Fra småhus til bygård og villa

Folketellingen 1920 var den trettende i rekken siden den første fullstendige folketellingen i 1769. Folketellingene var, før registrenes tid, den eneste måten å få samlet inn opplysninger om hele befolkningen, og stadig nye spørsmål ble inkludert i tellingene. Denne trenden nådde sitt toppunkt i 1920-tellingen, hvor resultatene ble publisert i ikke mindre enn 13 bind mellom 1922 og 1925.

Statistikerne trakk særlig frem boligundersøkelsene blant de nye områdene i tellingen. Folketellingen i 1920 var også første telling hvor det ble laget statistikk over de vanføre.

Flest kjøkkenløse i Stavanger

Siden folketellingen i 1890 hadde myndighetene innhentet opplysninger om boligforholdene, men boligstatistikken ble betydelig utvidet i 1920. Det skjedde blant annet etter en «inntrengende henstilling fra Statens Boligkomité» (NOS VII 98). Alle måtte nå fylle ut egne skjemaer om egne boforhold, og resultatene ble publisert i hele tre bind.

Tallene viste blant annet at i de store byene var det bosatte i Kristiania og Drammen som i størst grad hadde tilgang på kjøkken i de leilighetene de bodde i. I disse byene hadde over 90 prosent av leilighetene kjøkken. Stavanger skilte seg negativt ut blant de store byene med kjøkken i bare 71,6 prosent av leilighetene. Tellingen reflekterte også den sterke urbaniseringen som fant sted, blant annet økte antallet hovedbygninger fra 27 440 i 1910 til 32 110 i 1920. Størst var veksten i Lillehammer, Tønsberg og Narvik.

Urbant på Grünerløkken

I Kristianias syv bydeler var det store forskjeller i boligmassen. I Gamlebyen (Oslo, Kampen og Vålerengen) dominerte fremdeles gamle trehus, og bare rundt 25 prosent av bygningene var tre etasjer eller mer. På Grønland og Sagene-Rodeløkken var det en blanding av ny og gammel bebyggelse, mens det i Fagerborg-Gamle Aker var mest «kasernebebyggelse» (bygårder) samt mer villamessig bebyggelse. I Centrum og Grünerløkken var den gamle bebyggelsen så å si helt forsvunnet, og store bygårder var helt dominerende (94 prosent av husene hadde minst tre etasjer på Grünerløkken), i skarp kontrast til bydelene vestover: «I de to westend-sogn i Kristiania - Frogner og Uranienborg - er der overveiende ny murbebyggelse, men mange bor i egne villaer, og der er få store hus.» (NOS VII 98)

Også i Bergen var det store variasjoner mellom bydelene, særlig bebyggelsen i Årstad ble trukket frem med sitt landlige preg.

Dedikasjon til Eilert Sundt

Bind 12 av folketellingspublikasjonene skilte seg ut fra de andre. Den omhandlet «Byggeskikker på den norske landsbygd», og bestod for det meste av tekst, bilder og plantegninger, og var skrevet av en forfatter som stadig var tilstede med sitt «jeg».

I forordet skrev direktør Gunnar Jahn i det Statistiske Centralbyrå: «Under arbeidet med norsk statistikk er der ingen jeg har følt mig i så sterk gjeld til som Eilert Sundt. Han har på mange områder vært den som har brutt veien. Den rikdom av oplysninger hans bøker inneholder, den aldrig sviktende videnskapelige sannhetskjærlighet de vidner om, vil alltid lære oss meget, men mere enn alt betyr det at han har vist oss det liv som ligger til grunn for tallene.» (NOS VII 154) Denne folketellingspublikasjonen ble derfor, noe uvanlig, tilegnet mannen som regnes for samfunnsvitenskapens far i Norge.

Publikasjonen inneholdt informasjon om husenes form, plantyper, etasjer, tak, vegger, utseende, innhold, bruk og standard. Her var det både beskrivelser og vurderinger. «Hittil har småhusbebyggelsen hatt en felleslinje som kort kan beskrives så: I de indre fjell- og dalbygder preges den av de primitive former, som lenger ute møter de moderne former, som er trengt frem fra kysten. Denne linje kan jeg ikke finne igjen i Vest-Agder.» (NOS VII 154)

Vanføre - «ikke samme chanse for å bli gift»

Et annet nytt spørsmål i folketellingssammenheng var, som tidligere nevnt, spørsmålet om vanførhet og arbeidsudyktighet. Tellingens verdi var imidlertid noe begrenset. «Ifølge sakens natur må opgaven over vanføre og arbeidsudyktige bli usikre. Det er ikke fagmenn som har fastsatt arbeidsudyktighetsgraden, og opfatningen kan her være så rent forskjellig at denne telling bare i nogen grad vil kunne tjene til veiledning for en eventuell innførelse av invaliditetsforsikring.» (NOS VII 96).

Både antallet vanføre, deres alder, alder da vanførheten inntrådte, deres sivilstatus og livsstilling ble telt. Blant annet var det færre gifte i disse gruppene. «Som resultat av undersøkelsene på dette område kan sies at de abnorme ikke har samme chanse for å bli gift som den øvrige befolkning, dels fordi deres abnormitet direkte stiller sig hindrende i veien, dels fordi abnormiteten minsker deres erhvervsevne.» (NOS VII 96).

 

Kilder:

Folketellingen i Norge 1 desember 1920

Første hefte. Folkemengde og areal i Rikets forskjellige deler. Hussamlinger på landet. (NOS VII 39)

Annet hefte. Trossamfund. (NOS VII 40)

Tredje hefte. Fokemengden fordelt efter kjønn, alder og ekteskapelig stilling. (NOS VII 76)

Fjerde hefte. Folkemengden fordelt efter fødested, Finner og Kvener, Andre lands statsborgere, Norsk-Amerikanere. (NOS VII 81)

Femte hefte. Binde, døvstumme, åndssvake, sinnssyke og vanføre. (NOS VII 96)

Sjette hefte. Barnetallet i norske ekteskap. (NOS VII 97)

Syvende hefte. Boligstatistikk. - Byer. (NOS VII 98)

Ottende hefte. Boligstatistikk. - Bygder. (NOS VII 144)

Niende hefte. Folkemengden fordelt efter livsstilling. - Riket. - Bygder. - Byer. (NOS VII 103)

Tiende hefte. Folkemengden fordelt efter livsstilling, alder og ekteskapelig stilling. (NOS VII 111)

Ellevte hefte. Folkemengden fordelt efter livsstilling. Fylker. byer og herreder. Procenttall. (NOS VII 131)

Tolvte hefte. Byggeskikker på den norske landsbygd. (NOS VII 154)

Trettende hefte. Oversikt over livsstillingsstatistikken og tellingens utførelse. (NOS VII 161)

 

Les mer i historisk statistikk, folketellingen fra 1920.