Gjete kongens harer

Statistikk i utakt

Statistisk sentralbyrå har med støtte fra Barne- og familiedepartementet gjennomført to prosjekter for å videreutvikle statistikken over samboere med felles barn. At den løpende statistikken lenge har vært i utakt med de faktiske familiemønstrene, skulle være velkjent. Behovet for forbedringer er heller ikke diskutabelt, men ønskemålene har gjerne strandet av mangel på gode løsninger. I en tid der familier vel så gjerne stiftes uten å gå veien om prest eller fut, forsvinner også det tradisjonelle statistikkgrunnlaget (meldinger om inngåelse og oppløsning av ekteskap). Å telle samboere er som å gjete kongens harer. Mange er de og høyt hopper de, men hvordan vite nøyaktig hvor mange det er, og hva de gjør?

Bare samboerpar med barn

I denne omgang har vi kun tatt for oss samboerpar med barn, forutsatt at de har minst ett felles barn. Opplegget for en forbedret statistikk er testet ut for 1999.

Den nye statistikken får fram at samboerpar med barn er en gruppe med en viss gjennomtrekk. 15 prosent av dem som tilhørte gruppen ved inngangen til 1999, var ikke samboere ved årets utgang. Det skyldtes oftere giftermål enn brudd. Ved årets slutt bodde 8 av de 15 prosentene fortsatt sammen, men nå som gifte, mens 6 prosent hadde flyttet fra hverandre.

Størst gjennomtrekk blant unge

Gjennomtrekken er klart størst blant de yngste samboerne. Blant dem under 25 år falt én av tre fra i løpet av året. For så unge var det vanligere å gå fra hverandre enn å gifte seg. De har fått barn sammen, men har ikke så mange årene bak seg som par, og de er unge nok til lettere å starte på nytt. Jo eldre samboerparene er, desto mer stabile er de som gruppe betraktet. Alder og livsfase kan hemme både endring og oppbrudd. Her finnes nok både dem som prinsipielt synes samboerskap er bedre enn ekteskap og derfor ikke giftet seg i yngre år, og dem som i årenes løp har kommet til at det ikke spiller så stor rolle om de gifter seg eller ikke. Av samboere i 40-årene var det bare sju av hundre som ved årets slutt ikke lenger var samboere. Halvparten av dem hadde giftet seg, og de resterende skilt lag.

Krav om felles adresse

I mangel av separasjons- og skilsmissemeldinger må de "papirløse skilsmissene" defineres ad omveier. I denne rapporten er kriteriet at samboerparet ikke lenger har felles adresse. Det er ingen fullgod løsning, noen bor på hvert sitt sted selv om samlivet består. Men siden inngåelse og oppløsning av samboerskap verken er eller egner seg for å være meldepliktige hendelser, er det vanskelig å se noen bedre løsning.

Separasjoner framfor skilsmisser

Brutte samboerskap kan best sammenholdes med separasjoner. For de fleste er det et endelig brudd, men en del vil også flytte sammen igjen. Hvor mange det er, har vi ikke hatt muligheter for å få fram. Skilsmissene er mer definitive. Når skilsmissen er et faktum, har det som oftest gått et år eller mer fra hun og han flyttet fra hverandre. Om lag hvert femte par som tar ut separasjon, ser ut til å la det bli med det, det vil si tar ikke skrittet fra separasjon til skilsmisse.

Intervjuundersøkelser har vist at samboerskap er langt skjørere enn ekteskap. Forskjellene er størst for barnløse par, men er også store for par med barn. Samboere med barn hadde over tre ganger så stor tilbøyelighet til å flytte fra hverandre som gifte med barn. Forholdsvis flest brudd var det blant unge samboere og dersom samboerskapet ikke hadde vart så lenge.

