Folketilveksten nær tredoblet siden år 2000

Folketilveksten i Norge har vært høy de siste fem årene (2006-2010). I denne perioden økte den norske befolkningen med 280 000 personer. Det er nesten dobbelt så mye som i årene 2001-2005, og en tredobling av veksten vi hadde i 2001 (se figur 1). Vi skal her først og fremst se på utviklingen de siste ti årene med hovedfokus på den økende innflyttingen til Norge fra utlandet.

Innvandringen og folketilveksten skyter fart

I 2010 økte befolkningen med 62 000 personer. Det ble født 61 000 personer, mens 41 000 døde, noe som ga et fødselsoverskudd på 20 000. 74 000 personer flyttet inn fra utlandet, og 32 000 personer flyttet ut fra landet, og som resultat fikk vi dette året et innvandringsoverskudd på 42 000. Sammen ga dette en befolkningsvekst på 62 000, som faktisk er den høyeste veksten noensinne.

Hvis vi ser på befolkningen i Norden for øvrig, har den vokst med til sammen 1,3 millioner mennesker, eller 5 prosent, siden år 2000. Befolkningsveksten har vært størst i Norge med 7 prosent. Island hadde i prosent den nest høyeste veksten, selv om folkemengden minket noe etter den økonomiske krisen i 2008 og 2009, da stor arbeidsledighet på sagaøya tvang mange til å reise til utlandet for å starte et nytt liv. Mange reiste til Storbritannia og til de nordiske landene, også til Norge.

Nettoinnvandringen (innvandring minus utvandring) til Norge var forholdsvis stabil på 1970-tallet og fram til 1986, med et gjennomsnitt på 4 000-5 000 mennesker årlig. Senere opplevde vi betydelige svingninger med en topp av politiske flyktninger fra Chile, Iran og Sri Lanka i 1987 og 1988, og så igjen i 1993 med flyktningene fra krigen på Balkan. Like før årtusenskiftet, i 1999, skjøt innvandringen fart. Dette året hadde Norge en nettoinnvandring på 19 000 personer. De to første årene på 2000-tallet ble nettoinnvandringen nær halvert, men økte sterkt igjen i 2002, og siden har økningen bare fortsatt.

1. januar 2011 bodde det nær 700 000 innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre i Norge, noe som utgjør 12 prosent av hele befolkningen (se tekstboks om begreper). Omtrent 5 prosent av befolkningen har kommet fra land i EU/EØS, USA, Canada, Australia og New Zealand (EU/EØS etc.) og om lag 7 prosent fra land i Afrika, Asia, Sør- og Mellom- Amerika, Europa utenom EU/EØS og Oseania utenom Australia og New Zealand (Afrika/Asia etc.).

Ser vi på hvem som har innvandret til Norge i løpet av det siste tiåret, finner vi at innvandrerne fra EU/EØS etc. har økt mest i perioden, mens tallet på innvandrere fra Afrika, Asia etc. har vært relativt stabilt og omtrent på samme nivå som tidligere (se figur 2).

Et bedre liv

De aller fleste innvandrerne fra de nye EU-landene i Øst-Europa kommer for å arbeide i Norge. Norge har helt siden 1954 hatt et samarbeid med våre nordiske naboer om fri bevegelse av arbeidskraft innenfor Norden. Befolkningen her har flyttet, og flytter fremdeles, mye mellom landene. Spesielt med våre nærmeste naboer, svenskene, har det vært stor utveksling av arbeidskraft, og mange har flyttet fram og tilbake.

Mulighetene for andre lands statsborgere til å kunne arbeide i Norge ble sterkt utvidet i 1994 da EØS-avtalen ble inngått. Dette var en økonomisk europeisk avtale hvor EU- og de daværende EFTA-landene Norge, Sverige, Finland, Island, Portugal, Sveits, Liechtenstein og Østerrike ble regnet som ett felles marked uten indre grenser, og omfattet fri bevegelse av varer, personer og kapital innenfor markedet.

Det er ulike bakenforliggende årsaker til at mennesker velger å flytte til landet vårt. For arbeidsinnvandrerne fra de nye EU-landene i Øst-Europa har det å flytte til Norge sammenheng med et ønske om å tjene penger (se tekstboks om endring i reglene for oppholdstillatelse). For de fleste blir det et bytte med, på den ene siden en vanskelig jobbsituasjon i hjemlandet med lav lønn og manglende økonomisk stabilitet, og på den andre siden, muligheten til en sikker og godt lønnet jobb i Norge. Norge har altså blitt mulighetenes land for mange og har etablert seg som det største mottakerlandet i Norden for nye arbeidsinnvandrere.

