Holdninger til innvandrere og innvandring 2020

Selv om det ikke alltid har vært statistisk signifikante endringer på alle indikatorer som måler holdninger fra ett år til et annet, viser årets undersøkelse at endringene er større og mer signifikante enn foregående år. Dette innebærer blant annet at stadig flere mener at innvandrere gjør en nyttig innsats i arbeidslivet og at innvandrere bør ha samme muligheter til arbeid som nordmenn. Samtidig ser vi at færre mener at innvandrere flest misbruker sosiale velferdsordninger og at innvandrere i mindre grad oppfattes som en kilde til utrygghet i samfunnet.

Det er også stadig færre som er skeptiske til å ha innvandrere i nære og mindre nære relasjoner, som hjemmehjelp, ny nabo eller svigersønn/-datter. Flertallet av de som blir intervjuet i undersøkelsen ønsker at muligheten for flyktninger og asylsøkere til å få opphold i Norge bør være som den er i dag. Slik har det vært i mange år. Vi ser imidlertid at andelen som mener det bør bli lettere å få opphold øker, samtidig med at andelen som mener det bør bli vanskeligere går ned.

Samtidig med at holdningene blir mer positive, ser vi at det blir mer utstrakt kontakt med innvandrere. De fleste som har kontakt med innvandrere, oppgir at de i hovedsak har positive erfaringer med dette.

Holdninger varierer etter ulike kjennetegn ved respondentene. Kvinner har ofte mer innvandrervennlige holdninger enn menn, og unge er mer liberale enn eldre. Personer med høy utdanning er mer positive til innvandrere og innvandring enn det lavt utdannede er. Studenter og skoleelever er mer positive enn det trygdede/pensjonister er, mens de som er i arbeid befinner seg mellom disse to gruppene. Det går et skille mellom by og land, ved at de om bor i tettbygde strøk ofte har mer innvandrervennlige holdninger, mens de som bor på mindre tettsteder er mer skeptiske. I Oslo og Viken og i Trøndelag er det mer positive holdninger enn for eksempel i Agder- og Sør-Østlandet og i Nord-Norge. Forskjellige holdninger i ulike deler av landet kan til dels sees i sammenheng med at de som bor i større byer og mer tettbygde strøk ofte har mer kontakt med innvandrere og at det er flere med høy utdanning her.

Bruttoutvalget til denne undersøkelsen er trukket for å så langt som mulig gi et statistisk representativt utvalg av målpopulasjonen. I alle utvalgsundersøkelser er det imidlertid frafall. I årets holdningsundersøkelse er frafallsprosenten på 41,2 prosent. Dette er mindre enn på mange år, men likevel et stort frafall. At mange ikke svarer på undersøkelsen, bidrar til skjevheter i nettoutvalget. Dette kompenseres ved å bruke frafallsvekter basert på kjønn, alder og utdanning. Etter vekting ser vi at de fleste skjevhetene er blitt redusert, med hensyn til de kjennemerkene vi er i stand til å kontrollere, og fordelingen i nettoutvalget er mer lik fordelingen i bruttoutvalget. Det kan likevel forekomme skjevheter. Kapittel 2 gir en nærmere beskrivelse av dette. I kapittel 3 ser vi på noen hendelser og utviklingstrender i samfunnet som kan tenkes å påvirke holdninger til innvandrere og innvandring i årets undersøkelse. Kapittel 4 presenterer hovedresultater fra undersøkelsen, med vekt på de langsiktige endringene som har skjedd i perioden fra 2002 til 2020. I kapittel 5 tar vi for oss utviklingen som har skjedd det siste året – fra 2019 til 2020 – med vekt på de endringene som er statistisk signifikante. I kapittel 6 ser vi nærmere på holdninger etter bakgrunnskjennemerker ved respondentene, samt hvilke av disse sammenhengene som er statistisk signifikante.