Grenseløs kjærlighet?

I dag publiseres rapporten Grenseløs kjærlighet? Familieinnvandring og ekteskapsmønstre i det flerkulturelle Norge . I rapporten beskrives omfang av familierelatert innvandring, ektefelleinnvandring og ekteskapsmønstre i det flerkulturelle Norge fra begynnelsen av 1990-tallet fram til 2005. Familierelatert innvandring er av betydelig omfang, har gjennomgått betydelige endringer og er av stor innvandringspolitisk interesse, og ekteskapsmønstre gir et bakteppe for å forstå noen av prosessene som påvirker innvandringen.

Mange familierelaterte ikke-nordiske innvandringer siden 1991

Innvandrerbefolkningen har blitt mer enn doblet siden 1990, og særlig er det den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen som har vokst. økningen i innvandrerbefolkningen i Norge skyldes både innvandring og at det har blitt født flere personer i Norge av to førstegenerasjonsinnvandrere (disse blir her omtalt som etterkommere). I perioden 1991-2004 fikk om lag en av tre ikke-nordiske førstegenerasjonsinnvandrere til Norge opphold på grunn av flukt og familiegjenforeninger til flyktninger, drøye en av tre på grunn av familieinnvandring til andre enn flyktninger og knappe en av tre fikk opphold som følge av arbeid, utdanning eller andre årsaker. Av de som har kommet gjennom familierelatert innvandring, har 58 prosent kommet som ektefeller eller partnere til en ankerperson som bor i Norge. Det vil si at i hele perioden 1991-2004 kom 2 av 10 av de ikke-nordiske innvandrerne som ektefeller, enten for å inngå eller gjenoppta ekteskap. For 13 prosent av de som kom som familieinnvandrede har vi ikke klart å identifisere hvilken relasjon de hadde til ankerpersonen. Tallene vil derfor hele tiden være minimumsanslag.

Ankerpersoner uten innvandrerbakgrunn

De fleste ektefellene som innvandret til Norge, kom til en ankerperson (herboende) som ikke hadde innvandrerbakgrunn (se figur 1). I hele perioden 1991-2004 var 57 prosent av ankerpersonene uten innvandrerbakgrunn, og det var også flest menn som var ankerpersoner til ektefeller. De største gruppene som kom som ektefeller i hele perioden 1991-2004, var kvinner med bakgrunn fra Thailand, Russland og Filippinene. Disse gruppene stod alene for 43 prosent av ektefellene som innvandret til menn uten innvandrerbakgrunn

Av ankerpersonene med innvandrerbakgrunn var det klart flest førstegenerasjonsinnvandrere, 40 prosent, mens bare 3 prosent av ankerpersonene var etterkommere. Også blant de med innvandrerbakgrunn var det flest menn som var ankerpersoner til ektefeller.

Mange ektefelle-innvandringer var familieetableringer

Innvandring av ektefeller kan skje enten som følge av at allerede etablert ekteskap, eller på grunnlag av inngåelser av ekteskap. Dette finnes det ikke noen klare registreringer av i datagrunnlaget som vi har benyttet i denne rapporten, men vi har forsøkt å etablere et skille mellom familiegjenforeninger (der partene sannsynligvis har hatt et samliv før innvandreren søker om opphold), og familieetableringer (der ektefellene har vært registrert bosatt i hvert sitt land ved inngåelsen).

Av alle familieinnvandringer gjennom ekteskap i perioden 1999-2004 var det mellom 13 og 17 prosent familiegjenforeninger med førstegenerasjonsinnvandrere, mens 59 prosent var familieetableringer til personer uten innvandrerbakgrunn. Resten (23 prosent) var familieetableringer til førstegenerasjonsinnvandrere som har bodd så lenge i Norge at der er rimelig å anta at det ikke er gjenopptakelse av tidligere samliv, eller etterkommere. Innvandrerbefolkningens familieetableringer utgjorde i perioden 1999-2004 én av fire ekteskapsinnvandringer. Andelene er igjen minimumsanslag på grunn av at mange har uoppgitt relasjon til ankerpersonen.

