«... en ganske kraftig forminskelse av Europas befolkning»

Publikasjonen på 121 sider tar blant annet for seg det statistiske materialet man hadde tilgjengelig til å utarbeide utvandringsstatistikk. Etter en ny lov i 1869 måtte alle utvandrere levere et skjema og disse ble brukt til å utarbeide statistikk over utvandringen. For tidligere perioder var det ulike kilder som kirkebøker, konsulrapporter fra New York og Quebec og lister over utstedte pass som dannet grunnlaget for utvandringsstatistikken.

Historien om den norske oversjøiske utvandringen

«Utvandringsstatistikk» tar også for seg den norske oversjøiske utvandringens historie, fra Kleng Persons reise til USA i 1821 og helt fram til den første verdenskrig. Den regelmessige utvandringen tok til i 1836, og publikasjonen går gjennom de ulike bølgene av utvandring de påfølgende tiårene. I 1882 nådde utvandringen både absolutt og relativt sin største høyde, med nærmere 29 000 utvandrere til oversjøiske land, eller 15 per 1000 innbyggere.

Utvandringens årsaker er viet et eget kapittel, og det vises blant annet til de grunnene utvandrerne etter 1905 selv oppga i skjemaene de måtte fylle ut når de dro. De økonomiske mulighetene i Amerika, alderssammensetningen i befolkningen, vanskelige jordforhold og høy arbeidsledighet i Norge, og oppmuntrende brev fra «amerika-farerne» var blant hovedårsakene til utvandringen. I den helt første fasen av utvandringen pekes det på utvandrernes eventyrlyst og deres religiøse grunner for å dra fra Norge, mens etter hvert kunne «tilfeldig intredende uheldige naturlige forhold» som år med dårlige avlinger og uheldig fiske være nok til at folk valgte å dra over havet.

Oppland det store utvandrerfylket

Både utvandrernes hjemsted, deres alder og sivilstand, og «livsstilling» er gjort til gjenstand for analyse i publikasjonen. I perioden 1836-1865 var det fylkene Telemark, Sogn og Fjordane og Oppland som hadde de høyeste utvandringsratene, med Sogn, Valdres og Hallingdal som de hardest rammede distriktene i tiåret 1856-65. I den senere perioden 1866-1915 var det Oppland, Vest-Agder og Rogaland som relativt sett opplevde den største utvandringen, med Lista, Nordre Gudbrandsdalen og Mandal fogderier som ledende i tiåret 1901-10. Hvilke tider av året emigrantene dro, hvilke byer de dro fra og hvilken bestemmelsessted de hadde i tankene, blir også beskrevet.

Utvandringens betydning for befolkningsforholdene i Norge analyseres. Selv om fruktbarheten var høy og dødeligheten synkende i Norge på 1800-tallet var overskuddet av utvandrere etter 1866 så stort at det i perioder reduserte ratene for befolkningsveksten betydelig.

Irland og Norge på topp

Ett kapittel er viet den norske utvandringen sett i lys av utvandringen fra andre europeiske land. Sett i forhold til folketallet var det bare Irland som hadde flere utvandrere enn Norge i perioden 1860-1910. Men i mange europeiske land var det store flyttestrømmer til USA i samme periode. «Denne siste utvandring, som i større målestokk tok sin begynnelse i 40-årene i forrige århundrede, særlig som følge av opdagelsen av de store gull-leier i Kalifornien og i Australien, har overalt vært den langt overveiende og har medført en ganske betraktelig forminskelse av Europas befolkning» kan man lese i innledningen.

Som del av prosjektet «Digitalisering av eldre norsk statistikk» er «Utvandringsstatistikk» gjort elektronisk tilgjengelig på Internett i PDF-format. Den er skannet med tekstgjenkjenning slik at teksten er søkbar. I tiden framover vil stadig flere av de eldre statistikkpublikasjonene på lignende vis bli tilgjengelige på ssb.no/a/histstat/.

«Utvandringsstatistikk», Departementet for sociale saker, 1921