Et folkebytte over Kjølen?

I denne artikkelen ser vi på hvilke perioder mange har valgt å flytte til nabolandet, og hvor har de valgt å bosette seg. Vi avslører også hvorvidt det er flest svensker som har dratt til Norge, eller om nordmennene har vært de ivrigste grensekrysserne i hundreåret som har gått siden unionsoppløsningen.

Unionsoppløsningen i innvandringsstatistikken

1903 var det første året offisiell statistikk viste at det var flere som emigrerte fra Norge til Sverige, enn andre veien. I 1905 og 1906 sank antallet emigranter til Norge til et foreløpig bunnivå, mens antallet immigranter fra Norge steg. I Statistiska centralbyråns underdåniga berättelse for år 1905 ; Befolkningsstatistik stod det: «Hvad särskildt folkbytet med Norge under år 1905 beträffar, så lider det väl intet tvifvel, att detsamma i afsevärd grad påverkats äfven af de politiska förhållandena.». Det var trolig mange tidligere utflyttede svensker som ville hjem til sitt gamla, fria og fjellhøga nord i disse årene, enten det skyldtes den politiske eller økonomiske situasjonen i de to landene.

Den delen av den svenske statistikken som omhandlet emigranter og immigranter ble kalt «folkbytet med främmande länder», og de svenske tallseriene for utvandringen går helt tilbake til 1851, og de for innvandringen tilbake til 1871. Den norske utvandringsstatistikken inkluderte lenge bare tall for utvandring til oversjøiske land og først fra 1951 kom det en mer omfattende norsk statistikk over flyttinger til og fra utlandet. Opprettelsen av folkeregistre i alle kommuner og generell meldeplikt gjorde det mulig for Statistisk sentralbyrå å utarbeide en slik statistikk.

Ikke av "fremmed race"?

En annen statistikkilde som forteller en del om omfanget på flyttingene mellom Norge og Sverige, er folketellingene. Fra og med folketellingene i 1860 (Sverige) og 1865 (Norge) måtte folk nemlig oppgi fødested , og fra 1900/1910 også hvilket statsborgerskap de hadde. På den måten finner vi tall hvert tiende år for hvor mange personer som hadde en tilknytning til nabolandet, hvor disse bodde og tidvis også hva de arbeidet med.

Aldri har det vært registrert så mange svenskfødte i Norge som ved folketellingen i 1900 - fem år før unionsoppløsningen. Siden midten av 1800-tallet og frem til 1900 hadde den svenske innvandringen økt kraftig, særlig i perioder da det var høykonjunkturer i Norge. De nærmere 50 000 personene utgjorde 2,2 prosent av befolkningen i Norge, og rundt 75 prosent av de utenlandsfødte det året. 2,2 prosent av den norske befolkningen ville i 2005 tilsvart i overkant av 100 000 personer. I Sverige var det i 1900 7 978 personer som oppga Norge som fødeland, eller knappe 0,2 prosent av den svenske befolkningen på dette tidspunkt. De norskfødte var likevel den største gruppen personer født utenfor Sverige, og den plasseringen forble uendret frem til folketellingen i 1950.

Vi ser i de norske folketellingene tegn på at man i Norge egentlig ikke regnet svenskene som et fremmedelement i befolkningen på samme måte som man tidligere synes kvener, samer og mer eksotiske utlendinger var. Tallene for de utenlandsfødte ble i hovedoversikten fra den norske folketellingen i 1910 brukt av statistikerne i et forsøk på å etablere hva det fremmede element i befolkningen var, det vil si de av en annen «race». Etter å ha fjernet personer man antok var av norsk rase selv om de var født i utlandet, særlig barn av hjemvendte norsk-amerikanere, kom man frem til at «Høist 4 pct. av befolkningen kan altsaa antages at være av fremmed race. Størsteparten av disse var imidlertid svensker og dansker.»

Mange svenskfødte i Norge

Andelen av befolkningen i Norge som var født i Sverige eller hadde svensk statsborgerskap, var størst i perioden frem til 2. verdenskrig. Men svenskenes andel av befolkningen ble mindre i hver folketelling etter 1920 og frem til den i 1980, for deretter stort sett å stige frem til i dag. De svenskfødte den største gruppen utenlandsfødte i Norge helt frem til folketellingen i 1980, og svenskene utgjorde den største gruppen fremmede statsborgere frem til folketellingen i 1960. Og i 2001 var svenske statsborgere igjen den største gruppen.