Familierelatert innvandring og ekteskapsmønstre henger sammen

Familierelatert innvandring er av betydelig omfang, og det er en nær sammenheng mellom ekteskapsmønstre og migrasjon. En bred beskrivelse av ekteskapsmønstre i det flerkulturelle Norge gir en forståelse for de ulike prosessene som påvirker familierelatert innvandring, og ekteskapsinnvandring må sees i sammenheng med ekteskapsmønstre i ulike grupper av befolkningen i Norge. Imidlertid er det viktig å huske på at ekteskap bare er en del av pardanningsmønsteret. Samboerskap har blitt mer og mer vanlig som samlivsform, og særlig blant personer uten innvandrerbakgrunn og blant de yngste. I hele befolkningen over 18 år var det 48 prosent som var gift og 12 prosent som levde i samboerskap per 1.1.2005 (se http://www.ssb.no/emner/02/01/20/familie/ ). Samboerskap er imidlertid mye mindre utbredt blant ikke-vestlige innvandrere enn blant vestlige innvandrere og i befolkningen ellers.

Færre ekteskap inngås mellom par uten innvandrerbakgrunn

Antall ekteskap som inngås i Norge, varierer fra år til år. Det er stadig færre ekteskap som inngås i Norge mellom to som ikke har innvandrerbakgrunn, mens et stadig større antall, og en stadig større andel av ekteskapene som inngås involverer en eller to personer med innvandrerbakgrunn. I 1990 var 84 prosent av ekteskapsinngåelsene mellom to personer uten innvandrerbakgrunn, mens 16 prosent involverte en eller to personer med innvandrerbakgrunn. I 2004 hadde andelen økt til 31 prosent av alle ekteskapsinngåelsene. Dette har en klar sammenheng med at samboerskap er en vanlig samlivsform i Norge, særlig blant personer uten innvandrerbakgrunn og personer med bakgrunn fra vestlige land. Men dette har også en sammenheng med at innvandrerbefolkningen har økt, mange har innvandret og flere har kommet i en alder der ekteskap kan være aktuelt.

Etterkommere gifter seg senere enn førstegenerasjonsinnvandrere

Et betydelig fokus rettes mot etterkommerne til førstegenerasjonsinnvandrerne, og om de følger sine foreldres ekteskapsmønstre. Etterkommerne er ennå unge og få har kommet i en alder der ekteskap er aktuelt. Ved inngangen til 2005 hadde 86 prosent av alle etterkommere ennå ikke fylt 20 år.

Det er flest etterkommere med bakgrunn fra Pakistan, Tyrkia og Vietnam som har kommet i en alder der giftemål er aktuelt. Sammenlignet med førstegenerasjonsinnvandrere med samme landbakgrunn, ser etterkommerne ut til å utsette giftemålet. Blant førstegenerasjonsinnvandrere med bakgrunn fra Pakistan var halvparten av alle kvinnene gifte når de var 21 år. Til sammenligning må vi opp i en alder på 25 år for etterkommerne for å finne en like høy andel. Blant unge førstegenerasjonsinnvandrere i alderen 18-21 år var 23 prosent smidd i hymens lenker, mens det blant etterkommerne i samme alder var 6 prosent som var gift ved inngangen til 2005 (se figur 3).

Etterkommere med bakgrunn fra Tyrkia utsetter også ekteskapet sammenlignet med førstegenerasjonsinnvandrere, men gifter seg noe tidligere enn de med bakgrunn fra Pakistan. Blant etterkommere med bakgrunn fra Vietnam er svært få gift, i alderen 20-24 år bare 3 prosent av etterkommerne ved inngangen til 2005, mens henholdsvis 9 og 39 prosent av menn og kvinner blant r førstegenerasjonsinnvandrere var smidd i hymens lenker. Det er altså store variasjoner, der de med bakgrunn fra Vietnam har et mønster som klart avviker fra de andre gruppene.

