Historien bak aldrende befolkning

Statistisk sentralbyrå har prioritert dette området høyt, og kan føre sine aner tilbake til et tabellkontor i København som ble opprettet i 1797 for å gjennomføre en folketelling for Danmark-Norge i 1801. Kontoret fikk aldri publisert resultatene, gikk i oppløsning på grunn av indre strid og ble nedlagt i 1820. Tellingslistene for Norge ble sendt til Christiania i 1814, men først i 1875 ble detaljerte tabeller offentliggjort. Etter databehandling av listene fra 1801 ble nye og forhåpentligvis endelige tall publisert i 1980 (Soltvedt 2004). Gode befolkningstall er vanskelig å lage. Det er heller ikke alltid lett å forstå dem.

Opp gjennom årene har Statistisk sentralbyrå publisert opplysninger om befolkningen etter en rekke dimensjoner, blant annet ved hjelp av lister med navn og adresse på personer over 95 år, slik som i folketellingene for 1910 og 1920, laget tabeller for bebodde og ubebodde øyer, for befolkningen etter høyden over havet og etter lengde- og breddegrader. Studien om folkemengdens bevegelse i fjellbygdene kom i 1882, og viste at i de aller øverste bygdene var det fra 1865 til 1875, som det står, «en Minskningsprocent» i folketallet på 0,07. I en periode med sterk folkevekst overalt, hadde sekretær Jacob Neumann Mohn i Det statistiske Centralbureau klart å snuse seg fram til et geografisk område der det motsatte var tilfelle. Interessant og viktig (Mohn 1882).

20. århundre - store endringer i fødselsraten

Studier av folkemengdens bevegelse bygger ikke på folketellingene, men på årlige oppgaver over fødte og døde som ble registrert av geistlige embetsmenn fra 1735. Underlagsmaterialet for tallene ble gjennomgått av den engelske befolkningshistorikeren Michael Drake for 50 år siden, han oppdaget flere summeringsfeil og andre unøyaktigheter, og for 1735-1815 og 1838 er det hans reviderte tall som regnes for offisielle (Drake 1969, NOS 1994).

Fra 1735 til 1900 ligger antall fødte i Norge på rundt 30 per 1 000 innbyggere. Fra 1900 til 1935 faller fødselsraten sterkt, tar seg litt opp igjen, men fra midt på 1970-tallet er det mellom 12 og 14 fødsler per 1 000 innbyggere, slik som vist i figur 1. De største endringene i fødselsraten skjedde i det 20. århundret.

Dødsraten, dødsfall per 1 000 innbyggere, viser et markant fall i 1814. Mens raten før 1814 med to unntak lå over 20 per 1 000, når den sjelden dette nivået etter 1814, og aldri etter 1862. Fallet i dødsraten skjer langsomt gjennom det 19. århundret. Tidlig i forrige århundre nås nivået på om lag 10 dødsfall per 1 000 innbyggere, og det har holdt seg så å si uforandret til nå. Det er fallet i dødeligheten blant småbarna og spedbarnsdødeligheten som til å begynne med gir det største bidraget til fallet i dødsraten.

Altså: Først faller dødsraten, dette er årsaken til befolkningsveksten, deretter faller fødselsraten. I løpet av det 20. århundret har fødsels- og dødsraten igjen nærmet seg hverandre, ikke på et høyt nivå som før 1814, men på et lavt nivå, som igjen skulle tilsi lav befolkningsvekst slik tilfellet var før 1814. Dette observerte mønsteret kalles for den demografiske overgangen (se figur 1).

Når dødsraten faller, utløses en kjedereaksjon

Fallet i dødsraten ser ut til å føre til en hel rekke av begivenheter, men hvorfor faller dødsraten før fødselsraten? Det foreligger ikke noe endelig, allment akseptert svar på dette viktige spørsmålet, men flere har hevdet at det må være fordi dødeligheten i en befolkning påvirkes raskere av sosiale og kulturelle endringer enn fertiliteten (Lesthaeghe 2010, Notestein 1944). Det er også hevdet at det fins en påfallende sammenheng mellom utbygging av skoler og økt lese- og skriveferdighet og fall i dødsraten (Chesnais 1992).