I Sverige har andelen personer født i Norge steget mer eller mindre jevnt og trutt i hele hundreårsperioden. Det var særlig etter den annen verdenskrig at antallet norskfødte og norske statsborgere i Sverige la seg på et høyere nivå enn tidligere. Ved folketellingene i 1950 og 1960 lå andelene norskfødte og norske statsborgere i Sverige og omvendt på omtrent samme nivå, rundt 0,5 prosent av befolkningene. Men ikke siden 1900 har nordmenn vært den største innvandrergruppen i Sverige. Det er Finland som har bidratt mest til størrelsen på innvandrerbefolkningen i Sverige på 1900-tallet, og også dansker og jugoslaver har i perioder vært større tallmessig enn de norskfødte og de norske statsborgerne.

Med tanke på den lange grensen mellom Norge og Sverige er det kanskje ikke så overraskende at nabolandet har vært en av hovedmottakerne når befolkningen har valgt å flytte utenlands. Men rent umiddelbart virker ikke tallene fra folketellingene særlig imponerende. Andeler på rundt 0,5 prosent av nabofolket i lange perioder vitner ikke om enorme folkevandringer over Kjølen. Men tallene på landsbasis skjuler store regionale variasjoner.

Hvor kom de fra, hvor dro de hen?

Det er påfallende at selv med de store endringene som har skjedd i de norske og svenske samfunnene over det siste hundreåret, så er det likevel de samme områdene som gjennom hele perioden er mottakere og avsendere av innvandrere fra nabolandet.

De svenske folketellingene frem til annen verdenskrig viser at de største gruppene norskfødte og norske statsborgere bodde i de sørlige grenseområdene i Värmlands län, Göteborgs og Bohuslän, og Alvsborg län (De to sistnevnte, sammen med Skaraborg län, utgjør i dag regionen Västra Götalands län). De svenske innvandringstallene for perioden 1911-20 viser at det særlig var svensker som flyttet tilbake til Sverige, gjerne med norskfødte barn, som bosatte seg i disse områdene. Innvandrerne med norsk statsborgerskap var mer likt fordelt over hele Sverige selv om de største gruppene var å finne i grenselänene og i Stockholm.

Utover 1930-tallet ble nettopp Stockholm en stadig viktigere destinasjon for innvandrerne fra Norge, og etter annen verdenskrig er det hovedstadsregionen, Göteborgs og Bohus län og Värmlands län som skiller seg ut med hensyn til flyttingene mellom Norge og Sverige. Stockholm er blitt det stedet hvor klart flest innvandrere fra Norge slår seg ned, mens når det gjelder utvandrerne så er det mer jevnt mellom hovedstaden og Västra Götalands län. En studie fra 2001 viste at det var klart flere svensker som pendlet til Norge enn omvendt. Også den største gruppen pendlere bodde i grenselänene Värmland og Västra Götaland.

I hundreåret 1905-2004 er det i fylkene østfold, Akershus, Oslo og Vestfold det tallmessig har bodd flest svensker. De norske folketellingene viser at svenskene i perioder må ha satt sitt definitive preg på en del norske kommuner. Det mest kjente eksemplet er kanskje grensekommunen Idd i Smaalenene (senere østfold) hvor svenskfødte utgjorde over en fjerdedel av befolkningen ved folketellingen i 1910. Svenske statsborgere utgjorde 7,8 prosent av befolkningen i Smaalenene samme år.

Hvorfor er det særlig fra de sørlige grenseområdene at svenskene drar til Norge? En forklaring som ofte trekkes frem, er geografi og demografi. Grenseområdene mellom Norge og Sverige er, og har vært, tynt befolket. Befolkningstyngdepunktet er i sør med østfold, Akershus og Hedmark på norsk side og nettopp Värmland og Västra Götaland på svensk side. Det er derfor naturlig at det er i disse områdene migrasjonen er størst.

Befolkningsfordelingen i de to nabolandene er også med å forklare hvorfor det er så mange svensker som pendler til Norge. Folk som bor nært riksgrensen i Sverige har sitt nærmeste store og varierte arbeidsmarked i Norge, mens de på norsk side har et stort innenlandsk arbeidsmarked i nærheten. Den norske hovedstadsregionen har et velutviklet næringsliv, og dette området ligger relativt nær den svensk-norske grensen i sør.

Krigene...