Vestlige innvandrere gifter seg med personer uten innvandrerbakgrunn

Det er store forskjeller i hvem personer med innvandrerbakgrunn i Norge gifter seg med. Flertallet av både menn og kvinner med vestlig bakgrunn inngår i stor grad ekteskap med personer uten innvandrerbakgrunn. I 2004 var det 69 prosent av vestlige menn og 77 prosent av vestlige kvinner som fant en ektefelle uten innvandrerbakgrunn.

Blant ikke-vestlige personer som ble registrert gift i Norge i 2004, fant 27 prosent av mennene og 54 prosent av kvinnene ektefelle uten innvandrerbakgrunn. Det er imidlertid store forskjeller mellom de enkelte landgruppene. Kvinner med bakgrunn fra Thailand, Russland, Filippinene og Polen giftet seg i stor grad med menn uten innvandrerbakgrunn (mellom 73 og 91 prosent av inngåelsene i 2004). I motsetning til andre asiatiske innvandrergrupper har disse et helt annet ekteskapsmønster, og mange har kommet til Norge gjennom ekteskap med en mann uten innvandrerbakgrunn. I andre ikke-vestlige grupper fant svært få kvinner menn uten innvandrerbakgrunn (for eksempel under 5 prosent blant kvinner med bakgrunn fra Pakistan og Irak som giftet seg samme år).

For menn med bakgrunn fra Tyrkia, Chile, Marokko, Serbia og Montenegro, Irak og Iran var det mellom 20 og 40 prosent som inngikk ekteskap med kvinner uten innvandrerbakgrunn i 2004. Med unntak av kvinner med bakgrunn fra Chile og Iran, var det en lavere andel av kvinnene med bakgrunn fra disse landene som inngikk ekteskap med menn uten innvandrerbakgrunn (se også Daugstad 2006b).

Flere menn enn kvinner giftet seg transnasjonalt

Flere menn enn kvinner inngår transnasjonale ekteskap, det vil si at de gifter seg med en person som ikke er bosatt i Norge ved inngåelsen. Dette gjelder både personer i innvandrerbefolkningen og befolkningen ellers. I løpet av perioden 1996-2004 har det årlige antallet menn uten innvandrerbakgrunn som har inngått ekteskap med en kvinne som ikke var bosatt i Norge ved inngåelsen, blitt mer enn tredoblet. Særlig gjelder økningen i ekteskap der kvinnen hadde thailandsk, filippinsk og russisk statsborgerskap.

Mange ikke-vestlige innvandrere gifter seg med en som ikke bor i Norge...

Mange personer med ikke-vestlig bakgrunn inngår transnasjonale ekteskap. Særlig gjelder dette personer med bakgrunn fra de tidlige ikke-vestlige arbeidsinnvandrerlandene Pakistan, Tyrkia og Marokko. I disse gruppene giftet mellom 65 og 76 prosent av de som seg i perioden 1996-2004 i Norge, som giftet seg med en person som var bosatt utenfor Norges grenser. Også etterkommere med bakgrunn fra disse landene som har giftet seg, har inngått transnasjonale ekteskap i like stort omfang som førstegenerasjonsinnvandrere. Etterkommernes ekteskapsmønstre må imidlertid sees i sammenheng med at det store flertallet ikke har kommet i en alder der det er aktuelt å gifte seg, og at etterkommerne ser ut til å utsette giftemålet i forhold til førstegenerasjonsinnvandrere.

...men mange finner også en med samme landbakgrunn i Norge

Andre ikke-vestlige innvandrergrupper som inngikk ekteskap i perioden 1996-2004, giftet seg i stor grad med personer med samme landbakgrunn som dem selv som var bosatt i Norge før inngåelsen. Særlig gjaldt dette personer med bakgrunn fra Vietnam, Sri Lanka, Bosnia-Hercegovina og Serbia og Montenegro. Dette er grupper der mange har flyktningbakgrunn. I andre flyktninggrupper som de med bakgrunn fra Chile og Iran, var det flere som inngikk ekteskap med personer uten innvandrerbakgrunn. Det er altså store forskjeller mellom de ulike innvandrergruppene (se også Ekteskapsmønstre i innvandrerbefolkningen: Hvem gifter innvandrere i Norge seg med? ).