Professor i befolkningsstudier Tim Dyson ved London School of Economics argumenterer også for at dødelighetsfallet henger nært sammen med opplysning. Han nevner både den franske revolusjonen og den amerikanske uavhengighetserklæringen, og at under opplysningstiden ekspanderte vitenskap og sekulær kunnskap.

En hovedobservasjon er at befolkningsvekst skyldes fall i dødsraten, ikke øket antall fødsler per 1 000 innbyggere. Fødselsraten holdt seg uforandret før den også begynte å falle. Det eneste landet i Europa med et noe annet mønster er Frankrike der fallet i fødselsraten skjer raskt etter at antall dødsfall per 1 000 innbyggere gikk ned (Dyson 2010). I Norge gikk det om lag 90 år mellom fallet i dødsraten og fødselsraten. Det førte til at befolkningsveksten i løpet av den demografiske overgangen ble større i Norge enn i Frankrike.

Den demografiske overgangen er et observert mønster, men er også utviklet til en teori. Dyson hevder at det i samfunnsvitenskapene fins få eksempler på at forholdet mellom årsak og virkning er så tydelig og signifikant som i den demografiske overgangen. Fallet i dødsraten setter i gang en kjedereaksjon. Det fører til befolkningsøkning som i sin tur utsetter familien for press som fører til fall i fødselsraten. Folkeveksten fører dessuten til både utvandring, urbanisering og vekst i byene. Fallet i fødselsraten fører til en aldrende befolkning.

Fortsatt vekst

Fra 1735 har ratene for dødsfall og fødsler i Norge beveget seg helt etter den demografiske overgangen, slik dette mønsteret er observert i en rekke land. Fra en befolkning på vel 600 000 i 1735 tok det hele 88 år før folkemengden hadde økt til en million (se figur 1). Fra million nummer tre til nummer fire, som ble nådd i 1975, tok det bare 33 år, mens den femte millionen ble nådd etter vel 36 år, i mars 2012. Det gikk altså litt langsommere med den femte enn med den fjerde millionen, men ikke på langt nær så langsomt som forutsagt av teorien.

Det som i de siste to-tre tiårene har bidratt til å holde folkeveksten ved like, har vært høy nettoinnvandring. Innvandrere og deres barn født i Norge utgjør om lag 600 000 personer, det vil si at folkemengden i Norge i 2012 ville vært 4,4 millioner uten disse, altså samme antall innbyggere som i 1997-1998. Med den veksten som dette siste tallet indikerer, ville det ha tatt mellom 80 og 90 år mellom den fjerde og femte millionen, altså en vekst på samme nivå som før 1814, og som stemmer med teorien. Oslo har vel 600 000 innbyggere i dag, uten innvandrere og deres etterkommere ville hovedstaden ha hatt en folkemengde på 430 000, som i 1948.

Fødselsoverskuddet, det vil si antall fødte minus antall døde, har siden 1980 ligget mellom 10 000 og 20 000. Tallene indikerer at det går mellom 50 og 100 år før summen av de årlige fødselsoverskuddene blir en ny million. Hadde fødselsraten i 2010 derimot vært som i 1890-årene, ville antall fødte vært 160 000, og ikke 60 000. Gitt uforandret antall døde ville det da ha tatt drøyt åtte år å nå en ny million. Det er formidable dimensjoner over nedgangen i fødselsraten.

Overraskende utvikling?

Det er ikke bare de siste tiårenes fortsatte og sterke folkevekst som ikke stemmer med teorien om den demografiske overgangen. Den forutsa heller ikke at det samlede fruktbarhetstallet skulle falle under reproduksjonsgrensen (se tekstboks). Altså, i stedet for svak vekst får vi sterk vekst, og vekstens årsak er en annen enn den som i sin tid ble antatt.

I de siste drøyt 20 årene har flere demografer argumentert for at landene i det nordvestlige Europa fra slutten av 1960-tallet har beveget seg inn i en ny demografisk overgang (van de Kaa 1987, Lesthaeghe 2010). Den gamle overgangen ble da kalt «den første», og den nye «den andre». Figur 2 framstiller skjematisk og stilisert hvordan den første overgangen kjennetegnes av fall i dødsraten, deretter fall i fødselsraten, sterk folkevekst og utvandring.