Ekteskap mer stabile

Den nye statistikken bekrefter at samboerpar med barn hyppigere flytter fra hverandre enn ektepar med barn. Det gjelder uansett alder. Spesielt stor forskjell er det blant de aller yngste. Bruddhyppigheten for samboere der hun var 20-24 år, var 163 av 1 000 par. Det var godt og vel fire ganger mer enn separasjonsraten for jevngamle gifte par. Det hører imidlertid med at samboerpar med så høy bruddfrekvens utgjør mindre enn en tiendedel av alle samboerpar med felles barn. Flesteparten av parene er fra 30 til 45 år. For dem er bruddhyppigheten om lag dobbelt så stor som blant gifte i samme alder.

Går det mot mindre forskjeller?

Løpende statistikk vil gjøre det lettere å følge utviklingen i forholdet mellom separasjoner og samboerbrudd. Enn så lenge er hypotesene mange, og svarene få. Kanskje vil forskjellene i bruddhyppighet minke dersom samboerskapene etter hvert blir mer ekteskapslike på andre vis? Eller må vi belage oss på at det motsatte kan skje? Vil forskjellen snarere øke, fordi de som ønsker å ha større mulighet for oppløsning nettopp velger å sambo, mens de som vil knytte sterkere bånd, gifter seg?

21 400 barn opplevde foreldrebrudd i 1999

Uansett om foreldrene var gifte eller samboere, får foreldrebruddet følger for barna. Noen konsekvenser vil være forbigående, andre kanskje mer langvarige. På en del områder vil samfunnet tre støttende til.

Til nå har den løpende statistikken bare fått fram hvor mange barn som årlig opplever at foreldrene blir separert eller skilt. Barn i brutte samboerskap har vært mørketall. Den nye statistikken viser at separasjonsstatistikken bare fanget opp to tredjedeler av de barna som faktisk opplevde at foreldrene flyttet fra hverandre i 1999. Totalt dreide det seg om nesten 21 400 barn under 18 år.

Inkludert særkullsbarna ble anslagsvis 27 000-30 000 barn involvert i samlivsbrudd

Hvor mange barn som opplevde at steforeldre flyttet ut, kan det ikke gis presise tall for. Tallet er anslått til 3 400 særkullsbarn for separerte par og brutte samboerskap (av par som også hadde felles barn). I tillegg kommer et ukjent antall barn fra brutte samboerskap der det ikke var noen felles barn, anslått til 2 400-4 900 barn. Gitt disse anslagene, var det 27 000-30 000 barn (felles barn og særkullsbarn) som i 1999 opplevde at en av de voksne i familien flyttet ut.

Overraskende regionale forskjeller

Samboerbruddene i 1999 stemte bare delvis med det regionale skilsmissemønsteret. Aller mest utsatt for brudd var samboerskapene i Agderfylkene, områder som ikke peker seg ut i skilsmissestatistikken. På motsatt hold har Finnmark, som lenge har ligget høyt på skilsmissestatistikken, ikke spesielt mange brutte samboerskap. Kanskje er det samboerskapenes allmenne utbredelse som ligger bak? Det vil si at jo flere som sambor, desto mer like er de dem som gifter seg, og jo færre som sambor, desto mer avviker de i utgangspunktet fra de gifte. Dette er en rimelig hypotese basert på 1999-tallene, men her trengs nye årganger for å få bedre grep om det regionale mønsteret og potensielle forklaringer.

1999-tallene tyder også på at samboere fra Sogn og Fjordane og nordover gjerne venter med å gifte seg til barna er blitt både flere og større enn det som er vanlig ellers i landet.

Knapt hvert tiende barn har enslig mor, fire av ti fødes i samboerskap

Etter å ha økt kraftig gjennom flere tiår er andelen barn født utenfor ekteskap kommet opp i om lag halvparten av alle fødte. Knapt hvert tiende barn har enslig mor. Om lag fire av ti kommer til verden i samboerskap. Det er store geografiske forskjeller. Oslo/Akershus, Rogaland og Agderfylkene har flest gifte foreldre. Finnmark er i en særstilling når det gjelder enslige. Der fødes godt og vel hvert femte barn av enslig mor.

