I forskningen og vitenskapens tjeneste

Odd Aukrust var knyttet til Statistisk sentralbyrå fra 1946 til 1984 og ledet Forskningsavdelingen i byrået i 31 år. Dette innlegget kan ikke på noen måte yte rettferdighet til det livsverk Aukrust utførte som forsker og som leder av forskningsvirksomheten i byrået, og det sikter ikke mot mer enn å gi en selektiv og subjektiv framheving av noen viktige bidrag av Aukrust.

De tre viktigste bidragene

I min vurdering er Aukrusts tre viktigste bidrag følgende: For det første hans konstruksjon og gjennomføring av det norske nasjonalregnskapet, og i tilknytning til dette hans bidrag til den internasjonale utvikling av nasjonalregnskapskonvensjoner og nasjonalregnskapssamarbeid. For det andre den virksomheten han utøvde i overvåking og tolking av norsk økonomisk utvikling både løpende og i retrospekt. For det tredje det bidrag han ga til forståelse av virkemåten i norsk makroøkonomi gjennom det teoretiske paradigme som gikk under flere navn, i Forskningsavdelingen mest kalt Aukrustmodellen, og som fortsatt benyttes i undervisningen ved Universitetet.

Aukrusts hovedpublikasjoner om nasjonalregnskapet ble fullført tidlig i hans karriere, mens hans bidrag til utvikling, kvalitetshevning og endringer i nasjonalregnskapet pågikk bokstavelig talt til hans avgang fra byrået mer enn 30 år senere. Noe liknende kan sies om de andre to bidragene, de fikk fullt ut sin verdi først gjennom det de bidro med til oppbygging av kunnskapskapital i Forskningsavdelingen, i det sofistikerte samarbeid mellom Forskningsavdelingen og Finansdepartementet i utnytting av verktøy for utforming makroøkonomisk politikk, etter hvert også med andre deler av forvaltningen, og i den rådgivnings- og formidlingsvirksomhet som Aukrust utførte overfor offentligheten.

Jeg skal ikke gi særlig omtale av Odd Aukrusts levnetsløp, men for å få ham plassert i Statistisk sentralbyrå må det nevnes at han var blant de første som begynte på det nye embetsstudiet i sosialøkonomi som ble åpnet i 1935. I 1945 var han en av bare om lag 50 som inntil da var uteksaminert. Det var ikke mange å ta av for å fylle de økonomjobbene som skulle åpne seg etter krigen. Aukrust hadde tatt eksamen i 1941, en av de beste eksamener som ble avlagt, ikke minst hadde han gjort det godt i økonomisk teori. Dette ga utvilsomt den unge Odd Aukrust stor selvtillit og farget hans bilde av framtidige karrieremuligheter. Han visste også svært tidlig at han var utrustet både med en glitrende framstillings- og formuleringsevne og en legning for å tilrettelegge krevende stoff på en pedagogisk måte, noe som ga opphav til to yrkesvalgsmistak han skulle komme til å gjøre.

La det også være nevnt at han tok initiativet til det studiearbeidet under krigen som resulterte i boka Hva krigen kostet Norge med Petter Jakob Bjerve som medforfatter. Det var unge økonomer, i første rekke Aukrusts og Bjerves studiekamerater som møttes for å diskutere de økonomiske virkningene av krigsøkonomien og hvordan etterkrigsproblemene kunne løses. En av dem døpte kretsen av økonomer bak boka for Oslo-skolen, en betegnelse som senere ble brukt om de ledende økonomene ved Sosialøkonomisk institutt. Boka fikk visst ikke så stort salg som forfatterne hadde håpet på, men dens innflytelse var stor. Bokas grundige gjennomgang av norsk økonomi og statistikk, de teoretiske tilnærminger den utnyttet og dens programmatiske utlegning av at økonomisk politikk måtte baseres på et mer vitenskapelig grunnlag, pekte i høy grad fram mot Aukrusts framtidige virke.

Da frigjøringen kom tok imidlertid ikke Aukrust mål av seg til noen karriere verken som teoretiker eller statistiker. Han først yrkesvalg var å bli journalist. Det var et mistak. Han aksepterte kort etter en stilling i Samordningsrådet, som var nær det økonomisk-politiske beslutningssentrum, men ikke mer interessant enn at han slo til et tilbud fra direktør i Statistisk sentralbyrå Arne Skaug om å bli byråsjef fra høsten 1946 for "kontoret for nasjonalinntektsberegninger og bankstatistikk". Virksomheten ved dette kontoret gikk snart over til å bli kalt nasjonalregnskap og det fikk nær kontakt med nasjonalbudsjetteringsarbeidet som var kommet i gang.

