9 til 13. Surveyundersøkelser er den vanligste innsamlingsmetoden i samfunnsforskning. Derfor ville jeg omtalt denne metoden først og ikke sist. På den måten ville også kapittelet om surveyundersøkelser bli stående sammen med kapittelet om trekkemetoder. Selv om trekkemetodene er viktige i alle design, er sannsynlighetsutvalg en av grunnpilarene i surveyundersøkelser. Det engelske ordet "survey" henspeiler nettopp på utvalgsundersøkelser som foretas ved hjelp av spørre-skjema.

Innholdsfortegnelsen gir inntrykk av at de metodiske tilnærmingene som presenteres i kapittel 9 til 13 er fem gjensidig utelukkende design på en felles skala over forskningsopplegg. Men mens kapitlene om komparative undersøkelser og tidsdesign handler om to analyseperspektiv, handler kapit-lene om surveydesign, eksperimenter og kvalitative metoder om tre innsamlingsmetoder. Kapitlene beveger seg altså over to dimensjoner. Ringdal blander disse to perspektivene på en måte som leder til en rekke uklarheter og selvmotsigelser. I det ene øyeblikket lister han for eksempel opp gjentatte tverrsnittsundersøkelser og kohort-analyser som tidsdesign. Et par setninger senere skriver han at "i tidsdesign registreres data for de samme analyseenhetene flere ganger" (side 108-109). I kapittelet om tidsdesign skriver han at "Tidsdesign er lettest å forstå som en kontrast til tverrsnittsundersøkelser". Men i neste avsnitt skiller han mellom prospektive og retrospektive tidsdesign (side 107). Retrospektive spørsmål er vel nettopp en teknikk man bruker i enkeltstående tverrsnittsundersøkelser?

I det første kapittelet i boka definerer Ringdal forskningsdesign som "en pakkeløsning som både kan omfatte datainnsamlingsmetoder og analyseteknikk" (side 35). Derfor synes jeg det både er underlig og trist at han ikke følger opp denne definisjonen med en todimensjonal inndeling i seks forskningsdesign, basert på kombinasjonene av de tre innsamlingsmetodene og to analyseperspektivene han skriver om i kapittel 9 til 13. Det tror jeg både ville vært en mer spennende og meningsfull typologi.

To tanker, en metode

Samfunnsvitenskapelig tenkning består, etter mine begreper, i å ha to tanker i hodet samtidig. Det gjelder både å forstå at omgivelsene påvirker våre holdninger og handlinger, og at våre holdninger og handlinger påvirker omgivelsene. I samfunnsvitenskapelig metode nedfeller denne dobbeltheten seg i henholdsvis årsakforklaringer og formålsforklaringer. Ringdal skriver om dette i kapittelet om vitenskapsteori. Han gir tydelige eksempel på hvordan disse to forklaringene kan utfylle hverandre i samfunnsvitenskapelige analyser. Selv om det ikke er fullt så tydelig, mener jeg også at han advarer mot å tro at det er noen nødvendig sammenheng mellom kvantitative metoder og årsaksforklaringer og mellom kvalitative metoder og formålsforklaringer. Han skriver for eksempel at "En vanlig misforståelse er at å forstå en handling, innebærer en subjektiv innlevelse eller medfølelse. Å forstå en handling er å sette opp en hypotese om den hensikt som ligger til grunn for handlingen". Vel talt. Derimot er jeg svært usikker på om han følger opp dette standpunktet i sin framstilling av metodedesign og av analyseteknikker. I kapittel 10, som handler om tidsdesign, finner jeg bare en referanse til undersøkelser av hvordan handlinger, i dette tilfellet offentlige beslutninger, påvirker samfunnsforhold. I de andre eksemplene handler det om hvordan demografiske og sosiale kjennetegn påvirker handlingsmønster og hendelser gjennom livsløpet og om hvordan disse sammenhengene styrkes eller svekkes over tid. Gjennomgangseksemplene i det viktigste kapittelet om analyseteknikker, kapittel 19 som handler om regresjon, er hvordan utdanningsnivået påvirker lønn og hvordan lønnsforskjellene varierer i ulike sosiale klasser. Begge deler er typiske årsaksanalyser. Ikke i noen av eksemplene brukes handlingsstrategier eller atferdsmønster som forklaringsvariabler.

