Færre fødte og flere eldre gir sterkere aldring

Folketallet i Norge økte med nærmere 33 000 i 2018, til 5 328 000. Befolkningsveksten i Norge er halvert siden toppårene 2011 og 2012, da den årlige veksten var på over 65 000. Den kraftige vekstperioden som har preget den norske befolkningsutviklingen de siste 10-15 årene, er altså over, og den årlige økningen i folketallet er nesten tilbake på et gjennomsnittsnivå for perioden etter 2. verdenskrig slik figur 1 viser.

Befolkningsveksten i fjor var omtrent på samme nivå som i 2004 – det året EU ble utvidet med flere tidligere østblokkland, blant annet Polen og Litauen som har sterke utvandrertradisjoner. Innvandring fra nettopp disse landene er en viktig forklaring på den kraftige befolkningsveksten de siste 15 årene, men nedgangen i innvandring fra disse landene er også en viktig forklaring på at befolkningsveksten har gått ned. I tillegg har det vært en markant nedgang i fruktbarheten siden 2009.

Denne artikkelen forsøker å forklare hvorfor befolkningsveksten har avtatt i Norge siden 2012, med særlig fokus på fruktbarhetsnedgangen, samt å vise hva trendene i fruktbarhet, dødelighet, innenlands flytting og inn- og utvandring betyr for befolkningsutviklingen.

Avtagende befolkningsvekst i verden

For verdens befolkning som helhet har den prosentvise befolkningsveksten sunket klart siden 1960-årene, da den var på over 2 prosent. Nå synker også det årlige antallet nye jordboere. FN anslår en befolkningsvekst i verden på rundt 80 millioner (1,1 prosent) i 2018, mot 85 millioner (1,2 prosent) i 2012. Selv om befolkningsveksten i Norge er halvert siden 2012, vokser det norske folketallet fortsatt raskt sammenlignet med de fleste europeiske land. Figur 2 sammenligner den prosentvise veksten i Norge med FN-tall for befolkningsveksten i verden og i ulike deler av Europa. Fra 2007 til 2014 lå veksten i Norge på nivå med befolkningsveksten i hele verden, men nå har vi nærmet oss våre nordeuropeiske naboland. I Europa vokser befolkningen raskest i nord og vest, mens Øst- og Sør-Europa i flere år har hatt nedgang i folketallet. I disse områdene har fruktbarheten lenge vært lav, og det har til dels vært betydelig utvandring.

Færre innvandringer enn fødte

Det er flere årsaker til at befolkningsveksten i Norge er svakere nå enn i 2012. Grovt sett er det to faktorer som forklarer befolkningsveksten i et land, som vist i figur 2: Nettoinnvandring (altså innvandring minus utvandring) og fødselsoverskudd (det vil si fødte minus døde).

I 2012 sto nettoinnvandringen for hele 72 prosent av befolkningsveksten her til lands. Siden da har den sunket kraftig, men også fødselsoverskuddet har gått ned, særlig de siste fem årene. I 2018 forklarte nettoinnvandringen 56 prosent av befolkningsveksten, noe som fortsatt er en relativt høy andel historisk sett.

Nedgangen i fødselsoverskuddet skyldes først og fremst en nedgang i antall fødte og ikke endringer i antall døde. Tallet på døde har holdt seg svært stabilt de siste fem årene, på mellom 40 000 og 41 000 personer. Antall fødte har derimot sunket fra 59 000 i 2014 til 55 000 i 2018, som vist i figur 2. Men nedgangen i antall innvandringer har vært enda sterkere, og i fjor var det flere som ble født i Norge enn som innvandret hit. Slik har det ikke vært på tolv år.

Mens innvandringen til Norge har sunket, har flere utvandret herfra. Økningen i utvandring har imidlertid vært ujevn, og i fjor utvandret det færre enn i de tre årene før.

Ny storkohort på vei

Når fruktbarheten og innvandringen går ned, blir aldringen sterkere. Denne endringen er også tett knyttet til hvor mange vi er i de forskjellige aldersgruppene. Når store kull kommer inn i de eldste gruppene, slik de gjør nå, øker andelen eldre i befolkningen ekstra kraftig.

