Er vi villig til å ta oss av gamle mor og far?

Befolkningen i Europa blir stadig eldre, og det stiller nye krav til familiens omsorgsinnsats. Samtidig finner det sted demografiske endringer som kan påvirke voksne barns muligheter og villighet til å yte hjelp: økt utdanning og sterkere individualistiske verdier som preger samfunnet, dessuten lavere fruktbarhet, flere oppløste parforhold og flere yrkesaktive kvinner. Vil slike endringer påvirke oppslutningen om omsorg for gamle foreldre? Spørsmålet er aktuelt for alle land i Europa, ikke minst land der familien har stått for det meste av eldreomsorgen.

For å belyse dette spørsmålet har vi sett på sammenhenger mellom holdninger til ansvar for gamle foreldre og utvalgte demografiske faktorer i syv øst- og vesteuropeiske land, med spesiell vekt på Norge (se tekstboks).

Barns ansvar for gamle foreldre er målt ved fire påstander som de intervjuede tar stilling til. Påstandene og andelen som har sagt seg enig i dem, er gjengitt i tabell 1.

Variasjonen mellom landene er stor. Det er imidlertid viktig å peke på at selv om påstandene er de samme i alle land og for alle grupper, kan referansene for svarene variere. Noen kan svare ut fra forhold til verdier og normer, andre ut fra personlige intensjoner og holdninger. Man kan også svare fra en posisjon som yter eller mottager av omsorg. I denne artikkelen tar vi i utgangspunktet svarene som de er, uansett hvilken posisjon svareren har. Svarene tolkes som uttrykk for holdninger som kan gjenspeile om de som blir spurt, er innstilt på å gi omsorg til gamle foreldre eller å motta slik omsorg fra sine barn.

Familieansvaret for gamle svakest i Norge

Når vi sammenligner de syv landene og bruker et mål der de fire spørsmålene er slått sammen (figur 1), ser vi store forskjeller i holdninger til familieansvar for gamle foreldre. I Norge er det færrest som slutter opp om ansvaret, i Georgia er det flest. I de tre østeuropeiske landene, Bulgaria, Russland og Georgia, er de aller fleste enig i utsagnene om familieansvar.

Gjennomsnittene i figur 1 skjuler interessante variasjoner mellom landene, som vist i tabell 1. Ser vi spørsmålene enkeltvis, er forskjellen mellom Norge og de andre landene minst når det gjelder holdninger til at «barn bør ta ansvar for omsorgen når foreldre trenger det». Spørsmålet er nokså generelt, og man kan legge både lite og mye i det å «ta ansvar». I Norge er omtrent halvparten enig i at voksne barn bør ta ansvar, mot to tredjedeler eller mer i de andre landene.

Størst forskjell mellom Norge og andre land finner vi i holdninger til mer konkrete forsakelser fra de voksne barnas side, som å tilpasse jobb etter foreldrenes behov og å ha foreldre boende hos seg når de ikke kan ta vare på seg selv. Bare 13 prosent i Norge er enig i å ha foreldre boende, mot mer enn tre ganger så mange i Tyskland og Frankrike, og enda flere i de østeuropeiske landene.

Ansvar for gamle foreldre og tilgang til offentlig omsorg

Bak forskjeller mellom landene ligger forskjeller i kultur og tradisjon, i grad av modernisering og urbanisering, ikke minst i tilbud av offentlig omsorg. Sammenlignet med andre land har Norge en svært sjenerøs eldreomsorg. Familiens hjelp er først og fremst et viktig supplement til offentlige tjenester når gamle foreldre blir skrøpelige.

I de østeuropeiske landene er tilbudet av offentlige tjenester svært begrenset, og i land som Georgia og Bulgaria så å si fraværende. Unnlater man å stille opp for skrøpelige foreldre, overlates de til seg selv eller til andres veldedighet. Den nesten unisone oppslutningen om ansvaret for gamle foreldre i østeuropeiske land må sees på denne bakgrunn. Det peker i retning av at i disse landene er ansvar for gamle foreldre mer å ligne på oppfatninger man tar for gitt, slik man i Norge tar det for gitt at foreldre bør ta seg av sine mindreårige barn eller ta seg av en ektefelle som er blitt skrøpelig.