Jeg synes altså at eksemplene og forklaringsmodellene Ringdal løfter fram blir for ensidige. Dersom denne observasjonen er riktig, forteller det kanskje mer om norsk samfunnsforskning enn om denne metodeboka. Det kan simpelthen hende at det ikke er så lett å finne eksempel på formålsforklaringer i kvantitative undersøkelser. I så fall illustrerer boka et misforhold mellom den samfunnsvitenskapelige tenkemåten og samfunnsvitenskapelig praksis.

Missing link i operasjonaliseringen av forskningstema

Jeg synes også det mangler et ledd i overgangen mellom måleteori og måleteknikker. Veien fra en forskningsidé til konkrete spørsmål i et spørreskjema eller et annet måleinstrument består, etter min mening, av to etapper. Den første etappen dreier seg om å sette navn på det fenomenet man øns-ker å studere og å definere hvilke forhold eller aktiviteter som ligger innenfor og utenfor studieobjektet. Dette er en akademisk øvelse som går ut på å lese faglitteratur og å sitte i tenkeboksen. Det er absolutt fortjenestefullt at Ringdal har inkludert et kapittel om litteratursøking i metodeboka si.

Den andre etappen er helt vesensforskjellig fra den første. Den dreier seg om å omsette resultater fra den første etappen til konkrete spørsmål eller observasjonsmål. For å få til det, må blikket vendes fra forskningslitteraturen og mot svarpersonene. Akademisk refleksjon erstattes også med praktisk utprøving. De mest populære verktøyene som brukes for å utvikle gode spørreskjemaspørsmål i dag, er fokusgrupper og kognitiv kartlegging. Det er et knippe observasjons- og intervjuteknikker som surveymetodikere utviklet i samarbeid med psykologer på slutten av 1980-tallet. Ringdal går bare
første etappe i kapittelet sitt om operasjonalisering. Han skriver verken om fokusgrupper, kognitiv kartlegging eller andre uviklingsverktøy som brukes for å komme fram til konkrete spørsmålsformuleringer. Derfor kommer han ikke i mål.

I kapittel 8 har han et eksempel på en begrepsanalyse av hva "livskvalitet" er, som illustrerer godt hvor halvveis og utilfredstillende dette blir. Først deler han livskvalitet opp i fysiske, psykiske og sosiale kvaliteter. Deretter deler han hver av disse aspektene opp i to. Sosial livskvalitet deles for eksempel opp i forholdet til familie og venner. Men så sier han kort og godt at disse underkategoriene kan måles med et sett av spørsmål i et spørreskjema. Det problemet han da overlater til leseren er hvordan man finner fram til dette settet. Jeg tror en av hovedårsakene til at det lages så mange dårlige spørreskjema er at metodebøkene gir inntrykk av at operasjonaliseringen slutter med å peke ut hvilke variabler man ønsker å måle. Dermed forledes leseren til å tro at han kan spørre direkte om de variablene han har funnet fram til. Resultatet er gjerne ubehjelpelige spørsmål av typen "Betyr familien mye for deg?" eller "Vil du si at du har få eller mange gode venner?"

