Familiens faste følge

Turid Noack er landets fremste ekspert på samlivets myter og realiteter. Hun har fulgt familielivet vårt i gode og onde dager gjennom 27 år.

Hun debuterte i Statistisk sentralbyrå med et formidabelt nybrottsarbeid: Den store norske fruktbarhetsundersøkelsen i 1977. Undersøkelsen skulle være en del av et internasjonalt prosjekt, og den nyansatte unge sosiologen og tobarnsmoren Turid Noack var blant de tre unge forskerne som fikk i oppgave å sette det hele i system.

Hun gjorde et grundig arbeid. Den norske undersøkelsen ble fulgt opp,med Noack som prosjektleder, i 1988. Denne undersøkelsen har siden dannet mønster for lignende samfunnsforskning i 23 andre europeiske land. Her hjemme ble fagfeltet også fulgt opp i 1999 og delvis i år. Og Norge er blitt et av de første land i verden som kan legge frem analyser av samboerskap, og aller først med statistiske analyser av registrerte partnerskap.

Men det startet altså slik:I 1977, bare fem år etter at straffelovens konkubinatparagraf med forbud mot ugift samliv ble opphevet, ble 4 137 kvinner over hele landet intervjuet. Om sitt seksualliv, fruktbarhet og familieplanlegging, om utdanning, samliv og prevensjon. Og det på en tid da gifte kvinner flest var husmødre, mange fortsatt ”var nødt til å gifte seg”, og samboerskap var så eksentrisk at det ennå ikke hadde fått navn. Papirløst ekteskap ble det unevnelige kalt, den gangen.

Uante tabuer

- Det var kjempespennende, forteller Turid Noack.

- Det var jo noe helt nytt, dette. For første gang skulle vi spørre folk om deres seksualvaner og andre touchy ting, og alle var like spente på reaksjonene.

Vi hadde knyttet til oss rådgivere utenfra. Noen av landets fremste samfunnsforskere var involvert, et par av dem markerte sosiologer på den tiden. De mente det var veldig viktig at vi spurte disse kvinnene om hvordan de tenkte livet sitt, om hvordan de hadde innrettet seg. Altså - om de først hadde tatt utdanning og så fått barn, om de bevisst hadde kombinert barn og utdanning, eller om de først satset på å få barn og så på utdanning.

Og der satt jeg og en yngre kollega i Byrået og utformet denne typen spørsmål til kvinner over hele landet. Og vi fikk kjemperos av denne fremstående sosiologen som syns at spørsmålene var så bra.

Men så skulle vi teste disse spørsmålene ut i en av drabantbyene til Oslo. Det var kvinner i omtrent vår egen generasjon vi spurte, og de ble bare sittende og se på oss. De hadde jo ikke så lang utdanning at dette med barn og utdanning var noen kollisjon. De hadde hjelpepleierutdanning, handelsskole eller sekretærlinje, og de fleste hadde rukket å jobbe før de fikk barn.

Alt dette så jeg jo senere, da vi fikk alle tallene på bordet, at det store flertall av kvinner født i 1945 hadde jobbet ganske mye før de fikk sitt første barn.

Dette burde vi ha sett. Landets fremste samfunnsforskere burde også ha visst dette. Og det lærte meg mye om nødvendigheten av ikke å teste ut spørreskjemaene på nabokontoret og faren ved ensidige akademiske innfallsvinkler, smiler Noack. Og fortsetter:

- Siden har det jo skjedd mye. Men å sette i gang en slik undersøkelse på slutten av 1970-tallet, det var nytt. Vi spurte om seksuell debutalder og en masse andre private ting. Klart mange i Byrået var nervøse, det skjønner jeg godt. Men vi fant ut at det for kvinner på den tiden var vel så touchy å spørre om utdanning som det var å spørre om seksuell debutalder. For når vi først hadde en undersøkelse som skulle dreie seg om fruktbarhet, da syns de ikke det var noe rart å bli spurt om debutalder og prevensjon. Det var spørsmål om utdanning de vegret seg for å svare på. En gikk til og med så langt at hun sa til meg: "Du sier jo på en måte at jeg ikke har gjort noe her i livet, du". Og det var altså svaret på et helt uskyldig spørsmål om høyere utdanning. Så jeg lærte mye. Også om hva slags utdanning kvinner hadde på den tiden.