Utviklingen av et nasjonalregnskap

Framveksten av nasjonalregnskapet er av og til problematisk å formidle til unge økonomer, det blir simpelthen vanskelig å forestille seg en økonomi uten nasjonalregnskapets begrepsverden til å beskrive og forstå den. Men slik var virkeligheten en gang. Ideen om et nasjonalregnskap var tenkt i flere land og langs litt ulike linjer. I Norge var det først og fremst Ragnar Frisch som hadde gitt prinsipielle bidrag til konstruksjonen av et nasjonalregnskap og satt i gang arbeid med å lage et nasjonalregnskap for Norge på slutten av 1930-tallet.

Da Aukrust overtok som byråsjef for å lage nasjonalregnskap hadde han begrenset innsikt i hva det dreide seg om. Han hadde ikke deltatt i kretsen rundt Frisch før og under krigen og heller ikke i gruppen av unge økonomer som under ledelse av Bjerve hadde arbeidet med oppstilling av nasjonalregnskap i byrået under krigen. Oppgaven han hadde påtatt seg var stor og vokste underveis. Det skulle gå nesten seks og et halvt år fra Aukrust tiltrådte til NOS-publikasjonen som presenterte nasjonalregnskapstall for perioden fra 1930 til 1951 forelå i januar 1953. Den skulle komme til å utgjøre den ene halvpart av Aukrusts doktoravhandling.

Selv om nasjonalregnskap i høy grad er en oppgave som må løses på nasjonalt plan, er det likevel opplagt at for at nasjonalregnskapet skal få god mening må det bygge på et visst minstemål av internasjonal konsensus om begrepsdefinisjoner og målemetoder. Det internasjonale samarbeidet om nasjonalregnskap var ikke mer enn så vidt kommet i gang mellom de landene som lå lengst framme. Det var ingen fasit eller manual å holde seg til. Gjennom de skriftlige spor som foreligger kan vi følge Aukrusts utvikling først gjennom i en læreperiode der han forholdt seg til Frisch og Bjerve, før han tar av og blir den som utformer det norske nasjonalregnskapet empirisk og gir det solid teoretisk forankring.

Siktemålet og ambisjonen var viktig. Nasjonalregnskapet skulle, som Aukrust ga uttrykk for ved mange anledninger, være et verktøy for vitenskapen og for politikken. Begreper og kategorisering måtet utformes i tråd med dette og samtidig være slik at nasjonalregnskapspostene kunne gis empirisk innhold. Et reguleringsregime som vi hadde innebar, forsterket politikkens behov for statistikk som viste sammenhengene mellom ulike deler av det økonomiske liv. Den teoretiske forankringen av nasjonalregnskapet bygde på Frisch, men hentet også viktige impulser fra andre, særlig Leontief og Stone. Keynes' teori var relevant for nasjonalregnskapets aggregatbegreper.

Aukrusts innsats ville ha vært ærerik om den bare hadde omfattet gjennomføringen av de empiriske beregningene av det norske nasjonalregnskapet. Men i tillegg ga han viktige det bidrag til den internasjonale utformingen av nasjonalregnskapsstandarder og konvensjoner. Noen av ideene vant fram først år etterpå og konvensjoner. I en klasse for seg i den internasjoanle litteraturen står Aukrusts teoretiske overbygning for nasjonalregnskapet, utgitt som SØS 4, og innlevert som annen del av doktoravhandlingen. Tiden tillater ikke å si noe mer om den. La det iallfall være sagt at den ved en beklagelig feilvurdering fra Aukrusts side ble skrevet på norsk og ikke på engelsk. Mye taler for at den utgitt på engelsk ville vært en klassiker i den internasjonale nasjonalrengskapslitteraturen.