Ringdal har også noen eksempel hvor han både har med de teoretiske begrepene og operasjonaliseringene i form av spørsmål. Men i disse eksemplene har han kikket i fasiten. Dessuten har han snudd aktivitetsrekkefølgen gale veien. Se for eksempel på illustrasjonen av hvordan sosial klasse operasjonaliseres (side 165). Der har han bare klippet noen etablerte spørsmålsformuleringer som brukes for å måle sosial klasse. Jeg er helt sikker på at dersom en studentgruppe hadde fått utdelt klasseinndelingen og fått i oppgave å lage spørsmål til denne, ville ingen foreslått nettopp disse spørsmålene. Pilene i figuren gir til overmål inntrykk av at spørsmålene kommer før klassifiseringen. Det gjør de i en kodebok, men ikke i en operasjonalise-ringsprosess. Her blandes begrepene. Enda verre er det når han skriver om "operasjonalisering av kjønn". Det kan jeg ikke forstå at er noe operasjonaliseringsproblem.

Enfold om spørreskjemaundersøkelser

Mitt arbeidsområde i Statistisk sentralbyrå har vært spørreskjemaundersøkelser. Det tror jeg må være den grenen av samfunnsvitenskapelig metode studentene tradisjonelt har lært aller minst om. Jeg har forsøkt å bidra til en forandring på dette, blant annet ved å skrive boken Spørreskjemametodikk etter kokebokmetoden, som kom ut i 1999. En av målestokkene jeg bruker på Ringdals bok er hvilken prioritet han gir dette temaet og hvor godt han skriver om det.

Min egen bok ble omtalt på følgende måte av Bjarne Hjorth Andersen i Dansk Sociologi: "Vil man gerne læse én enkelt bog, der giver en samlet fremstilling af alle væsentlige metodeproblemer i forbindelse med gjennemførelsen af surveyundersøgelser, er Spørreskjemametodikk etter kokebokmetoden et godt bud på en sådan bog." Den omtalen varmet godt, for det var nettopp en slik bok jeg hadde forsøkt å skrive. Tilsvarende skuffende er det selvsagt å oppdage at Kristen Ringdal ikke har lest den. Det har sikkert bidratt til at jeg ikke har lest det han skriver om spørreskjemaundersøkelser med særlig nådige øyne. Men det er ikke bare denne ene referansen jeg savner. Hele kapittelet om surveymetoden virker gammelmodig. Det er ganske talende at alle bøkene Ringdal foreslår for videre lesing om temaet, er skrevet på 1980-tallet. Blant annet savner jeg referanser til sentrale forfattere som Robert Groves og Don Dillman.

Et surveydesign består av en trekkemetode, et spørreskjema og et datainnsamlingsopplegg. Ringdal behandler spørreskjemaundersøkelser som om det dreier seg om ett design, men det finnes forskjellige trekkemetoder, typer spørreskjema og innsamlingsopplegg som kan kombineres til forskjellige design. Det er vanlig å skille mellom fire feilkilder i spørreskjemaundersøkelser; dekningsfeil, utvalgsusikkerhet, frafallskjevhet og målefeil. Disse feilkildene er knyttet til forskjellige deler av designet. Vi forsøker både å unngå dem ved hjelp av forebyggende metoder og ved hjelp av analyse- og opprettingsmetoder etter at dataene er samlet inn. Det er vanskelig å få øye på denne inndelingen i feilkilder og strategier i Ringdals tekst. Han skriver bare om en del av disse temaene, framstillingen er spredd på forskjellige kapittel og det varierer mye hvor inngående eller overflatisk han behandler dem.

Kapittelet om trekking av utvalg handler om forskjellige trekkemåter. Hvordan man beregner utvalgsusikkerheten i statistiske utvalg behandles ikke her, men i kapittel 18 om Analyser av gjennomsnitt. En av de utvalgsdesignene Ringdal presenterer er Statistisk sentralbyrås utvalgsplan. Men det virker ikke som han er klar over at denne planen ble revidert i 1996. Dermed overser han to viktige poeng. Det ene er at stratifiseringen i den nye utvalgsplanen skjedde på fylkesnivå, mens stratifiseringsgrunnlaget tidligere var fylkespar. Det har betydning for hvilke geografiske enheter tallene kan brytes ned på. For det andre gikk man bort fra å bruke utvalgsplanens to-trinns utvalg i telefonundersøkelser. Det førte til at utvalgsusikkerheten i telefonundersøkelser ble lavere enn i besøksundersøkelser. Vi har også sluttet å basere utvalgene våre på 10 prosentutvalg fra Det sentrale personregisteret, men det er kanskje ikke så viktig å få med seg.