Den andre overgangens start settes til det tidspunkt da et opprinnelig utvandringsland blir et innvandringsland. Norge hadde i 1930-årene større innvandring enn utvandring, men tallene var lave (Backer 1965), og som et permanent fenomen inntraff dette først fra og med 1967. Dette er markert med en vertikal strek i figur 1.

Den andre overgangen kjennetegnes av samlet fruktbarhetstall under reproduksjonsnivå, eksistens av flere samlivsformer og sosial akseptering av førekteskapelige forhold (Lesthaeghe 2010).

Det grunnleggende fenomenet, fallet i samlet fruktbarhetstall til under reproduksjonsnivået, har ikke bare skjedd i Nord-Europa, men i hele Europa, Nord-Amerika og i flere land i Asia. Samlet fruktbarhetstall under reproduksjonsnivå observeres nå i land i alle verdensdeler og under forskjellige religiøse, politiske, kulturelle og økonomiske forhold.

Det er imidlertid bare i Nord-Amerika og i Europa at alle land, unntatt Island og Kosovo, har samlet fruktbarhetstall under reproduksjonsnivået. Tallet for Nord-Europa er 1,9, Vest-Europa 1,7, Øst-Europa 1,5 og Sør-Europa 1,4. For Amerika under ett er tallet 2,1, for det folkerike Øst-Asia (Kina, Japan, Nord- og Sør-Korea, Mongolia, Taiwan og Hong Kong) er tallet 1,5 (World Population Data Sheet).

Hvorfor er tallene lavere i Sør-Europa enn i Nord-Europa? Samlet fruktbarhetstall under reproduksjonsnivå skyldes i alle disse landene planlagt utsettelse av fødsler, det er forøvrig også et kriterium for at et land skal befinne seg i demografisk overgang nummer to. I Sør-Europa finner en innhenting av slike utsatte fødsler sted i mindre grad enn i Nord-Europa. Dette såkalte middelhavsmønsteret ser ut til å bli kopiert i Øst-Asia (Lesthaeghe 2010).

Fra utvandringsland til innvandringsland

Den registrerte oversjøiske utvandringen fra Norge var på om lag 800 000 fra 1840 til og med 1923. I 1882 og i 1883 var utvandringen så stor at folketallet gikk litt ned. Antall utvandrede per 1 000 innbyggere vises i figur 1. Utvandringen var et gode for Norge, verken landbruket, industrien eller servicenæringene hadde kunnet sysselsette alle som utvandret. Hjemsendte penger fra nordmenn i Amerika var et kjærkomment tilskudd for mange.

Den uregistrerte utvandringen som blant annet skjedde ved at sjøfolk rømte når båtene kom til amerikansk havn, var fra 1871 til 1915 på vel 40 000 mann. Mange av dem som utvandret, ville ha vært i arbeidsstyrken i de vanskelige økonomiske årene som varte fra 1921 til like før annen verdenskrig, og som var preget av høy arbeidsledighet og store arbeidskonflikter. Uten utvandringen ville arbeidsledigheten i disse årene ha vært enda høyere.

Mønstrene i figur 1 for perioden fra 1735 til 1814, for de tre tiårene fra 1860 til 1890 og for tidsrommet fra 1974 til 2012, viser til tre fullstendig forskjellige demografiske situasjoner. Mens fødte og døde var det eneste som spilte en rolle for endringer i folkemengden til 1814, er det variasjon i utvandringen og den store avstanden mellom fødsels- og dødsraten som preger utviklingen fra 1860 til 1890.

I tida etter 1974 spiller innvandring og utvandring en like stor, ja, en til dels større rolle, for endringene i folkemengden enn antall fødte og døde. Merk også at i absolutte tall har utvandringen fra Norge i de to siste årene vært større enn i 1882, rekordåret for amerikautvandringen, om lag 32 000 nå mot snaut 29 000 da.

I land som befinner seg i demografisk overgang nummer to, kan vekst i folkemengden bare skje på to måter, ved økning av levealder og/eller innvandring. Det ses bort fra at samlet fruktbarhetstall igjen vil stige til over reproduksjonsnivået (Lesthaeghe 2010, Eurostat 2011).

