Hva skjer med befolkningsutviklingen?

Befolkningsveksten i Norge har økt betydelig siden 1980-tallet (figur 1), på tross av at antall fødsler per kvinne (fruktbarheten) er for lav til at folkemengden kan vokse på lang sikt. Veksten skyldes først og fremst økende nettoinnvandring, men også høye fødselsoverskudd fordi det er mange kvinner i de mest aktuelle aldere og synkende dødelighet. I 2005 var befolkningsveks-ten den høyeste siden 1948, og i forhold til folketallet den høyeste siden 1999. Dette skyldes litt færre dødsfall, betydelig høyere innvandring og noe lavere utvandring i 2005 enn i året før (figur 2). Nettoinnvandringen utgjorde 54 prosent av befolkningsveksten, om lag på samme nivå som i de foregående år. Svingningene i befolkningsveksten de siste årene skyldes i stor grad endringer i nettoinnvandringen, mens fødselsoverskuddet har variert mindre.

Fødsler

Det vanligste målet for fruktbarheten, det vil si gjennomsnittlig fødselstall per kvinne, er samlet fruktbarhetstall (SFT). SFT beregnes som summen av ettårige aldersavhengige fruktbarhetsrater 15-49 år. Det kan tolkes som antall barn hver kvinne kommer til å føde under forutsetning av at fruktbarhets-mønstret i perioden varer ved og at dødsfall ikke forekommer. For at det ikke skal bli befolkningsnedgang på lang sikt, når vi ser bort fra inn- og utvandring, må SFT være større enn ca 2,07 barn, fordi det blir født 5-6 prosent flere gutter enn jenter og noen kvinner dør før de er ferdige med den reproduktive perioden (15-49 år). Dette tilsvarer et nettoreproduksjonstall på 1,0.

SFT har økt svakt de siste årene, fra 1,75 i 2002 til 1,84 i 2005 (figur 3). Likevel har fødselstallet gått ned siden 1996. Dette skyldes i første rekke at antall kvinner i alderen 15-49 år har sunket. Selv om SFT har vært relativt stabilt siden 1987 på mellom 1,75 og 1,93 barn per kvinne, foregår det interessante endringer i fødselsmønsteret. Siden slutten av 1980-tallet har mødrenes gjennomsnittsalder ved første fødsel økt fra 25,2 til 28,0 år (2004). Spredningen i fødealderen har også økt, blant annet på grunn av større variasjon i alderen for etablering av familie og barn. Alderen til nye småbarnsmødre varierer derfor fra tidlig i 20-årene til slutten av 30-årene.

Fruktbarhetsnivået i Norge er fortsatt blant de høyeste i Europa, etter Irland, Island og Frankrike. I EU har SFT steget svakt siden 1995, og er nå litt over 1,5 barn per kvinne. I Sverige har SFT svingt sterkt de siste 20 årene (figur 3). Fruktbarheten der har økt kraftig siden 2000 og er nå nesten like høy som i Norge (1,77 i 2005). Også i Frankrike er nivået høyt - og nå ganske stabilt - etter en betydelig økning i perioden 1995-2000. Fortsatt har Sør- og Øst-Europa lavest fruktbarhet, både i Europa og i verden som helhet. I Italia og Spania har SFT økt svakt de siste årene, til 1,3. I flere av de nye medlemslandene i EU var SFT helt nede i 1,1 barn per kvinne på slutten av 1990-tallet, men har siden økt svakt (Tsjekkia og Latvia). Blant de kommende medlemslandene er fruktbarheten også lav i Bulgaria og Romania med ca. 1,2 barn per kvinne. Det eneste potensielle nye medlemslandet med relativt høye barnetall er Tyrkia, der SFT er så vidt over reproduksjonsnivået (2,2 barn per kvinne i 2002, ifølge DHS Dimensions , October 2005).

Levealder

Forventet levealder ved fødselen har økt raskt de siste årene. I 2005 var den kommet opp i 77,7 år for menn og 82,5 år for kvinner, det høyeste nivået som noen gang er estimert for Norge (figur 4).

Forskjellen mellom kvinners og menns levealder fortsetter å gå ned. Den var i 2004 kommet ned i 4,8 år, som er den minste siden 1960 (figur 5). Differansen nærmer seg 3-4 år, som var forskjellen før mennenes dødelighet økte på 1950-1960-tallet, blant annet på grunn av høy hjerte- og kardødelighet.

Hvordan ligger Norge an i forhold til andre land? I de siste 150 årene har Norge flere ganger hatt den høyeste levealderen i verden, sist på 1950-tallet, men siden har vi sakket noe akterut. Norske menn er nå omtrent på sjetteplass, mens norske kvinner kommer på niendeplass (tabell 2).¹ Dersom vi regner med gjennomsnittet for begge kjønn, er det åtte land som har høyere forventet levealder ved fødselen. Japan har i mange år hatt den høyeste levealderen i verden. Det er også verdt å merke seg den høye levealderen til søreuropeiske kvinner.