Når det gjelder hvordan man lager gode spørsmål og gode spørreskjema, skriver Ringdal at man kommer langt med generelle regler for spørsmålsformuleringer (side 268). Min erfaring er tvert imot at slike generelle regler ofte er så generelle at de ikke kan brukes til noe. En annen svakhet med
slike råd er at det ene rådet ofte ikke lar seg kombinere med det neste. Ringdal har noen gode eksempel på begge deler. Et råd er for eksempel at man skal lage klare og presise spørsmål. Det er vanskelig å forestille seg at noen skulle tro at det var et mål å lage uklare og upresise spørsmål. Det neste rådet er at spørsmålene skal være korte. Det er lett. Derimot er det ikke lett å lage klare og presise, korte spørsmål.

Hensikten med å lage gode spørsmål og velredigerte spørreskjema er først og fremst å forhindre målefeil som henger sammen med at svarpersonene misforstår spørsmålene eller at de svarer galt på det vi spør om. Ringdal skriver litt om hvordan slike feil skal måles i avsnittene om validitet og
reliabilitet i kapittel 8 om måleteori. Jeg savnet en oppfølging av dette temaet i tilknytning til forskjellige typer spørsmål i kapittelet om survey-metoden. Det er tross alt det vanskeligste kvalitetsaspektet å måle i spørreskjemaundersøkelser.

Det temaet som er mest overflatisk behandlet, er hva som fører til frafall og hvordan virkningene av frafall analyseres og eventuelt justeres i spørreskjemaundersøkelser. Den modellen for deltakelse i spørreskjemaundersøkelser som Ringdal presenterer, kjenner jeg ikke. Men jeg vet at kunnskapen om disse temaene har kommet mye lenger enn det som føres til torgs her. De mest anerkjente modellene av årsakene til at intervjuere ikke kommer i kontakt med intervjuobjektene sine, eller ikke greier å overtale dem til å være med i undersøkelsene, er utviklet av Robert Groves og Mick Couper. Don Dillman og hans kollegaer har utviklet mer effektive overtalelsesstrategier og mer leservennlige spørreskjema som deltakerne fyller ut på egenhånd. Ringdal peker på noen holdninger blant svarpersoner som bidrar til frafall, men ikke på metodene som brukes til å påvirke disse og andre negative holdninger. Han skriver også, som riktig er, at besøksundersøkelser tradisjonelt har hatt lavere frafall enn telefonundersøkelser og postenqueter. Men han skriver ingenting om de metodene som har vist seg å redusere disse forskjellene.

Det mest interessante trekket ved metodeutviklingen av spørreskjemaundersøkelser i dag, er at det går an å bygge inn funksjoner i edb-styrte undersøkelser, som gjør at forholdet mellom den som spør og den som svarer fortoner seg som mer personlig og blir mer fleksibelt. Her ser vi konturene av en teknikk som kombinerer den fleksible samtaleformen vi kjenner fra kvalitative studier med de store utvalgene i kvantitative spørreundersøkelser. Jeg synes det ville vært på sin plass å diskutere denne tilnærmingen mellom kvalitative og kvantitative metoder i en moderne innføringsbok. Men det virker ikke som om Ringdal kjenner problemstillingen. I det lille han skriver om temaet presterer han også å oversette CATI til Computer Assisted Interviewing Techniques. Det betyr Computer Assisted Telephone Interviewing, som er en av flere måter å gjennomføre en edb-assistert spørreundersøkelse på.