Alle land i verden har vært gjennom, eller er nå inne i, den første demografiske overgangen, dødsraten har falt og fødselsraten er i ferd med å falle. Per 2010 skal det kun være et dusin land der fødselsraten ennå ikke har begynt å falle. Dette betyr at muligheten for befolkningsvekst gjennom innvandring etter hvert kan komme til å tørke ut. Land som befinner seg i overgang nummer to, vil i en ikke alt for fjern framtid kunne oppleve mangel på innvandring, og dermed nedgang i folkemengden (se figur 3).

Malthus i Norge i 1799

Fordi de demografiske overgangene settes i gang av fallet i dødeligheten, er det viktig å gå litt inn på det. Det ser ut som fallet i Norge skjer plutselig i 1814 (figur 1), men tall etter regioner viser at nedgangen i dødeligheten hadde begynt på Vestlandet og på Sørlandet en god stund før 1814. Den engelske blokaden som hindret kornimport fra Danmark, samtidig som det ble uår, førte til en så høy dødelighet på Østlandet og i Nordland at det preger tallene for hele landet.

Fallet i dødeligheten skjer fordi folk lærte å beskytte seg mot epidemier, og om ikke helt mot uår, så mot de verste konsekvensene av det. Men hva var grunnen til at de lærte dette i slutten av det 18. århundret?

Det fins en førsterangs kilde som antyder et svar. Da Thomas Malthus, den britiske professor i historie og politisk økonomi fra 1805, hadde gitt ut Essay on Population i 1798, foretok han en reise for å studere befolkningsutviklingen i en rekke europeiske land. Han var en drøy måned i Norge sommeren 1799.

I dagboken fra reisen klager han over at han ikke fikk noe særlig ut av norske menn, de svarte ikke på spørsmålene hans, men la i stedet ut om det de selv interesserte seg for. På Ullevål gård hadde Malthus en lengre samtale med fru Tina Collett, hustruen til John Collett. Hun fortalte at kårene til de brede lag var i ferd med å bedres. Folk var ikke så urenslige som før, derfor var ikke barnedødeligheten så stor, skal hun ha sagt. Dette uttrykker en helt ny mentalitet. Dødsfall ble ikke lenger sett på som skjebnebestemt, men noe som kunne forhindres ved renslighet.

Det må her legges til at Malthus selv ikke var opptatt av dette eller av dødeligheten, han så bare etter hva som holdt fødselstallene nede, og mente at det var odelsloven, stort tjenerskap og lang militærtjeneste. Dette skrev han da også i den andre utgaven av Essay on Population fra 1803, alt sammen er feil ifølge Drake (Malthus 1803, Drake 1969).

Riktignok var giftealderen høy i Norge, nesten 30 år, men det var altså ikke dette som var forklaringene på den lave folkeveksten før 1814. Malthus var fullstendig klar over skillet mellom bønder og husmenn, han visste også at bøndene var litt eldre enn husmennene når de giftet seg. Malthus regnet med at bøndene og husmennene fikk koner på sin egen alder. Det var ikke riktig, Michael Drake fant i 1969 ut at selv om bøndene giftet seg seinere enn husmennene, fikk de koner som var yngre, mens husmennene ikke så sjelden giftet seg med en kvinne som var eldre.

Fruktbarheten er først og fremst en effekt av kvinnens alder. Med veksten i antall husmenn fram til 1855, til vel 65 000, var dette faktisk noe som bidro til å holde fødselstallet på samme nivå, men dette gikk altså Malthus hus forbi (Drake 1969).

«Blasfemisk» registrering

Frederik Holst, professor i medisin, forklarte i 1827 nedgangen i dødeligheten i Norge med vedvarende fred etter 1814 og nye næringsveier. Så hevdet han: « Nasjonens opplysning har dels ved Universitetets og flere lærde skolers opprettelse, dels ved allmueskolens stiftelse, betydelig tiltatt .» Her nevnes opplysning som årsak til fallet i dødeligheten. Hva er opplysning? At dødeligheten ikke lenger ble oppfattet som skjebne eller noe som gudene hadde avgjort på forhånd, men noe man kunne gjøre noe med. Også registreringen av fødte og døde var et resultat av opplysningstiden, og ble av flere ansett for å være blasfemisk. Det var Gud som skulle holde regnskap med fødte og døde (Thorvaldsen 2004).

