Hvordan går det med barn som har lite kontakt med den ene forelderen?

Denne rapporten gir en oversikt over hovedfunn i norsk og utenlandsk litteratur om mulige konsekvenser for barn av å ha lite kontakt med den ene forelderen, herunder hvordan det går med barn som opplever foreldres samlivsbrudd. Forskere på feltet har sett på utfall for barn på en lang rekke områder. Blant de mest studerte utfallene er barnets grad av psykologisk tilpasning, sosioøkonomiske forhold som utdanningsnivå, arbeidsledighet og inntekt, skoleprestasjoner, demografiske forhold som inngåelse og oppløsning av eget samliv, når man flytter hjemmefra og når man får egne barn, samt kriminalitet. Studier på feltet er basert på tverrsnittsundersøkelser med datainnsamling gjennom intervju eller spørreskjema, longitudinelle spørreundersøkelser der individer følges over tid, eller på sammenkobling av administrative registre. Videre finnes det en del kvalitative studier på feltet, der man gjennomfører dybdeintervjuer med et mindre antall intervjupersoner. Mye av forskningen på feltet er foretatt i USA, men det finnes også en rakst voksende litteratur i Norge.

På en lang rekke utfall skårer barn som har opplevd samlivsbrudd, dårligere enn andre barn. Det er imidlertid vanskelig å finne sikre årsakssammenhenger. Ofte kjenner man ikke tidsrekkefølgen på begivenhetene, og selv om man kjenner tidsrekkefølgen (dvs. vet at foreldrenes samlivsbrudd skjedde før de observerte utfallene), kan man sjelden utelukke helt at sammenhengen er spuriøs.

Det er lansert flere teorier eller perspektiver for å forklare hvorfor barn som har opplevd foreldres samlivsbrudd, skårer dårligere enn andre barn på en rekke utfall. Blant de vanligste er det såkalte "father-absence" perspektivet som legger vekt på at én forelder innebærer mindre sosialiseringsressurser enn to, et perspektiv som legger vekt på at tilpasning og mestring hos den forelderen som barnet blir boende hos, har betydning for hvordan det går med barnet, et perspektiv som sier at det er graden av konflikt og samhandling mellom foreldrene før og etter samlivsbruddet som er avgjørende, et perspektiv som legger vekt på at det er de økonomiske vanskelighetene etter et samlivsbrudd som har betydning, samt et perspektiv som sier at det er summen av stressende overganger barnet utsettes for som er avgjørende. Samtlige perspektiver finner noe støtte i litteraturen, men mest støtte finner teorien om konflikt og samarbeid mellom foreldrene. Dersom foreldrene samarbeider godt, er betydningen av samlivsbrudd og lite kontakt mellom far og barn mindre.

Det finnes relativt lite forskning om barn som har lite kontakt med den ene forelderen. Det som er gjort på feltet, tyder imidlertid på at det ikke er mengden samvær mellom barn og samværsforeldre i seg selv som er avgjørende, men kvaliteten på, og innholdet i, samværet. Nære følelsesmessige bånd og omsorgsfull grensesetting fra samværsforelderens side er viktigere enn mengden kontakt. Et visst minimum av kontakt må imidlertid være en forutsetning for å kunne opprettholde en slik relasjon. Kvalitative studier tyder ellers på at selv om de fleste barn som har lite kontakt med den ene forelderen, utrykker sorg og savn, kan de takle dette på en god måte dersom de får støtte fra en sterk og trygg mor og fra omgivelsene ellers. Det er også viktig at de får forklart hvorfor relasjonen til far er som den er.

Selv om forskningslitteraturen gjennomgående viser at barn som har opplevd foreldres samlivsbrudd har større sannsynlighet enn andre barn for å skåre dårlig på en lang rekke utfall, er det viktig å understreke at de aller fleste som har opplevd foreldres samlivsbrudd som barn eller unge, greier seg bra.

Prosjektstøtte: Barne- og likestillingsdepartementet