Gresk for nybegynnere

Kristen Ringdal bruker cirka 50 sider på å gi leserne en innføring i regresjonsanalyse, som han mener er en overlegen analyseteknikk i forhold til tabellanalysene, som har vært Helleviks hjertebarn. Selv om det er lenge siden jeg var student, husker jeg at statistikkundervisningen var alles skrekk. Vi pugget formler, men forsto lite. Senere har jeg av og til vendt tilbake til dette stoffet og forsøkt å få øye på resonnementene bak de greske bokstavene. Det er ikke lett, men etter min mening helt nødvendig for senere å velge de rette analysemetodene og for å tolke svarene de gir på riktig måte. Det er derfor en stor pedagogisk utfordring Ringdal gir seg i kast med i denne delen av boka.

Jeg tror Kristen Ringdal langt på vei har lykkes i å gi førstereisgutter og -jenter en innføring i regresjonsanalyse. Det gjennomgående eksempelet fungerer bra. Dessuten vil jeg framheve avsnittet om analysestrategier. Selv om jeg synes han burde forhåndsannonsert at han kom til å bygge kurvlinearitet inn i den lineære regresjonsmodellen, synes jeg han gjør det på en elegant og lettfattelig måte når han kommer dit i framstillingen. På minussiden vil jeg anføre at jeg tror forfatteren forutsetter en større fortrolighet med matematiske og statistiske begreper enn hva som er tilfellet blant studenter som kommer rett fra videregående skole. Første gang det slo meg var på side 290, hvor han uten videre skriver at en rekke, tenkte utvalgsmålinger av gjennomsnittsinntekter vil være t-fordelt. Jeg tror mange lesere knapt vet hva en statistisk fordeling er. Og hva det vil si at den er t-fordelt og ikke normalt fordelt forblir en gåte, i hvert fall fram til side 375.

Selv om jeg altså er ganske positiv til Rindals framstilling av kvantitative analyseteknikker, falt jeg av i kapittelet om regresjonsanalyser da han kom til avsnittet om transformasjoner og multikolinariet. Mitt viktigste ankepunkt er likevel ikke at dette blir for vanskelig, men at det blir for detaljert om en teknikk. Jeg ville foretrukket om han hadde stoppet å skrive om regresjonsanalyse omtrent der jeg falt av og heller skrevet litt mer om andre tema. Jeg skal gi et eksempel. I kapittel 9 om komparative design skriver Ringdal at "moderne flernivåanalyser er et eksempel på at moderne statistiske teknikker kan gi liv til et klassisk tema i samfunnsforskning der betydningen av den sosiale konteksten for individuelle utfall er sentralt". Videre bruker han Durkheims berømte bok "Selvmordet" som eksempel på en slik analyse. Likevel forfølges ikke temaet i siste del av boken hvor han skriver om kvantitative analyseteknikker. Han lanserer et metodisk resonnement, men lar være å gi en innføring i hvordan forholdet mellom forklaringer på ulike nivå analyseres i praksis. Igjen oppstår det, etter min mening, et brudd i framstillingen.

Konflikt mellom en teoretisk og empirisk tilnærming?

Kristen Ringdal strever med et dilemma i denne metodeboka. Det dreier seg om forholdet mellom nytenkning og kontinuitet. Ringdal forsøker å
forankre metodeframstillingen i vitenskapsteoretiske problemstillinger. Men når han skal omsette dette forsettet i praksis, synes jeg det glipper både i overgangene og i framstillingen av enkelte metoder. I stedet for å følge opp de teoretiske perspektivene, blir det etablerte perspektiver og foreliggende undersøkelser som styrer stoffet. Nå vil mange sikkert mene at det viktigste i en grunnbok nettopp er å føre arven fra forrige generasjon videre. Men personlig foretrekker jeg innføringsbøker som heller stimulerer leserne til å tenke nytt og annerledes enn til å lære utenat det andre har tenkt før dem. Derfor vil jeg anbefale Ringdal å videreføre forsøket på å integrere samfunnsvitenskapelig teori og metode i senere utgaver av boka.