Når det gjelder konsekvensene av befolkningsøkningen, gir sangen Eg heiter Anne Knudsdotter , forfattet i 1869, en treffende beskrivelse av situasjonen for familiene før fødselsratefallet i 1900. Det eneste som ikke stemmer, er at det bare er to barn i husholdningen, Truls og Anne.

Ifølge Gunnar Jahns undersøkelse fra 1920 av barnetall i ekteskap som hadde vart i 18 år eller mer, skulle en gårdbrukerfamilie ikke ha hatt to, men vel sju barn (NOS 1923). Her har forfatteren Claus Pavel Riis tatt seg vel store friheter, men ellers er alt riktig: «Vi bur på ein plass der som ingen skulle tru at nokon kunne bu», de har ikke mer jord en at de «på simpel vis kan fø to kyr og ein gris», de må plukke bær, og på «stovetaket» har de to geiter og ei høne. Om vinteren steller moren hus og dyr, mens Anne spinner, faren drar da rundt som kramkar. Familien er på vei bort fra plassen til handelsnæringen i byen.

Halvering av fødselstall fra 1900 til 1935

Når de fleste fødsler førte til barn som levde opp, skapte dette et press på familien, og samlet fruktbarhetstall begynte å falle fra 4,5 omkring år 1900 til under 2 i 1935. Dette fallet i fruktbarhet var ikke en villet utvikling fra myndighetenes side. I 1885 ble et nummer av Socialdemokraten beslaglagt fordi utgaven inneholdt en artikkel som hevdet at det ikke var usedelig å hindre befruktning i det ekteskapelige samlivet.

Artikkelen var usignert, men skal ha vært skrevet av student Oscar Jæger. Den seinere professoren i statsøkonomi skal ha vært engstelig for å bli relegert fra universitetet. Forbud mot annonsering og salg av preventiver ble vedtatt i Stortinget i begynnelsen av 1890-årene, og senere tatt inn i straffeloven av 1902, den såkalte molboparagrafen. Gitt fallet i fødselsraten og samlet fruktbarhetstall er det nesten ikke mulig en gang å tenke seg at en lov kan ha blitt brutt så massivt og effektivt.

Nedgangen i fødselsraten etter 1900 utløste store bekymringer, og ble forsøkt forklart på forskjellige måter. Den svenske medisinprofessoren Curt Wallis skrev i 1914 at det synkende fødselsstallet gjorde at det nesten ikke fantes ungdom i Frankrike, at befolkningen ble senil, og han påpekte at franske statistikere og sosiologer lenge hadde hevdet at Frankrike ville dø ut av en skammelig årsak, det ufruktbare samleiet.

Årsaken var at den franske overklassekvinnen elsket sin skjønnhet, hun ville beholde den så lenge som mulig og ha få barn. Den franske mannen aksepterte dette, han ville ha en vakker hustru. Denne dekadente innstillingen som hadde bredt seg fra den franske overklassen til de andre samfunnsklassene, hadde ført til fallet i fødselsraten, hevdet den svenske professoren (Wallis 1914).

Fra prevensjon etter fødsler til prevensjon før fødsler

Figur 1 viser at det er to tydelige fall i fødselsraten i det 20. århundret, ett fra 1900 til 1935, og ett fra om lag 1970 til 1975. Hva er forskjellen på dem?

For å sammenlikne dem må det ses bort fra de ekstraordinære forholdene som førte til den bratte og dype nedgangen i fødselsraten fra 1920 til 1935 som var skapt av økonomisk dårlige tider, bolignød og utvandring, som førte til nedgang i inngåtte ekteskap. Fra 1900 til 1935 sank fødselsraten mest for kvinner over 30 år. Det vil si at fødselskontrollen begynte etter at man hadde fått det antall barn man ønsket. Først var det kvinner over 30 år som reduserte antall fødsler. Dette er observert i flere land (Matthiessen 1984, Höijer 1959).