De fleste menn som kommer fra EU-land i Øst-Europa, finner arbeid innenfor industri eller innenfor bygg og anlegg (om lag 49 prosent i gjennomsnitt for de tre siste årene), og mange av kvinnene fra de samme landene kommer også hit for å arbeide. Av disse arbeider i gjennomsnitt 48 prosent innenfor helse- og sosialtjenestene, varehandel, renhold og tjenesteytende næringer. Nesten like mange kvinner kommer sammen med barna på familiegjenforening med ektemannen som allerede er i Norge.

Stor økning av polakker

Innvandringen av polakker økte betraktelig i 2007 og 2008. Hvert av disse årene kom det 14 000 polakker til Norge. De to siste årene har antallet gått noe ned, men Norge er fremdeles et attraktivt land for arbeidsinnvandrere fra Polen og de andre nye EU-landene i Øst-Europa. Etter finanskrisen har gjennomsnittlig 1 500 polakker reist hjem igjen hvert år, men de fleste har blitt.

Gruppen som har hatt sterkest prosentvis vekst de siste ti årene, er statsborgere fra Litauen. De var i underkant av 300 personer i år 2000 og var ved årsskiftet 2010/2011 16 000 personer. Ingen andre nasjonaliteter har i prosent økt så mye (se tabell 1).

Ser vi på hvilke nasjonaliteter som bor i Norge i dag, finner vi flest europeere. Tabell 1 viser at polakker, svensker og tyskere er i flertall. Mens det ved årtusenskiftet bodde om lag 2 000 polakker i Norge, var det ved årsskiftet 2010/2011 registrert hele 55 000. Svenskene var mange allerede i 2000 (25 000), men de er enda flere nå (39 000).

Fra flukt til arbeidsinnvandring

I år 2000 kom 40 prosent av dem som innvandret til Norge, gjennom familiegjenforening, mens 38 prosent kom som flyktninger (se figur 3). I perioden fram til 2006 var familiegjenforening mest vanlig, og det var familie til tidligere innvandrede flyktninger som kom. Men allerede i 2004 og 2005 økte strømmen av arbeidsinnvandrere, og i 2006 kunne vi se at antallet arbeidsinnvandrere var tredoblet på to år.

Etter en nedgang i arbeidsinnvandringen i 2009 fikk vi en ny økning i 2010. Figur 3 viser at det siden 2008 har kommet færre på grunn av familiegjenforening fra Afrika, Asia etc., men flere fra de nye EU-landene i Øst-Europa. Dette skyldes for en stor del at mens regelverket er myknet opp for EØS-borgere, er kravene strammet inn for andre grupper med den nye utlendingsloven. Antallet personer med flukt og utdanning som innvandringsgrunn har holdt seg relativt stabilt.

Mens det i år 2000 kom flyktninger fra Irak og Somalia og arbeidsinnvandrere fra Sverige og Danmark, kom det i 2010, ti år senere, først og fremst arbeidsinnvandrere fra Polen, Sverige og Litauen, og vi må helt ned på 8. plassen på lista for å finne «flyktninglandet» Eritrea.

Figur 4 viser hvordan de ulike nasjonene har kommet i bølger. Antall polakker begynte å øke allerede i 2004, mens antall litauere doblet seg fra 2005 til 2006, og senere har det kommet flere og flere litauere. Siden 2006 har også svenskene økt i antall, etter en liten nedgangsperiode midt i tiårsperioden. I etterkant av krisen på Island ser vi hvordan islendingene innvandret til Norge i 2009 og 2010.

Flest yngre som innvandrer

De fleste innvandrer i alderen 20-29 år. Det er generelt for hele perioden og likt for begge kjønn. I aldersgruppen 30-39 år har vi de seneste årene sett en overvekt av menn fra Polen. Svært få eldre personer innvandrer. Overvekten av polske menn fant vi både i 2000 og i 2010, men innvandringen av svenske kvinner i tjueårene har økt sterkt den siste delen av tiåret.

Mange barn har også kommet alene (mindreårige asylsøkere). Dette er barn som kommer til landet uten foreldre eller andre personer som har ansvar for dem. Utlendingsdirektoratet (UDI) har omsorgsansvar for barn mellom 15 og 17 år, og barnevernet har ansvaret for barn under 15 år. Tallene til UDI for de siste fire årene viser en topp i 2009 og deretter en tilbakegang av mindreårige asylsøkere.