I det første avsnittet i denne anmeldelsen annonserte jeg at jeg ville vurdere denne metodeboka i forhold til ønsket om å få bedre kvalifiserte søkere til Statistisk sentralbyrå. Byrået trenger metodisk skolerte medarbeidere både til datainnsamling, statistikkproduksjon og formidling av resultater. Kravene som stilles i disse ulike arbeidsoperasjonene er forskjellige. Jeg mener absolutt at de som søker seg til datainnsamlingsenheter, bør kunne mer om spørreskjemakonstruksjon enn det som står i Ringdals bok. Det står nok mer om dette temaet i boka enn hva som tidligere har vært vanlig i metodebøker. Men det som står er for upresist og utydelig. Derimot er det fortjenestefullt at Ringdal ikke bare skriver om direkte datainnsamling, men også om bruk av foreliggende data.

Statistikkproduksjon basert på eksisterende registre, som er svært vanlig i Statistisk sentralbyrå, kan virke svært forskjellig fra sekundæranalyser, som Ringdal skriver om. Men noen av de grunnleggende problemstillingene er de samme. Statistisk sentralbyrå produserer først og fremst beskrivelser, og i mindre grad årsaksanalyser. Derfor er kapittelet om statistiske beskrivelser, og særlig det som står om grafiske framstillinger, viktigere enn kapitlene om analyseteknikker. På den annen side har vi også forskningsenheter som rekrutterer ganske mange samfunnsvitere. Men det aller viktigste kapittelet, sett i forhold til statistikkproduksjon, er kanskje kapittelet om tidsdesign. Tidsperspektivet er helt grunnleggende i den statistiske virksomheten. Det er en god del å hente i dette og andre kapittel for den som vil søke seg til Statistisk sentralbyrå. Men det er to tema jeg virkelig savner. For det første skrives det veldig lite om systematisk kvalitetsarbeid i forbindelse med planleggingen og gjennomføringen av datainnsamlinger. Og for det andre skrives det altfor lite om teknologi, både når det gjelder datainnsamling, prosessering av data og resultatformidling.

Kanskje er det med metodebøker som med forelesninger; de blir ikke helt vellykket første gangen, er best andre gangen og begynner å bli kjedelige tredje gangen stoffet presenteres. Helleviks bok er redigert ni ganger, tror jeg. Eller kanskje stikker problemet dypere enn dette? Det er ikke lett å skrive like godt om alle tema i en så vidtfavnende bok som den Kristen Ringdal har skrevet. I et intervju i nettavisen ved NTNUs Institutt for sosiologi og statsvitenskap før boka kom ut, uttaler Ringdal at en introduksjonsbok ikke krever bidrag fra spesialister, men at det er tilstrekkelig at han har god erfaring i kvantitativ metode. Her tror jeg han tar feil. Jeg tror ikke grunnfagsbøker bør skrives av "all-round"-løpere, men av spesialister som er gode nok på sitt felt til å kunne popularisere og skrive inspirerende. Derfor er jeg også i tvil om det trauste, tunge "bibelformatet" er det rette.

Forlaget Sage har gitt ut noen boksamlinger i temabokser. For eksempel har Arlene Fink redigert en Survey Kit i ni bind. Jeg tror at Kristen Ringdals bok Enhet og mangfold kunne blitt mer mangfoldig og spennende dersom den hadde blitt splittet opp i mindre bøker, som hørte til samme bokboks, men som var skrevet av spesialister på hvert sitt felt.

Gustav Haraldsen er seniorrådgiver i Statistisk sentralbyrå, Seksjon for statistiske metoder og standarder ( gustav.haraldsen@ssb.no ).