Det blir gjerne fars etternavn

I store deler av forrige århundre overtok kvinner automatisk ektemannens etternavn, og hovedregelen var at barn fikk farens etternavn. Først i 1979 ble kvinner og menn likestilt ved valg av etternavn. I dag må kvinner og menn melde fra dersom de vil bytte navn ved ekteskapsinngåelsen, og i tilfeller der foreldrene ikke har felles etternavn velger foreldrene selv hvilket etternavn barnet skal ha (NOU:1 2001)

Likevel viser en nyere undersøkelse (Noack og Wiik 2005) at så mange som 8 av 10 norske kvinner valgte mannens etternavn da de giftet seg, enten ved kun å bruke hans navn (34 prosent) eller å beholde sitt eget etternavn som mellomnavn (46 prosent). Til sammenlikning endret kun syv av hundre nors-ke menn etternavn i forbindelse med at de giftet seg

Basert på data fra spørreundersøkelsen Fremtidsplaner , familie og samliv fra 2003 (se boks om undersøkelsen), retter vi i denne artikkelen søkelyset mot kvinners og menns holdninger til valg av barns etternavn. Følger vi nordmenn et like tradisjonelt mønster når det gjelder navneønsker på våre barns vegne som vi gjør når vi gifter oss? Eller har et endret lovverk og likestilling på en rekke andre samfunnsområder endret våre holdninger til hvilket av foreldrenes etternavn barn bør bruke? Er noen befolkningsgrupper eventuelt mer tradisjonelle i sine navneønsker enn andre?

Fars navn bør være til sist

Når vi stiller spørsmålet om hvilket etternavn det er best å gi barn, svarer det store flertallet farens etternavn. Tre av ti nordmenn velger bare farens navn, mens fire av ti vil gi barn begge foreldrenes navn med farens til sist. Med andre ord foretrekker til sammen rundt tre fjerdedeler (72 prosent) å gi barn fars navn, eller å kombinere det med mors etternavn som mellomnavn. Langt færre velger mors navn; én av hundre synes kun mors navn bør brukes, mens seks av hundre går for begge foreldrenes etternavn med morens navn som etternavn og fars som mellomnavn (se figur 1).

Skiller vi mellom kvinner og menn, ser vi at kvinner er noe mer positivt innstilt til å føre mødrenes etternavn videre til barna enn menn, og vice versa. Nesten hver tiende kvinne synes barn bør overta morens etternavn, enten ved at barnet bare får bare morens navn (2 prosent), eller i en sammenstilling med farens etternavn som mellomnavn (7 prosent). Fem av hundre menn deler ønsket om å gi barn begge foreldrenes etternavn i denne rekkefølgen, mens én av hundre menn favoriserer morens etternavn. Blant mennene er det mest populært å velge kun farens navn (39 prosent). Til sammenlikning er 25 prosent av kvinnene av samme oppfatning (se figur 1).

Kjønnsforskjellene blir mindre klare dersom vi konsentrerer oss om dem som helst ser at barna har en tilknytning til begge foreldrenes navn, men fortsatt med fars navn til sist. Av figur 1 ser vi at noe flere kvinner enn menn (henholdsvis 42 og 37 prosent) er tilhengere av en slik løsning med mors navn som mellomnavn og fars som etternavn. Å ta i bruk begge foreldrenes etternavn i denne rekkefølgen er dermed det de fleste kvinnene foretrekker.

Nordmenn ønsker like navn i familien: Kun 2 prosent av kvinnene og 3 prosent av mennene mener at barn av samme foreldre bør få forskjellige etternavn.

Ti av hundre kvinner og fem av hundre menn har krysset av for "annet" i spørreskjemaet. Bak dette svaralternativet skjuler det seg mange forslag (ikke vist). Noe under halvparten lar estetiske hensyn veie tyngst, og foreslår å bruke det av foreldrenes etternavn som er minst vanlig, eller det de synes er finest. En annen gjenganger er å bruke begge foreldrenes etternavn, men i den rekkefølgen som klinger best. I annet-kategorien finner vi også mange som fastholder at foreldrene bør ha det samme etternavnet, og at barna arver dette fellesnavnet.

Om lag én tiendedel av norske menn og kvinner har ikke tatt stilling til spørsmålet om valg av barns etternavn (se figur 1).

Ulik utdanning, ulike navneønsker

Personer med universitets- eller høyskoleutdanning er gjennomgående mindre positive til å gi barn farens etternavn enn de med et lavere utdanningsnivå (grunnskole eller videregående skole). Disse utdanningsforskjellene er tydeligst blant kvinner. Som vi ser av figur 2, vil to av ti universitets- eller høyskoleutdannede kvinner at barn skal overta kun farens navn, sammenliknet med tre av ti grunnskoleutdannede kvinner.