Skrekkblandet fryd

Hun tar seg en ørliten mimrepause før hun tar opp tråden igjen:

- Og så ville vi spørre om samboerskap, men det het det jo ikke den gangen. Den internasjonale malen foreslo at vi bare skulle spørre gifte kvinner. Vi ville spørre alle, også de som ikke hadde vært gift. Ikke fordi vi var så forutseende at vi ante hvor stort omfang samboerskap ville få. Mer fordi det var viktig å kartlegge alle former for samliv når vi først skulle kartlegge fruktbarheten. Det ble det mye rabalder av. Men vi fikk lov, sier hun.

Samlivsforskningen ble møtt med skrekkblandet fryd. Og stigende respekt. Sikre kilder kan fortelle at Byrået - på 1970-tallet - anså sosiologer for å være en noe tvilsom rase. Som gjerne også ble beskyldt for å blande meninger og fakta. "Ingen kunne beskylde Turid for det", sier en som har fulgt henne på nært hold. "Hun har alltid vært opptatt av bærekraft i sine utsagn. Sånn sett er hun et utmerket eksempel på god byråtradisjon. Det er en gjennomgående soliditet og korrekthet i alt hun gjør."

Om respekten viser følgende historie: "Like etter at hun begynte og undersøkelsen var startet, jobbet Turid tett sammen med en yngre kvinnelig kollega som også var småbarnsmor. De to delte kontoret som den gang lå vegg i vegg med - og foran - byråsjefens kontor, slik at alle som skulle inn til sjefen måtte passere de to. Det hendte nok at de to unge, kvinnelige forskerne ble tatt for å være forværelsesdamer av utenforstående. Men byråsjefen hadde stor respekt for Turid.

Han var av den gamle skolen. I 60 årsalderen, og avgjort av den trauste, konservative typen. Og han hadde nok litt vanskeligheter med å måtte passere disse to faglig bevisste unge damene som så høylydt diskuterte de mest intime samlivsspørsmål rett utenfor døra hans. Det var tross alt første gang i Byråets historie at noen forsket på dette. Til slutt ble det så pinlig for ham dette, at han begynte å banke på sin egen kontordør hver gang han skulle ut av kontoret sitt..."

Ingen bragd?

Selv påstår Turid Noack at hun nærmest passivt skled inn i sosiologien fordi hun gjorde det som ble forventet av henne.

Hun er født i Stockholm, oppvokst i Oslo og hadde hun fulgt mønsteret i egen statistikk, hadde hun først blitt legesekretær, senere hjemmeværende legefrue. Det kom ikke på tale.

- Du var aldri i tvil om at du skulle studere ?

- Nei. Men det var ingen bragd. Den som var avviker var jo min mor, som var født i 1908, var jurist og eneste kvinne da hun gikk opp til embetseksamen. Jeg gjorde bare som forventet i en familie med akademikere. Vokste opp i Oslo, gikk på en skole hvor mange andre også gikk videre, og fortsatte på universitetet.

Hvis du kom fra andre kanter av landet med en helt annen bakgrunn og måtte bryte ut av miljøet for å gå på universitetet, så var det noe helt annet.

Jeg gjorde jo bare som min mor sa. Hun hadde hørt om dette nye, veldig spennende faget som het sosiologi og ville at jeg skulle studere det. Så gjorde jeg det. I dag er jeg ikke sikker på om det var så lurt.

- Hvorfor det ?

- Oslo-sosiologien var, på den tiden jeg studerte, veldig kvalitativt orientert. Jeg var nok i utgangspunktet mer realist.

- Var du hjemme mens barna var små ?

- Nei, jeg har jobbet hele tiden. Det var heller ingen bragd, jeg hadde god hjelp hjemme hele tiden.