Demografiske endringer, mindre omsorg?

Når man spør om demografiske endringer kan påvirke voksne barns omsorg for foreldre, bygger det på antagelser om at evnen til å gi omsorg kan bli mindre som følge av oppløste parforhold, færre barn som skal dele på omsorgen og høyere yrkesaktivitet blant kvinner.

Til dette kan føyes antagelser om at mer individualistiske verdier (van de Kaa 1987) kan føre til at voksne barn er mindre villige til å yte omsorg. Men om det så å si ikke finnes offentlig eldreomsorg, kan villighet og holdninger bli irrelevante og evnene strekkes langt. Nøden tvinger en til å ta ansvar, tilpasse sitt arbeid, hjelpe økonomisk og ta gamle foreldrene inn i eget hjem dersom de har behov for det.

Østeuropeerne har høy ansvarsfølelse i alle grupper

Analysene fra de syv landene viser at i Ungarn, Bulgaria, Russland og Georgia har demografiske faktorer liten eller ingen betydning for ansvarsnormer i forhold til gamle foreldre. Om du har høy eller lav utdanning, er skilt, samboende eller gift, har barn eller ikke, og om man er yrkesaktiv eller ikke, spiller ingen rolle for holdningene.

Å forklare forskjeller mellom Norge og andre land med ulikheter i eldreomsorg alene kan imidlertid være for enkelt. Selv om grad av modernisering og økonomisk vekst i et land vil være av betydning for holdninger og verdier (Inglehart og Baker 2000), vil også kulturell arv og tradisjon (Reher 1998) og institusjonelle strukturer (Mayer 2001) virke inn. Dermed kan de samme demografiske endringene få ulike konsekvenser for holdninger og verdier i ulike land (Billari og Wilson 2001).

Fordi så å si alle i de østeuropeiske landene er enige i at voksne barn bør ta ansvar for sine foreldre, er det interessant å se på hva som kan forklare holdningsforskjeller i de vesteuropeiske landene – Norge, Frankrike og Tyskland. Analysene, hvor vi tar hensyn til mange forhold som kan være knyttet til ansvarsholdninger (blant annet kjønn, alder, antall barn, antall søsken, helse, om man har foreldre i live, om man er i arbeid), viser at særlig to forhold har sammenheng med holdninger til voksne barns ansvar, nemlig kjønn og barnetall.

Menn mer positive til omsorg

I Norge, Frankrike og Tyskland finner vi at menn er mer positive til å ta omsorgsansvar for gamle foreldre enn kvinner. I første omgang kan det synes overraskende, fordi det overalt i verden er kvinner som tar seg av familiens gamle. På den andre siden kan man tenke seg at nettopp dette kan være en grunn til kjønnsforskjellen: kvinnene vet hva omfattende omsorg innebærer av innsats, og er derfor mer forbeholdne med å gi sin tilslutning. Mennenes svar kan være mer uforpliktende, og kanskje til og med implisitt referere til oppfatninger om søstres eller døtres ansvarsforpliktelser.

Så enkelt er det likevel ikke. Respondentene er nemlig også bedt om å ta stilling til følgende påstand: «Når foreldre trenger hjelp, bør døtre ta mer ansvar for omsorgen enn sønner» (figur 4). I Norge er omtrent 90 prosent uenig i en slik påstand, de aller fleste er «sterkt uenig» uansett kjønn. Selv om det er færre i Tyskland og Frankrike som er uenige, er det også her et klart flertall som synes at døtre og sønner bør ta like stort ansvar. I de østeuropeiske landene er det langt flere som stiller seg positivt til at kvinner bør være de som yter mest.