Å kombinere morens etternavn som mellomnavn og farens som etternavn er likevel det mest populære alternativet for kvinner i alle tre utdanningsgruppene. Prosentandelen som mener at barn skal ha begge foreldrenes navn med farens til sist varierer mellom 46 og 37 hos henholdsvis grunnskoleutdannede og høyt utdannede kvinner.

Mennene er mer samstemte i sine navneønsker enn kvinnene. Men, i likhet med kvinnene, er det de med grunnskole og videregående utdanning som ser det som mest naturlig at barna bruker farens etternavn. Syv av ti høyskole- eller universitetsutdannede menn vil gi barn fars etternavn (kun farens eller med morens som mellomnavn). Til sammenlikning mener åtte av ti menn i de øvrige utdanningsgruppene at dette er best (se figur 2).

Samtidig har så mye som én tredjedel av de høyt utdannede kvinnene enten ikke tatt stilling til spørsmålet om barns etternavn (16 prosent), eller de foreslår andre løsninger enn de oppgitte (16 prosent).( 1 ) Andelen som ikke vet, eller som foreslår andre alternativer, er dermed nesten dobbelt så stor blant høyt utdannede kvinner som blant kvinner med videregående utdanning, og hele tre ganger den til grunnskoleutdannede kvinner. Disse to svaralternativene er mest valgt også av høyt utdannede menn; nær dobbelt så mange menn med høyere utdanning er i tvil, eller kommer med egne forslag sammenliknet med andre menn.

At populariteten til fars etternavn synker med utdanningsnivå betyr altså ikke at oppslutningen om mors etternavn øker tilsvarende. Blant mennene er det snarere tvert i mot: halvparten så mange menn med universitets- eller høy-skoleutdanning (4 prosent) som grunnskoleutdannede menn (9 prosent) vil gi barn morens etternavn eller begge foreldrenes etternavn med mors til sist. Uansett utdanningsnivå er rundt én tiendedel av kvinnene positive til å gi barna morens etternavn, eller å kombinere det med farens som mellomnavn (se figur 2).

Oslokvinner er minst tradisjonelle

Det er store regionale variasjoner i oppslutningen om de ulike etternavnsalternativene. Av tabell 1 ser vi for det første at rogalendinger og personer fra Agderfylkene er mest innstilt på å gi barn kun farens etternavn. Så godt som halvparten av mennene og noe færre kvinner bosatt i disse fylkene heller mot dette alternativet. Blant mennene er oppslutningen om å gi barn kun farens etternavn lavest på Vestlandet, og blant kvinnene er den minst i Oslo og Akershus: vel tre av ti menn fra Vestlandet og to av ti kvinner bosatt i hovedstadsregionen synes det er mest nærliggende å gi barn farens etternavn.

Med en prosentandel som varierer fra 37 i Nord-Norge til 45 på Østlandet ellers og på Vestlandet, er mors navn som mellomnavn og fars navn som etternavn det mest populære alternativet blant kvinner over hele landet. Grovt sett foretrekker rundt en tredjedel av mennene det samme. Ser vi bort fra vestlendingene, som har denne kombinasjonen av foreldrenes navn som sitt førstevalg, er dette norske menns klare andrevalg.

Andelen som favoriserer morens etternavn er forholdsvis lav i alle deler av landet. Kvinner bosatt i og rundt hovedstaden er mest positive til en slik løsning, men svært få ser for seg at barna bare overtar morens navn. Det er mer i vinden å velge begge foreldrenes navn med morens til sist, noe som rundt en av ti hovedstadskvinner foretrekker. Også i Nord-Norge mener mange kvinner at morens etternavn i den ene eller andre konstellasjonen er best, men i likhet med kvinner fra Oslo og Akershus går flesteparten inn for å ta i bruk både mors og fars navn med farens som mellomnavn (se tabell 1).

Kvinner og menn bosatt i hovedstadsregionen er mest i tvil eller kommer med egne forslag, som for eksempel å velge det minst vanlige etternavnet. I den andre enden finner vi personer fra Rogaland og Agderfylkene, som i større grad ser ut til å slå seg til ro med alternativene gitt i spørreskjemaet.

Tradisjonen tro?

Norske kvinner og menn er forbausende samstemte i sine syn på hvilket av foreldrenes etternavn barn bør få. Størstedelen foretrekker farens etternavn, enten alene eller sammen med morens som mellomnavn. At kvinner bytter til mannens etternavn ved ekteskapsinngåelsen, og at barn får farens etternavn, kan ses i sammenheng med en tradisjon der mannen anses som familiens overhode (Johnson og Scheuble 2002). Derfor er det kanskje ikke så overraskende at det er mannens navn som føres videre til neste generasjon.