- Og så giftet du deg med en lege . Han måtte vel ut i turnustjeneste ?

- Ja. Men da var jeg ennå ikke ferdig med å studere, så han søkte om å få turnustjenesten i nærheten av Oslo. Det hadde vært helt kurant hvis det var omvendt, hvis kvinnen hadde vært medisiner og mannen hadde måttet gi opp studiene. Men siden det var jeg som studerte, måtte dette tas opp på kullet hans. Da ble det sagt at det kunne da ikke være nødvendig, for nå var jeg jo blitt legefrue. Da var det vel ingenting i veien for å avbryte studiene!

Vi anket til departementet, og da gikk det igjennom. Så vi kom ikke lengre enn til Odalen.

Udøpt og statsløs

- Og navnet Noack ?

- Det er en spennende historie. Min far kom som politisk flyktning til Norge på 1930-tallet. Han var da statsløs, giftet seg med min mor

- Hvilken nasjonalitet ?

- Tysk. Han reiste fra Tyskland på grunn av politisk arbeid. Det var det jo mange som gjorde på den tiden. Blant andre Willy Brandt...

Min far kom i 1933, og han kunne ikke reise tilbake. Men min mor, som var norsk, hun var i Tyskland og besøkte sin svigermor. Den gangen var det sånn at man kunne gifte seg til norsk statsborgerskap hvis man var kvinne og giftet seg med en norsk mann, men ikke omvendt. I min mors og fars omgangskrets var det en del proforma ekteskap. Men det hjalp ikke min far, siden det var mor som var norsk. Dette var i en periode hvor det ble uglesett at gifte kvinner beholdt jobben sin. Så da de giftet seg, valgte hun å beholde sitt pikenavn og ikke kringkaste for mye at hun hadde giftet seg. Det var ikke lett. Hun måtte søke, jeg tror til og med hun måtte betale for å beholde pikenavnet sitt.

Og så - da krigen kom - måtte far gå i dekning og min mor ble arrestert. Men det endte iallfall med at de kom seg over grensen til Sverige. Og etter krigen kom de tilbake til Norge. Jeg var også statsløs. I starten. Udøpt og statsløs da vi kom til Norge.

Senere kom en lovendring, og like etter krigen fikk min far statsborgerskap, og jeg ble norsk statsborger. Så jeg har ikke lidd av dette på andre måter enn at min far kom fra øst-Tyskland, derfor hadde vi dårlig kontakt med hans del av familien. Den har vi tatt opp igjen nå. Men hadde familien kommet fra Vest-Tyskland, hadde vi nok hatt større fordeler av det to-kulturelle.

Viktigst var det kanskje at jeg valgte å beholde mitt pikenavn, men det var min mor ikke særlig tilhenger av.

Hun smiler.

- Og da min sønn giftet seg i sommer, tok han sin kones navn. Det vil si - de tok begges navn med bindestrek mellom, for det er moderne nå.

Noack er min fars navn. Så i min familie har min mann og jeg hvert vårt navn, min datter har Noack som mellomnavn, og min sønn har sin kones navn med bindestrek. Og det er helt uproblematisk.

Men jeg lurer litt på hva som skjer hvis disse barna får barn og treffer en annen med bindestreks-navn, hva gjør de da? humrer hun over fremtidsutsiktene.

38 års ansiennitet i ekteskapet

Norges fremste samlivsekspert er genuint familiemenneske med lang ansiennitet i ekteskapet. Hun giftet seg i 1965.

- Hvor gammel var du da ?

- 22 og et halvt år, og min mann var godt og vel 25. Aldersmessig lå vi akkurat på landsgjennomsnittet. Datteren min spurte forresten om det da hun var 17 år, om hvor gamle vi var da vi giftet oss. Da vi fortalte henne det så hun helt himmelfallen ut og sa:

- Hva? Så tidlig! Det hadde aldri jeg fått lov til!

Men det var bare slik da, vi fikk nesten ikke lov til å være samboere, sa vi da. Og det viser bare hvor totalt alt har forandret seg i løpet av en generasjon. Nå ligger jo gjennomsnitts giftermålsalder mye høyere.