Likestilling i Norge – i holdninger

Svarfordelingen på spørsmålet om sønners og døtres ansvar illustrerer at Norge er særegent når det gjelder holdninger til likestilling. Selv om det fremdeles er kvinner som yter mest omsorg til familiens gamle i Norge, kan holdningene reflektere at arbeidsdelingen i omsorg for eldre er under endring. Så langt har det primært vært barneomsorg og husholdsoppgaver som har fått oppmerksomhet i likestillingsdebatten. Med nye generasjoner av «moderne menn», og med en økende andel eldre, kan mer likestilt ansvar for gamle foreldre bli aktuelt.

Barnløse mer positive til å ta seg av foreldre

Antall barn i familien slår også ut for ansvarsholdinger. Dette er særlig interessant, fordi lavere fruktbarhet har skapt bekymring i mange land. Man kunne tenke seg at det å ha få eller ingen barn kan være knyttet til ønsker om egen uavhengighet og være uttrykk for mer negative holdninger til familieforpliktelser. Tendensene i Norge, Tyskland og Frankrike er imidlertid omvendt (figur 5).

Barnløse er mer positive til ansvar for familiens gamle enn de som har barn. I tillegg er det en tendens til at de med bare ett barn er mer positive enn de som har to eller flere. Med få eller ingen barn har man færre konkurrerende forpliktelser, og kanskje også større forventninger om å få familiehjelp. Slik sett trues ikke familieomsorgen av lavere fruktbarhet, i hvert fall ikke på kort sikt. Når det blir flere barnløse blant skrøpelige eldre, kan situasjonen bli en annen.

Mer utbredt blant yngre enn eldre

Det kan være nærliggende å tro at sterke holdninger om at barn bør ta ansvar for gamle foreldre representerer tradisjonelle verdier, og således er mer utbredt blant eldre generasjoner enn blant yngre. Slik er det imidlertid ikke i noen av landene.

I de fleste land er det ingen forskjeller mellom unge og gamle i holdninger til familieansvar. Norge er imidlertid et slående unntak. I Norge er det en sterk tendens til at yngre slutter sterkere opp om familienormer enn eldre (figur 6).

Ser vi på enkeltspørsmål, er det for eksempel nesten like mange i aldersgruppen 18-39 år i Norge som er enig i at man bør ta ansvar for gamle foreldre, som det er i Frankrike og Ungarn (rundt 70 prosent). Mer enn halvparten i denne aldersgruppen er enig i at voksne barn bør hjelpe gamle foreldre økonomisk om de har økonomiske problemer, og knapt en av fem i denne aldersgruppen er enig i at voksne barn bør tilpasse sitt arbeid og ha foreldre boende hos seg om foreldrene har behov for det. Prosentandelene er halvparten eller mindre enn dette blant dem over 60 år.

Ung idealisme mot erfaringer?

Flere forhold kan ligge bak de store aldersforskjellene i holdninger til foreldreansvar i Norge. Viktigst er trolig at ulike aldersgrupper, som har ulike referanser, svarer på holdningsspørsmålene. De yngste gruppene (kohortene), som fremdeles har spreke foreldre, kan være mer idealistiske. Middelaldrende er i en livsfase der det å gi omsorg kan være mest aktuelt, mens eldre i større grad kan legge vekt på det å motta omsorg i sine svar.

Bakgrunnen for de eldstes svar kan først og fremst være altruistisk motivert. Gitt at man i Norge kan få hjelp fra omsorgstjenestene, vil foreldre beskytte voksne barn mot å ta en stor omsorgsbyrde (Daatland 1990). Man skal imidlertid ikke se bort fra at vi ser tendenser til holdingsendringer. Blant annet har foreldrerollen endret seg mye gjennom de siste generasjonene, fra at foreldre var mer autoritære oppdragere, til at foreldre og barn blir mer likeverdige. Yngre generasjoner kan ha et annet og nærere forhold til foreldrene, og de kan fortsatt ha det når de blir gamle.

Hva gjør Norge forskjellig?