Det bør bemerkes den vekt Aukrust la på tilbakegående historiske tall, Den første publikasjonen hadde som nevnt tall tilbake til 1930. Det lå nok i dette dels en oppfatning om at den empiriske holdbarheten av de målemetoder som var valgt ville styrkes bli underbygd og styrket gjennom å lage regnskap for flere år, men naturligvis var tanken til stede også om bruk av nasjonalregnskap i historiske studier. Arbeid ble straks satt i gang for å bringe nasjonalregnskapstallene først tilbake til 1900 og deretter til 1865. (Kanskje ble den historiske tilbakeføringen for overbevisende. I Roy Jacobsens prisbelønte roman Seierherrene lar han en av hovedpersonene på s.193 en gang på 1930-tallet uttale seg om hvor mange prosent av bruttonasjonalproduktet statsminister Nygaardsvold ville bruke på sysselsettingstiltak. En anakronisme, men en forståelig villfarelse for den som slår opp i byråets historiske statistikk.)

Mot slutten av arbeidet med den første nasjonalregnskapspublikasjonen som stadig trakk lenger ut, kan Aukrust ha gått litt trett. Hans prestasjoner i studiet og hans pedagogiske evner ga inspirasjon til å søke lærergjerning, særlig var han tiltrukket av muligheten for stilling som eneste økonom ved Landbrukshøyskolen. Han søkte og fikk dosentstillingen som var opprettet der i 1951, mens han beholdt sitt kontor i byrået for å gjøre ferdig nasjonalregnskapet. Det var et nytt mistak.

Men mistak er kanskje ikke riktige ordet, Aukrust ville kanskje gjort det godt som pressemann og sikkert som høyskole- eller universitetsprofessor. Hans største fortrinn lå nok annetsteds og han fant det ut selv. Aukrust er av legning en utpreget teoretiker, men med liten hang til å teoretisere. Det er de anvendte problemstillinger knyttet til å forstå og forklare virkeligheten som har tiltrukket ham og hans teoretiske bidrag som er betydelig har i overveiende gard sprunget ut av disse.

Da Aukrust forlot Landbrukshøyskolen i 1953 og overtok som forskningssjef i byrået fra midten av 1953 omfattet Forskningsavdelingen s oppgaver foruten nasjonalregnskap, konjunkturanalyse og skatteforskning. Noen beskjedne konjunkturanalyser og årlige rapport om tilstanden i norsk økonomi hadde byrået begynt med i 1920-årene, men Aukrust og de unge Osloskole-økonomene hadde heller lite til overs for analysenivået i disse. Utbyggingen av nasjonalregnskapet som gikk hånd i hånd med en sterk utbygging av økonomisk statistikk, la nytt grunnlag for overvåking av norsk økonomi. Fra og med 1953 ble Økonomisk Utsyn en fast oppgave for Aukrust, spesielt oppsummeringen i Sluttordet, ifølge Aukrust en oppgave det årvisst ble arbeidet med på 2. juledag og videre fram til publisering kort etter nyttår.

Aukrust konjunkturovervåking og hans bedømmelse av situasjonen ved hvert års avslutning burde fortjent en grundig gjennomgang i ettertid. Feilbedømminger ble nok gjort, men trolig ville den kommet ut med relativt god karakter. At Aukrust kunne legge et nokså begrenset perspektiv på sine vurderinger og nå heller urimelige konklusjoner, er det ikke mange eksempler på, men jeg skal likevel sitere et som ikke er hentet fra konjunkturanalysen, men fra hans prøveforelesning over oppgitt emne for doktorgraden i 1956. Han sier her, riktignok i en fotnote: "Det kan være at vi i Oslo snart har nådd det punkt hvor flere biler simpelthen vil redusere transportkapasiteten - og hvor hver enkelt bedrift stadig vil sette inn flere vogner for å få sine varer fram, med det resultat at når alle gjør dette, stopper trafikken til slutt helt opp."

Et viktig initiativ Aukrust tok henimot midten av 1950-tallet var å lage en framstilling av norsk økonomisk utvikling i de først ti år etter krigen. Det ble vitset internt om denne "tiårsoversikten", som skulle lages så raskt, men som tok ti år når det kom til stykket. Til gjengjeld dekket Norges økonomi etter krigen, utgitt som SØS 12, en tyveårsperiode 1945-65 og ble en klassiker og en av de mest verdifulle kildene for de som har syslet med norsk økonomisk etterkrigshistorie. Det var et stort fellesarbeid, med bidrag fra alle de mest sentrale medarbeiderne i Forskningsavdeling og fra direktør Bjerve. Aukrust ledet prosjektet, skrev de mest sentrale kapitlene, spesielt om bedømmelsen av den økonomiske politikken som var ført. Dette kunne ikke unngå å bli kontroversielt.

