Fri flyt av fornavn
Publisert:
Norge har hatt tre store bølger med import av navn fra utlandet. Den første startet omkring forrige århundreskifte og besto av engelske og amerikanske navn som blant annet sluttet på -y, slik som Henry, Harry, Stanley og Willy, Lilly, Mary, Kitty og Elly.
Andre vanlige navn på den tiden var Arthur, Georg og Ruth. Denne bølgen som kulminerte i 1920-årene må antas å henge sammen med at mange utvandrere da flyttet tilbake til gamlelandet, og i Amerika-kofferten hadde de også med seg amerikanske navnemoter. Også de mange norske sjøfolkene har nok bidratt til denne bølgen, som var særlig utbredt i Agder-fylkene. Hvite seil brakte oss altså ikke bare ære og makt, men også utenlandske navn.
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||
I en periode etter krigen opplevde vi så en ny anglo-amerikansk navnebølge. Fra ca. 1955 og utover oppnådde navn som Roger, Roy, Ronny, Jim/my, Jo(h)nny, Tom, Tommy, Glenn, Frank, Kenneth og Raymond en viss popularitet. Kvinnenavn som Jane, Jeanette og Kate (senere Linda og Monica) fikk også en viss utbredelse. Bølgen avtok etter 1980 og i dag er navnene sjeldent brukt. Heller ikke disse navnene fikk noen stor og generell utbredelse, men var særlig å finne i Oslo øst, i østfold og i Nord-Norge.
Dagens internasjonale navnemoter
I "gamle dager" kunne en persons nasjonalitet i stor grad bestemmes ut fra fornavnet: Det var liten tvil om at Bjørn, Harald, Aud eller Bjørg var norske. Olof, Lennart, Kristina og Kerstin var like selvfølgelig svenske. Niels, Poul, Ditte og Dorthe var danske, mens tyskere het Horst og Ingrid. Det var heller ikke så vanskelig å si hvilke land Michael, Stephen og Susan eller Pierre og Monique kom fra.
I våre dager er det ikke lenger like lett å plassere folk geografisk på grunnlag av fornavnet; Emma og Sara, Daniel og Martin kan være tyske eller engelske, men de kan like gjerne være fra Norge eller Nederland. Denne tredje bølgen, som nærmest avløste etterkrigsbølgen, innebærer altså flere og langt mer populære navn enn tidligere. Tendensen, som er blitt særlig tydelig de siste 10 årene, består ikke så mye i direkte import av bestemte navn fra bestemte land, men er snarere uttrykk for en kulturell globalisering; et slags nord-europisk/nord-atlantisk fellesmarked.
"Import" av fornavn er selvfølgelig heller ikke et fenomen som bare har opptrådt det siste århundre; bare et fåtall av de navnene som er i bruk i Norge, er "norske". Men siden denne importen har foregått gradvis og over mange hundre år, tenker vi ikke i dag på disse navnene som spesielt utenlandske.
Hvis vi skulle forsøke å peke ut det mest typiske internasjonale navnet i dag, er Sara(h) en sterk kandidat. Sara er nr. 6 på den norske navnetoppen i år. I Danmark er hun nr. 3, i Sverige og Finland er hun nr. 12 og 13, og på Grønland kommer hun på 8. plass. Også i Skottland, Frankrike, østerrike, Sveits, Tyskland og Storbritannia kommer Sarah høyt opp på listene. Og i USA er hun på 5. plass.
Andre sterke kandidater er Emma, Hanna, men også det norske toppnavnet for tiden Emilie og hennnes søstre Emilia og Emily er svært vanlige i mange land. Et karakteristisk trekk ved disse internasjonale jentenavnene er forøvrig at svært mange av dem slutter på -a: I tillegg til dem vi allerede har nevnt, finner vi Anna, Camilla, Lisa, Rebecca, Victoria. Og i utlandet er Laura, Lea, Julia svært vanlige. Her hjemme er navn som Ida, Thea, Nora, Victoria, Andrea og Oda høyt oppe eller på vei opp på listene.
Blant guttenavnene er det ikke noen tilsvarende klar kandidat; men Thomas er kanskje det navnet man finner igjen i flest andre land; Men også Daniel, Martin, Aleksander og Marcus er svært vanlige rundt omkring i Europa.
|
I det hele tatt synes det som om jentenavnene i noe større grad enn guttenavnene er internasjonalisert. Dette ser vi tydelig for eksempel i Finland, hvor ti på topp-listen for jentene inneholder hele 5 typiske internasjonale navn, mens vi på guttelisten finner Thomas først på 11. plass.
Øst er øst og vest er vest
Men selv om fornavn i dag ikke lenger har noen klar geografisk forankring, synes det likevel fortsatt å eksistere visse sosio-kulturelle forskjeller i valg av navn. Dette har selvfølgelig sammenheng med at navn ikke bare har en bruksverdi, de har også en symbolverdi og fungerer som sosiale markører.
Om vi sammenlikner bruken av enkelte av dagens internasjonale navn i Oslos østlige og vestlige bydeler, finner vi at noen av dem er "nøytale" i den forstand at de brukes like ofte i østlige og vestlige bydeler (se Kristiansen og Ouren 1998). Eksempler er: Sara, Markus, Michael, Simon og Thomas. Navn som Veronica, Daniel, Kevin og Robin er vanligst på østkanten. Hanna, Julie, Sofie/Sophie, Victoria, Oskar/Oscar og William derimot er mer vanlig i Oslo vest.
Det synes ikke å være helt tilfeldig hvilke navn som blir populære i øst og vest: På vestkanten synes foreldrene å være mer tradisjonsorienterte, idet de først og fremst velger navn som også tidligere har hatt en viss utbredelse her i landet (før og omkring 1900). De typiske østkant-navnene er oftere nykommere; navn som først har blitt populære de siste årene.
Lenker:
Kilder:
- Kristiansen, J.E. og J. Ouren (1998): Navnebruk i Oslo: Johnny fra Stovner? Samfunnsspeilet, 6/98. Statistisk sentralbyrå
- Besnard, Philippe og Guy Desplanques (2000): La cote de prénoms en 2001. Paris
Kontakt
-
SSBs informasjonstjeneste