I 2008 kom det 1 370 enslige mindreårige asylsøkere, mens det kom 2 500 i 2009, noe som var en økning på 82 prosent. Antallet sank igjen til 890 i 2010. Så langt i år ser det ut som om tallet kan bli omtrent på linje med fjoråret. De fleste av disse barna er mellom 15 og 17 år gamle, og det har vært flest fra Afghanistan, Irak og Somalia.

Hvis du har et familiemedlem som bor i Norge, eller du ønsker å stifte familie med en person som bor her, kan du søke om familieinnvandringstillatelse for å komme hit og bo sammen med ham eller henne. Nærmere 10 000 personer fikk en slik familieinnvandringstillatelse i fjor. Av disse kom det flest fra Thailand, Filippinene og Somalia.

Innenlandsk flytting

Hvert eneste år siden tidlig på 1980-tallet har flere flyttet til enn fra sentrale strøk. Retningen på flyttestrømmen har vært stabil. Nettotallene (innflytting minus utflytting) viser at de store flyttestrømmene går fra Nord-Norge og Vestlandet til Sør-Østlandet. Akershus og Østfold har hatt det største flytteoverskuddet i perioden, mens Nordland og Møre og Romsdal og Sogn har hatt størst flyttetap.

Flytteoverskuddet til de mest sentrale kommunene har avtatt noe de siste fire årene. Samtidig har flytteunderskuddet i de minst sentrale kommunene minket. Landet er altså inne i en periode med forholdsvis moderat sentralisering. Ikke siden begynnelsen av 1990-tallet har sentraliseringen gått saktere. Den gangen var imidlertid flytteaktiviteten lav på grunn av lavkonjunktur. De senere årene har sentraliseringen avtatt til tross for høykonjunktur og høy flytteaktivitet.

Folketallet har økt i alle fylkene de siste ti årene, bortsett fra i Finnmark og i Nordland (se figur 5). De mest sentrale kommunene hadde i 2010 en befolkningstilvekst på 1,8 prosent, mot 0,8 i år 2000. I de minst sentrale kommunene gikk folketilveksten ned fra -0,2 til -1,0 i samme periode. Oslo og Akershus har hatt den største befolkningsøkningen og er landsdelen med høyest flytteaktivitet, både innenfor kommunene og mellom kommunene. Mange kommuner som mister innbyggere til andre kommuner, oppnår likevel flyttegevinst på grunn av innvandringen fra utlandet. Innvandrere og deres norskfødte barn flytter mer enn befolkningen for øvrig og står dermed for en viktig del av flyttestrømmen mellom kommunene.

Mange flytter ut av Oslo til de nærliggende kommunene i Akershus og til andre kommuner hvor det er mulighet for å pendle til Oslo. Årsaken er ofte et ønske om mer plass, billigere boliger og en overkommelig pendlervei til jobben i hovedstaden. Den såkalte Gardermoeneffekten i Akershus har gitt sterk vekst i kommunene rundt flyplassen.

Av dem som flytter fra Oslo, flytter halvparten til Akershus, og en fjerdedel av dem som flytter fra Akershus, flytter til Oslo. Samme trenden med at mange flytter ut av byene og til omkringliggende kommuner, ser vi også i andre byer som for eksempel Stavanger, Bergen, Kristiansand og Trondheim, hvor kommunene med nærhet til byene får økt befolkningsvekst.

De fleste innvandrere vil bo i sentrale strøk

Innvandrere og deres norskfødte barn er også en viktig del av flyttestrømmene mellom kommunene, og de flytter mer enn befolkningen for øvrig. Spesielt flyktninger flytter i større grad enn andre til Oslo-området. Ser vi på de store linjene i den geografiske fordelingen og innvandrernes landbakgrunn, velger de aller fleste polakkene å innvandre til Oslo og Akershus. Mange har også kommet til kommuner på Sør-Østlandet, Agderfylkene og til Vestlandet. Litauere velger primært det samme området, bortsett fra Agderfylkene, mens svenskene helt klart velger Oslo- og Akershus-området.

Sentraliseringen av innvandrerne og deres norskfødte barn synes godt både i statistikkene kvartalsvise befolkningsendringer og flyttestatistikken, hvor vi også ofte kan se spesielle svingninger i folketallet. En del kommuner kan i noen perioder få høye folketall for så tilsynelatende plutselig å være tilbake på normalnivå. Årsaken finner vi ofte i at kommunen har et asylmottak hvor innvandrerne bor på det tidspunktet de får oppholdstillatelse. De blir da registrert som innvandret til – og dermed bosatt i – kommunen, for senere å flytte til mer sentrale strøk.