Kvinnene og mennene er imidlertid uenige om bruken av mors navn som mellomnavn: nesten dobbelt så mange menn som kvinner synes det er best at kun farens navn føres videre til barna, mens størstedelen av kvinnene satser på morens navn som mellomnavn. Selv om barnet får morens navn som mellomnavn, og hennes etternavn derfor ikke har noen åpenbar "funksjon" i offentlig sammenheng, kan det være viktig sosialt og av betydning for morens identitet og tilhørighet til egen slekt.

På de øvrige svaralternativene er kjønnsforskjellene mindre klare, men vi merker oss at særlig mange kvinner, og da spesielt de med universitets- og høyskoleutdanning, har krysset av på annet-alternativet. Ofte favoriseres de uvanlige og "pene" etternavnene, noe som nok bekrefter at valg av barns etternavn også kan være et spørsmål om smak og behag. At det i tillegg er flest kvinner som kommer med alternative forslag, kan bety at problemstillingen engasjerer kvinner mer enn menn.

Dessuten varierer nordmenns holdninger til hvilke(t) av foreldrenes etternavn barn bør bruke med hvor i landet de bor. Dersom vi godtar at det å velge bare fars etternavn uttrykker tradisjonelle holdninger, peker menn fra Agderfylkene og Rogaland seg ut som særlig tradisjonstro. Kvinner fra Oslo og Akershus velger sjelden fars etternavn alene og ønsker oftest å benytte mors navn. Derfor kan de betegnes som minst tradisjonelle. Også andelen som kommer med egne ideer, eller som ikke har noen bestemt mening om barns etternavn, er størst i hovedstadsområdet og lavest i Agderfylkene og Rogaland. Dette bekrefter inntrykket av at våre navneskikker er lokale og at de er mer seiglivete i noen områder enn andre.

Ellers er det viktig å understreke at spørsmålet vi har stilt i denne undersøkelsen er hypotetisk, noe som kan forklare de relativt store "vet ikke"-andelene. Vi vet heller ikke hva mennene og kvinnene med barn faktisk har valgt, selv om det er nærliggende å tro at deres valg samsvarer med holdningene de gir uttrykk for i denne undersøkelsen. Det er også usikkert hva de barnløse kommer til å gjøre når de får egne barn. Imidlertid bekrefter denne undersøkelsen langt på vei at det å gi morens etternavn til barn fortsatt er et brudd med
etablerte navneskikker. Dette kan jo innebære at enda flere enn det vi finner her faktisk ender opp med å gi barna farens etternavn.

Men, med innføringen av en ny navnelov i 2003 ble det for første gang mulig for gifte og samboere å lage et nytt felles etternavn.( 2 ) Dette forenkler problemstillingen om hvilket etternavn en skal gi barn betraktelig. Et annet, og kan hende et like kjønnsnøytralt og rettferdig valg, er å gi barna begge foreldrenes navn i alfabetisk rekkefølge, eller rett og slett bestemme etternavnet og/eller rekkefølgen ved loddtrekning eller ut fra hva som klinger best?

Noter

(1) Størstedelen av disse kvinnene foreslår å avgjøre navnevalget ut fra smak og behag: tre fjerdedeler vil bruke det minst vanlige etternavnet, det som er "penest" eller passer best med barnets øvrige navn (ikke vist).

(2) Kravet som stilles til samboere er at de enten har bodd sammen i minst to år, eller at de har felles barn (lov om personnavn).

Referanser

Lov 2002-06-07 nr.19: Lov om personnavn (navneloven). https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2002-06-07-19 (30.03.2005).

Noack, T. og K. Aa. Wiik (2005): Navnevalg ved giftermål: Likestillingens siste skanse? Samfunnsspeilet 5, 2005, s. 2, Statistisk sentralbyrå.

NOU (2001:1): Lov om personnavn. Tradisjon, liberalisering og forenkling, Oslo: Statens forvaltningstjeneste.

Johnson, D. R. og L. K. Scheuble (2002): What should we call our kids? Choosing children’s surnames when parents’ last name differ, Social Science Journal , 39 (2002): 419-29.

Kenneth Aarskaug Wiik er førstekonsulent i Statistisk sentralbyrå, Seksjon for demografi og levekårsforskning ( kenneth.aarskaug.wiik@ssb.no ).

Tabeller:

• Tabell 1 Kvinners og menns holdning til valg av barns etternavn, etter bosted. Prosent