- Sosiologiprofessor Ivar Frønes har sagt at på 1950 - og tidlig 1960 - tall fikk man først en kjæreste , så ble man gift , så fikk man barn og så fikk man et seksualliv .

- Ja, det var nesten sånn. Og barna kom ganske tett. Vi var ofte "på vei" da vi giftet oss, og folk i midten av tyveårene satt med et helt annet familieansvar enn de har i dag. I vår generasjon var nesten alle gift, og nesten alle har fått barn.

- Og nå skriver avisene at aldri har så mange giftet seg , men aldri har så mange skilt seg heller .

- Det tror jeg er riktig. Men hvis vi går riktig langt tilbake i tid, så døde man jo, ikke sant? Bruddene kom altså på en annen måte. Mange gifter seg i dag også. Det er ikke slik at samboerskap fullstendig har utkonkurrert ekteskap. Av dagens førtiårige kvinner er det bare en av fire som aldri har vært gift. Men det er ingen dramatisk økning i ekteskapene, det skrives bare så mye om det. Hvis du ser på giftermålshyppigheten i risikogruppen - altså dagens ugifte - så har den økt litt blant de noe eldre gruppene i de senere årene. Og det er jo ikke så rart, for der tar de igjen det forsømte. De har vært samboere, og nå gifter de seg. Men det er ingen oppgang blant de yngre.

- Er det ikke også sosiologisk " riktig " å gifte seg i dag ?

- Jeg vet ikke. Men det arrangeres iallfall mange store brylluper. Jeg giftet bort sønnen min i sommer, og det var neimen ingen enkel affære. Det var kjempegreier. Og veldig interessant. I gamle dager var det mest familien som kom, nå dukker det også opp mengder av veltalende unge venner. Det interessante er også at bryllupene både er tradisjonelle og individualistiske. Brudeparet har fortsatt forlovere, men en av dem kan godt tenkes å ha to. Og en av forloverne kan gjerne være av motsatt kjønn.

Jeg leste til og med i avisen at noen ville ha med seg en hund som brudepike, men da sa presten nei.

Brude-chat på nettet

- Noe av dette har jeg snoket opp fra brylluper jeg har vært i, og noe har jeg snoket opp fra nettsider hvor unge jenter diskuterer bryllup. Og det er kjempemorsomt. Noen av dem tar opp utenlandske tradisjoner - de kaster for eksempel brudebuketten, som egentlig er en amerikansk skikk. Og svært mange legger utrolig mye arbeid i dette, de forbereder og forbereder og forbereder

I et bryllup ble det sagt at brudgommen bare er den nødvendige staffasje. Det er nok noe i det. For dette er en jente-greie. Og jeg stusser. Fordi dette gjelder en generasjon med velutdannede, selvstendige jenter, så hvorfor er dette i ferd med å ta fullstendig av?

Jeg vet ikke. Det jeg vet, er at de unge kan, de vil og de venter med bryllupet til det passer. De "må" ikke gifte seg som før i tiden, de vet ikke en gang hva det betyr å "måtte" gifte seg.

Jeg er kommet til at denne voldsomme markeringen selvfølgelig er et signal om at de mener alvor. Men det er også et signal som viser hvor de står i livet og hva de har oppnådd. I hvert fall er alle disse store, fine bryllupene det. Og ikke vet jeg om dette er sosialt skjevt fordelt, men det slår meg jo, for de unge selv betaler det meste. Til en viss grad er det nok et velferdsfenomen. De unge har råd, de kan planlegge og skaffer seg et sted å bo.

På 1960-tallet var det ikke bare snakk om penger, det var ikke boliger på markedet heller. Det var en helt annen situasjon.

- Kanskje en av årsakene er at vi ikke har så mange ritualer igjen ?