De horisontale linjene i befolkningspyramiden, figur 3, representerer ettårige aldre og dermed menn og kvinner født i samme år. Disse utgjør en kohort. Det er relativt stor forskjell på store og små alderskull. Pyramiden er ekstra bred for visse aldre. Der kan vi snakke om storkohorter, altså spesielt store årskull. 1. januar i år var den største ettårige aldersgruppen i Norge de som var 49 år – og altså var født i 1969. 1969-erne har vært den største kohorten i Norge helt siden begynnelsen av 1970-årene. De var det største kullet da de begynte på skolen, da de skulle ut i arbeidsmarkedet, og de har vært den største ettårige velgergruppen siden de fikk stemmerett. 1969-erne overtok som den største årgangen etter 1946-erne.

Året etter at freden kom, ble det født over 70 000 barn i Norge. Verken før eller siden har det blitt født så mange i løpet av ett år. 1946-kullet er fortsatt tydelige i befolkningspyramiden, ved nyttår var de 72 år gamle.

De som ble født i 1946, også kalt fredsbarna, var den største årgangen gjennom hele 1950- og 1960-tallet. Men på grunn av både utvandring og dødsfall ble de etter hvert forbigått av 1969-kullet. Godt hjulpet av innvandring er 1969-erne fortsatt det største kullet her i landet, men det varer sannsynligvis ikke lenge. Det ser ut til at 1969-erne blir forbigått av dem som er født i 1990 allerede i løpet av dette året. Dette skyldes utvandring og dødsfall blant personer født i 1969 og innvandring av personer født i 1990. Ifølge befolkningsframskrivingene vil 1990-erne være Norges nye storkohort fra en gang i løpet av 2019 og helt fram til godt inn i 2040-årene.

Fruktbarhetsnedgangen fortsatte

Fruktbarheten var historisk lav i 2017, men falt ytterligere i løpet av 2018, som vist i figur 4. Dermed fortsatte nedgangen i samlet fruktbarhetstall (SFT), som er det mest brukte demografiske målet på antall barn per kvinne. I 2009 var fruktbarheten 1,98 – det vil si nær to barn per kvinne, se figur 4. I 2017 hadde SFT falt til 1,62. Og nedgangen fortsatte i fjor – til 1,56 barn per kvinne. Fruktbarheten har altså sunket med 0,42 barn, det vil si nesten et halvt barn per kvinne, det siste tiåret.

Antall barn som fødes hvert år i Norge, avhenger både av fruktbarheten til kvinner og hvor mange kvinner som er i fruktbar alder. I løpet av 2018 økte antallet kvinner i alderen 15-49 år med 1 000. I tillegg var det en relativt sterk økning i aldersgruppene som får flest barn: Antallet kvinner i alderen 25-34 år økte med over 3 500. Likevel ble det bare født i overkant av 55 000 barn i 2018. Vi må helt tilbake til 1987 for å finne et år det ble født færre barn.

Som figur 4 viser, har mors alder ved første fødsel økt. I fjor var den hele 29,5 år – som er den høyeste fødealderen som noen gang er registrert. Bare i løpet av de siste to årene har fødealderen økt med et halvt år. Dersom vi går 30 år tilbake, var mors gjennomsnittsalder ved første fødsel om lag 25 år.

Stadig flere kvinner utsetter altså å få sitt første barn. Når fødealderen øker, vil SFT falle. Fallet i SFT kan dermed være en midlertidig utsettelse. Det vil si at SFT kan stige igjen hvis utsatte fødsler blir hentet inn på et senere tidspunkt, også kalt tempoeffekt. Imidlertid viser de langsiktige trendene at andelen kvinner som får tre eller flere barn, er synkende. Dette taler for at nedgangen i SFT ikke bare er resultat av en tempoeffekt, men at også det endelige barnetallet vil bli noe lavere for kvinner framover.

Fruktbarheten, slik den her er målt ved SFT, er et periodemål som kan variere en del fra år til år. Kohortfruktbarhet, det vil si antall barn kvinner fra et bestemt årskull har fått når de er ferdige med sin fruktbare periode, er mer stabil. Ulempen er at vi må vente nokså lenge før vi kan vite hva denne er. Ved 45 års alder har langt de fleste kvinner i Norge avsluttet sine barnefødsler, og kohortfruktbarheten måles derfor ofte ved denne alderen. Årskullet født i 1973, som er det siste vi kan se på kohortfruktbarhet for ved alder 45 år, har en kohortfruktbarhet på 1,98, som vist i tabell 1. Kohorten født i 1970 hadde i gjennomsnitt fått akkurat to barn ved alder 45, mens de påfølgende fødselskohortene har endt med en endelig fruktbarhet på under to barn ved alder 45 år.

