Halvparten av innvandrere og økonomisk vanskeligstilte i Stor-Oslo bor dårlig

Det viser utredninger Statistisk sentralbyrå (SSB) har gjort på oppdrag fra Kommunal- og regionaldepartementet i forbindelse med Storbymeldingen regjeringen snart legger frem. SSB har analysert bosettings-, flyttings- og pendlingsmønstre, og levekår, økonomisk ulikhet og boforhold i storbyene. Les notatene her .

En del av materialet vil også bli presentert i førstkommende nummer av Samfunnsspeilet den 8. mai.

 

Sosialhjelpsmottakere, ikke-vestlige innvandrere og fattige skiller seg ut med dårlige boforhold i Oslo og Akershus i 2001. Om lag halvparten blant disse tre gruppene har dårlige eller svært dårlige boforhold, vel en av fire bor svært dårlig. Bare en av fem har gode eller svært gode boforhold, sammenlignet med det dobbelte i Oslo- og Akershusbefolkningen for øvrig. Se tabell .

For enslige forsørgere og funksjonshemmede kan en ikke påvise statistisk sikre forskjeller i boforhold. Tallene viser at det er flere som har dårlige boforhold blant funksjonshemmede enn i befolkningen ellers, men forskjellen er ikke statistisk sikker. Enslige forsørgere bor imidlertid bedre enn før. Andelen med gode eller svært gode boforhold økte fra en av fem i 1995 til halvparten i 2001, mens andelen med svært dårlige boforhold ble redusert fra om lag tre av ti til én av ti.

Enslige forsørgere sliter med høye boligutgifter

Boligprofilen for de ulike gruppene viser at hovedproblemet for enslige forsørgere i 2001 var høy boutgiftsbelastning: om lag halvparten hadde boutgifter på 25 prosent eller mer av samlet inntekt etter skatt. Ikke-vestlige innvandrere slet først og fremst med dårlig boligstandard, men også med utrygge leieforhold og dårlig utemiljø. For fattige var hovedproblemene høy boutgiftsbelastning og utrygge leieforhold, men også noe dårligere utemiljø. Blant funksjonshemmede er det ingen spesielle problemområder som peker seg ut, mens sosialhjelpsmottakere sliter med dårlig boligstandard, høy boutgiftsbelastning og utrygge leieforhold.

Sosialhjelpsklienter flytter til Oslo

Analyser av hvor folk flytter viser blant annet at flyttebevegelser bidrar til en konsentrasjon av sosialhjelpsklienter i de større byene. Det flytter langt flere sosialhjelpsklienter til senterkommuner i storbyregionene enn fra, og denne nettoinnflyttingen av sosialhjelpsklienter gjelder særlig for Oslo by. Tidlig på 1990-tallet flyttet de fleste sosialhjelpsklientene til Oslo indre øst, men i siste del av 1990-årene har innflyttingen til bydeler i indre vest og til gamle og nye drabantbyer økt. Flyttebevegelsene bidrar i tillegg til en betydelig konsentrasjon av ikke-vestlige innvandrere i Oslo. Nettoinnflyttingen av ikke-vestlig fødte til de nye drabantbyene har økt i løpet av perioden 1993-2000, mens utviklingen har gått i motsatt retning i indre øst.

Lavt utdannede flytter fra Oslo

I løpet av 1990-tallet har Oslo også gått fra en situasjon med netto innflytting av personer med lav utdanning til en situasjon med netto utflytting. Det er Oslo indre øst som har "ledet an" i denne tendensen. Disse tallene kan være et tegn på at noen grupper med relativt lav inntekt har valgt å flytte ut av hovedstaden, og særlig ut av indre øst, for å finne en passende bolig. Det ser ut til at det er blitt vanskeligere for slike grupper å etablere seg i Oslo indre øst, en utvikling som bekrefter inntrykket av "gentrifisering" i dette området av byen. Gentrifisering innebærer at bydeler som tidligere har hatt et stort innslag av grupper med lav inntekt "overtas" av personer med høyere inntekt og utdanning, mens lavinntektsgruppene flytter ut.

Tabeller:

• Samlemål for boforhold i Oslo og Akershus for ulike grupper. 2001. Prosent