Flyttinger i Norge i 1951

To forhold gjør at det ikke er så lett å sammenligne flytting i 1951 med flytting i 1997:

For det første kom folkeregisterloven i 1946, og i 1951 var plikten til å melde flytting såpass ny at det var mange som unnlot å melde flytting. Derfor var nok den reelle mobiliteten betraktelig høyere enn den registrerte.

For det andre har det vært endringer i antall kommuner. I 1951 hadde Norge 744 kommuner, mot 435 i 1997. Med kommunegrensene fra 1997, ville derfor mange av flyttingene mellom kommuner i 1951 vært flyttinger innenfor kommuner, og dermed ikke blitt registrert. Basert på en beregning av mobiliteten i 1951 korrigert for kommunegrensene 1. januar 1972, kan det anslås at med dagens kommunegrenser ville mobiliteten i 1951 vært opp mot 25 prosent lavere enn den registrerte mobiliteten.

I 1951 var det registrert 149 270 flyttinger mellom kommuner i Norge, tilsvarende 4,5 prosent av middelfolkemengden (gjennomsnittet av befolkningen ved inngangen og ved utgangen av året). I 1997 var antallet 188 957, som var 4,3 prosent av middelfolkemengden. Sammenligninger av flytting over tid forutsetter imidlertid at det også tas hensyn til endringer i sammensetningen av befolkningen, noe som gjøres ved å se på "forventet antall flyttinger" (Østby, 1975). Det vil si det antall flyttinger et nyfødt barn må regne med å gjennomføre i løpet av sitt liv dersom det gjennomlever den aldersspesifikke mobiliteten for hvert alderstrinn som gjelder i fødselsåret. Registrert forventet antall flyttinger 1951 var 3,14, mens tallet i 1997 var sunket til 3,09. I disse sammenligningene er det ikke tatt hensyn verken til underregistrering eller nye kommunegrenser.

Netto flyttestrømmer mellom landsdeler

Nord-Norge og Hedmark-Oppland var de landsdelene som avga flest personer i 1951, og Oslo-området var den største mottakeren av flyttere. Mens nettostrømmene fra Hedmark-Oppland nesten utelukkende gikk til hovedstadsområdet, spredte de nordnorske flytterne seg mer over hele Sør-Norge, med Oslo-området og Vestlandet som to hovednedslagsfelt. Ellers var det en betydelig flyttestrøm fra Vestlandet mot Oslo-området.

I sammenligningene av flyttinger mellom landsdeler i 1951 og 1997 er landsdelsgrensene fra 1951 lagt til grunn. Mye er endret fra 1951 til 1997. Flyttestrømmen fra Hedmark og Oppland til Oslo-området sto for hele 21 prosent av nettoflyttingene mellom landsdeler i 1951, mens den i 1997 utgjorde knapt 3 prosent av totalen. Samtidig har netto flyttestrøm fra Nord-Norge til Oslo-området økt fra 13 prosent av nettoflyttingene mellom landsdeler i 1951 til 26 prosent i 1997. Nettoflytting ut av Nord-Norge var på 2 075 personer i 1951, mot 5 865 personer i 1997. Utflyttingen fra Nord-Norge var altså på langt nær så viktig for totalbildet tidlig på 1950-tallet som den er i dag.

I 1951 var 73 prosent av nettoflyttingene mellom landsdelene nettoinnflytting til Oslo-området. Denne andelen var sunket til 62 prosent i 1997. Samtidig har langveisflyttingene som andel av de totale flyttingene økt fra 1950-tallet til i dag. Med dagens landsdelsinndelinger krysset 22 prosent av flyttingene landsdelsgrenser i perioden 1956-1960, mot 28 prosent av flyttingene i 1997.

Menn og kvinner

I 1951 var de langt fleste flytterne kvinner. Mobiliteten målt i "forventet antall flyttinger" var da 3,61 for kvinner, mot 2,69 for menn. Av flytterne i alderen 20-24 år, var faktisk så mange som to av tre kvinner.

Fortsatt flytter mange unge voksne, men på grunn av forlengelsen av skolegangen, er det få tenåringer som flytter nå, og i dag er kjønnsforskjellene langt på veg borte. Kvinnene har blitt mindre mobile, mens mennene har blitt mer mobile. I 1997 var "forventet antall flyttinger" 3,07 for menn og 3,11 for kvinner.

 

Kilder:

• Østby, Lars (1975): Statistiske analyser. Flyttinger i Norge 1971 og 1949-1973.