Når vi skal vurdere på hvilken måte flyttingene mellom Sverige og Norge kan karakteriseres som et folkebytte, er det ikke bare andelen av befolkningen vi bør se på. Kanskje viktigst av alt er det at de to nabolandene har tatt imot hverandres befolkning i tøffe tider.

Det kom en stor bølge av svensker til Norge i 1916-20. Ved folketellingen i 1920 var det over 47 000 svenske statsborgere bosatt i Norge, og nærmere 40 000 personer var født i Sverige. Norsk næringsliv tjente på Norges nøytralitet under første verdenskrig, og storindustrien vokste. Det store flertall av svensker i Norge var beskjeftiget i fabrikker og håndverksbedrifter, eller ved steinbrudd, gruver og anlegg. En del var landbruks- og skogsarbeidere. De bosatte seg der det var arbeid å få, de fleste i byer eller distrikter med store fabrikkanlegg eller steinhuggerier.

Sverige ble et tilholdssted for mange nordmenn under den annen verdenskrig. Det var kun de nordmennene som ble folkeregistrert som kom med i den offisielle innvandringsstatistikken. I Befolkningsrörelsen for årene 1941-45 ble derfor også tallene for de utlendingene som hadde «vistelsetillstånd» fra Socialstyrelsen tatt med, men disse tallene inkluderte ikke barn under 16 år. 1. april 1945 var det 36 084 nordmenn som hadde vistelsetillstånd i Sverige, og historikere som har skrevet om nordmenn i Sverige i disse årene, har kommet frem til at det trolig var rundt 43 000-44 000 nordmenn i Sverige på slutten av krigen.

Arbeidsmigrasjon og økt mobilitet

Etter den annen verdenskrig la flyttingene fra Norge til Sverige seg på et høyere nivå enn tidligere, mellom 1 600 og 4 000 personer årlig. Tidligere hadde den registrerte innvandringen til Sverige fra Norge ligget mellom 400 til 1 000 personer, og ofte var dette svensker som trolig flyttet tilbake etter den store utvandringen før 1920. I så å si hele perioden 1946-1967 var innvandringen til Sverige fra Norge større enn andre veien, og de som dro til Norge fra Sverige, var hovedsaklig norske

statsborgere. Det lå økonomiske forhold bak flyttestrømmene. I tiårene etter krigen ble Sverige målet for en omfattende arbeidskraftmigrasjon fra mange steder i Europa. Sveriges nøytralitet under krigen førte til at landet hadde et produksjonsapparat som var intakt, og den store etterspørselen som fulgte gjenoppbyggingsarbeidet i Europa, førte til en langvarig og kraftig konjunkturoppgang for svensk industri.

I tiårene etter krigen gjorde nordiske politikere det også lettere å flytte mellom de nordiske landene. Det ble lettere for nordiske borgere å skifte statsborgerskap, og visum- og passtvangen mellom landene ble opphevet. I 1954 ble de nordiske landene enige om skape et felles arbeidsmarked i Norden, og norske statsborgere kunne dermed fritt arbeide i Sverige, og omvendt.

Det er i det hele tatt klart at nordmenn har vært de ivrigste grensekrysserne av de to nabofolkene etter 2. verdenskrig, både i absolutte tall og særlig sett i forhold til folkemengden. Helt fram til 1995 utgjorde norske statsborgere enn større andel av de som flyttet til Norge fra Sverige enn svenske statsborgere gjorde, med unntak av årene 1982-83 og 1986-88. Det kan tyde på at nordmenn har dratt til Sverige for en periode, for deretter å returnere til hjemlandet. Men som tallene for pendlingen i 2001 viste, så var svenskene den klart største gruppen som hadde lønnsarbeid i nabolandet. Konjunkturer spiller trolig en viktig rolle her, men det er også vanskeligere for nordmenn å pendle til Sverige fordi de befolkningsmessige tyngdepunktene ligger lenger fra grensen.

1989 og 1990 er de virkelig store utvandringsårene fra Norge til Sverige i perioden 1905-2005. Bankkrise, rekordhøy rente og vekst i arbeidsledigheten førte til at over 9 000 norske og rundt 1 500 svenske statsborgere flyttet til Sverige i 1989. Men denne situasjonen varte ikke lenge. Gode økonomiske tider i Norge sammen med økonomiske problemer i Sverige, førte til en rekordstor innvandring andre veien på 1990-tallet. 1997-99 var de store innvandringsårene for svensker til Norge, og ikke siden tiden før 1920 hadde så mange av dem flyttet over grensen.