Lave skilsmisserater i ekteskap der partene har samme landbakgrunn

Skilsmisseratene i ekteskap er lavest der begge parter har samme landbakgrunn, og særlig der begge kommer fra Pakistan, Tyrkia eller Vietnam. Det er særlig høy oppløsningsgrad i ekteskap mellom kvinner uten innvandrerbakgrunn og menn med bakgrunn fra Asia eller Afrika. I ekteskap der mannen er uten innvandrerbakgrunn, er skilsmisseratene lavere. Oppløsingsgrad i ekteskap der begge parter er uten innvandrerbakgrunn og der (minst) en av partene har vestlig bakgrunn, må imidlertid sees i sammenheng med at mange lever i samboerskap og at oppløsning av samboerskap ikke blir registrert i denne sammenhengen. Samboerskap er mest vanlig i befolkningen uten innvandrerbakgrunn og blant vestlige innvandrere, og langt mindre vanlig blant ikke-vestlige innvandrere.

Komplekse forklaringer på familieinnvandring og ekteskapsmønstre

Det er store variasjoner i ekteskapsmønstre i det flerkulturelle Norge. årlig inngås flere ekteskap mellom en mann uten og en kvinne med innvandrerbakgrunn, enn det inngås ekteskap mellom to innvandrere. Antallet (og andelen) ekteskap der en eller to med innvandrerbakgrunn er involvert, er økende. Rapporten viser at vestlige innvandrere i stor grad velger en ektefelle som er uten innvandrerbakgrunn. Noen ikke-vestlige innvandrergrupper finner også i stor grad ektefelle uten innvandrerbakgrunn, men mange ikke-vestlige innvandrergrupper velger en ektefelle som har samme landbakgrunn som dem selv. Mange, både med og uten innvandrerbakgrunn, velger å gifte seg med en person som ikke er bosatt i Norge ved inngåelsen. Det er store forskjeller mellom de ulike innvandrergruppene, og mønsteret i en gruppe er ikke representativt for hele innvandrerbefolkningen. Dette har vi forsøkt å understreke i rapporten.

Ekteskapsmønstrenes klare sammenheng med migrasjon, viser at vi lever i et samfunn som er preget av en økt globalisering på mange måter. Personer flytter på grunn av krig, flukt, arbeid, utdanning eller kjærlighet. Treffstedene har blitt stadig flere som følge av ferier, arbeid, utdanning og Internett. Mange finner også sin ektefelle på grunn av at de flytter på seg.

Det er mange ulike prosesser som påvirker ekteskapsmønstrene og dermed også familieinnvandring, og det er viktig å huske på at det er snakk om enkeltpersoners handlinger vi ser mønstrene av - ikke gruppers. Forklaringene på mønstrene er komplekse, og rapporten kan ikke gi svar på hvorfor mønstrene er som de er, og er så forskjellige som de er. Rapporten er først og fremst deskriptiv, og danner et faktagrunnlag for å forstå noen av prosessene rundt familierelatert innvandring og ekteskapsmønstre.

Se også:

Daugstad, Gunnlaug (2006): Grenseløs kjærlighet? Familieinnvandring og ekteskapsmønstre i det flerkulturelle Norge

Daugstad, Gunnlaug (2006): Ekteskapsmønstre i innvandrerbefolkningen: Hvem gifter innvandrere i Norge seg med?

Lie, Benedicte (2004): Ekteskapsmønstre i det flerkulturelle Norge

østby, Lars (2004): Innvandrere i Norge - Hvem er de og hvordan går det med dem? Del I Demografi

Befolkningsstatistikk. Sivilstandsendringar :

Innvandrerbefolkningen etter innvandringsgrunn

Befolkningsstatistikk. Familier og husholdninger

Innvandrernes husholdninger. Folke- og boligtellingen 2001