Folketellingen som forsvant?

I de fleste land er folke- og boligtellingen den største statistiske undersøkelsen som blir gjennomført. Slik har det også vært i Norge. I tidligere tider gikk folketellere fra dør til dør og stilte de nødvendige spørsmålene. Fra 1980 har Statistisk sentralbyrå (SSB) sendt spørreskjemaer i posten, og i 2001 var det også mulig å svare via Internett. Uansett metode koster slik datainnsamling store summer når hele landets befolkning skal delta. Derfor begynte SSB allerede på 1970-tallet å vurdere andre metoder for å få tak i opplysningene.

Folkeregisteret har gitt store muligheter

Etter at vi fikk folkeregisteret i 1964, var det strengt tatt ikke lenger nødvendig å telle folk i ordets egentlige betydning. Alle fødsler og dødsfall blir registeret, og vi må alle melde fra når vi flytter. Folkeregisteret kan fortelle oss hvem som bor i Norge til en hver tid. Dessuten samler jo forskjellige myndigheter inn opplysninger om innbyggerne årlig: Selvangivelsen kjenner vi alle til, og arbeidsgiverne må melde fra til myndighetene om hvem de har ansatt. I tillegg har NAV oversikten over hvem som mottar pensjoner, og lærestedene har informasjon om nye eksamener som blir avlagt.

Lovverket gir SSB rett til å utnytte slik informasjon til å lage statistikk. Gjenbruk av data samlet inn av andre har lenge vært en viktig del av SSBs strategi, og en stadig større del av den statistikken som lages er basert på slike administrative data. Nå finnes selvsagt ikke slike data for alle typer statistikk SSB skal lage. Noen ganger er det derfor nødvendig å samle inn opplysninger direkte fra privatpersoner og næringsliv.

Da tellingen forsvant?

Allerede på 1970-tallet begynte SSB å lage statistikk med administrative data som grunnlag, og omfanget har økt for hvert år siden. I folke- og boligtellingen startet denne utviklingen for alvor i 1980, og for hver seinere telling har det vært mulig å forkorte spørreskjemaet ytterligere. I 2001 var det kun opplysningene om boligene og hvem som bodde i dem som SSB måtte spørre om. Etter at alle som bor i hus med flere leiligheter nå har fått et bolignummer lagt til adressen sin, kan folkeregisteret fortelle hvem som bor sammen i den enkelte bolig. I tillegg har myndighetene nå flere og bedre opplysninger om selve boligen. På den måten kan også informasjon om husholdninger og boliger hentes fra administrative datakilder, og dermed kan SSB i 2011 lage en folketelling uten å sende ut et eneste spørreskjema. Slik sett er folketellingen forsvunnet.

Fortsatt behov for den samme kunnskapen

Det er viktig at vi har tilgang til den samme informasjonen som folketellingene i mange år har gitt. Ett viktig poeng er at dette gir oss muligheter til å se utviklingstrekk over lang tid. Et annet viktig poeng er at dette kan gi oss statistikk som er sammenliknbar over landegrensene.

Så godt som alle land i verden gjennomfører folke- og boligtellinger. FN lager hvert tiende år anbefalinger for hvordan tellingene skal gjennomføres for at resultatene skal bli mest mulig sammenliknbare. Den grunnleggende informasjonen som samles inn er den samme over hele verden. I alle land telles folk og boliger. Men når det gjelder andre opplysninger, kan behovet variere mellom land i ulike deler av verden. Det er ikke sikkert at spørsmål om arbeid, utdanning og boforhold bør være de samme i Norge som i et land i Afrika eller Asia. FN legger derfor størst vekt på sammenlikning mellom land der samfunnsforholdene er relativt like. For Norges del er det derfor viktigst at statistikken kan sammenliknes med landene i Europa og Nord-Amerika. I 2008 vedtok dessuten EU en lov om folketellinger, og loven gjelder også for Norge som et EøS-land. Dermed har landene i EU og EøS forpliktet seg til å lage folketellinger som er fullt ut sammenliknbare.

Danmark og Finland først ut

De fleste land gjennomfører sine folketellinger på den tradisjonelle måten ved at alle personer og husholdninger må oppgi den informasjonen som trengs. Men siden dette er en kostbar måte å lage statistikk på, har myndighetene i stadig flere land begynt å se seg om etter andre metoder. De nordiske landene var tidlig ute med å bruke administrative data som grunnlag for tellingene. Danmark og Finland var de første land i verden som kunne lage all statistikk som kreves i en folketelling uten å bruke spørreskjema. I 2011 følger Norge og Sverige etter, og også en del andre europeiske land går i samme retning. Til tellingene i 2011 vil i alt 18 europeiske land bruke administrative data, de fleste riktignok bare som én av flere måter å skaffe til veie data på. Dette er en betydelig økning fra tellingene ti år tidligere.

Mye penger å spare

å lage statistikk basert på administrative data er relativt rimelig, men helt gratis er det ikke. Når data fra ulike kilder skal kombineres er det nødvendig å vurdere kvalitet og innhold slik at resultatet blir best mulig. Data må bearbeides slik at de blir godt egnet som grunnlag for statistikk. Kostnadene til den norske folketellingen i 2011 blir likevel bare om lag 10 prosent av det de var i 2001. Og da er det verdt å minne om at SSB også i 2001 i betydelig grad brukte administrative data. Den norske tellingen i 2011 vil kun koste om lag 3 kroner per innbygger.

På den andre siden gjennomfører USA en fullt ut tradisjonell telling, og kostnadene der er blant de høyeste i verden i forhold til folketallet. Budsjettet for tellingen i 2010 er på 47 dollar per innbygger, det vil si nærmere 80 ganger mer per innbygger enn det vi bruker i Norge. De høye kostnadene i USA har blant annet sammenheng med spesielle krav i grunnloven. Men også i andre land med tradisjonell datainnsamling er kostnadene høye, om enn noe lavere enn i USA. Det er altså mye penger å spare på gjenbruk av data i de land der dette er mulig.

Folketellingen har forsvunnet i Norge i den forstand at vi ikke lenger går fra dør til dør eller sender ut spørreskjemaer. Kunnskapen vi tidligere har hentet ved hjelp av disse metodene er likevel ikke forsvunnet Den vil fortsatt være tilgjengelig for alle som ønsker å vite noe om folk og boliger i Norge.

Les mer om folketellingene i Norge