Nedgangen etter 1970 skjedde fordi fødselsraten for kvinner i alderen 20-29 år gikk ned, mens raten har økt for kvinner i alderen fra 30-39, men ikke nok til å hindre nedgangen. Nå var det de yngre kvinnene som reduserte antallet fødsler. Tidlig i det forrige århundret begynte folk å bruke preventiver når de hadde fått det antall barn de ønsket. Seint i det forrige århundret sluttet man med preventiver når man skulle ha barn. Dette karakteriserer også forskjellen på den første og andre demografiske overgangen (Lesthaeghe 2010).

Nedgangen i fødselsraten og dødsraten er asymmetrisk. Dødsraten går først ned blant de yngste, så blant de eldste. Fødselsraten reduseres først mest blant de eldste, deretter blant de yngre og yngste.

Norge, et unntak

Norge har, i likhet med de aller fleste land i Europa, beveget seg fra den første til den andre demografiske overgangen. Også ifølge denne modellen skulle befolkningsveksten ha flatet ut. Det har den da også gjort i de fleste land som befinner seg i denne fasen, noen land, som Tyskland og Japan, opplever befolkningsnedgang.

Norge unngår de problemene en stagnerende befolkning medfører på grunn av større innvandring enn det som er vanlig i samtlige europeiske land med unntak av Luxembourg. Når folkeveksten i Norge ikke følger dette vanlige europeiske mønsteret skyldes det høy arbeidsinnvandring fra land i EU, som igjen henger sammen med høy arbeidsledighet i Europa og lav arbeidsledighet i Norge.

Referanser

Backer, Julie, E. (1965): Ekteskap, fødsler og vandringer i Norge 1856-1960 , SØS 13, Statistisk sentralbyrå.

Casterline, John B. (2003): «Demographic transition» i Encyclopedia of Population, edited by Paul Demeny, Geoffrey McNicoll, MacMillian Reference USA.

Chesnais, Jean-Paul (1992): The Demograpic Transition , 1992, Oxford.

Drake, Michael (1969): Population and Society in Norway 1735-1865 , Cambridge university press.

Dyrvik, Ståle (2005): Den demografiske overgangen , Samlaget.

Dyson, Tim (2010): Population and Development, The Demographic Transition , Zed Books.

Eurostat (2011): Demograpy report 2010, Older, more numerous and diverse Europeans, European Commission.

Holst, Frederik, (1827): «Om Folketællingene i Norge i Aaret 1825», Budstikken, Et Ugeblad af statistisk-oekonomisk og historisk Indhold , Cristiania.

Höijer, Ernst (1959): Sveriges befolkningsutveckling genom tiderna , Stockholm.

James, P. (eds.) (1966): The Travel Diaries of Thomas Robert Malthus , Cambridge university press.

Lesthaeghe, Ron (2010): «The Unfolding Story of the Second Demographic Transition», Population and Developement Review .

Malthus, Thomas R. (1803): Essay on the Principle of Population, Everyman’s Library, 1958.

Matthiessen, Poul Christian (1984): Befolkningens vækst, årsager og konsekvenser , København.

Mohn, Jacob Neumann (1882): «Folkemængdens forandringer i forskjellige Dele af Riget siden 1769, delvis 1665», Norsk Retstidende , Christiania

NOS (1923): Rekke VII, Nr. 97, Folketellingen i Norge 1. desember 1920, VI. Barnetallet i norske ekteskap.

NOS (1994): C 188, Historisk statistikk.

Notestein, Frank W. (1944): Population - The Long View, i Theodore W. Schultz (eds.), Food for the World , New York.

Skappel, Simen (1922): Om husmandsvæsenet i Norge, Dets oprindelse og utvikling , Kristiania.

Soltvedt, Kjartan (2004): «Mest for ettertiden? Om tellingen i 1801 og dens problematiske etterhistorie», i Folketellinger gjennom 200 år , SØS 109, Statistisk sentralbyrå.

Thorvaldsen, Gunnar (2004): «Vitalstatistikken og folketellingene», se Soltvedt, Kjartan.

Van de Kaa, Dirk J. (1987): «Europe’s Second Demographic Transition», Population Bulletin.

Wallis, Curt (1914): Folkens Framtid, Befolknings-frågan från kulturella och politiska synpunkter, Franskmän-Tyskar-Ryssar , Stockholm.

World Population Data Sheet (2011): Population Reference Bureau. Washington.