Tabell 1. Antall barn blant kvinner ved alder 45 år (prosent) og totalt barnetall (kohortfruktbarhet) for utvalgte fødselskohorter

Til tabellen

I samsvar med økningen i alder for førstefødsel synker andelen med tre eller flere barn ved alder 45, se tabell 1. Som det framgår av tabellen, har andelen barnløse kvinner på 45 år økt gradvis, men stabilisert seg på i overkant av 13 prosent for kvinner født på 1970-tallet. Andelen med ett og to barn har økt noe, mens andelen med tre eller flere barn har gått ned. Ser vi på kvinner født i 1973 og som fylte 45 år i 2019, har 15 prosent ett barn, 42 prosent to barn, 22 prosent tre barn og 7 prosent fire eller flere barn.

Innvandrerfruktbarheten på vei ned

Innvandrerkvinner har tradisjonelt hatt en noe høyere fruktbarhet enn befolkningen for øvrig. I 2018 var fruktbarheten 1,87 blant innvandrerkvinner, 1,48 blant norskfødte kvinner med innvandrerforeldre og 1,50 blant kvinner uten innvandrerbakgrunn. Alle tre gruppene opplevde det samme fallet i fruktbarhet på 0,06 barn fra 2017. At fruktbarheten har sunket også blant innvandrere de siste årene, er illustrert i figur 5. Den høyeste fruktbarheten finner vi blant kvinner fra Afrika, mens innvandrerkvinner fra de øvrige landgruppene har relativt lik fruktbarhet som befolkningen ellers.

Antall barn som fødes hvert år av innvandrerkvinner avhenger imidlertid ikke bare av hvor mange barn hver enkelt innvandrerkvinne får. Antall innvandrerkvinner i fruktbar alder spiller også en vesentlig rolle, og denne andelen har økt. Totalt hadde rundt 29 prosent av barna som ble født i 2018, en mor som var innvandrer, mens nær 2 prosent hadde en mor som var norskfødt med innvandrerforeldre.

Økende fruktbarhet i andre deler av Europa

De fleste nordiske landene har opplevd en tydelig fruktbarhetsnedgang de siste ti årene. I Finland er samlet fruktbarhetstall nå nede i rekordlave 1,4 barn per kvinne. I Danmark har utviklingen ikke vært så entydig, men fruktbarheten har sunket noe siden 2016.

Trendene i Norden er likevel annerledes enn i mange andre deler av Europa. For eksempel har Tyskland, som i mange tiår har hatt svært lav fruktbarhet, hatt en ganske markant økning de siste ti årene og er nå omtrent på nivå med de nordiske landene, slik det kommer frem i figur 4. På ti år har fruktbarheten i Europa som helhet økt med nesten 0,2 barn per kvinne: fra 1,43 i perioden 2000-2005 til 1,60 i perioden 2010-2015. (FN 2018). I EU-området økte den fra 1,54 i 2006 til 1,60 i 2016 (Eurostat 2018). I mange av disse landene har fruktbarheten tidligere vært svært lav. Nå ser altså fruktbarhetsratene i ulike deler av Europa ut til å nærme seg hverandre.

Hvorfor faller fruktbarheten i Norge?

Det er ikke enkelt å finne gode forklaringer på hva som ligger bak fallet i fruktbarhet i Norge og de andre nordiske landene. Nedgangen i fruktbarheten i Norge fram til 2014 har vært studert av blant annet Lappegård og Dommermuth og Hart, Rønsen og Syse. De peker spesielt på økning i alder ved første fødsel, noe som blant annet kan henge sammen med at stadig flere kvinner tar høyere utdanning, og at barnefødsler er langt mindre vanlig blant studenter. I tillegg har det vært en langvarig trend at andelen kvinner som får tre eller flere barn, har gått ned. Fallet i fruktbarheten er imidlertid overraskende gjennomgående i ulike grupper av kvinner, og relativt uavhengig av både utdanningsnivå og utdanningsaktivitet.

Nylig er flere større prosjekter satt i gang for å se på mulige forklaringer, både i Norge og internasjonalt. De første resultatene fra disse studiene vil imidlertid bli klare først mot slutten av året. Et hovedspørsmål er hvorvidt økningen i fødealder vil fortsette eller ikke, og om utsatte fødsler vil innhentes. En bedre forståelse av årsaker til økningen i fødealder er dermed sentralt. Samtidig blir det viktig å følge med på utviklingen i andel barnløse og kohortfruktbarhet framover.