Det vil kanskje overraske noen at på tross av at Island, Sverige og Norge er blant de land i verden som har høyest levealder, kommer de andre nordiske landene, Finland og Danmark, mye lengre ned på lista. Man regner vanligvis med at dette blant annet kommer av et fettrikt kosthold i Finland, som særlig har rammet mennene, og mye røyking i Danmark, særlig blant kvinnene.

Inn- og utvandring

Nettoinnvandringen til Norge har steget lenge, men med store variasjoner fra år til år (figur 1). Inn- og utvandringen har sammenheng med en rekke faktorer, blant annet kriser og konflikter i verden, økonomisk utvikling både i Norge og andre land (særlig Sverige), norsk innvandringspolitikk og internasjonale politiske forhold, som utvidelsen av EU. På alle disse områdene har det tidligere skjedd store og raske endringer over kort tid, og dette kan komme til å skje igjen. Det er derfor svært stor usikkerhet om nettoinnvandringen framover.

Bruttoinnvandringen økte med 3 700 fra 2004 til 2005, til den nest høyeste som noen gang er registrert til Norge, bare passert i 1999 (figur 2). Samtidig gikk utvandringen noe ned, slik at nettoinnvandringen ble 18 400. Også dette er det nest høyeste nivået som er registrert. I 2005 var det en spesielt stor økning i nettoinnvandringen fra Polen og Tyskland.

De største bruttostrømmene for innvandring og utvandring utgjøres fortsatt av svenske statsborgere (tabell 3). De siste årene er det igjen blitt innvandringsoverskudd av svenske statsborgere, etter et underskudd i 2000 og 2001. Fra de åtte nye EU-medlemmene i Øst-Europa var det en nettoinnvandring på 3 900 statsborgere i 2005, som er en fordobling siden 2004, da nye regler om arbeids- og oppholdstillatelse trådde i kraft. Nettoinnvandringen til Norge fra disse landene var imidlertid konsentrert om polakker (2 900) og litauere (600) (figur 6).

I 2005 var det nettoutvandring blant statsborgere fra 17 land, det vil si at det var flere av disse statsborgerne som flyttet fra enn til Norge. Imidlertid var denne vesentlig (det vil si mer enn 7 personer) for bare tre land, nemlig Norge (288), Finland (181) og Island (133). Dette er den minste nettoutvandringen av norske statsborgere på mange år, vanligvis ligger den på 1 000-3 000 personer per år (figur 7).

Antall asylsøknader har gått sterkt ned de siste årene, fra nesten 17 500 i 2002 til 5 400 i 2005 (figur 8). Asylsøkere kommer imidlertid ikke med i tallet på innvandrere før de får oppholdstillatelse. I 2005 bosatte 3 400 personer seg i Norge etter å ha fått oppholdstillatelse på bakgrunn av asyl eller flyktningliknende årsaker, en nedgang på 800 fra 2004.

I 2005 ble det innvilget om lag 13 100 familieinnvandringstillatelser, en økning på 300 fra 2003 (figur 9). Et økende antall av disse skyldes at norske statsborgere uten innvandrerbakgrunn gifter seg med utlendinger. I fjor ble det gitt flest familieinnvandringstillatelser til personer fra Thailand, Irak, Somalia, Polen og Russland. Det har også vært en klar økning av antall arbeidsrelaterte oppholdstillatelser de siste årene, særlig fra nye EØS-land. Mange av disse tillatelsene gjelder imidlertid sesongarbeid og andre kortvarige opphold.

I 2005 ble det gitt 1 223 tillatelser til faglærte (spesialister) av i alt 1 609 søknader, flest til personer fra USA, Russland, India og Kina. Det er altså langt færre søkere og innvilgelser enn den årlige kvoten på 5 000. Mange land konkurrerer om spesialistene, og lønningene for slike er heller ikke spesielt høye i Norge i forhold til i mange europeiske land, USA og Canada.

Etter at EU ble utvidet med ti nye medlemsland 1. mai 2004 har antall søknader om arbeidstillatelse fra EØS-land økt sterkt, men med store svingninger over året. Samtidig har søknadene om sesongarbeid blitt nesten borte.

Regional befolkningsutvikling

I 2005 flyttet 194 000 personer fra en kommune til en annen. Dette er en økning på 3 200 fra året før, men fortsatt et stykke fra toppnivået på 202 000 i høykonjunkturåret 2001. Over halvparten av kommunene tapte folketall i 2005 (226 av i alt 431), det høyeste tallet siden 1996. Folketallet gikk ned i Telemark, Sogn og Fjordane, Nordland og Finnmark. Tolv av de 19 fylkene hadde innflyttingsunderskudd fra resten av landet, som i de foregående årene. Innvandringsoverskudd fra utlandet gjorde imidlertid at bare 5 fylker hadde negativ flyttebalanse i alt.