- Ja, mulig det. Men allerede Eilert Sundt, og han levde jo for 150 år siden, beskrev jo hvordan bryllup ble brukt til å markere at man hørte til det gode selskap. Han har en skildring fra Lom, hvor han sitter til bords i et bryllup hvor bruden legger barnet til brystet. Ut fra Sundts standard var jo det fullstendig umoralsk. Men så forteller han hvordan dette unge paret hadde flyttet sammen, men ventet med å gifte seg til de kunne skaffe seg de klærne de trengte og hadde så mye å by på at naboer og venner kunne være med. Bryllup på den tiden var spleiselag, og brudeparet ville være sikre på at de kunne yte gjengjeld. Altså - bryllupet var et sverdslag - de ville by på en sånn standard at de ble en del av det gode selskap. Det var bryllupets sosiale funksjon.

Og det er klart - uten at jeg helt har begrep om bryllupets sosiale funksjon i våre dager - så er det dette det dreier seg om. De sender noen signaler. Og nå sier jo samfunnsviterne at man gjerne er mer opptatt av individuelle valg enn tidligere. De plukker opp tradisjoner fra utlandet eller gjør det litt annerledes. De har brudekjole, men kanskje den ikke skal være hvit, kanskje den skal være en helt annen farge

Familiestatistikk og selvbetjening

- Og alt dette styret skjer i en tid hvor annethvert ekteskap ryker ?

Samlivsforskeren smiler.

- En tysk sosiolog sier at familiestatistikk er som å gå inn i en selvbetjeningsbutikk: Hvis du gjerne vil at familien går ad undas, greier du alltid å finne tall som viser det. Og hvis du heller vil gi et mer optimistisk bilde av familien, så kan du finne slike tall også.

Da må man balansere, finne de riktige målene og forklare at det er ulike typer mål. Du kan for eksempel presisere at slik skilsmissetallene er i dag, hvis dette mønsteret fortsetter, så vil nesten annet hvert hjem bli oppløst. Men du kan også si at av alle ekteskapskullene frem til i dag, er ingen kull kommet stort over 30 prosent i oppløsning. Så vi er altså ikke der ennå.

- At annethvert ekteskap ryker er med andre ord bare en myte ?

- Ja, på en måte er det det, for det er et hypotetisk tall. Gitt at utviklingen fortsetter slik det ligger an til nå, så kan det gå sånn. Men det er mange år frem i tid. Vi har to måter å skue tilbake på, vi kan se på hvor mange barn kvinner faktisk har fått, og vi kan se hvordan har det gått med ekteskapene. Det er en sikker og god kunnskap. Men klart - det er jo litt lite spennende, for vi vil jo gjerne også føle uviklingen på pulsen. Og da må vi gripe til skilsmissetallene du refererte til - eller til samlet fruktbarhetstall. For det er jo ikke sånn at norske kvinner i dag har 1,7 barn i gjennomsnitt, men gitt at fødselsmønsteret vi har i dag ikke endrer seg, så vil de ende opp der.

- Hva er så realiteten , ifølge statistikken ? Hvor mange ekteskap ryker ?

Hvis noe kan kalles en ironisk latter, så er det dette Turid Noack presterer nå.

- Det kan du lese i Dagbladet

Det er nemlig en kjent sak i Byrået at den ellers så omgjengelige Noack avdekker et kraftig temperament hvis familiestatistikken tabloidiseres.

Hun forklarer tålmodig:

- Hvis vi ser på de ekteskapskullene som giftet seg i 1950 og 1955, da er skilsmisseandelen lav. Fra ekteskapskullene i 1960-årene og utover stiger kurven. Og den stiger stadig brattere, slik at de som giftet seg i 1965, nå er kommet opp i nærmere 30 prosent skilsmisser. Men den andelen skilsmisser har tatt 35 år. De som giftet seg i 1980 har greid like mange skilsmisser på mye kortere tid.

Myter og realiteter

- Etter 27 år - har du aldri følt trang til å skifte faglig beite ?

- Nei. Jeg har skrevet om ulike ting, fra ulike vinkler, og jeg trives med Byrået som arbeidsplass. Det har vært grei inngang til dataverdenen, men det har først og fremst vært et ålreit kollegialt miljø med stor tverrfaglighet. å møtes med ulike fag er spennende. Det trives jeg spesielt godt med.