Av førstefødte har bare en tredjedel gifte foreldre

Hvor mange som fødes utenfor ekteskap, varierer mye med barnets nummer i søskenflokken. For førstefødte barn er det mest vanlig med samboerforeldre, en drøy tredjedel har gifte foreldre og nærmere hvert femte barn har mor som verken er samboer eller gift. Av barna lenger ut i søskenrekken er gifte foreldre i flertall, og andelen med enslig mor mer enn halvert sammenliknet med de førstefødte.

Ny ordning foreslått fra 2001

Om mor får barn som samboer eller enslig, ser ut til å bli mest presist om målingen skjer litt etter fødselen. Da vil en del "forsinkede" flyttemeldinger ha rukket å komme inn, slik at registerinformasjonen vil stemme bedre med den faktiske bosituasjonen. Mors samlivsstatus ved barnets fødsel er fra 2001 foreslått erstattet med status tre måneder etter barnets fødsel.

Norden: Mange samboere, men lite statistikk

Samboerskapene står sterkt i Norden. Det har gått noen tiår siden ugift samliv begynte å skape merkbare problemer for den løpende befolkningsstatistikken, men i mye av den aktuelle statistikken glimrer samboerne fortsatt med sitt fravær. Nærmere annethvert barn fødes utenfor ekteskap, men bare Sverige produserer tall som viser om mor er reelt enslig eller samboer.

Danmark og Finland fanger også opp samboere uten barn

Bortsett fra dette ser det ut til at Danmark og Finland har kommet lengst i å løse samboerproblemet. De gir årlige tall for samboerpar både med og uten barn. Basisen for dette er registre med mer detaljerte adresseopplysninger enn det som foreløpig finnes i de andre landene. En innføring av tilsvarende adresseinformasjon har lenge vært drøftet i Sverige, og kommer i Norge i forbindelse med Folke- og boligtellingen 2001.

Hvor mange samboere som finnes på et gitt tidspunkt, er én ting, noe annet er hvilke endringer som skjer, spesielt giftermåls- og bruddhyppigheten blant samboerne. Finland, Danmark og nå også Norge med de 1999-tallene som presenteres i denne rapporten, har mer forsøksvis laget slik statistikk. Det er i grove trekk det samme mønsteret som kommer fram i alle de tre landene, det vil si langt høyere bruddhyppighet i samboerskap enn i ekteskap.

Vår gjennomgang av den nordiske statistikken viser også at det er et klart behov for mer samordning og kontakt rundt samboerproblematikken. Det trengs for å sikre seg statistikk som gjør det lettest mulig å sammenlikne utviklingen landene imellom. Og det ser også ut til å trenges for å sette mer fart i arbeidet med å få integrert samboerne i familiestatistikken. I dagens situasjon er det ikke bare mangel på samboertall som er et problem, men også at den tradisjonelle statistikken svekkes. Betyr for eksempel nedgangen i skilsmissetallene som dels er registrert i de senere år, at terskelen for å bryte et samliv er blitt høyere? Eller blir nedgangen i skilsmissetallene mer enn oppveid av mørketallene, det vil si samboerbruddene?

Nyanser må dekkes av andre kilder

Helt til slutt, den nye statistikken som denne rapporten presenterer, har nok en gang fått fram behovet for analyser av samboerskap som et mangslungent sosialt fenomen. En gruppe som spesielt peker seg ut for videre studier er de unge samboerne med barn, der nærmere hvert femte par flytter fra hverandre i løpet av et år. Hva kjennetegner denne gruppen sosialt og økonomisk? Når flyttet de sammen i forhold til barnets fødsel, og hvor stabilt har de bodd sammen? Hvordan ordner de det praktiske om samboerskapet tar slutt, og ikke minst hvordan ser de selv på sitt samliv og forskjellen mellom samboerskap og ekteskap? Og selvsagt også tilsvarende kunnskap om gruppen vi gjerne sammenholder dem med, unge gifte par. For å besvare slike spørsmål, trengs både større intervjuundersøkelser og mer kvalitative studier.

Prosjektstøtte: Barne- og familiedepartementet.