Forordet, undertegnet av Bjerve, men formodentlig skrevet av Aukrust foregriper dette i følgende ordlyd: "Det ligger i sakens natur at en bok som denne ikke kan unngå å komme inn på til dels omstridte økonomisk-politiske emner. Det er selvsagt - og i tråd med Byråets tradisjoner - at en i slike tilfelle har strevet etter å gi en nøktern og objektiv analyse. På den annen side ville boka neppe fylle sin oppgave hvis alle vurderinger ble helt undertrykket." Dette er en formulering som nok kunne vært brukt om flere av Forskningsavdelingens beste prestasjoner. Flere av historikerne som brukte denne kilden, hadde prinsipielle innvendinger. Boka burde vært skrevet av andre. Aukrusts bok hadde ikke bare en tidligere finansminister som medarbeider, Aukrust hadde selv som mangeårig medlem av Nasjonalbudsjettutvalget sittet tett på politikken og det intime forholdet mellom byrået og finansdepartementet gjorde verket prinsipielt ytterligere suspekt. Det interessante, og i og for seg ganske bemerkelsesverdige, er at den konkrete kritikken likevel ble heller beskjeden og verket står fortsatt sentralt i forståelse av etterkrigstiden økonomiske utvikling og politikk.

Det viktige økonomiåret 1958

Vi kan ikke forlate Forskningsavdelingens konjunkturanalyse uten å nevne 1958. Dette året skiller seg ut i norsk økonomi som det første år etter krigen med nedgang i bruttonasjonalproduktet og det eneste helt fram til 1988. Det var internasjonal konjunkturnedgang, men norsk økonomisk politikk hadde inntil da lykkes godt i å mestre internasjonale konjunkturvariasjoner. Det var også året for en overgang til skatt av årets inntekt. I SØS 12 hadde Aukrust omtalt det som det tredje av tre større mistak i økonomisk politikk etter krigen, der det første var devalueringen i 1949. Mistaket i 1958 var ifølge Aukrust at politikken hadde vært for stram og det hang i noen grad sammen med at skatteovergangen hadde blitt mer kontraktiv enn tilsiktet. For oss som kom til åstedet først senere verserte det forlydender om årsaken var en regnefeil gjort av skatteekspertene i Forskningsavdelingen. Saksforholdet er aldri oppklart.

Ikke så lenge etter at Aukrust overtok som leder av Forskningsavdelingen skisserte han i et notat aktuelle forskningsoppgaver for norsk empirisk sosialøkonomi. Innledningsvis beskrev han sosialøkonomien som klar til å ta "skrittet fra spekulasjoner om tingenes orden til empirisk og kvantitativ utforskning av de sammenhenger som er til stede" I notatet begrunnet Aukrust behovet for kvantitativ analyse for å gi et grunnlag for en vitenskapelig basert makroøkonomisk politikk og pekte på mulighetene for å fylle dette behovet, bl.a. ved følgende formulering: "Situasjonen skulle i høy grad virke utfordrende på økonomiske forskere. Vi har på den ene siden et tallmateriale som formelig skriker etter på bli analysert, og et behov for bedre viten som er forankret i sentrale problemstillinger." Notatet innvarsler det som skulle bli byråets store satsing på utvikling av makroøkonomiske modeller og det ble vist til Tinbergens og Frischs pionerarbeid med modeller.

Modellarbeidet begynte for alvor med den første MODIS-modellen som ble konstruert helt på slutten av 1950-tallet og byrået innehadde da den mest avanserte regnemaskin som fantes i Norge. MODIS-modellenes epoke varte ut hele Aukrusts tid i Forskningsavdelingen og ble etter hvert supplert med et omfattende batteri av avanserte og spesialiserte modeller. Aukrust var vel hjemme i modellenes logikk og ga vesentlige bidrag til den som i internasjonal sammenlikning i mange år skulle bli en nokså særegen norsk modelltradisjon og for så vidt også en særegen norsk tradisjon i bruk av modeller i utforming av økonomisk politikk i det intime samarbeidet mellom Forskningsavdelingen og finansdepartementet, samtidig med at modellene var tilgjengelig for offentligheten. Aukrust hadde gitt bidrag allerede ved utformingen av nasjonalregnskapet gjennom inkorporeringen av Leontiefs kryssløpstabeller som del av nasjonalregnskapet. Viktig var også behandlingen av den offentlige sektor som åpnet for en integrering av finanspolitikk og makroøkonomisk analyse i modellverktøyet på en måte som knapt var mulig i noe annet land da den ble satt i verk i Norge.