Klart det har vært perioder hvor jeg har gått lei, men gjennomgående har det vært en spennende arbeidsplass.

- Var du helt klar på at dette var fagfeltet du ville jobbe med ?

- Nei, det var tilfeldig. Men jeg var ganske klar over at jeg ville jobbe mindre kvalitativt enn det som preget Oslo-sosiologien i min tid. For det lå ikke for meg. Og det var ikke mange som begynte å jobbe i Statistisk sentralbyrå. Dette har alltid vært en svært ettertraktet arbeidsplass for økonomer, men aldeles ikke for sosiologer. Den gangen måtte du forsvare at du jobbet her, og det var ikke bra.

Fortsatt henger nok noe av dette igjen. Det er fortsatt en del sosiologer som ikke syns dette er - men jeg kan ikke si jeg bryr meg så mye om det.

- Så egentlig burde du ha fortsatt på Blindern , er det der sosiologer med stor S skal være , eller ?

- Det gjeveste er vel Institutt for samfunnsforskning. Men jeg burde verken være der eller på Blindern. Det kom riktignok noe mer undervisning i demografi på Blindern etter hvert. Men her jobber jeg i en demografisk forskningsgruppe som er størst i landet. Og det er spennende. Jeg føler meg mer som demograf enn sosiolog, og her føler jeg at jeg er på riktig plass.

Men det jeg har tatt med meg fra Blindern - for sosiologer på den tiden var veldig opptatt av forskjeller mellom idealer og realiteter sett sammen med en rekke sider av sosialpolitikken og velferdsstaten. Den vinklingen har jeg kunnet ta med meg i arbeidet jeg har gjort her. For veldig ofte er det jo snakk om å se litt på - ikke bare idealer og realiteter - men like mye på myter og realiteter, som nok er riktigere ord, sier Turid Noack.

Apropos myter og realiteter: Det fins 846 000 gifte par, 250 000 samboerpar og 1 140 inngåtte partnerskap i dagens Norge. Det inngås 24 000 ekteskap, fødes 55 400 barn og 10 500 par skiller seg årlig. Turid Noack har oversikt over oss alle. Men hvis noen tror at samlivsforskeren selv er en gedigen familieskulker som bare har levd for sine tall, så protesteres det kraftig både på faglig og privat hold. Turid Noack skal være en utpreget omsorgsperson. Hun skal til og med være enestående snill, selv om det å være "snill" er fullstendig "ut" for tiden. I rettferdighetens navn blir det derfor presisert at snillheten er kombinert med et kompromissløst krav om et høyt faglig nivå.

Og snillheten omfatter verken tendensiøse pressefolk eller forskere som fusker i faget. Men hun skal være en god mentor, forsøker fortrinnsvis å berge selvtilliten til folk som gjør feil når hun må slå ned på unøyaktigheter. Skjer det flere ganger, er det derimot ikke rom for pardon. Da er hun klar i tale.

To av hennes utenomfaglige sysler prises høyere enn alle andre. Den ene er at hun er så innmari flink til å pakke presanger. Den andre er hennes eminente marsipankaker. Som hun noen ganger, når noe spesielt skal feires, bringer med seg hjemmefra. Selvprodusert helt fra grunnen av, velsmakende, hjemmekjevlete og pyntet etter alle kunstens regler.

Hun er fortsatt gift og har to voksne barn. Sønnen er statistiker, datteren er sosiolog. Datteren skal forresten ha skapt historie på Høgskolen i Volda for noen år siden, da hun fikk tilsendt marsipankake som byggesett i posten. Et stykk flatpakket, hjemmelaget marsipankake i flere byggetrinn, med kjærlig hilsen fra en mor som var redd for at hun ikke fikk god nok forpleining på bursdagen, så langt hjemmefra

Solveig Haavik er frilansjournalist, og jobbet tidligere i økonomisk Rapport, der hun hadde ansvaret for portrettene (solveig.haavik@chello.no).