Mens befolkningen i Oslo nå består av 28 prosent innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre, er tilsvarende tall for Akershus 14 prosent. Andre fylker med stor innvandrerandel er Buskerud, Rogaland og Østfold, med henholdsvis 14, 13 og 12 prosent. Fylker med prosentvis færrest innvandrere sett i forhold til folketallet er Nord-Trøndelag, Nordland og Hedmark, med henholdsvis 5, 5 og 7 prosent (se figur 6).

Økende fruktbarhet

Oslo feiret i begynnelsen av 2011 at de rundet 600 000 innbyggere. Dette er en økning på nær 100 000 personer i løpet av det siste tiåret. Ikke bare innvandring, men også et stort fødselsoverskudd, har bidratt til denne veksten. For eksempel ble det i 2010 født over 10 000 barn i hovedstaden. Dette betyr at Oslo har hver sjette fødsel i landet, men hver åttende innbygger.

Selv om folkeveksten hovedsakelig er et resultat av nettoinnvandring, er tiårsperioden også preget av økende fruktbarhet, og det er blitt født flere barn i siste halvdel av tiåret. Om lag 60 000 barn ble i snitt født hvert år i perioden 2006-2010 her til lands, mens årsgjennomsnittet for perioden 2001-2005 var 56 000. Toppen ble foreløpig nådd i 2009 da 61 800 barn ble født. Ikke siden 1972 er det blitt født så mange barn her i landet som dette året.

Norge hadde i 2010 et samlet fruktbarhetstall for kvinner på 1,95, en stigning på 0,16 det siste tiåret, og vi har nå et av de høyeste fruktbarhetstallene (SFT) i Europa. For å sikre reproduksjonen av befolkningen, det vil si at folketallet ikke synker på lengre sikt, og vi ser bort fra innvandringen, trenger vi et samlet fruktbarhetstall på ca. 2,1 (se tekstboks).

Fødselsoverskuddet er klart størst i Oslo, hvor antall nyfødte har økt med 30 prosent de siste ti årene. I Rogaland har antallet fødsler økt med 16 prosent. I Finnmark og Sogn og Fjordane fødes det færrest barn. I disse fylkene har fødselstallene sunket med henholdsvis 25 og 15 prosent i perioden.

Kvinnens alder ved første fødsel har økt fra 27,3 år i 2000 til 28,2 år i 2010. Det var kvinner mellom 25 og 29 år som var mest fruktbare for ti år siden, mens det nå er kvinner i aldersgruppen 30-34 år som føder flest barn (se figur 7). Det har vært endringer i mors samlivsstatus ved fødselen i perioden. I dag lever 5,2 prosent færre i ekteskap enn for ti år siden, 3,6 prosent flere lever i samboerskap, og 1,6 prosent flere er enslige.

Vi lever enda lenger

I 2010 døde det 41 500 personer; 21 500 var kvinner og 20 000 menn. Antall døde påvirkes av befolkningens størrelse, aldersstruktur og levealder, og vi må helt tilbake til 1970-tallet for å finne lavere dødstall.

Siden slutten av 1990-tallet har det dødd flere kvinner enn menn på grunn av en økende overvekt av kvinner i forhold til menn i de aldersgruppene der det dør flest. Kvinner lever fortsatt lenger enn menn, men forskjellen mellom kjønnene har blitt mindre. Forventet levealder for menn har steget fra 76 år i 2000 til 78,9 år i 2010, en økning på 2,9 år, mens levealderen for kvinner har økt fra 81,4 år til 83,2 år, en økning på 1,8 år i perioden. I 2000 hadde vi i befolkningen 2,8 prosent menn og 5,6 prosent kvinner over 80 år. Ti år senere var de sammenlignbare tallene respektive 3,2 og 5,8 prosent.

Når runder vi 6 millioner?

De nyeste befolkningsframskrivningene legger til grunn at befolkningen vil fortsette å øke noen år til, før veksten avtar. Usikkerheten knyttet til innvandringen er stor. Vi forutsetter at innflyttingen fra utlandet, og spesielt fra EØS-området, vil fortsette å øke de første årene for så å avta. Utviklingen framover er beregnet ved hjelp av en økonomisk modell, der innvandringen bestemmes av innvandring de foregående årene, inntektsnivået i Norge i forhold til OECD-land og endringer i arbeidsledigheten i Norge. Ifølge hovedalternativet i SSBs befolkningsframskrivning fra 2011 vil vi runde 6 millioner i 2028.

Referanser

Utlendingsdirektoratets årsrapport 2010

Tabeller:

• Tabell 1 De ti største gruppene av utenlandske statsborgere bosatt i Norge i 2010, sammenlignet med år 2000. Absolutte tall og prosentvis endring