Et folkebytte mellom Norge og Sverige i det 20. århundre

Statistikken åpner ikke for å tallfeste helt nøyaktig hvor mange svensker og nordmenn som har krysset grensen de siste hundre årene. Men den forteller oss at mellom Norge og Sverige har det, perioden sett under ett, foregått et folkebytte. De to landene deler en langstrakt grense. I århundrer har menn, kvinner og barn krysset denne grensen for å bosette seg i nabolandet. Noen for søke lykken for en kortere periode, noen for å slå seg ned for resten av livet, noen for å komme vekk fra hjemlandet, og andre for å følge kjærligheten.

En utvidet versjon av artikkelen kommer i publikasjonen 100 års ensomhet ? Norge og Sverige 1905 - 2005

Kilder :

NOS Folketellingene 1900 - Fjerde hefte; 1910 - Hovedoversigt, Femte hefte; 1920 - Fjerde hefte; 1930 - Tredje og fjerde hefte; 1946 - Fjerde hefte; 1950 - åttende hefte; 1960 - VIII.

NOS Folkemengdens bevegelse 1901-10, 1911-20.

NOS Historisk statistikk 1968, 1978, 1994.

NOS Folkemengden etter alder og ekteskapelig status 1976-84.

NOS Befolkningsstatistikk. Oversikt 1981-85.

NOS Befolkningsstatistikk 1986-99. Del 2 (1986-97)

NOS Statistisk årbok

SOS. Befolkningstatistik. Statistiska Centralbyråns underdåniga berättelse för år 1900, 1905-10.

SOS. Folkräkningen 1910. IV, 1920. II.; 1930. IV; 1945. IX; 1950. VI; 1960. IV;

SOS. Folk- och bostadsräkningen 1970. Del 3; 1975. Del 3.

SOS. Ut- och invandring 1911-1938.

SOS. Befolkningsrörelsen 1941-60.

SOS. Folkmängdens förändringar 1961-66.

SOS. Befolkningsförändringar 1967-90. Del 3.

SOS. Befolkningsstatistikk 1991-2003. Del 2 og 3 (1991-96), del 1-2, 3 (1997-2003).

SCB, Statistisk årsbok för Sverige 1945.

SCB (1969): Historisk statistik för Sverige. Del 1. Befolkning. Andra upplagen. 1720-1967.

SCB (1999): Befolkningsutvecklingen under 250 år. Historisk statistik för Sverige. Demografiska rapporter 1999:2.

Litteratur :

Backer, J. (1948); Den norske befolkningsstatistikk. En historisk oversikt., i Statistiske Meddelelser 1947, Oslo: Statistisk sentralbyrå.

Grimnes, O. K. (1969): Et flyktningesamfunn vokser fram, Oslo: H. Aschehoug & Co.

Kjeldstadli, K. (2003): «Hodet på en nordmann», i K. Kjeldstadli (red.) Norsk innvandringshistorie Bind 2 : I Nasjonalstatens tid 1814 - 1940 , Oslo: Pax Forlag A/S, 317-342.

Lie, E. og H. Roll-Hansen (2001): Faktisk talt . Statistikkens historie i Norge , Oslo: Universitetsforlaget.

Lundborg, P. (1989): «Den gemensamma nordiske arbetsmarknaden», i Norden förr och nu , 18:e Nordiska statistikermötet, Nordisk statistisk samarbete 1889-1989, Stockholm, 111-123.

Myhre, J.E. (2003a): «Det liberale innvandringsregimet, 1860-1901», i K. Kjeldstadli (red.) Norsk innvandringshistorie Bind 2 : I Nasjonalstatens tid 1814 - 1940 , Oslo: Pax Forlag A/S, 196-222.

Myhre, J.E. (2003b): «Mulighetenes land - arbeid i Norge mot slutten av det 19. århundret», i K. Kjeldstadli (red.) Norsk innvandringshistorie Bind 2 : I Nasjonalstatens tid 1814 - 1940 , Oslo: Pax Forlag A/S, 223-254.

Statistisk sentralbyrå (15. april 2004): «Størst arbeidskraftsstrøm fra Sverige til Norge». URL: http://www.ssb.no/magasinet/norge_verden/art-2004-04-15-01.html [12.08.04]

Svanberg, I. og M. Tydén (1992): Tusen år av invandring . En svensk kulturhistoria , Stockholm: Gidlunds Bokförlag.