Aukrusts viktigste bidrag var nok likevel hans bidrag til forståelse av inntekts- og prisdannelse i små, åpne økonomier, dvs. særlig i Norge. Det var det jeg omtalte som hans tredje bidrag innledningsvis. Ideene som Aukrust utviklet kom til å spille en stor rolle i byråets makroøkonomiske modeller. Aukrust har selv skrevet best om hvordan dette kom til i en artikkel kalt "Historien om en ide". Fra ulike observasjoner og spekulasjoner omkring lønnsandelsvariasjoner gjennom konjunkturforløpet, en nagende tanke som kommer til uttrykk i sluttkapitlet i SØS 12 om at vi ikke har fått tak på inflasjonsmekanismene i nevneverdig grad, og andre påvirkninger ledes Aukrust til å utforske ideen om å skille mellom konkurranseutsatte og skjermede næringer og fører den fram til å gi den en praktisk utforming som ble et helt vesentlig element i de norske makroøkonomiske modellene fra 1965 av. Videre lå den til grunn for den retning det inntektspolitisk samarbeidet skulle ta fra omtrent samme tid og der Aukrust kom til å spille en viktig rolle. For det tredje førte Aukrust den teoretiske kjernen i idegrunnlaget ut i den internasjonale verden gjennom konferansepresentasjoner og meget gode artikler. Hvis en skulle oppsummere norske bidrag til internasjonal makroøkonomisk teoriutvikling omkring midten av det 20. århundre, er det neppe særlig mye å nevne utenom Aukrusts hovedkursteori, som han generøst har akseptert å kalle den skandinaviske inflasjonsmodellen (etter at tre svenske økonomer stjal ideen).

Realkapital, økonomisk vekst og makroøkonomiske utvikling

Dette var i hovedsak det jeg ville si om Aukrusts forskningsbidrag. Men jeg må føye til noen merknader: Den ene gjelder Aukrusts bidrag til forståelsen av sammenhengen mellom realkapital og økonomisk vekst. På dette området arbeidet Aukrust på slutten av 1950-tallet delvis med Juul Bjerke som medforfatter. De som kjenner neoklassisk vekstteori vet at Solows artikler som skulle bidra til å skaffe ham en Nobelpris mange år senere er fra 1956 og 1957. Aukrust & Bjerkes arbeid foregikk samtidig og de var således tidligere ute enn den litteraturen som direkte fulgte i Solows kjølvann. Mens analysen kan sies å være enkel og de økonometriske metodene ikke særlig avanserte, lyktes Aukrust godt i å bringe fram noen relativt robuste konklusjoner blant annet om investeringenes ikke altfor sterke vekstfremmende virkning. Og om han filosoferte kanskje litt luftig om tolkingen av trendresidualen, fikk han fokusert på ideer som utvilsomt hadde fremtiden for seg. Jeg siterer en konklusjon som var beskjedent plassert i en fotnote i artikkelen, men som Aukrust gjorde mer ut av når han kommenterte arbeidet i ulike sammenhenger: "Den høye verdi vi har funnet for trendfaktoren kan i og for seg tyde på at faktorer som organisasjon og teknikk betyr mer for den økonomiske utvikling enn økonomisk teori ofte har vært oppmerksom på. Vi kan f.eks. ikke se bort fra at farten i utviklingstempoet kanskje kan økes vesentlig ved å frigjøre en del av de ressurser som i dag disponeres for investeringsformål for større innsats innen undervisning og forskning."

Jeg har oppholdt meg mest ved Aukrust og Forskningsavdelingen på 1940-, 50- og 60-tallet. På 1970-tallet stilte den makroøkonomiske utvikling både hjemme og ute nye utfordringer. Det ble en ekspansjonstid for Forskningsavdelingen med økte ressurser som resulterte i nye modeller med mer avansert regneteknikk og større vekt på økonometriske metoder. Det var også en tid med nye problemstillinger. Ikke bare oljen veltet inn over oss, men ressurs- og miljøspørsmål meldte seg med full tyngde. Aukrust var tidlig ute og hadde markert interesse for miljøspørsmål allerede før dette. På 1970-tallet var han med i Liedutvalget om Norges ressursituasjon i global sammenheng. Jeg kan heller ikke følge dette i noe detalj, men peke på at Aukrust her nok bidro til at ressurs- og miljøspørsmål kom til å bli trukket inn i Forskningsavdelingen, noe som nok kan sies å ha fått relativt stor betydning og også representerte på den tiden en uvanlig integrering av makroøkonomi og ressurs- og miljøspørsmål i samme forskningsenhet.