Flyttingene bidrar til at en stadig større andel av befolkningen bor i eller i nærheten av de største byene. Hele 22 prosent av Norges befolkning bor nå i Oslo og Akershus. Andelen av befolkningen som bor i de mest sentrale kommunene, har økt jevnt, fra 50 prosent i 1980 til 55 prosent i 2006 og vi venter at denne vil øke ytterligere (figur 10). Det er særlig mange av de minst sent-rale kommunene på det indre Østlandet og i Nord-Norge, mens de mest sentrale kommunene består av de største byene og omegnskommunene til disse. De minst sentrale kommunene har gjennomgående små folkemengder, store arealer og lav befolkningstetthet.

Nye befolkningsframskrivinger²

SSB har nylig offentliggjort nye framskrivinger av befolkningen, til 2060 for landet som helhet og til 2025 for fylkene og kommunene. Videre ble det for første gang publisert en framskriving av innvandrerbefolkningen etter alder, kjønn og landbakgrunn, også denne til 2060 (se http://www.ssb.no/innvfram/ ).

Framskrivingen avhenger av forutsetninger om blant annet fruktbarhet, levealder, nettoinnvandring og innenlandsk mobilitet. For hver av disse komponentene er det forutsatt tre nivåer, lav (L), mellom (M) og høy (H), som illustrerer usikkerheten i resultatene.

Forutsetningene om fruktbarhet er omtrent som i den forrige framskrivingen (for 2002-2050). I mellom-alternativet holdes SFT konstant på 1,8 barn per kvinne, mens det synker til 1,4 og øker til 2,2 i henholdsvis lav- og høyalternativene i løpet av framskrivingsperioden (figur 11).

I mellomalternativet vil forventet levealder ved fødselen vokse med om lag 8 år fra 2004 til 2060 (figur 12), fra 77,5 år for menn og 82,3 år for kvinner til henholdsvis 86,0 og 90,1 år (Keilman og Dinh 2005). Siden forrige befolkningsframskriving har levealderen økt svært raskt, med hele 1,3 år for menn og 0,8 år for kvinner. Det er altså ikke noe som tyder på at tempoet i økningen i levealderen har slakket av, snarere tvert i mot. Forskjellen mellom levealderen til kvinner og menn synker fortsatt. Endrede røykevaner er en av mange forklaringer på dette.

Vi har forutsatt en netto innvandring på 9 000 i lavalternativet, 16 000 i mellomalternativet og 24 000 i høyalternativet (figur 13). Det er gjort nærmere rede for denne på http://www.ssb.no/innvfram/ og i Økonomiske analyser nr 1/2006 (side 125). Det er planlagt en egen artikkel om innvandrerframskrivingen i neste nummer av Samfunnsspeilet (4/2006)

For den innenlandske mobiliteten har vi i mellomalternativet tatt utgangspunkt i de observerte flyttesannsynlighetene for 2000-2004. I lavalternativet er flyttetilbøyeligheten for personer 18-29 år redusert med 40 prosent og i høyalternativet økt med 40 prosent, i forhold til mellomalternativet. Den innenlandske mobiliteten betyr imidlertid lite for de nasjonale tallene.

Framskrivingsresultater

Hvert framskrivingsalternativ er beskrevet med fire bokstaver, i følgende rekkefølge: fruktbarhet, levealder, innenlandsk mobilitet og nettoinnvandring. MMMM betyr middels fruktbarhet, middels levealder, middels innenlands flyttenivå og middels nettoinnvandring, det vil si det midtre hovedalternativet. Lav nasjonal vekst (LLML) bygger på lav fruktbarhet, lav levealder og lav innvandring, mens høy nasjonal vekst (HHMH) gjør det tilsvarende for høy fruktbarhet, høy levealder og høy innvandring. Det er imidlertid lite sannsynlig at alle de demografiske komponentene samtidig og over en lengre tidsperiode skal anta såpass ekstreme verdier som i lav- og høyalternativene. Vi anser derfor mellomalternativet MMMM for det mest realistiske. Brukere av framskrivingstall bør imidlertid ta andre alternativer med i vurderingen, fordi det er stor usikkerhet om alle komponenter som inngår.

Folketallet vil vokse fra dagens 4,6 millioner til mellom 4,9 og 7,4 millioner i 2060 (figur 15). Den nye framskrivingen gir gjennomgående noe høyere folketall enn den forrige. Dette skyldes hovedsakelig større nettoinnvandring. Folkemengden vil fortsette å vokse i mange år framover, med mindre både innvandring og fødselstall avtar kraftig. Dersom dette skjer, vil vi få en nedgang i folketallet rundt 2040 (blant annet i alternativ LLML og LHML).