Blant de syv landene er Norge nokså avvikende ved at vi har svakere ansvarsnormer og klarere aldersforskjeller i holdninger. Norge er det eneste landet der demografiske egenskaper har klar sammenheng med ansvarsnormer. Sammenhengene peker (ut fra disse data) i retning av at demografiske endringer ikke vil påvirke holdninger i negativ retning. Menn er mer positive enn kvinner, barnløse er mer positive enn de med barn, og yngre er mer positive enn eldre.

Trekker vi inn andre demografiske endringer som at udanningsnivået øker, at oppløste parforhold blir mer vanlig, og at kvinnelig yrkesaktivitet er høy, finner vi at heller ikke disse forholdene synes å bidra negativt når det gjelder ansvarsholdninger. Høyt utdannede er noe mer positive enn de med lav utdanning, samboende og skilte har samme holdinger som gifte. Hvorvidt kvinner er yrkeskaktive, spiller ingen rolle for disse holdningene.

Demografiske endringer på makroplanet kan ha påvirket både den offentlige politikken og holdningene til at barn skal ha ansvar for sine gamle foreldre. Norge hadde en tidligere fruktbarhetsnedgang enn de fleste av de andre landene vi her ser på, og fikk derfor en relativt gammel befolkning. Dette kan ha vært med på å presse fram behovet for offentlig omsorg for eldre, noe som også har vært preget av statens velferdspolitikk og den økonomiske evnen til å gjennomføre slik politikk.

De andre landene, særlig de østeuropeiske, kan nokså nylig ha blitt klar over den raskt økende befolkningsaldringen og utsiktene framover, og har derfor ennå ikke tatt helt inn over seg behovet for offentlig omsorg på dette feltet. Fruktbarhetsfallet til svært lave nivåer, bare 1,2-1,5 barn per kvinne (bortsett fra i Frankrike), vil etter hvert gjøre det enda vanskeligere å ha en familiebasert eldreomsorg, da det vil bli for mange gamle med få eller ingen barn. Paradoksalt nok har Norge både et mindre behov (færre gamle) og en større evne (flere barn og bedre økonomi) for at barn tar seg av sine gamle foreldre.

Holdninger og handlinger – avstanden kan være stor

Informasjon om holdninger til familieansvar kan være interessant av flere grunner. Man kan forstå holdninger slik man forstår meningsmålinger. I denne sammenheng kan holdningene si noe om oppslutning om politiske tiltak for å øke familiens innsats. Flere yngre enn eldre vil være positive til det i Norge.

Mer nærliggende kan det være å forstå holdingene som beredskap til faktisk å hjelpe gamle foreldre når de måtte trenge det. I så måte gir imidlertid holdningsspørsmål nokså usikre svar. Det kan være lang avstand mellom holdninger og handlinger når det kommer til stykket.

Referanser

Billari, F.C. og C. Wilson (2001): Convergence towards diversity? Cohort dynamics in the transition to adulthood in contemporary Western Europe, MPIDR Working paper WP 2001-039, Max Planck Institute for Demographic Research.

Daatland, S.O. (1990): What are families for? On family solidarity and preference for help, Ageing and Society, 10(1): 1-15.

Inglehart, R. og W.E. Baker (2000): Modernization, cultural change, and the persistence of traditional values, American Sociological Review 65(1): 19-51.

Mayer, K.U. (2001): The paradox of global social change and national path dependencies: life course patterns in advanced societies. I A. R. Woodward and M. Kohli: Inclusion- Exclusion, London: Routledge.

Reher, D.S. (1998): Family Ties in Western Europe: Persistent contrasts, Population and Development Review 24(2): 203-234.

United Nations (2005): Generations and Gender Programme: Survey Instruments. New York og Genève: United Nations.

van de Kaa, D.J. (1987): Europe’s second demographic transition, Population Bulletin 42(1): 1-59.

Tabeller:

• Tabell 1 Holdninger til voksne barns ansvar for gamle foreldre. Prosent som er «svært enig» eller «enig»