Til slutt, jeg kan ikke unnlate å nevne noe om Aukrust og striden om norsk medlemskap i EU eller EEC som det het i Aukrusts tid. Aukrust skilte seg noe ut i gruppen av sine studiekamerater som praktisk talt den eneste som stilte seg forbeholden til norsk medlemskap. Hans standpunkt er i denne sammenheng i og for seg underordnet, men det motiverte nok hans faglige innspill. Jeg tror Aukrust bør tildeles en stor del av æren for å ha påvist at rent økonomiske argumenter ikke talte for, i hvert fall ikke særlig sterkt for, medlemskap. Han viste med liknende resonnementsmåte som når han kommenterte norsk økonomisk utvikling at medlemskap i rent økonomiske termer ga plusser og minuser og underbygde som han sa i et intervju i 1961, "vi har råd til å stå utenfor". Han gjorde også en bemerkelsesverdig bruk av modellapparatet for å underbygge sitt resonnement i artikkel publisert i 1962. Trolig hadde hans argumentasjon stor betydning for de mange sosialøkonomer i sentrale økonomimiljøer som stilte seg skeptisk til medlemskap.

Om nøkkelpublikasjoner

Så vel Aukrusts vitenskapelige virke som Forskningsavdelingen under hans ledelse kunne i høy grad fortjene å få sin historie skrevet. Aukrusts liv som vitenskapsmann og forskningsleder er imidlertid ikke dårlig dekket i trykte kilder, først og fremst i de han selv har etterlatt seg. En rekke av hans arbeider er gjenopptrykt i byråets SØS-serie nr. 75 som også omfatter en henimot fullstendig bibliografi. Utgivelsene i SØS-serien omfatter også publikasjoner om en rekke av de prosjekter som ble utført i Forskningsavdelingen under Aukrusts ledelse, herunder også hans egen doktoravhandling. Aukrust har også i retrospekt gitt bidrag til historien om flere av de sentrale prosjekter han arbeidet med. Jeg kan også vise til SØS 103, utgitt av Statistisk sentralbyrå i fjor, om opprettelsen av Forskningsavdelingen i byrået. Senere i høst vil en omfattende bok om norsk statistikk og Statistisk sentralbyrås historie komme ut, der Aukrusts innsats nok også vil komme til uttrykk.

Kilder

Aukrust, Odd og Bjerve, Petter Jakob (1945). Hva krigen kostet Norge - Oslo : Dreyer. - 330 s
Aukrust, Odd (1990). Økonomisk forskning og debatt : utvalgte artikler 1942- 1989 ; med innledning av Tore Jørgen Hanisch. - Oslo : Statistisk sentralbyrå. - 383 s. - (Sosiale og økonomiske studier ; 75). - ISBN 82-537-2984-7
Bjerkholt, Olav (2000). Kunnskapens krav : om opprettelsen av forskningsavdelingen i Statistisk sentralbyrå. - Oslo : Statistisk sentralbyrå. - 296 s. - (Sosiale og økonomiske studier ; 103). - ISBN 82-537-4856-6
Nasjonalregnskap 1930-1939 og 1946-1951 : definisjoner og tabeller. - Oslo : Statistisk sentralbyrå, 1952. - 335 s. - Særtrykk av Norges offisielle statistikk ; XI, 109. - Avhandling (doktorgrad)
Nasjonalregnskap : teoretiske prinsipper. - Oslo : Statistisk sentralbyrå, 1955. - 123 s. - (Samfunnsøkonomiske studier / Statistisk sentralbyrå ; 4). - Avhandling (doktorgrad) - Universitet i Oslo, 1954
Norges økonomi etter krigen = the Norwegian post-war economy / redigert av Odd Aukrust. - Oslo : Statistisk sentralbyrå, 1965. - 437 s. (Samfunnsøkonomiske studier / Statistisk sentralbyrå ; 12). - Aukrust var forfatter av kap. 1, 2, 3, 11, og 12. - Usignert