Befolkningen blir raskt eldre, særlig etter 2013, da de store etterkrigskullene blir pensjonister. Den 1.1.2006 var det litt over 600 000 personer 67 år og over. Dette tallet vil omtrent fordobles, til mellom 1,1 og 1,6 millioner i 2060 (figur 16). Den nye framskrivingen gir omtrent like mange personer over 67 år som 2002-framskrivingen.

Antall personer 80 år og over vil vokse enda raskere, til mellom det dobbelte og tredobbelte, fra dagens 215 000 til mellom 437 000 og 683 000 i 2060 (figur 17). Dette er litt lavere enn i forrige framskriving, og skyldes ulike forutsetninger om aldersmønsteret til dødelighetssannsynlighetene.

Den samlede forsørgerbyrden viser forholdet mellom antall personer i yrkespassiv alder (0-19 og 67 år og over) og yrkesaktiv alder (20-66 år). Den vil øke betydelig etter 2010, men synkende andel yngre personer vil føre til en mindre kraftig økning enn i forsørgerbyrden for eldre, særlig de første 20 årene (figur 18). Fordi folketallet vokser raskere på grunn av høy nettoinnvandring, vil forsørgerbyrden etter hvert bli litt lavere enn i forrige framskriving.

Befolkningens aldring begynte for over 100 år siden, da barnetallet per kvinne begynte å synke. Nedgangen i dødelighet for de eldre bidrar nå til at eldre utgjør en økende del av befolkningen. Eldrebølgen er ikke noe som kommer til å skylle over landet for så å trekke seg tilbake. Vi står tvert i mot overfor en permanent aldring av befolkningen. Framskrivingene viser også at vi ikke kan løse problemene med en eldre befolkning ved å øke fruktbarheten eller nettoinnvandringen, i det minste ikke med det som vil være en realistisk økning i disse demografiske komponentene.

Noter

¹ Det er vanskelig å gjøre en slik sammenlikning da mange land ennå ikke har offentliggjort levealderen for 2004 og 2005. Canada har for eksempel ikke publisert offisielle tall etter folketellingsåret 2001. I FNs siste oversikt (UN 2005) er ikke Norge med blant de ti land med høyest levealder i verden, da Hong Kong og Macao i Kina er regnet som egne land, begge med høyere levealder enn Norge i perioden 2000-2005. FN regner imidlertid med at Norge i 2045 -2050 vil ligge på tiendeplass.

² Mer informasjon om forutsetninger og resultater finnes i en rekke artikler i Økonomiske analyser 6/2005, særlig i Brunborg og Texmon (2005a,b), Brunborg, Sørlie og Texmon (2005), og Keilman og Pham (2005), samt i webartiklene "Fortsatt sterk befolkningsvekst" på http://www.ssb.no/folkfram/ og "Venter sterk vekst i innvandrerbefolkningen" på http://www.ssb.no/innvfram/ . Detaljerte framskrivingstall kan finnes i SSBs Statistikkbank, http://statbank.ssb.no/statistikkbanken/ .

Referanser

Brunborg, Helge og Inger Texmon (2005a): Hovedresultater fra befolkningsframskrivingen 2005-2060, Økonomiske analyser 6/2005 (30-33).

Brunborg, Helge og Inger Texmon (2005b): Forutsetninger for befolkningsframskrivingen 2005-2060, Økonomiske analyser 6/2005 (34-38).

Brunborg, Helge, Kjetil Sørlie og Inger Texmon (2005): Innenlandske flyttinger, Økonomiske analyser 6/2005 (39-42).

Keilman, Nico og Dinh Quang Pham (2005): Hvor lenge kommer vi til å leve? Levealder og aldersmønster for dødeligheten i Norge, 1900-2060, Økonomiske analyser 6/2005 (43-49).

SSB (1994): Standard for kommuneklassifisering , NOS C 192, Statistisk sentralbyrå, Oslo-Kongsvinger.

SSB (2004): Framskriving av folkemengden 2002 - 2050 . Nasjonale og regionale tall , NOS D 319, Statistisk sentralbyrå, Oslo-Kongsvinger. Også på http://www.ssb.no/emner/02/03/nos_folkfram/nos_d319/ .

UN (2005): World Population Prospects: The 2004 Revision, http://www.un.org/esa/population/unpop.htm .

Helge Brunborg er seniorforsker i Statistisk sentralbyrå, Seksjon for demografi og levekårsforskning ( helge.brunborg@ssb.no ).

Tabeller:

• Tabell 1 Befolkningsendringer. 1991-2005
• Tabell 2 Forventet levealder for de ti land i verden med høyest levealder ifølge siste tilgjengelige kilder
• Tabell 3 Inn- og utvandring i 2005, etter statsborgerskap. Land med nettoinnvandring større enn 100