Fortsatt lav dødelighet

Antall døde i Norge har vært svært stabilt de siste fire årene. Det døde 40 840 personer i 2018, 66 flere enn i 2017. Dersom vi måler antall døde i prosent av folkemengden, har vi aldri hatt lavere dødstall. Selv med en aldrende befolkning er det kun 0,8 prosent av befolkningen som dør i løpet av ett år. Ser vi på antall døde hvert kvartal, ser vi at det døde flere enn vanlig i første kvartal i 2018, men vesentlig færre i det siste kvartalet. Fordelingen på første og siste kvartal henger dels sammen med influensasesongen, og mens influensautbruddet i 2017-18 startet i midten av desember og var uvanlig langvarig, har vi ikke hatt et tilsvarende utbrudd mot slutten av 2018.

Forventet levealder, som er et mer presist mål på dødelighetsforholdene i et land fordi den tar hensyn til alders- og kjønnsfordelingen, har heller aldri vært høyere i Norge enn den var i fjor: Forventet levealder for nyfødte gutter er nå på 81,0 år, mens den er på 84,5 år for nyfødte jenter. Imidlertid var den årlige økningen for menn lavere enn man har observert den siste tiden. Dermed dro kvinner litt fra menn igjen i 2018, slik det kommer frem i figur 6. Mens levealderen for kvinner bare har økt med et snaut halvår fra 2014, har menns levealder økt med et snaut år. I perioden etter 1990 har levealder økt med henholdsvis 7,6 år for menn og 4,7 år for kvinner. Dette betyr i praksis at menn har fått drøyt 3 måneders ekstra levetid per år, mens kvinner bare har fått 2 ekstra måneder årlig.

Forskjellen mellom kvinners og menns forventede levealder er nesten halvert siden 1980-årene, og er nå nede i 3,5 år. Det er likevel ikke historisk lavt. Gjennom mesteparten av 1800-tallet og første del av 1900-tallet var levealdersforskjellen mellom menn og kvinner på omtrent tre år. I etterkrigstiden økte kjønnsforskjellen, noe som forklares blant annet med at menn røykte i langt større grad enn kvinner. I 1980-årene var forskjellen oppe i nesten sju år. Nå ser det altså ut til at kjønnsforskjellen nærmer seg et mer vanlig historisk nivå. Som vi ser av figur 7, tar menn innpå kvinner også når de blir eldre.

Aldringen fortsetter

Gjennomsnittsalderen i Norge har økt hvert eneste år siden 1946. Første januar 2019 var befolkningen i gjennomsnitt 40,3 år gammel. De siste årene har økningen gått raskere. I løpet av 2018 økte snittalderen med 0,23 år. En så rask årlig aldring har vi ikke sett siden før andre verdenskrig. Dette gjenspeiles delvis i endringen etter alder fra 2018 til 2019: Mens det ble vel 5 400 færre barn og unge, ble det drøyt 22 400 flere eldre over 65 år. Dermed økte også den såkalte forsørgerbyrden for eldre (antall 65+ år/antall 20-64 år) fra 0,28 til 0,29.¹

Samtidig så vi også en økning i de eldste aldersgruppene, som vist i tabell 2. I antall var det gruppen 70-79 år som økte mest, og dette er dels en «hilsen fra krigen»: Det ble født flere barn i årene under og etter andre verdenskrig enn i årene før krigen. I aldersgruppen 85-89 år var det imidlertid en nedgang på nær 500 personer. Dette er de små mellomkrigskullene. I prosent ser vi en klar økning også for hundreåringer, men antallet her er fortsatt relativt beskjedent, i overkant av tusen personer.

Tabell 2. Endring i aldersstruktur fra 2018 til 2019

Til tabellen

Aldringen av en befolkning bestemmes i hovedsak av hvor mange som fødes, hvor mange som inn- og utvandrer og hvor høy levealderen er, samt av aldersstrukturen i befolkningen. Jo flere nyfødte, jo flere (unge) innvandrere, jo færre (unge) utvandrere og jo lavere levealder, jo yngre blir befolkningen. Tilsvarende vil få fødte, få innvandrere, mange utvandrere og en høy levealder gi en gammel befolkning. Som vist i gjennomgangen her, er tallet på fødte for 2018 historisk lavt, levealderen er historisk høy, og innvandringen på vei nedover. Samlet sett gir dette en sterkere aldring enn den vi har sett det siste tiåret.

Les mer og finn en oppsummering av også innvandring i Konjunkturtendensene med Økonomisk utsyn over året 2018, kapittel 4.

 

¹ Avsnittet er rettet 9. april 2019.