Folketellingen 1960 tilgjengelig på web

Grunnlaget for et sentralt personregister

Publisert:

12. august 2009

Folketellingen i 1960 la grunnlaget for det sentrale personregisteret og kartla for første gang hvor mange som hadde bil og telefon.

Forfatter: Camilla Mellemstrand

Ved folketellingen i 1960 talte Norges befolkning 3,59 millioner mennesker, en økning på 9,5 prosent fra forrige folketelling i 1950. Folketellingen i 1960 var siste gang en folketellings hovedoppgave var å gi svar på hvor mange mennesker som bodde i landet vårt. 1960-tellingen dannet utgangspunktet for det sentrale personregisteret som ble etablert i 1964, og etter opprettelsen av dette ble alle befolkningsendringer registrert fortløpende. Foran folketellingen i 1970 kunne lederen for SSBs befolkningskontor proklamere at folketellingen nå hadde utspilt sin rolle som primærkilden til norsk befolkningsstatistikk: ”Vi holder ikke folke- og boligtelling for å telle hvor mange det er av oss nordmenn. Det vet vi” 1, skrev han den gangen.

40 prosent hadde telefon

Folketellingen i 1960 telte i stor grad det samme som folketellingen ti år før, men i folketellingen 1960 ble det for første gang kartlagt hvor mange som hadde personbil og telefon. Tellingen viste at nærmere 15 prosent av hovedpersonene i husholdningene hadde bil, mens nærmere 40 prosent av husholdningene hadde installert telefon. Spørsmålet om hvor mange som hadde telefon ble tatt med i 1970-tellingen også, mens kartleggingen av hvor mange som hadde bil bare ble med denne ene gangen.

En sjåfør var ikke lenger en sjåfør

I likhet med tidligere folketellinger, ble det i forbindelse med folketellingen i 1960 samlet inn informasjon om befolkningens yrkestilknytning. Alle sysselsatte ble gruppert etter næring, stilling og sosial status. Alle stillinger var i prinsippet betraktet som gjennomgående, det vil si at en sjåfør kunne være klassifisert både under ”rutebiltransport”, ”entreprenørvirksomhet” eller ”hoteller osv” avhengig av hvilken bedrift han jobbet i. Yrkesklassifiseringene som ble lagt til grunn ved denne tellingen, var på mange måter et brudd i forhold til klassifiseringsprinsippene i tidligere tellinger, da man nokså strengt holdt seg til en stillingsgruppering innen en næringsramme og hadde relativt få gjennomgående stillinger.

Grunnlaget for et sentralt personregister_220

Handelsskoleutdanning mest utbredt

Folketellingen i 1950 var den første folketellingen hvor utdanningsnivå ble kartlagt, og denne kartleggingen fortsatte i 1960-tellingen. Det ble spurt om både allmennutdanning etter folkeskole og om spesialutdanning. Både landbruksfagskoler, handelsskoler, husmorskoler og universiteter og høgskoler ble registrert som spesialutdanning. I 1960 hadde 20 prosent av befolkningen spesialutdanning. Handelskoleutdanning var mest utbredt, etterfulgt av utdanning på bedrifts- og verkstedsskoler, sjømannsskoler og landbruksfagskoler.

Folk flest var del av en kjernefamiliehusholdning

Folketellingen i 1960 kartla også husholdningsmønsteret i Norge. ”Til husholdninger hører utenom familiemedlemmer også tjenestefolk og pensjonærer som har kosten eller i det minste middag hos denne”2. Tellingen viser 76 prosent av alle husholdninger var familiehusholdninger bestående av én kjernefamilie, 22 prosent bestod av enslige eller foreksempel søsken som levde sammen, mens nærmere 2 prosent var husholdninger med minst to kjernefamilier. Folketellingen kartla også bygningmassen i landet, slik at man hadde oversikt over hvor mange våningshus, eneboliger, hus med flere leiligheter og kombinerte bolig og forretningsbygg som fantes i landet.

Innvandrerne var svenske og danske
Som tidligere år inneholdt folketellingen i 1960 en oversikt over befolkningens tilknytning til ulike trossamfunn. Rundt 3,7 prosent av befolkningen stod utenfor statskirken, fordi de tilhørte eksempelvis adventistsamfunnet, utenlandske evangeliske samfunn eller gresk-ortodokse samfunn. Personer født i utlandet ble også kartlagt. Svensker, dansker og amerikanere utgjorde de tre største innvandrergruppene.